Er litt lei nå!

[Gjest Illiya]

Mannen og jeg har vært sammen i snart 8 år.

Vi har det veldig godt fysisk, det er mye kos og klem, god sex osv, og vi stiller opp for hverande og holder hverandre oppe.

Vi har et veldig godt samhold.

Men så er det hverdagen. Vi har lite å prate om, lite til felles i det hverdagslige, selv om vi deler dybden med felles holdninger, verdier osv. Og det er fint. Men det å ikke ha felles interesser, småprat osv, gjør det litt tomt også.

Han har sine interesser, og de er så langt bort fra mine som det er mulig å komme, og det er jo de han helst vil prate om....generelt er han ikke en pratsom person, og det er jeg.

I tillegg bruker han mye tid på interessene sine, og det er vel og bra, men det fører til at vi får mindre tid til å gjøre morsomme ting sammen.

Vet at i tida framover, så er det stevner hver helg...tidlig opp, borte hele dagen, også kommer han hjem. Og da er han helt skutt.

Begynner å ønske meg mer samvær, mer fellestid, mer prat, mer samstemthet. Samtidig er jeg veldig bortskjemt, for han er i det store og hele en fantastisk mann!

Men jeg sitter mye alene, eller er sammen med mine venner mens han gjør sine ting. Og det holder ikke i lengden med bare fysisk kos.

Tenker som så at jeg får ikke ALT i EN mann, men dette er litt ensomt. Hadde vært fint med litt prat og felles gleder innimellom.

Får det litt sånn innimellom, men så går det over, og jeg tenker at jeg er så heldig som har han...og det vet jeg godt.

Vil egentlig ikke så mye med dette, ikke er det noen andre menn jeg er interessert i heller. Men jeg er bare i tvil om dette er nok for meg i lengden.

Hadde dette vært nok for dere andre? Jeg har jo et godt forhold med en mann det ikke er noe tull med på noe vis, han er stødig som fjellet, og viser godt hvor mye jeg betyr for han. Men det er som sagt nokså ensomt i forholdet.

Lite interesse for prat med meg, er veldig mye borte, stor interesse for at jeg skal ha det bra, mye omtanke og kjærlighet....men altså ensomt.

[Pjukset]

Kommunikasjonsproblemer kan være så mangt, det at man ikke har noe å prate om i hverdagen er absolutt et problem med kommunikasjonen. Jeg har alltid ment at det ikke er nødvendig å ha så mange felles interesser i et forhold, og at det er viktig å leve separate liv. Men som med alt annet, alt med måte.

Det er flott at han har sine interesser, men det bør ikke nedprioritere forholdet deres. Har dere alltid hatt lite å prate om? Det er sånt man ikke legger så mye merke til i begynnelsen, for da er man ofte så opptatt av alt det andre. Men hva er det man egentlig gjør sammen når man ikke prater sammen da? Joda, man kan glo på tv, ha sex, osv, men praten seg i mellom er jo så viktig! Jeg kan ikke se for meg å være i et forhold hvor ikke man skravler løst og fast om alt mulig slik jeg gjør med venner.

Du sier at man ikke kan få ALT i en mann, men man kan absolutt få det som er essensiellt for deg. Dette høres jo ikke akkurat ut som et forbigående problem, men noe som har vært der hele tiden. Typen min og jeg har ganske forskjellige interesser, i tillegg har vi forskjellig oppfatning av ting. Han er fornuftsperson som må ha kontroll, han er en grubler og lager ofte problemer ut av ingenting. Jeg er følelsesmenneske som har en mer "alt ordner seg" innstilling.

Men selv om vi har forskjellige interesser og er tidvis forskjellige i tankegangen, så har vi veldig mye å prate om, alltid. Vi prater om alt mulig, hans interesser, mine interesser, hva som har skjedd på jobb, hva som opptar oss, blablabla. Jeg er ikke så veldig interessert i disse bilene han driver og skrur på, og han er sikkert ikke så interessert i alt jeg driver med heller. Men det dreier seg om å møtes litt på midten.

Tror du dette er noe dere kunne jobbet dere ut av da?

[Gjest Illiya]

Takk for svar:)

Gjorde godt å få et svar nå, for jeg er ikke helt på topp i kveld!

Dette har vært et problem fra begynnelsen for meg, jeg tenkte til og med å gjøre det slutt, for vi hadde så lite å prate om. "Hva skal jeg prate om nå da?" var tanken jeg ofte hadde sammen med han. Men han er så god på alle andre vis, at det har på en måte oppveid for manglende prat.

Likevel kjenner jeg at jeg er misunnelig på de som kan prate om alt mulig, og i tillegg ha en som er interessert i det de sier.

Vi prater jo vi også, eller møtes litt på midten, som du sier. Men det er litt begrenset hvor mye jeg makter å prate om biler, skyting og sport. Og han er vel overhode ikke interessert i hva jeg har å komme med, det blir bare korte kommentarer, eller en kort prat.

Er litt oppgitt i kveld, vet det blir mange sånne kvelder. Nå begynner sesongen, og da er det det som er i fokus.

Dette har jo vært tilstedeværende i mange år, og jeg tror ikke vi kan jobbe oss ut av det. Han er ikke særlig pratsom, og ser ingen vits i å prate om ting som ikke interesserer han, men det gjelder vel oss alle.

Må nok godta det som det er, tror jeg.

Jeg er en selvstendig person, og har behov for alenetid, men dette blir litt for mye. For jeg føler meg alene når han er hjemme også, ettersom vi ikke er på nett når det gjelder prat. Ellers har jeg et godt nettverk og mange gode venner, så jeg lider jo ingen nød heller.

[Pjukset]

Jeg er helt avhengig av "hverdagsprat" i forholdet, det må være et solid vennskap i tillegg til alt annet. Det er det som gjør det så vanskelig å finne rett partner, det er så utrolig mye som skal klaffe! Hva i all verden har vi om 20 år hvis vi ikke har en god dialog oss imellom? :klø:

[Gjest Illiya]

Jeg er helt avhengig av "hverdagsprat" i forholdet, det må være et solid vennskap i tillegg til alt annet. Det er det som gjør det så vanskelig å finne rett partner, det er så utrolig mye som skal klaffe! Hva i all verden har vi om 20 år hvis vi ikke har en god dialog oss imellom? :klø:

Ja, det er sant det. Men alt annet klaffer jo helt! Hadde det ikke gjort det, hadde vi vel ikke vært sammen ennå.

Og vi er gode venner, vi har bare ikke den der småpraten som egentlig er så viktig for meg.

Men jeg får massevis av fysisk oppmerksomhet, komplimenter, kos osv. Det hadde kanskje manglet hos en annen mann.

Jeg er bare litt lei nå, for det meste går det helt fint. Det går vel over igjen, tenker jeg.

Tenker litt på å kjøre mitt eget løp nå når det blir lite tid til fellesskap....eller lite tid til å være i samme rom. Dvs være mer sammen med venner, dra til nærmeste by på overnatting, ha vinkvelder osv.

Men eg får fort dårlig samvittighet for det også, for jeg føler nesten jeg bør være til stede når han er her, ellers blir det jo ikkeno.

Nei, nå syter jeg, hører det godt på meg selv.

Men jeg står litt i valget mellom ham og et annet liv også, for jeg er fristilt i forhold til jobb og økonomi. Og det er kanskje det som gjør at jeg tenker som jeg gjør nå.

Skal jeg være med ham, betyr det å fortsette som nå, velger jeg det andre, kan jeg bo hvor som helst i verden, leve et annet og mer spennende liv.

[Gjest Illiya]

Det er vel sånn at jeg føler livet går meg litt forbi, her jeg sitter og får kos, klem og kjærlighet.

Merkelig at det skal være et problem også, mange nok som sliter med å få det jeg har, mens jeg har dette og kjeder vettet av meg

[Pjukset]

Men jeg får massevis av fysisk oppmerksomhet, komplimenter, kos osv. Det hadde kanskje manglet hos en annen mann.

Men jeg står litt i valget mellom ham og et annet liv også, for jeg er fristilt i forhold til jobb og økonomi. Og det er kanskje det som gjør at jeg tenker som jeg gjør nå.

Skal jeg være med ham, betyr det å fortsette som nå, velger jeg det andre, kan jeg bo hvor som helst i verden, leve et annet og mer spennende liv.

Hvorfor tror du at man ikke kan få begge deler i et forhold?

Hvis du ser bort fra forholdet, får du gjort det du ønsker i livet, eller holder forholdet deg tilbake? Isåfall hvorfor? Får dere f.eks reist sammen, eller er dere helt forskjellige der også? Får du realisert deg selv?

