Barbie's tanker..

[Gjest Lea]

Huff, så trist.

Men jeg tror at dere bør tenke på hunden når ting er som de er.

Hvis dere tviler, eller er sikre på, at han kommer til å ha det vondt, så er det nok riktig å avlive ham.

Jeg vet at jeg ville hatt store problemer med å tenke på hunden fremfor meg selv i en slik situasjon. De fleste vil nok utsette en slik avgjørelse og kanskje vente alt for lenge.

Hvis dere velger å avlive vofsen, så kjøp dere en ny. Det virker kanskje hjerterått å erstatte hunden på denne måten, men det hjelper masse. Det verste med å miste et kjæledyr er at det blir så tomt synes jeg.

Håper at dere blir enige og sikre på dette, uansett hva det blir til.

[Barbie]

Ja Lea, du har rett.

Det kommer til å bli fryktelig tomt her uten ham.

Min mann jobber jo mye, så det har vært veldig selskap i Zantho.

Han er rundt meg 24 timer i døgnet.

Han er heller ikke vant til å være hjemme alene, og er med meg overalt.

Jeg husker med gru hvordan jeg sørget når jeg tok den forrige hunden, det var nesten uholdbart.

Jeg snakket ikke med folk på mange dager.

Tok ikke telefonen, lukket ikke opp hvis det ringte på...

Jeg satt bare å gråt, og livet var faktisk helt fryktelig!

Jeg har forberedt meg litt bedre denne gangen, og har begynt på "lykkepiller".

I tillegg må jeg be legen om beroligende.

Jeg må ha disse hjelpemidlene for å komme over de første dagene.

Det blir som å miste en sønn, og jeg vet det blir tøft.

Jeg ville selvfølgelig gjerne beholdt Zantho i mange år, men vi må tenke på ham i første omgang.

Hans ve og vel kommer først.

Han kunne kanskje levd flere år med HD, men også oppførselen hans spiller en stor rolle i avgjørelsen vår.

Han har blitt så fiendlig til fremmede.

Han knurrer og bjeffer, og vi kan ikke ta sjansen på at han skal angripe noen.

Vi blir også svært bundet fremover, ettersom han ikke vil være hos svigers lenger.

Det gikk så fint før, og det var aldri noe problem når vi lot ham være der noen dager.

Nå funker det ikke lenger.

Han sitter forran døren deres og bjeffer, og han gir seg ikke før jeg henter ham.

Det kan ikke være på denne måten, jeg kan ikke være sammen med ham 24 timer i døgnet, 365 dager i året!

Jeg vet at en ny hund kanskje ville gjort ting litt lettere for oss, men jeg er nok ikke klar for det enda.

Hvis vi skal ha flere dyr nå ,så blir det kanskje en Katt i første omgang.

En vakker dag skal jeg nok ha hund igjen, men ikke riktig enda.

[Barbie]

Jeg var innom dyrlegen i dag.

Zantho får dødssprøyta kl 15 i morgen.

Jeg har begynt å pakke ned en del av sakene hans, og klumpen i halsen vokser for hver eneste ting jeg legger ned i esken.

De neste døgnene blir tøffe!

[Kreps]

Uff dette var trist

Du skal vite at jeg tenker på deg. Bare si ifra hvis det er noe.

Store Klemmer fra Kreps

[Gjest Kira]

Synes det er kjempetrist, jeg, Barbie. Vet hvordan du har det, med å ta å avlive en så ung hund, som fortsatt kunne hatt mange fine år igjen å leve. Og jeg skjønner at dere vil det beste for han. Og han vet helt sikkert at dere ikke vil noe vondt med det. Han kommer til å få det helt topp oppe i hundehimmelen, vet du. Ingen mer lidelser.

Legger til denne til dere, jeg:

Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden ...

På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.

Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.

Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.

Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten ... blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere ...

Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.

Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen ...

[Gjest Lea]

Jeg skjønner at du har det vondt nå. Har det egentlig vondt selv også, jeg.

Ikke for vofsen sin del, men for din (om mannen din sin) del.

Jeg vet jo hvor knyttet man blir til disse dyrene og hvor vondt det gjør når de blir borte, samme om det er pga alder, sykdom eller ulykke.

Dere skal være stolt av å ta denne avgjørelsen, selv om den er tung. Dere har prøvd å få det til å fungere, men når det går ut over hundens livskvalitet på denne måten, så er det nok riktig å la ham slippe.

Det er ingen ord som hjelper heller. Ingenting man kan gjøre, annet enn å ta tiden til hjelp og la tårene trille.

Jeg føler i alle fall MASSE med dere!

[Barbie]

Takk, alle sammen.

En ekstra takk til Kira, for Regnbuehistorien.

Den var vakker.

