Bør barna få vite alt om grunnen til seperasjon?

[Gjest Gjest_Orakelet_*]

Men det vil jo ikke moren at han skal fortelle barna! Derfor spør han her om det er greit at han forteller barna at årsaken til at han flyttet var at moren fant en ny kjæreste.

Barna vet jo at moren har ny kjæreste! Han flytta jo rett inn der!

Og så lenge dette var mannen til bestevenninna så har nok barna truffet ham før og fint klart å legge to og to sammen.

Så slik jeg ser det så vil ikke moren at faren skal fortelle barna noe de allerede vet?

Eller bare at det ikke var fars skyld?

[Gjest Gjest]

Barna vet jo at moren har ny kjæreste! Han flytta jo rett inn der!

Og så lenge dette var mannen til bestevenninna så har nok barna truffet ham før og fint klart å legge to og to sammen.

Så slik jeg ser det så vil ikke moren at faren skal fortelle barna noe de allerede vet?

Eller bare at det ikke var fars skyld?

Ts har ikke skrevet at morens nye kjæreste flyttet rett inn der. Det kan jo hende moren har truffet han uten at barna visste det den første tiden etter samlivsbruddet?

[waco]

Det er jo ingen som mener at trådstarter vil fortelle detaljer om utroskapen til moren.

Trådstarter ønsker bare at ungene hans skal vite at moren har vært utro, og denne ytterst viktige faktoren som også er hele årsaken til bruddet, - såpass lite unner jeg faktisk barna og vite dersom de spør.

Hvis det er sånn at det er så flaut å fortelle barna at man har vært utro, - eller om det er slik at mødre ikke liker å fortelle døtrene sine at de også er utro dersom situasjonen "ligger til rette", - så kan man vel bare la være å være utro når man er gift og har barn?

Dersom det var slik at det er ønsket om å skjerme barna?

Er det ikke bedre når man har gjort noe galt å kanskje prøve å få tilgivelse av barna? Kanskje det tar litt tid, men alle er jo enige om at ærlighet alltid har lønnet seg i lengden.

Nevn en god grunn til at man skal lyve til barna dersom de lurer på om moren har vært utro da?

[Phaedra]

Jeg bare lurer på en ting - hvis en av foreldrene mishandlet den andre fysisk mens barna var der - skal man heller ikke prate om det med barna etterpå? Skal man bare si at "vi har vokst fra hverandre", eller bagatellisere det på en annen måte? Bør ikke den som mishandlet ta ansvar og si at det var galt å bruke vold, og betrygge barna på at det aldri skal skje med dem?

Jo. Jeg har vært borti akkuratt denne situasjonen, og den er forferdelig vanskelig, spesielt når den som er voldelig oppfører seg som om ingenting har skjedd. Spørsmålet er bare hvordan man skal ta det opp med barna hvis den andre ikke vil vedkjenne seg hva som faktisk skjedde. Spesielt når barna er små, ikke helt forstår hva som skjer og helst ikke vil miste den personen som er voldelig (fordi vedkommende ikke har vært voldelig mot dem). Og hva med andre barn i familien som også er glad i vedkommende - nieser og nevøer, skal de også få vite at onkel/tante har slått og derfor kan være farlig, eller skal de ikke blandes inn?

Kjempevanskelig situasjon, som jeg føler at ikke kan løses på noen bra måte :/

[Phaedra]

Det er jo ingen som mener at trådstarter vil fortelle detaljer om utroskapen til moren.

Trådstarter ønsker bare at ungene hans skal vite at moren har vært utro, og denne ytterst viktige faktoren som også er hele årsaken til bruddet, - såpass lite unner jeg faktisk barna og vite dersom de spør.

Hvis det er sånn at det er så flaut å fortelle barna at man har vært utro, - eller om det er slik at mødre ikke liker å fortelle døtrene sine at de også er utro dersom situasjonen "ligger til rette", - så kan man vel bare la være å være utro når man er gift og har barn?

Dersom det var slik at det er ønsket om å skjerme barna?

Er det ikke bedre når man har gjort noe galt å kanskje prøve å få tilgivelse av barna? Kanskje det tar litt tid, men alle er jo enige om at ærlighet alltid har lønnet seg i lengden.

Nevn en god grunn til at man skal lyve til barna dersom de lurer på om moren har vært utro da?

Så TS skal fortelle at mamma var utro. Mamma forteller da barna at nei, hun var ikke utro, hun bare fant en annen mann som hun forelsket seg i og som hadde tid til henne og var snill mot henne og... alle de tingene pappa ikke var.

Og så lurer barna på hvorfor mamma ikke følte at pappa var glad nok i henne, og spør pappa, og pappa sier at dette er feil, pappa elsket mamma men mamma fant en annen.

Og så begynner mamma å forklare ned i de minste detaljer om hvorfor hun fant seg en ny en - hva hun ser i han som hun ikke ser i pappa. Og så begynner barna å tenke over om det kan være sannhet i dette - er virkelig pappa sånn? Eller lyver mamma? Hvordan vet jeg hva som er sant? En av foreldrene lyver for meg, og jeg kommer muligens aldri til å finne ut hvorfor.

Eller: begge er enige om at mamma har forelsket seg i en annen mann, og ikke lenger elsker pappa. Jeg kan fortsette å være glad i begge.