[Gjest Illiya]

Hvorfor tror du at man ikke kan få begge deler i et forhold?

Hvis du ser bort fra forholdet, får du gjort det du ønsker i livet, eller holder forholdet deg tilbake? Isåfall hvorfor? Får dere f.eks reist sammen, eller er dere helt forskjellige der også? Får du realisert deg selv?

Ja, forholdet holder meg tilbake, men han gjør det ikke. Samvittighet, det å være et par, det å være der for han stopper meg.

Jeg har veldig stor frihet i forholdet, til å gjøre hva jeg vil....selvfølgelig innenfor grensene våre. Han har samme frihet. Vi reiser jo endel sammen, og av og til hver for oss, og da koser vi oss.

Men nei, sånn som det er nå, får jeg ikke gjort det jeg ønsker. Samtidig har jeg det som sagt veldig fint på mange måter, det jeg savner er en felles plattform i hverdagen, prat og sånt.

Det som er problemet er at dette blir litt for ensomt. Både når vi er sammen og når jeg er alene.

Luksusproblem.

Men det at jeg drikker mer alkohol enn før er også noe som bekymrer meg litt. Ikke det at jeg drikker mye, et par glass fredag og lørdag, men det er mer enn før. Før kunne det gå mange uker mellom, nå er det litt hver helg.

Og grunnen er at jeg rett og slett føler på tomhet.

Må liksom underholde meg selv. Er mye på nettet.

[Pjukset]

Når han er bortreist i helgene, hva gjør du selv? Har du noe som kan holde deg i aktivitet, noen interesser å blåse liv i, eller kanskje du kunne tenke deg å finne på noe helt nytt? Jeg vet at det å bure seg inne og sture er det værste man gjør mot seg selv, alt det negative blir så forsterket.

Prøv å legg forholdet til side litt. Altså, fortsett å være i forholdet, men begynn å realiser deg selv litt. Se heller det positive i at han er borte i helgene fremover, slik at du kan få jobbet med deg selv og gjort ting som du alltid har hatt lyst til å gjøre. Det ville ihvertfall vært en god start

[Gjest Gjest]

Lei filmer eller stikk på kino sammen da. Eller kanskje en konsert? Det er vel noen slags musikk dere begge liker? Bor dere langt unna kino så kan dere jo leie filmer .

[Pjukset]

Lei filmer eller stikk på kino sammen da. Eller kanskje en konsert? Det er vel noen slags musikk dere begge liker? Bor dere langt unna kino så kan dere jo leie filmer .

Var ikke hele problemet i at de hadde problemer med dialogen da? Da er vel ikke det å se på film løsningen, da holder man jo kjeft og ser på film

[Noli]

Å være ensom i et forhold er i grunnen noe av det verste jeg kan tenke meg. Synes det er trist at du ikke tror du kan få både fysisk og "psykisk" oppmerksomhet. Heller alene en ensom sammen med noen.

[Pjukset]

Å være ensom i et forhold er i grunnen noe av det verste jeg kan tenke meg. Synes det er trist at du ikke tror du kan få både fysisk og "psykisk" oppmerksomhet. Heller alene en ensom sammen med noen.

Jeg må si meg enig i dette!

[Gjest Illiya]

Når han er bortreist i helgene, hva gjør du selv? Har du noe som kan holde deg i aktivitet, noen interesser å blåse liv i, eller kanskje du kunne tenke deg å finne på noe helt nytt? Jeg vet at det å bure seg inne og sture er det værste man gjør mot seg selv, alt det negative blir så forsterket.

Prøv å legg forholdet til side litt. Altså, fortsett å være i forholdet, men begynn å realiser deg selv litt. Se heller det positive i at han er borte i helgene fremover, slik at du kan få jobbet med deg selv og gjort ting som du alltid har hatt lyst til å gjøre. Det ville ihvertfall vært en god start

Ja, det er lurt det du sier der.

Jeg tror jeg har holdt meg selv litt tilbake også, delvis fordi han aldri er borte hele helgen, bare dagsturer, og delvis fordi vennene mine har familie og små barn, noe som fører til at de er opptatt på dagtid. Så kommer kvelden da, og da er de mer ledige, men da er også mannen kommet hjem, og det er omtrent det vi ser av hverandre i helgene.

Jeg gjør jo mye av det jeg liker, og jeg trives jo godt med endel alenetid, men det er altså det å få litt kvalitetssamvær med ham det skorter litt på.