[LilleBille]

Føler med deg.

Det er alltid trist - selv om dere vet at det er det riktige.

:trøste:

[Dødspingvinen]

Veit så inderlig godt hva du går igjennom.. Føler med deg, og sender deg alle de gode tankene jeg kan.

[Anna Lovinda]

Å, Barbie. Så forferdelig trist. Jeg kan ikke gjøre stort mer enn å gi deg noen gode :trøste: .

[Midnattsol]

Hei Barbie. Vet ikke helt hva jeg skal si, vil bare gi deg en god klem.

*KLEM*

@

[MarianneE]

Dere har tatt den rette beslutningen.

Det og holde på ham med alle hans plager ville blitt uutholdelig for ham tilslutt.

Han får det godt nå.

Vet hvor fryktelig grusomt det er.

Har selv måtte avlive to hunder for det samme.

Vet ikke helt hva jeg skal si.

Tenker på dere, og føler med dere.

[Dødspingvinen]

Hei Baribie. Håper det går bra med? Og at du lar deg selv få sørge. Det er viktig..

[Bettie]

Hei Barbie

Det er en tøff avgjørelse dere har tatt, men den er nok riktig. En hund skal mer enn bare eksistere for å ha et godt liv, noe dere har tatt konsekvensen av.

Det er mennesker som er glade i dyret sitt, og som er ansvarlige dyreeiere, som tar slike avgjørelser.

Men det hjelper ikke å høre eller else disse ordene akkurat nå. For man mister en venn og et familiemedlem, og det er kjempetungt.

Har tatt samme avgjørelse som deg tre ganger, og hver gang har jeg grått og vært lei meg og bestemt meg for at jeg aldri skal ha et dyr igjen, for det gjør så vondt å miste dem.

Men jeg har nå dyr fortsatt da. Ikke som erstatning, for man kan ikke erstatte en venn.

Men jeg forstår din tristhet veldig godt.

[Anna Lovinda]

Hei, Barbie.

Stikker bare innom og legger igjen en :trøste: .

[Barbie]

Takk til alle dere som har vært innom dagboken min.

Ja, nå er det over.

Lillegutt er borte.

Onsdag sto vi tidlig opp.

Vi var på stranda og lekte med pinne.

Vi hadde med oss lunch, med det beste snadderet Zantho likte.

Han hadde mange flotte timer ute, og jeg passet på og filme ham masse denne siste dagen.

Kl 13.30 ga jeg ham 6 tabletter som skulle få ham til å sovne.

Han lå i baksetet på bilen,mens jeg kjørte litt rundt.

Og gi ham de tablettene var det værste jeg noengang har gjort.

Jeg følte meg som en morder!

En time senere plukket vi opp mannen min.

Zantho var fremdeles våken.

Vi parkerte på utsida hos dyrlegen, og måtte til slutt hente veterinæren som satte en innsovningssprøyte på ham.

10 minutter senere sov han, og vi bar ham inn på veterinærens bord.

Der fikk vi noen minutter alene med Zantho.

Det var de værste minuttene i mitt liv.

Vi holdt rundt hunden, og gråt som noen unger.

Vi fortalte ham hvor glad vi var i ham, og at vi gjorde dette for hans eget beste.

"Tilgi meg vennen", var det siste jeg sa til ham.

Det var tungt å gå fra ham, men vi orket ikke være der når legen satte dødssprøyta.

Det var usigelig trist og låse seg inn hjemme.

Vi ryddet vekk alle Zanthos ting, og vasket ned hele leiligheten.

Det er så stille her nå, og jeg er minst mulig hjemme.

Jeg står opp på morningen, dusjer, og kommer meg avgårde.

Jeg takler ikke å være her nå, det er for mange minner, og det er for smertefullt.

Både min mann og jeg gråter mye, men trøster oss med at Zantho levde et kort, men godt liv.

Han var høyt elsket.

[Gjest Meg]

Visste ikke om dette jeg, fryktelig lei meg på dine vegne

Du er en sterk person og takler dette bra syns jeg, flink jente som klarer å sette hundens beste foran!

Ønsker deg all støtte i vonde dager fremover.

[Gjest Meg]

Og så vil jeg bare si sorry fordi jeg dro i gang konkurransen mellom deg og chimp igjen...

Det var tankeløst, med hensyn til hvordan du har det i dag

Jeg visste ikke om det, beklager!!!

[Gjest Madam Felle]

Har tenkt masse på deg barbie, og har ikke ord for hva jeg kan si. Ville bare inn å gi deg en god klem.

[Gjest Lea]

Jeg er sikker på at vofsen tilgir dere, Barbie.

Og jeg skal faktisk tilgi deg for at historien din ga meg tårer i øynene også.