smerten og redselen for å miste en meget kjær mann.

[aline]

Jeg trenger å skrive av meg litt her kjenner jeg, så:

Jeg har en meget meget nær og kjær venn, vi er bare venner, mye fordi han bare er i norge en periode med jobben. Vi har en så fantastisk tone, han er ett av de mest omtenksomme og oppmerksomme mennene jeg har hatt i mitt liv, han går overens med alle mine kjære og har vært med på besøk til min mor og stefar, på fest med familien der, og dratt på tur nordover sammen med meg. Vi kan gjøre alt sammen, prate om alt, han sitter gjerne på telefonen med meg om jeg må steder jeg ikke helt fikser, sms eller telefon, i timesvis, så lenge jeg trenger.

vi meldes og ses ofte, og jeg tenker på ham MYE. Han betyr så ufattelig mye for meg, og jeg har prøvd å gjøre mest mulig sammen med ham nå før han drar fra norge, for å ha masse gode minner etterpå. Prøvd å holde fokus på hva vi har, ikke på at han skal dra.

Men nå drar han snart, det er bare 14 dager igjen, så drar han fra norge.... og det gjør så ufattelig vondt!

Tårene kommer så fort tanken svinser innom dagen om noen uker, som han forlater norge og ikke skal bo her mer. Kanskje kommer han aldri tilbake, kanskje ser jeg ham aldri mer.

Klart, vi kommer til å holde kontakten, men han bor på andre siden av kloden, og jeg vet at alt blir annerledes.

Ingen rundt meg forstår, dersom jeg nevner det, bare kommer det lystige blikk og heving av øyebryn, og tror alle regner oss som mer en venner, noe vi ikke er. Og vi har snakket om det, og bestemte oss for at vi ikke kunne ta det lenger, nettop fordi det da ville gjøre for vondt den dagen han måtte dra.

Men det gjør akkurat like vondt, selv om vi ikke er sammen.

Det føles som om min aller aller beste venn blir tatt fra meg, og det gjør utrolig mye vondere en jeg noengang hadde forestilt meg at det skulle.

så selv om jeg elsker det vennskapet vi har, og alt vi har hatt, så skremmer det akkurat nå mer en noe annet. Det skremmer meg fra å tørre å inngå nære vennskap, eller nære relasjoner i det hele tatt. Jeg mister bare folk hele tiden, når jeg begynner å bli glad i noen, forsvinner de av forskjellige grunner.

relasjoner er noe dritt...

selvsagt mener jeg ikke det, men det er vanskelig, og jeg lurer av og til på om jeg er skrudd sammen feil, at det er noe ved meg som gjør at jeg passer dårlig til langvarige relasjoner. Og jeg snakker ikke nødvendigvis om kjærlighetsforhold, jeg snakker om alt av relasjoner, nære venner, mennesker som virkelig betyr mye for en.

har ikke tid til å gråte nå, så får vel avslutte, komme meg ut å gjøre alt jeg skal. Få fokus tilbake på andre ting, så det ikke gjør så vondt.

jeg vet ikke om han vet hvor ufattelig mye han betyr for meg, har prøvd å fortelle ham, men vet ikke om jeg har sagt mer inni hodet mitt en utenfor. Og vet ikke hvor mye jeg skal si heller. Dersom jeg ikke kan tilby ham ett kjærlighetsforhold, noe jeg vet han savner, kan jeg be ham bli?

akkurat nå om dagen, kjenner jeg at jeg mer en gjerne kunne gått ned på knærne og tryglet ham, grått og bedt. Men føler det er urettferdig ovenfor ham.

nei!! fokus vekk!

måtte blåse ut litt.

[Gjest Fugl Fønix]

Har ingenting å si som vil hjelpe. Skal tenke på deg fremover

[Aurora M.]

Jeg forstår deg veldig godt Aline. Jeg har selv i perioder sittet og lurt på om det er meg det er noe fryktelig galt med siden alle jeg blir glad i blir borte.

Hos meg har de hatt en lei tendens til å dø (kan jo bli mørkredd av mindre..), men jeg har også mistet nære venner på helt "meningsløse" måter. F.eks forsvant min beste venn gjennom mange år da han fant kvinnen i sitt liv, som ikke tålte at han hadde kontakt med meg.

Det gjør ikke saken bedre at jeg er en som blir utrolig glad i mennesker og veldig knyttet til de. Derfor gjør det vondt i det uendelige når en relasjon tar slutt.

Men det har jo lært meg noe og: Nemlig å alltid være nærmest meg selv, om du forstår? Slik at når jeg mister noen så farer ikke halve meg med dem. Jeg gir veldig mye av meg selv i en relasjon, men aldri mer enn at jeg vet jeg står stødig om noen skulle bli borte. En lærer mens en lever...

[Gjest missLady]

Først vil jeg bare gi deg en

Dersom jeg ikke kan tilby ham ett kjærlighetsforhold, noe jeg vet han savner, kan jeg be ham bli?

Dette skjønte jeg ikke helt. Hvorfor kan ikke du gi han et kjærlighetsforhold? Har du ikke DE typer følelser for han?

[aline]

Jeg forstår deg veldig godt Aline. Jeg har selv i perioder sittet og lurt på om det er meg det er noe fryktelig galt med siden alle jeg blir glad i blir borte.

Hos meg har de hatt en lei tendens til å dø (kan jo bli mørkredd av mindre..), men jeg har også mistet nære venner på helt "meningsløse" måter. F.eks forsvant min beste venn gjennom mange år da han fant kvinnen i sitt liv, som ikke tålte at han hadde kontakt med meg.

Det gjør ikke saken bedre at jeg er en som blir utrolig glad i mennesker og veldig knyttet til de. Derfor gjør det vondt i det uendelige når en relasjon tar slutt.

Men det har jo lært meg noe og: Nemlig å alltid være nærmest meg selv, om du forstår? Slik at når jeg mister noen så farer ikke halve meg med dem. Jeg gir veldig mye av meg selv i en relasjon, men aldri mer enn at jeg vet jeg står stødig om noen skulle bli borte. En lærer mens en lever...

ah, kjenner meg SÅ igjen. Har mistet nære og kjære både ved død, ved at en av oss eller begge flytter over lange strekninger, over kjærester som ikke tåler kontakten og så mange andre forskjellige grunner.

Jeg blir også utrolig glad og knyttet til de jeg slipper helt inn, de ender opp med å bety skrekkelig mye for meg, så det blir også ufattelig sårt når jeg mister noen av de.

Jeg forstår hva du sier med å være seg selv nærmest, ikke gi mer en man kan.... jeg prøver å se det litt annerledes, jeg har min stødighet i meg selv og jobber stadig med den, de som kommer inn i mitt liv, gir meg noe i tillegg, og dette prøver jeg å ta vare på og verdsette. Og jeg bruker det både som minner, men også som verdifulle erfaringer i livet videre. Det gjør at selv om jeg gir veldig av meg selv, så er jeg også oppmerksom på hva han gir meg, og gjemmer det godt inni hjertet mitt også når han drar, tar vare på det som en liten skatt.

Da blir jeg sterkere av å la andre komme meg nære, selv om det fremdeles gjør ufattelig vondt når jeg mister noen, så sitter jeg likevel igjen med mer etterpå en jeg hadde før, og verdsetter den styrken det gir meg.

idag har jeg brukt mye tid på å tenke på ham, hva han betyr for meg, og sørget over det tapet jeg vet kommer til å komme. Men jeg har også jobbet med å gi en siste rest av meg selv til ham, og jobber med ett maleri jeg vil gi ham før han drar. Jeg vet hva han liker, både av mine arbeider og av andre ting, og med en hel masse følelser lagt ned i det, håper jeg det gir ham nok til at han ikke glemmer meg helt når han reiser.

Først vil jeg bare gi deg en

Dette skjønte jeg ikke helt. Hvorfor kan ikke du gi han et kjærlighetsforhold? Har du ikke DE typer følelser for han?

takk.

Jeg vet ikke om jeg har den typer følelser for ham, vi ble venner første gang vi traff hverandre, og har hatt en spesiell kontakt hele tiden, men han reiste hjem en runde rett etter vi hadde møtt hverandre, og jeg hadde delvis følelser for en annen. Vi har bygget opp ett vennskap, og gikk litt videre med klining og slikt, men stoppet det, egentlig mest fordi vi VET at han kun er her for en periode. Derfor har ihvertfall jeg skjøvet den delen helt vekk, og vet dermed ikke hva jeg kunne tilbudt ham, om han ble.

Kanskje, sist gang jeg hadde så sterke følelser for en annen, flyttet jeg etter når han dro og vi var samboere en stund før det hele gikk rett til helvete på værst mulig måte... men det var kjærestefølelser fra starten, dette har vært vennskap med potensiale, der potensialet ble stoppet og vennskapet bygget sterkere fordi situasjonen er som den er.