Går man på akkord med seg selv

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ganske konfliktsky. Hvis det blir stor krangel med kjefting og slikt kan jeg faktisk begynne å grine. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei meg, men av frustrasjon og sinne. Jeg finner liksom ikke ord... Og jeg er absolutt ikke en person som griner for hva som helst.

En ting er hvis det er en opplagt konflikt med kjæreste eller slikt, da kan jeg fint krangle. Han kjenner jeg, og da går det liksom greit. Men jeg kjenner jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal takle andre konflikter i livet mitt, slike som ikke er åpne, men som går med på stemning.

La meg komme med et konkret eksempel: Jeg har en litt eldre bror som for noen år siden ble sammen med verdens koseligste jente syntes jeg. Vi hadde veldig god tone fra starten, og da vi flyttet til samme by var det naturlig å henge litt sammen, trodde jeg... For det gjaldt visst bare hvis jeg hadde kjæreste. Da det ble slutt med kjæresten var jeg plutselig en trussel mot hele parforholdet og ikke interessant lenger. Føler jeg! Hun sluttet i alle fall å svare ja på invitasjoner fra meg, uansett hva det var for noe jeg foreslo. Og som nysingel trengte jeg litt ekstra støtte fra familie og venner. Føler meg veldig skuffet over mangel på respons. Etter hvert har det bare blitt verre og verre. Jeg tolker det dithen at hun absolutt ikke takler at jeg har god kontakt med min bror. Hun viser seg å være helt avhengig av han, en såkalt overneedy person. Alt handler om han! Og jeg tror hun har snakket nedsettende eller noe slik om meg til han. for nå kan vi ikke gjøre noe ilag uten at hun skal være med. Inviterer jeg dem begge på noe, så får jeg gjerne en sms fra henne kanskje en time før arrangementet at de ikke kan allikevel, fordi ett eller annet...Så nå forholder jeg meg til han, men hun sitter ved siden av og får med seg alt. Enden på visa er at jeg har minimal kontakt med broren min, som jeg i utg.pkt har veldig god tone med. Vi er en liten familie, og dette tærer på alle.

Poenget er at dette er et typisk eksempel på noe jeg ikke greier å komme gjennom. Blir bare gående å irritere meg mer og mer. Har endt med at jeg misliker hun jeg i utgpkt likte veldig godt. Vil ha henne ut av mitt liv. Så selv om jeg startet fint, og prøvde å være forståelsesfull osv, så er jeg nå ganske sur. Ikke sånn synlig, men det skinner muligens litt gjennom. Og dermed er det plutselig jeg som er problemet, jeg som skaper dårlig stemning. Men blir man jo dårlig behandlet, så blir man jo også muggen som resultat!

Jeg kunne kanskje mannet meg opp til å ta en prat, men siden mye av det som skjer er såpass diskret at man ikke kan ta henne på noe, så blir det vanskelig...

Uff, dette ble vel rotete muligens, men håper noen skjønner hva jeg vil frem til?

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon som deg. Min brors unge kone tåler ikke synet av meg. Hun har sagt i klartekst til både min mor(!) og deres felles venner at hun ikke liker at min bror har kontakt med meg. Jeg er kjempeglad i min bror, vi er verdens beste venner. Jeg har virkelig gått ut av min vei å inkludere henne i det meste vi gjør/finner på osv. Det er hun ikke interessert i. Ber jeg min bror med på noe, stikker hun kjepper i hjulene for ham. Hver eneste gang.

Det bunner i sjalusi fra hennes part. Hun er sjalu på det gode søskenforholdet vårt. Meg kan hun ikke utstå og gjør det veldig tydelig. Både i ord og kroppsspråk.

Jeg vokter meg vel å snakke stygt om henne. Har ei konfrontert henne med det. Fordi det sjeldent kommer noe godt ut av familie-konfrontasjoner. Og fordi jeg VET at hun ville lage et levende helvete for min bror i etterkant.

Jeg har ikke råd til deg, annet enn å unngå denne personen så langt som mulig. Riktignok er det usundt å undertrykke negative følelser i lengden, og ofte har jeg lyst å filleriste henne og dette henne kraftig på plass. Men som nevnt, av respekt for min bror/min, gjør jeg ikke det, men stadig vender det andre kinnet til. Selv om det koker i underflaten!

