Oppmerksomhetssyk...

[Gjest Gjest_hmm_*]

Jeg er utrolig oppmerksomhetssyk når det gjelder kjæresten min. Jeg blir kjempesliten av det, og det er spesielt når jeg er sliten fra før av at jeg trenger denne oppmerksomheten. Vi har bare vært kjærester i snart en mnd, så da blir det jo litt ekstra intenst. Jeg er 16 og han er 18.

Jeg mener at han innimellom er litt dårlig til å gi meg oppmerksomhet. Vi går på samme skole, og i friminuttene kommer han som oftest bort, men når han setter deg går det tre minutter før han sier "Jeg kjeder meg." Også går han videre. Selv om vi snakker litt, så venter jeg bare på at han sier at han kjeder seg. Han er veldig utålmodig som person, har noen noe tips for å "holde han i ro"?

I dag så var det en episode som utmerket seg veldig. Jeg er veldig sliten for tiden og er i en periode i livet mitt der jeg må oppsøke hjelp for å få kommet meg videre. Jeg har ikke fått snakket med han om det, så han vet ikke omfanget av det. Derfor er skal det innimellom noen ganger jeg ikke trenger noe ekstra før jeg blir lei meg. I dag så satt jeg i sofaen som vi fra linja pleier å sitte i, også kom han bort og satt han seg litt sammen med meg. Det var veldig koselig, men så går han som vanlig videre.. Og det er ikke det som fikk meg til å reagere: han gikk og satt seg to meter unna og pratet med noen andre. Også begynte han å snakke med en felles venninne(som også har kjæreste), også spurte han om hun ville sitte på fanget hans(sånn vennskapelig). Da ble det litt for mye for en sliten meg, men han begynte i tillegg å prøve å ta opp bhen hennes. Det er alt bare tull, men jeg takler det ikke. Det er ikke noe seriøst i det, og jeg vet han er veldig glad i meg og at det er meg han er vil ha, men allikevel blir jeg så sjalu og lei meg. Jeg fikk han til å sette seg ved siden av meg etter dette, på en måte som ikke fikk meg til å virke sur, men jeg var litt sånn tullesur for å håpe at han skjønte at jeg ikke syntes det var greit. Jeg skal ta det opp med han, selv om det ikke plager meg nå i ettertid - det bare plaget meg veldig der og da og i en liten tid etterpå. Jeg merker det er mye fordi jeg er sliten, og da takler jeg mindre.

Hvordan kan jeg lære å takle min sjalusi når jeg er sliten? Tror dere jeg burde si ifra til han? Jeg tror det blir bedre om han gir meg en del oppmerksomhet, og ikke bare går videre så fort. Vi har det kjempebra når vi er alene, det er bare på skolen jeg ser på dette som et problem. Jeg hater når jeg føler det slik, og kunne ønske jeg kunne gjøre noe med det - noe jeg skal prøve mitt ytterste når jeg får kommet meg til psykolog og tatt tak i mine problemer.

Jeg lager problemer av ingenting, og jeg HATER det. Dette er ikke første gang jeg reagerer over småting. Sist gang var det fordi han ertet meg fordi jeg ikke er sterk, og sa jeg måtte begynne å trene. Dette er greit nok, men jeg klarer alltid å dra det så langt at jeg får det for meg at han ikke er er fornøyd med kroppen min. Da sa jeg ifra til han, og han skjerpet seg litt. Han har også en litt rar fetisj som han har spurt litt mye om i det siste. Det plager meg lite, men jeg klarer å vrenge det til at jeg ikke er bra nok. Jeg vet at dette er mitt problem, men frem til jeg har gjort mitt for å ordne det: har dere noen tips som gjør at jeg slipper disse følelsene? Tror dere det ordner seg hvis jeg snakker med han om min situasjon?

[lovenemo]

Har man problemer i forholdet, så snakker man om det. Så enkelt er det bare.

Men, du er 16, han er 18. Det er ikke verdens undergang om det ikke funker mellom dere. Og hvis du sliter litt for tiden, så kanskje det er bra om du får tid til å takle det uten å måtte ha problemer med kjæresten i tillegg?

[DitaVonTeese]

Jeg synes du skal snakke med han om det. Det er viktig at han ikke tror det er hans feil viss du overreagerer for det ville blitt en veldig belastning for forholdet. Han kan jo hjelpe deg og støtte deg gjennom denne vanskelige tiden du går gjennom nå. Du er tydelig bevisst på problemene og vil ta tak i dem, noe som er veldig bra. Det blir lettere viss du har en kjæreste som er klar over problemene og kan støtte deg, isteden for at du kjefter på han og han kjønner ikke hvorfor og blir sur. Det gjør bare situasjonen verre...

Lykke til

[Gjest Gjest_hmm_*]

Alderen våres gjør ikke forholdet vårt mindre verdifullt.

Vi snakker sammen om problemene, og problemene mine med kjæresten min er i grunn ikke noe problem av annen grunn enn av at jeg gjør det til et problem. Jeg ser gjerne etterpå hvor idiotisk det var av å bli sur. Det som er problemet er at jeg ikke klarer å la være å bli lei meg, og jeg vil gjerne ha noen tips til jeg får ordnet opp med meg selv.

Ja, jeg skal gjøre det klart for han Jeg hadde tenkt til å snakke med han så fort jeg anledningen byr seg, og det tror jeg vil gjøre det lettere for både han og meg. Jeg skjønner godt at dette er mest mitt problem, og bare om jeg får opp selvtilliten min så vil forholdet bli bedre. Jeg har ellers god innsikt i mine problemer, og jeg tror at med litt psykologhjelp så vil jeg bli så god som ny

Jeg ville egentlig bare lufte tankene mine, og få høre hva andre mener. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre, men det at andre sier det gjør meg mer sikker i min sak.

[DitaVonTeese]

Jeg har ellers god innsikt i mine problemer, og jeg tror at med litt psykologhjelp så vil jeg bli så god som ny

Jeg ville egentlig bare lufte tankene mine, og få høre hva andre mener. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre, men det at andre sier det gjør meg mer sikker i min sak.

Jeg synes det er flott at du vil kontakte en psykolog, de kan gjøre underverker Høres ut som du er på god vei, og du har helt rett i at forholdet blir ikke mindre verdifullt pga alder

Endret 26. februar 2009 av DitaVonTeese

[Ethereal]

Jeg skjønner hva du mener og hvordan du har det.

Hvis du ikke er helt sikker på at du vil dele problemene dine med kjæresten din, så syns jeg du skal holde det for deg selv enn så lenge. For det første kan det være litt skremmende for han, og for det andre kan det være lettere for deg å takle dette når du slipper å tenke på at han skal være bekymret for deg.

Du får sikkert flere gode tips for hvordan du skal takle sjalusiproblemene når du begynner hos psykolog. Men gode tips kan være puteøvelser. Jeg regner med at du får litt panikkfølelse når han gjør slikt. Blir urolig osv. Da er det lett at hjernen bare løper av gårde og du føler at ting blir verre enn de egentlig er.

Når pusten går rolig er det nærmest umulig å få panikk.

Prøv å puste inn mens du teller til 6, og ut mens du teller til 6. Hvis systemet roer seg så klarer du å tenke mer rasjonelt på dette, og kanskje ikke bry deg så mye over at han ikke er så rolig på skolen. Dere har det tross alt veldig bra når dere er sammen ellers.

Det hadde vært verre hvis det var omvendt

[Gjest Gjest]

Eg syns det ikke er greit at han ber vennina til å sitte på fanget sitt og prøve å ta av BH hennes foran deg!!! Skjønner veldig godt at du reagere på dette, men på den andre siden så er han bare 18 år og kanskje ikke er like moden slik som mannene eg har hatt da.

Og hadde min kjærest sagt etter 2 min at han kjeder seg hele tiden med meg, så hadde eg også reagert! Hvis han kjede seg, ka e d da å hente?

Fint at du tar tak i problemene dine:)