Bør barna få vite alt om grunnen til seperasjon?

[Gjest P.T.]

Så da syns du jeg skal fortelle barna mine at far var utro mot meg sånn at de ikke vil ha kontakt med sin far?

Jeg syns det at så lenge far er en god far og mor er en god mor for barna, så er det ikke nødvendig å involvere barna i de voksnes problemer i forholdet. Da er det vel andre ting jeg også bør fortelle dem?

Min mor fortalte meg, da jeg ar tenåring, at hun vurderte å få seg en elsker siden min far hadde potensproblemer som han ikke ville gjøre noe med. Hallo, bare tanken på at mine foreldre hadde et seksualliv var nok til å gjøre meg kvalm i den tiden. Og som voksen så kan jeg ikke fatte at hun i hele tatt så seg nødt til å fortelle meg om deres seksualproblemer. Jeg har også fått vite at min far i sin tid var utro, tydeligvis før potensproblemene satte inn. Ingenting av dette hadde jeg behov for å vite, too much information.

Jeg driter i hvem som er utro, mann eller kone, jeg velger å fortelle at far ikke er glad i meg lenger og derfor har funnet seg en annen som han nå er glad i - for det er nok realiteten her. Jeg har ikke behov for at mine barn skal synes synd på meg og se på meg som den uskyldige part, på bekostning av mine barns forhold til sin far. Nå klarer han å ødelegge sitt forhold til barna på egen hånd ved å ikke å ha kontakt med dem, men det er det i hvert fall ikke jeg som er årsak til.

Det er ikke opp til meg å fortelle deg va du bør eller skal gjøre.

For meg så var det en utmerket hevn med ønsket virkning. Men det betyr ikke

at det er rett for deg.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Det er ikke opp til meg å fortelle deg va du bør eller skal gjøre.

For meg så var det en utmerket hevn med ønsket virkning. Men det betyr ikke

at det er rett for deg.

Jeg har ikke behov for hevn som vil ødelegge barnas forhold til sin far. Den bitterheten jeg eventuelt måtte føle snakker jeg med mine venner om, det er ikke noe jeg trenger dele med mine barn.

Og som >Gro sier, Det er ikke alle forunt å være skinnhellige perfekte mennesker som aldri gjør noe galt. Og du skal være ganske så sikker på at du selv alltid har vært perfekt før du begynner å anklage andre for å gjøre feil som det er menneskelig å begå!

Godt vi er forskjellige, hevnlystne folk som ikke klarer å se utenfor egen fornærmede og bitre nesetipp syns jeg det er vanskelig å forholde meg til... men det er meg.

[Gjest 28]

"Godt vi er forskjellige, hevnlystne folk som ikke klarer å se utenfor egen fornærmede og bitre nesetipp syns jeg det er vanskelig å forholde meg til... men det er meg. "

Hehe, ja på samme måte som det er vanskelig å forholde seg til den som er årsak til det hele

[Gjest Gjest]

Jeg synes heller at du skal forsone deg med det som har skjedd.

Barna forstår da vel hva moren her har gjort. At hun ikke ville være sammen med deg lenger og at det kom en ny mann inn i livet hennes istedenfor? Hvis barna vet det så vet de da sannheten?

Eller vil du at de skal vite detaljer om hvor hun møtte ham, når de lå sammen første gang, hvordan du fant ut av det og (selvfølgelig) at du aldri gjorde noe for at det skulle gå som det gjorde.

Hva er poenget med at barna skal få vite alt dette?

Barna lever da ikke på en løgn bare fordi de ikke vet alle detaljer (intime sådanne) om foreldrenes liv?

Nei dette blir liksom å komme med for mange detaljer bare for at du kan få sole deg i glansen av at du ikke gjorde noe galt.

[Gjest P.T.]

Jeg har ikke behov for hevn som vil ødelegge barnas forhold til sin far. Den bitterheten jeg eventuelt måtte føle snakker jeg med mine venner om, det er ikke noe jeg trenger dele med mine barn.

Og som >Gro sier, Det er ikke alle forunt å være skinnhellige perfekte mennesker som aldri gjør noe galt. Og du skal være ganske så sikker på at du selv alltid har vært perfekt før du begynner å anklage andre for å gjøre feil som det er menneskelig å begå!

Godt vi er forskjellige, hevnlystne folk som ikke klarer å se utenfor egen fornærmede og bitre nesetipp syns jeg det er vanskelig å forholde meg til... men det er meg.

Vel, nå som jeg sitter seirende igjen mens hun velter seg i sin egen møkk, så må jeg si at bitterhet er det siste som plager meg.

En vellykket og total hevn er det aller beste botemiddel mot bitterhet og såre følelser. Jeg har ikke noe sinne eller bitterhet igjen, bare velsignet likegyldighet.

[Gjest Gjest]

Vel, nå som jeg sitter seirende igjen mens hun velter seg i sin egen møkk, så må jeg si at bitterhet er det siste som plager meg.

En vellykket og total hevn er det aller beste botemiddel mot bitterhet og såre følelser. Jeg har ikke noe sinne eller bitterhet igjen, bare velsignet likegyldighet.