Det er to sider av saken her, og uansett hvordan du vrir og vender på det så gjør det ikke barna glade. Jeg er fullstendig imot utroskap, uansett om det blir begått av en kvinne eller mann, og jeg er fullstendig imot at barna skal dras inn i en så skitten konflikt som en utroskapskonflikt. Det holder lenge med å si at "mamma forelsket seg i en annen", "mamma ble glad i en annen", "mamma elsker ikke pappa lenger" eller noe i den duren. Å fortelle sannheten til barna vil i de fleste tilfeller av utroskap ikke føre til noe godt, slik jeg ser det. Hvis barnet forsette å spørre (og det er det vel liten grunn til at barnet skulle, for det er jo åpenbart at mamma har forelsket seg i en annen) så får TS heller henvise barna til mor, og si at han ikke kan svare for henne, for han vet ikke hva hun føler og tenker.

[Phaedra]

[...] For et år siden fikk jeg vite at min daværende kone hadde et forhold til sin beste venninne's mann. Hun sier at det ikke var noe mer en flørting, men alikevel en av grunnen til at jeg måte flytte ut. Jeg har min del av skylden for at ting ikke gikk så bra, men aldri noe type forhold.

Trådstarter ønsker bare at ungene hans skal vite at moren har vært utro, og denne ytterst viktige faktoren som også er hele årsaken til bruddet, - såpass lite unner jeg faktisk barna og vite dersom de spør.

HELE årsaken til bruddet vil jeg nok ikke tro at det er. Fra moren sin side så var kanskje bruddet nært forestående uansett. Hvis barna får vite at moren flørtet med denne personen, så får nok barna vite alt det negative om faren i retur. Unner du virkelig barna denne drittslenginga?

[Gjest Gjest]

Så TS skal fortelle at mamma var utro. Mamma forteller da barna at nei, hun var ikke utro, hun bare fant en annen mann som hun forelsket seg i og som hadde tid til henne og var snill mot henne og... alle de tingene pappa ikke var.

Og så lurer barna på hvorfor mamma ikke følte at pappa var glad nok i henne, og spør pappa, og pappa sier at dette er feil, pappa elsket mamma men mamma fant en annen.

Og så begynner mamma å forklare ned i de minste detaljer om hvorfor hun fant seg en ny en - hva hun ser i han som hun ikke ser i pappa. Og så begynner barna å tenke over om det kan være sannhet i dette - er virkelig pappa sånn? Eller lyver mamma? Hvordan vet jeg hva som er sant? En av foreldrene lyver for meg, og jeg kommer muligens aldri til å finne ut hvorfor.

Eller: begge er enige om at mamma har forelsket seg i en annen mann, og ikke lenger elsker pappa. Jeg kan fortsette å være glad i begge.

Det er to sider av saken her, og uansett hvordan du vrir og vender på det så gjør det ikke barna glade. Jeg er fullstendig imot utroskap, uansett om det blir begått av en kvinne eller mann, og jeg er fullstendig imot at barna skal dras inn i en så skitten konflikt som en utroskapskonflikt. Det holder lenge med å si at "mamma forelsket seg i en annen", "mamma ble glad i en annen", "mamma elsker ikke pappa lenger" eller noe i den duren. Å fortelle sannheten til barna vil i de fleste tilfeller av utroskap ikke føre til noe godt, slik jeg ser det. Hvis barnet forsette å spørre (og det er det vel liten grunn til at barnet skulle, for det er jo åpenbart at mamma har forelsket seg i en annen) så får TS heller henvise barna til mor, og si at han ikke kan svare for henne, for han vet ikke hva hun føler og tenker.

Dette var kloke ord.

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest]

Eller: begge er enige om at mamma har forelsket seg i en annen mann, og ikke lenger elsker pappa. Jeg kan fortsette å være glad i begge.

Dette mener jeg er den beste løsningen. Foreldrene har samme versjon av hva som var grunnen til at pappa flyttet, og barna får vite sannheten.

[Gjest Gjest]

Eller: begge er enige om at mamma har forelsket seg i en annen mann, og ikke lenger elsker pappa. Jeg kan fortsette å være glad i begge.

Høres fornuftig ut. Det er best å gjøre samlivsbrudd til en så liten byrde som mulig for barna, og det innebærer å fortelle hva som har skjedd, men å utelate detaljer og å fortelle det på en litt nøytral måte. Hvis begge foreldrene velger denne måten å gjøre det på å ikke lar problemene sine gå utover barna, så kan omstillingen bli lettere. Barn ser hva som skjer, de er ikke dumme, men de trenger heller ikke vite alt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvordan skal kvinner lære å slutte å være utro dersom vi aldri kan snakke ut om det?

Hva??? Hva med menns utroskap?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette mener jeg er den beste løsningen. Foreldrene har samme versjon av hva som var grunnen til at pappa flyttet, og barna får vite sannheten.

Helt enig! Sannheten må frem. Hvordan skal ellers de unge i dag lære hvor store konsekvenser utroskap får? "Vi bare vokste fra hverandre" er for dumt. Men jeg mener det er riktig å spare barna mens de er barn. Denne informasjonen bør de få på vei inn i voksenlivet, slik at de kan få større sjanser til å oppføre seg rett i forhold til sin partner.

[Gjest Gjest]

Ja, absolutt, Barne er mennesker og de bør vises tillit. Om man ikke kan være ærlig med sine egne barn stiller jeg store spørsmål ved de voksnes integritet. Hyklere er uærlige med sine barn.