Takk for oppmuntring og klem, det hjelper. Samtidig synes jeg at jeg syter fælt her nå, for det er jammen ikke så store problemer jeg har. Følte bare at det tårnet seg litt opp akkurat nå.

[Gjest Illiya]

Å være ensom i et forhold er i grunnen noe av det verste jeg kan tenke meg. Synes det er trist at du ikke tror du kan få både fysisk og "psykisk" oppmerksomhet. Heller alene en ensom sammen med noen.

Du setter fingeren på problemet her ja!

Men det går litt opp og ned, vi er vel inne i en sånn nedperiode sånn sett nå.

Godt å få luftet tankene og få litt tilbakemeldinger

Tusen takk!

[Gjest Gjest]

Jeg får litt vondt av deg, jeg.

Jeg hadde en gang i tiden en samboer jeg ikke hadde noe å snakke om med.

Han brydde seg verken om politikk, nyheter, kultur, litteratur osv osv.

Han kunne snakke om rapmusikk, og det var egentlig det han hadde å bidra med.

Jeg døde litt innvendig i løpet av de årene vi var sammen.

Hadde ingen å "bryne" meg på.

Min mann er helt motsatt. Vi slipper aldri opp for ting å snakke om. Vi diskuterer alt mellom himmel og jord, og vi lærer hverandre nye ting. Vi er hverandres beste venner. Og jeg ser hvor viktig det er for meg at vi har det slik.

[Gjest Gjest]

Jeg får litt vondt av deg, jeg.

Jeg hadde en gang i tiden en samboer jeg ikke hadde noe å snakke om med.

Han brydde seg verken om politikk, nyheter, kultur, litteratur osv osv.

Han kunne snakke om rapmusikk, og det var egentlig det han hadde å bidra med.

Jeg døde litt innvendig i løpet av de årene vi var sammen.

Hadde ingen å "bryne" meg på.

Min mann er helt motsatt. Vi slipper aldri opp for ting å snakke om. Vi diskuterer alt mellom himmel og jord, og vi lærer hverandre nye ting. Vi er hverandres beste venner. Og jeg ser hvor viktig det er for meg at vi har det slik.

Kjære Illya, problemet ditt er får felles samtaleemner/interesser og lite fritid sammen.

Innlegget over sammenfatter vel det essensielle ved et godt forhold.

Jeg foretrekker også forhold der vi har felles interesser og vurderinger,

slik at hverdagen glir lettere og ingen av partene trenger å forklare/begrunne sine planer eller valg, men at alt går av seg selv fordi vi i grunnen vil og setter pris på de samme tingene.

Jeg rakk ikke lese hele tråden, men jeg lurer på:

1) Var det bedre før? 8 år er lang tid, og ganske naturlig at man utvikles litt forskjellig. Hadde dere mer å snakke om før, eller har det egentlig alltid vært slik, bare det at førelskelsen overdøvet ulikhetene?

2) Jeg antar dere ikke har barn? For da måtte han jo ha vært hjemme mer?

3) Har du egne interesser, som kan veie opp for all den tiden han er borte?

Det tror jeg er ganske viktig uansett hvem man er sammen med.

4) Har du diskutert dette med ham? Han virker jo som er flott kar på alle måter ellers, som har forutsenting for å forstå deg og ta hensyn til deg. Kan dere ikke planlegge inn litt ny fellestid via en hobby eller liknende dere kan gjøre sammen? En dag i uka kan være nok.

Jeg og min kjæreste har det motsatte problemet! Vi har så strevsomme hverdager med hver sin jobb og hver sine barn, et fellestiden blir utrolig høyt prioritert og vurdert, og vi REKKER ikke gjøre alt det vi har lyst til å gjøre sammen. Neste på listen er å gå et dansekurs sammen, bare vi får tid, for vi føler at det ville være utrolig koselig og romantisk

Klem og lykke til

[Gjest Illiya]

Kjære Illya, problemet ditt er får felles samtaleemner/interesser og lite fritid sammen.

Innlegget over sammenfatter vel det essensielle ved et godt forhold.

Jeg foretrekker også forhold der vi har felles interesser og vurderinger,

slik at hverdagen glir lettere og ingen av partene trenger å forklare/begrunne sine planer eller valg, men at alt går av seg selv fordi vi i grunnen vil og setter pris på de samme tingene.

