Forvirret....

[veslepus]

For å gjøre en lang historie kort...

Da jeg kom hjem fra påskeferie gjorde kjæresten min det slutt etter 4 år... Det kom helt uventet - jeg som trodde vi hadde det kjempefint og at det ville bli oss. Men, han elsket meg ikke mer... :cry:

Vi har holdt kontakten etter det, sett hverandre ca en gang i uken, pratet på tlf osv. Han dro hjem på ferie en måned før meg, mens jeg ble igjen for å ha et par eksamner til. Denne perioden uten å se han hjalp veldig, og jeg føler nå at jeg har kommet et godt stykke videre. Det var jo bare å bite tennene sammen og se fremover...

Dagene før jeg kom tilbake ringte han ofte, og spurte flere ganger om vi ikke kunne møtes når jeg kom hjem. Jeg skulle dra videre på ferie 3 dager etter at jeg kom hjem, og følte egentlig ikke at jeg hadde tid. Han er jo ikke første prioritet lenger! Så jeg sa til han at jeg ikke hadde tid - men at jeg gjerne ville møte han etter at jeg kom hjem fra ferien (skulle være borte i en uke)

Dagen etter at jeg kom hjem (onsdag) ringte han, og lurte på om jeg ikke hadde tenkt meg inn til byen dagen etter. Det hadde jeg ikke - det er et stykke fra der jeg bor til sentrum, og jeg hadde egentlig ingenting der jeg skulle. Han sa at han hadde så lyst til å se meg - kanskje vi kunne ta en kaffe eller noe (og han som HATER å være på kafé...). Jeg sa at jeg ikke trodde det var en god idé - og vi ble enige (igjen) om å møtes når jeg kom hjem. Torsdag morgen ringte han meg --- han var på vei til Ikea ( som ligger på vei ut til meg), og lurte på om ikke jeg ville være med. Jeg avviste han på en veldig pen måte, og ønsket han god tur til Ikea. Igjen ble vi enige om at det var en god ting å møtes etter at jeg kom hjem fra ferie.

En time senere ringte han på døren....

Jeg ble helt paff - klarte overhodet ikke å gi han en varm velkomst... Vi satte oss ut, og pratet en god del. Han sa bl.a at han følte seg utro mot meg når han pratet med andre jenter - og at de overhodet ikke kom opp i mot sammenlikningsgrunnlaget (men for all del; han hadde IKKE sjekket...). Jeg spurte han om han var lykkelig. Han svarte nei - og jeg spurte hvorfor, han hadde jo fått det som han ville...? Han sa at det eneste han ville var å bli sammen med meg igjen. MEN han er fortsatt ikke forelsket i meg... Grunnen til at han ville møte meg var at han håpet at følelsene skulle dukke opp...

Jeg får det ikke helt til å stemme. Går det ann å ha det på den måten? Hva skal jeg gjøre?

Håper på noen gode råd...

[Gjest Vega]

Merkelig fyr.

Det kan virke som han henger rundt deg i mangel på noe bedre... Eller så er han avhengig av deg, eller har et kontrollbehov?

Forelsket - hva mener han?

Man er som regel ikke akkurat forelsket i den forstand etter fire år (selv om jeg er det i mannen min - eller noe som ligner i alle fall...men roligere på en måte.).

Dere var sammen i fire år - tvilte han gjennom hele den tida? Da ville jeg avskrevet ham.

Han forventer å være forelsket - men var med deg i fire år, uten å være det spor forelsket - da kommer det ikke etter så lang tid. Han må da ha følelser for deg? Eller ligger de kun på vennskapsplanet?

Prat med ham.

Hva vil du selv?

For meg virker han som en surrekopp - mht. følelsene og hva han vil, men du kjenner jo ham - så du kan lettere se hva han er ute etter. Sex kanskje?

Eller vennskapet mellom dere er kanskje så viktig at han vil bevare det.

Vanskelig å si noe skråsikkert.

[Gjest Tex]

Høres ut som om han trengte en periode fra deg for å eventuelt finne ut at følelsene sine....

Du bør finne ut hva du vil uavhengig av hv ahan vil og handle ut ifra det.

Elsker du han?

Hvis ikke bør du sette en kraftig sluttstrek......

Hadde helt klart tatt tilbake mitt livs kjærlighet hvis han trengte en pustepause..... EN GANG.

Men ikke flere ganger...........

[veslepus]

Huff, ja... Problemet er vel at jeg ikke helt vet hva jeg vil På en måte hadde det vært så trygt og godt å bli sammen igjen --- men jeg vet ikke helt hva jeg føler lenger. Er 21 nå, kanskje det kan være sunt å være litt fri? Men det er litt rart også, har trodd så lenge at det skulle bli oss...

Jeg klarer ikke helt å forstå meg på han - dette forelskelsesgreiene. Han sier at han er uendelig glad i meg, men at "kjærestefølelsene" har blitt borte. Er ikke i tvil om at han virkelig elsket meg den tiden vi var sammen, men det er bare så rart å tenke på at sånne følelser blir "borte". Kanskje han lider av et akutt anfall av forplikteksesvegring...?

Vil så gjerne fortsette å være gode venner, men det er så vanskelig! Hvordan ha et naturlig og avslappet forhold til eksen?

[Gjest Sidsel]

Altså, sånn jeg forstår det; vil han to ting:

1. være forelsket i deg

2. være sammen med deg

Etter at dere har vært sammen i fire år er han jo veldig vant til å være sammen med deg, og generellt å være i et forhold. Dessuten er han, som du sier, veldig glad i deg, selv om han ikke er forelsket i deg lenger.

Altså er det vel ikke så usannsynlig at han bare savner veldig å være i et fint forhold med deg? Så håper han vel at alt skal kunne bli som det var, og prøver å overse at følelsene hans gjør det til et tilbakelagt kapittel.

Jeg synes du skal si nei, du bør ikke satse på et forhold til noen som ikke er forelsket i deg, du vet jo at det vil ta slutt.

[Gjest Poirot]

Hvis du skal tillate at han skal endre mening bør du vente MYE lenger. Dette for at han skal ha tid til å tenke grundig igjennom hva han egentlig vil. Er jo et tomrom nå for han også, og kanskje det er deg han vil ha. Eller kanskej det bare er noe ahn ikke vet hva er enda.

[veslepus]

Takk for gode råd! Det hjelper litt å prate om det... :smile: