Om å slå seg til ro. Avstand eller ikke?

[Gjest Anonymous]

Hva ville du gjort om kjæresten din bodde i en annen by, en by som du egentlig ikke ville flyttet til? Ville du hatt et avstandsforhold, eller ville du reist fra alt for å være sammen med han? Situasjonen er slik at han ikke kunne flytte på seg, så det var opp til deg.

Om du hadde flytta, og forholdet hadde vært supert, men du allikevel ikke hadde klart å slå deg til ro og savnet hjemplassen og familie, hva hadde du gjort da? Hva gjør man når man på en måte vil være sammen/bo sammen med den man elsker men ikke helt klarer å slå seg til ro der man bor?

Litt forvirra, håper dere skjønner.

[OppNed]

Dette blir jo bare veldig veldig individuelt da.

Personlig, så kunne jeg levd bra med et avstandsforhold. Det er jeg faktisk helt sikker på. Hvis jobben min trakk meg dit jeg var, så ville jeg ikke gitt slipp på den for å flytte sammen, nei. Ikke hvis forholdet så uansett var varmt og godt og vi hadde mulighet for å treffe hverandre forholdsvis regelmessig.

Savn kan nesten være godt å kjenne på, det.

Maiken

[Tusenfryd]

Fra mitt ståsted, så kommer helt an på hvor man er i livet.

Er man "voksen" og har faste og lange forhold bak seg, er der i livet at man ikke "kaster bort" tid på andre enn den man skal slå seg til ro med - vel da er det én side av saken. Og man må komme til en enighet eller ikke være sammen. Jeg hadde ikke kunnet ha et avstandsforhold i en alder av 33 fx uten noe som helst løsning eller håp om fremtid sammen.

Er man derimot 19 eller 22 og dette er et kjæresteforhold man ikke vet hvor ender - ja, da kan et avstandsforhold være helt ok. Som Maiken sier, det er godt å kjenne savn.

Og nå kategoriserer jeg ikke forhold som yngre, mindre alvorlige enn de man har som eldre, misforstå meg rett. Men min erfaring er at da jeg ikke visste hvem jeg var og hva jeg ville i livet, tenkte jeg ikke så mye på det heller. Det som skjedde skjedde. Og det var greit.

Da jeg ble eldre og kjent med meg selv, visste jeg med en gang jeg traff min mann, at han var min og den jeg skulle dele livet med. Ting falt på plass på en helt annen måte. Jeg hadde aldri akseptert noe avstandsforhold med ham - før hadde jeg flyttet dit jeg ikke ville. For jeg hadde hatt tro på at det hadde vært det riktige.

Sånn tenkte jeg aldri da jeg var en udødelig ungfole med all verdens tid.

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde flyttet på meg, er ikke så bundet til stedet jeg bor, og hadde tatt det som en utfordring.

Vi flytter til Spania sammen om 1 år og er spent og usikker på samme gang. Med oss har vi 3 barn som også gleder/gruer seg.

Vi har bestemt oss for å flytte 1 år for å se om vi trives, men har alltid retrett mulighet. Det samme gjelder jo deg også. Du vet jo ikke før du har prøvd, kanskje det blir bedre enn du hadde trodd. det er en sak å være på besøk ett sted og en annen å bo der. Det kan jo være du blir positivt overrasket.

[Gjest Anonymous]

Kommer vel også litt an på hvor ofte dere har mulighet til å dra bort, til å besøke din familie, venner osv..samt hvilken holdning han viser til dette.

Jeg vet hvordan det er å bo sammen med en som nektet å dra andre steder enn han bestemte, og som stadig kritiserte stedet jeg kom fra.

[Gjest Zalomine]

Jeg ville ikke basert meg på et avstandsforhold dersom det ikke var utsikter til at det kunne endre seg.

Mitt første seriøse forhold var et avstandsforhold. Det varte i et år (omtrent da v kunne flytte sammen tok det slutt, men det er en annen sak)

Min nåværende samboer har jeg bodd nært fra frøste stund (vi var naboer før vi flytta sammen) og det synes jeg var deilig.

Men, om jeg ville flytta? Nja, jeg kan jo svare slik: Jeg flytta ikke. Altså, jeg flytta hjemmefra som 19-åring, skulle bo og studere i Bergen i 4 år, og deretter flytte tilbake til Ålesund. Det var min bestemte plan (delvis fikk jeg nesten overtalt min eks til å vurdere den muligheten, men det forholdet tok slutt før det ble aktuelt) Jeg traff han jeg bor sammen med nå, og han ville bli boende i Bergen. Ett år etter at vi ble ferdig utdannet bor vi fortsatt i Bergen. Jeg savner familien min, slekta mi, og ønsker egentlig å flytte tilbake. Om det noen gang skjer vet jeg ikke. Men, jeg velger ham forran familien, for jeg elsker ham. Selv om jeg gjerne skulel bodd et annet sted.