Jeg rakk ikke lese hele tråden, men jeg lurer på:

1) Var det bedre før? 8 år er lang tid, og ganske naturlig at man utvikles litt forskjellig. Hadde dere mer å snakke om før, eller har det egentlig alltid vært slik, bare det at førelskelsen overdøvet ulikhetene?

2) Jeg antar dere ikke har barn? For da måtte han jo ha vært hjemme mer?

3) Har du egne interesser, som kan veie opp for all den tiden han er borte?

Det tror jeg er ganske viktig uansett hvem man er sammen med.

4) Har du diskutert dette med ham? Han virker jo som er flott kar på alle måter ellers, som har forutsenting for å forstå deg og ta hensyn til deg. Kan dere ikke planlegge inn litt ny fellestid via en hobby eller liknende dere kan gjøre sammen? En dag i uka kan være nok.

Jeg og min kjæreste har det motsatte problemet! Vi har så strevsomme hverdager med hver sin jobb og hver sine barn, et fellestiden blir utrolig høyt prioritert og vurdert, og vi REKKER ikke gjøre alt det vi har lyst til å gjøre sammen. Neste på listen er å gå et dansekurs sammen, bare vi får tid, for vi føler at det ville være utrolig koselig og romantisk

Klem og lykke til

Takk for godt svar

Nei, det var ikke bedre før, det har alltid vært sånn. Og stort sett går det bra. men av og til føler jeg på tomheten, det å være så alene sammen, på en måte.

Vi har ikke barn nei.

Han er jo ingen "prater", som han sier når jeg tar opp dette. Men han har så mye annet, og det veier jo opp en god del.

Nå begynner sesongen, og jeg vet det ble MYE alenetid. Sporten tar veldig mye fritid, men han greier å prioritere oss også innimellom....vi hadde en runde på det også for noen år siden.

Og nå er det jo ennå vinter, det blir lettere til våren og sommeren, mer å gjøre ute/borte for meg også da.

Ellers fyller jeg jo tiden min, men det er de fellestingene og kommunikasjonen jeg savner. Egenting trenger jeg jo ikke noen mann til...

Dansekurs kunne jeg også tenke meg, har veldig lyst til å lære meg salsa....men det må jeg nok gjøre alene. Har ikke lyktes i å få ham med på det, men kanskje han blir med hvis jeg bestemmer meg for å gjøre det.

Vi bor på et lite sted, og det er ikke så mange tilbud her. Lite å gjøre sånn sett. Og nærmeste by er 9 mil unna, så det er ikke så lett å finne på noe.

[Mona-Lisa]

Skulle nesten ha trodd at du har at du er i en midtveiskrise, eller noe sånt..

Men kan ikke dere gjøre ting sammen som folk her sier, også prate om det etterpå?

Feks bestemme dere å lese en bok også diskutere den

Bli meld på en aktivitet (visste ting liker alle, så selv om dere er forskjellige er det vel noen like ting som begge hadde giddet?)

[Gjest Illiya]

Skulle nesten ha trodd at du har at du er i en midtveiskrise, eller noe sånt..

Men kan ikke dere gjøre ting sammen som folk her sier, også prate om det etterpå?

Feks bestemme dere å lese en bok også diskutere den

Bli meld på en aktivitet (visste ting liker alle, så selv om dere er forskjellige er det vel noen like ting som begge hadde giddet?)

Hehe, midtlivskrisen er jeg ferdig med, og den var ille. Var med endel av disse momentene i den ja, og den endte nesten i brudd.

Nå er jeg vel inne i en liten senvinterkrise, vet det blir bedre til våren.

Vi kan selvsagt gjøre ting sammen, men da er det stort sett ikke på mine premisser.

Jeg får ham ikke med på ting som jeg liker, og som han ikke liker. Men vi har jo noen fellesting som vi liker å gjøre, bare at det blir veldig lite tid til det fordi sporten hans prioriteres først.

Nei, nå skal jeg ikke klage mer over dette med prat. Ville jo egentlig høre hvordan andre har det, og om dette hadde vært noe andre var fornøyd med. Stort sett er jeg jo fornøyd, men av og til kjenner jeg på dette.

Jeg har jo vært sammen med menn som likte å prate før, men han her er altså ikke sånn. Han har jo likevel massevis av gode egenskaper

Som sagt før, en får ikke alt i en mann, så praten har jeg tatt med venninner.