Du må gjerne hevne deg. Men å hvis det bare er det å sitte seirende igjen med velsignet likegyldighet som er målet ditt - da skjønner jeg ikke hvorfor du blander barna inn i det??? Eller er barna bare et redskap får å kunne se at eksen velter seg i "egen møkk"? I så fall har du ganske mye møkk på hendene...

[Gjest stakkars barn]

Du må gjerne hevne deg. Men å hvis det bare er det å sitte seirende igjen med velsignet likegyldighet som er målet ditt - da skjønner jeg ikke hvorfor du blander barna inn i det??? Eller er barna bare et redskap får å kunne se at eksen velter seg i "egen møkk"? I så fall har du ganske mye møkk på hendene...

Det er ikke barna velferd som er hovedfokus her, barna er som du sier - bare et redskap på veien mot hevnen. Det handler kun om den såredes bitre følelser, og da bruker den sårede alle midler og sine egne barn. Og P.T. regner seg som voksen?

[Gjest P.T.]

Du må gjerne hevne deg. Men å hvis det bare er det å sitte seirende igjen med velsignet likegyldighet som er målet ditt - da skjønner jeg ikke hvorfor du blander barna inn i det??? Eller er barna bare et redskap får å kunne se at eksen velter seg i "egen møkk"? I så fall har du ganske mye møkk på hendene...

Kunnskap er den letteste byrde å bære.

Ellers er det så viselig innrettet at vi alle høster fruktene av våre egne valg.

[Gjest P.T.]

Det er ikke barna velferd som er hovedfokus her, barna er som du sier - bare et redskap på veien mot hevnen. Det handler kun om den såredes bitre følelser, og da bruker den sårede alle midler og sine egne barn. Og P.T. regner seg som voksen?

Å fortelle sine barn sannheten er å kvalifisere dem til å foreta sine egne valg.

De barna du ellers flommer over av bekymring for har det utmerket. De er lykkelige og harmoniske og har det på alle måter bra.

[Gjest Karl]

Kunnskap er den letteste byrde å bære.

Ellers er det så viselig innrettet at vi alle høster fruktene av våre egne valg.

Kunnskap og sannhet er ikke alltid helt samme sak.

Og etter en skilsmisse så høster også barna fruktene av foreldrenes valg - altså ikke sine egne valg.

Kanskje det er foreldrenes jobb å sørge for at byrden ikke er tyngre å bære enn nødvendig?

[Gjest Gjest]

Jeg bare lurer på en ting - hvis en av foreldrene mishandlet den andre fysisk mens barna var der - skal man heller ikke prate om det med barna etterpå? Skal man bare si at "vi har vokst fra hverandre", eller bagatellisere det på en annen måte? Bør ikke den som mishandlet ta ansvar og si at det var galt å bruke vold, og betrygge barna på at det aldri skal skje med dem?

[Lizzee]

Jeg bare lurer på en ting - hvis en av foreldrene mishandlet den andre fysisk mens barna var der - skal man heller ikke prate om det med barna etterpå? Skal man bare si at "vi har vokst fra hverandre", eller bagatellisere det på en annen måte? Bør ikke den som mishandlet ta ansvar og si at det var galt å bruke vold, og betrygge barna på at det aldri skal skje med dem?

Det er mange forskjellige sannheter.

Går man fra hverandre fordi man treffer en ny partner så har man vel kanskje "vokst fra hverandre"?

Det samme kan man ikke si når det gjelder vold.

Jeg synes man kan fortelle ut ifra hva man tror at barna har behov for å få vite - ikke utifra hva foreldre har behov for å fortelle!

[Gjest Carn]

Når mor hevder at det er egoistisk av far å fortelle om hennes sidesprang så er det vel minst like egoistisk av mor og kreve at han ikke skal fortelle det. Hun ønsker dermed at barna skal tro bedre om henne enn det er grunn til. Jeg synes i slike tilfeller så er det et prinsipp som går foran alt: Det er å fortelle sannheten. Å basere livet og forholdet på løgn synes jeg ikke noe om. Jeg synes at barna har krav på å vite hvordan mor og far egentlig er så får de dømme selv og finne ut hvordan de vil respektere sine foreldre ut fra det. Alt annet er å lyve for barna.

(Jeg ser dette er en lang tråd og jeg har bare lest det første innlegget. Men i denne saken føler jeg at jeg ikke behøver å lese noe mere heller.)

[Gjest B E A T E]

Når mor hevder at det er egoistisk av far å fortelle om hennes sidesprang så er det vel minst like egoistisk av mor og kreve at han ikke skal fortelle det. Hun ønsker dermed at barna skal tro bedre om henne enn det er grunn til. Jeg synes i slike tilfeller så er det et prinsipp som går foran alt: Det er å fortelle sannheten. Å basere livet og forholdet på løgn synes jeg ikke noe om. Jeg synes at barna har krav på å vite hvordan mor og far egentlig er så får de dømme selv og finne ut hvordan de vil respektere sine foreldre ut fra det. Alt annet er å lyve for barna.

(Jeg ser dette er en lang tråd og jeg har bare lest det første innlegget. Men i denne saken føler jeg at jeg ikke behøver å lese noe mere heller.)

Hvis man skal fortelle barna sannheten så må man også sørge for at barna forstår sannheten!

Og i tillegg. Sannheten er forskjellig fra menneske til menneske.

Det som er sant for faren (denne trådens TS) er ikke det samme som hva som er sannhet for moren (ts sin eks). Og dermed er vi inne i det dilemmaet som jeg mener at er grunnen til at man ikke skal fortelle barna alt. Nemlig det at det her er så mange årsakssammenhenger - og at det til syvende og sist handler om at man vil fortelle sin egen sannhet for å renvaske seg selv. Ville far vært like opptatt av å fortelle sannheten om det var han som var den "stygge ulven"? For her må man være konsekvent. Er man sannhetens store forsvarer så må man tåle at det kommer frem negative ting om seg selv også.

Og når det gjelder å fortelle ting til barn så må man også huske at man får ansvaret for barnas reaksjoner.

[Gjest Gjest]

Man bør fortelle sannheten, men ikke alle sannheter bør fortelles.

Så når du først åpner munnen så skal du snakke sant. Men det betyr ikke at du alltid må fortelle om alt!

[Gjest Collie]

TS mener at han skal fortelle sannheten til barna fordi han fortjener at de får vite sannheten.

Et ærlig menneske sier sannheten, et taktløst menneske sier hele sannheten. Jeg synes det er taktløst å fortelle for mye til barna. Fortell dem det de trenger å vite. Det er ikke å lyve, det er å være ærlig men samtidig ta hensyn.

Sier man sannheten, blir man før eller siden avslørt. Dvs. motivene for å fortelle sannheten kan bli avslørt. Jeg synes ikke TS sine motiver er særlig edle. Og da blir også sannheten han på død og liv vil ha frem bare et middel for å oppnå et mål for seg selv. Det er egoistisk.

[Gjest Gjest_Lilly_*]

Hvor langt skal man trekke dette her da? Barn lever da ikke på en løgn fordi de ikke vet alt om foreldrene sine?

Hvis faren her vil fortelle alt om hva moren gjorde for å såre ham og at hun var utro så er det IKKE fordi han ikke vil at barna skal leve på en løgn. Bare å hevde det er jo en løgn i seg selv!!!

Så hvor opptatt av sannheten er far egentlig her? Jeg blir litt kvalm av folk som sier alt bare fordi det er sant også sitter de nærmest og koser seg når de ser at andre blir tråkket ned i dritten pga hva de har sagt.

Også smiler de bare etterpå og ser så uskyldige ut når de sier ”jeg sa jo bare det som var sant”. Man er ikke opptatt av sannhet da vet du. Man er opptatt av å tråkke på andre og se bra ut selv!

[Gjest Gjest]

Jeg synes i slike tilfeller så er det et prinsipp som går foran alt: Det er å fortelle sannheten. Å basere livet og forholdet på løgn synes jeg ikke noe om.

Men det var da ikke barnas forhold! Det var de voksnes forhold!

Man må kunne ha et skille mellom de voksnes verden og barnas.

Det ene barnet her er 4 år. Det er da grenser for hvor mange detaljer en 4-åring skal få servert og hvor mye en 4-åring forstår.

Hvis 17-åringen selv spør så kan h*n få svar. Men uansett så tror jeg man kan snakke om dette uten å snakke stygt om den andre foreldren! Det vil alle tjene på og den foreldren som har blitt bedratt og som måtte flytte.

Hvor langt skal man trekke dette her da? Barn lever da ikke på en løgn fordi de ikke vet alt om foreldrene sine?

Hvis faren her vil fortelle alt om hva moren gjorde for å såre ham og at hun var utro så er det IKKE fordi han ikke vil at barna skal leve på en løgn. Bare å hevde det er jo en løgn i seg selv!!!

Jeg er helt enig med Lilly!!!!!

[Gjest Kai]

Å basere livet og forholdet på løgn synes jeg ikke noe om.

Er i prinsippet enig i det.

Men det går på mitt eget liv. Det betyr ikke at jeg må slenge sannheter rundt meg i hytt og pine bare for å få meg selv til å se bedre ut.

Å leve på en løgn går mest på at man lyver for seg selv!

Det viktigste er å lære seg å leve med sannheten. Det har vel ts litt problemer med....

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke hva som er galt med å si det som det er jeg. Skal barna forstå eller skal de ikke? Når man er sytten skal man være uviten eller skal man skjønne?

Barna har ikkenoe med hvorfor faren må flytte ut? Det er jo deres far jo.

Barna behøver ikke bli forklart hvorfor dem ikke har noen familie lengere? Hvorfor de har ny stefar? De trenger ikke vite hvorfor det flytter inn en ny mann og faren flytter ut?

Mye lettere å forstå dette her for barn dersom de hadde visst litt om bakgrunnen tror jeg.

Se innlegg #9...