Klem til deg

[Gjest ts]

Takk! Det er akkurat slik jeg føler at det er, at hun faktisk er sjalu. Jeg fatter det ikke, men det virker som hun ser på meg som en trussel for dem... Har også lyst til å filleriste henne og fortelle akkurat hvor skapet skal stå (DER, langt vekk fra meg!!)

Blir bare med tanken...For siden vi er i familie er det veldig vanskelig med slike konflikter (som ikke er åpen konflikt).

Egentlig mener jeg at broren min kanskje skulle vært "strengere" med henne, og den merkelige oppførselen. Men han vet vel for det første ikke hvor seriøst det er, eller så tar han "hennes side". Han hører hennes versjon tenker jeg, og synes kanskje at jeg virker urimelig eller noe... Merker i alle fall at også han har trukket seg litt unna. Og det er kanskje det jeg synes er verst, at pga henne så mister jeg faktisk noe viktig for meg.

[Gjest en annen søster]

Hadde hun vært en vanlig venninne med en kjæreste som ikke var din bror så hadde det nok vært lettere å ta det opp. I ditt tilfelle kan du jo "risikere" at din bror gifter seg med henne og at du får henne som en del av livet resten av livet, og da blir det verre med en konflikt. Og enda større risiko for at du ikke får ha din bror i livet ditt lenger, hvis du "tar" henne for oppførselen hennes.

Min bror er nå på sin tredje kone, det er vanskelig det også. Hun er jo sååå fantastisk den nye konen, jeg liker henne jeg også men jeg likte også de andre to. Det blir til at man holder litt avstand og ikke involverer seg for mye.

Familie er ikke bare bare..... Noen ganger er det som å vandre på glødende kull..

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal snakke med broren din om dette. Han er den som kan gjøre noe med situasjonen. Du kan si at du opplever forholdet til han som vanskelig når dama hans alltid skal være med og viser en kontrollerende oppførsel. Si at du også ønsker å treffe broren din noen ganger alene, bare dere to. Ja, bare fortell hvordan du opplever det. Jeg er sikker på at han er villig til å høre på deg.

[Gjest Gjest]

Erfaringsmessig er det ikke så lett å komme "imellom" et kjærestepar når det gjelder saker som dette.

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men kanskje litt likt?

Den nye kjæresten til min exmann begynte å fortelle videre private ting om meg som kun meg og min ex visste. Jeg fikk vite det via en kollega (sic!), og gudene vet hvor mange som hadde fått vite det før henne.

Jeg tok det opp med ex`en, han snakket med henne og hun benektet det hele. Enden på visa var at han ble sinna på meg for at han trodde jeg ville sverte henne.

Men som jeg sa til han; "Det er bare du og jeg som vet dette, og siden ingen av oss har fortalt det videre, hvem andre kan det være?"

Man går langt for å beskytte den man elsker, så du må trå varsomt...

Personlig ville jeg nok ha prøvd å snakke med henne på tomannshånd. Kvinn deg opp med all selvfølelsen du har, for du har jo egentlig ikke noe å tape her. Si det som det er, at broren din betyr mye for deg og at du føler at det er noe usagt/ondt blod mellom dere. Tør du det?

[Gjest Gjest]

Jeg er egentlig ganske konfliktsky. Hvis det blir stor krangel med kjefting og slikt kan jeg faktisk begynne å grine. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei meg, men av frustrasjon og sinne. Jeg finner liksom ikke ord...

Jeg kjenner jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal takle andre konflikter i livet mitt, slike som ikke er åpne, men som går med på stemning.

Jeg kunne kanskje mannet meg opp til å ta en prat, men siden mye av det som skjer er såpass diskret at man ikke kan ta henne på noe, så blir det vanskelig...

Dersom man ser en konflikt, men lar være å gå inn i den eller å ta opp det aktuelle temaet, synes jeg at man går på disakkord med seg selv, ja.

Konfliktskyhet er lite sexy. Det samme med feighet.