ekteskapet vårt ryker snart

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Jeg har skrevet her inne i forskjellige tråder de siste ukene, for følelsen av at jeg trenger hjelp og feedback har blitt sterkere og sterkere. Jeg har fått forskjellig tilbakemelding på de forskjellige problemene meg og min mann har, men det fullstendige bildet sitter kun jeg med da ingen av innleggene mine tar opp alle problemene i en og samme tråd...

Okay, here we go, så får jeg heller få pepper og kjeft, men jeg trenger råd på sånn situasjonen ER, og da må jeg i det minste være ærlig her inne.

Jeg er ung og gift, vi har bare vært gift i ca to år. Da jeg møtte min mann hadde jeg nettopp kommet ut av et turbulent forhold med mye vondt, jeg hadde slitt med depresjoner og angst. Jeg visste ikke helt hvem jeg var og hva jeg var god for, jeg hadde ingen utdannelse og fikk aldri til ting jeg begynnte på. Jeg var i det hele tatt veldig langt nede, men samtidig gledet jeg meg til å bygge meg selv opp innenifra og ikke hele tiden være avhengig av å bli elsket for å ha det bra. Jeg ville finne tryggheten inni meg selv, klare å stå på egne bein! Men min daværende kollega og beste venn så at jeg var "ledig på markedet" og nå føler jeg på mange måter at han utnyttet situasjonen Da jeg egentlig bare trengte en venn og å finne meg selv, ble jeg dratt inn i armene hans gjennom middager, sex og all tid til overs sammen.. Det jeg skulle unngå var et forhold, men jeg gikk rett inn i et nytt likevel.

Jeg skulle få være lykkelig og leve MINE år, men kort tid etter vi var forelsket og flyttet inn til hverandre (ALT for tidlig) kom en krise inn i livet vårt jeg ikke på noen måte kunne være forberedt på. Denne store sterke mannen jeg trodde ville stå i mot alle mine dårlige sider (jeg kan være veldig manipulerende i mine mørke perioder.. jeg trenger en som er sterk og ikke lar seg styre), ble plutselig en skygge av seg selv og trengte all min tid og kjærlighet. inni meg skrek det av sinne og frustrasjon, for nå skulle jo JEG få leve, nå skulle jo JEG ha min tid og ha det bra! istedenfor ble jeg kastet rett i omsorgsrollen som jeg alltid har hatt pga mye vansker i familien i oppveksten.. jeg er megleren, den som får alle til å le og føle seg bedre.

Og nå gikk jeg fra å skulle ha tid til meg selv til å måtte være der for en annen i hjerte og kropp totalt. ja jeg vet det kalles kjærlighet, men inni meg føltes det likevel tungt og belastende. Jeg endte tilslutt opp hos psykolog for å bearbeide sjokket, det forrige bruddet og de problemene jeg har med meg selv. Mannen min gjorde ingenting, han trakk seg vekk fra venner og familie og jeg satt igjen som den eneste som visste og den eneste som kunne hjelpe. han nektet å ta imot hjelp fra andre. inni meg var jeg sint!! det var for mye å bære. men jeg måtte...

krisen ble verre, og til slutt var vi to tungt deprimerte som satt bak mørke gardiner i en liten byleilighet og gråt i armene på hverandre. det som skulle være mine beste år ble mine verste. jobbene mine røk til helvete, og han sleit med sine. ja, vi skiftet jobb hyppig...

til slutt løftet sløret fra krisen, og vi var fri fra det tunge børen. men da jeg var klar for å bearbeide det vi hadde vært igjennom hev mannen min seg over sin nye jobb og konsentrerte seg hundre prosent på den. uten fri i det hele tatt jobbet han hele året, og jeg gikk som i en døs og kunne ikke forstå hvordan han kunne leve sånn uten å bearbeide tingene? jeg gikk i en ny runde med terapi, og kom frem til at jeg måtte tenke mer på meg selv og ikke leve for alle andre.

Greit, så da drømmejobben min kom fra ingensted jublet jeg. endelig noe jeg kunne satse på, noe som kunne være riktig for meg hele livet! noe jeg fikk til. Jeg begynnte på en krevende karrierestige, men følte meg flink, sterk, at dette var et sted hvor folk så på meg som ressurssterk og dyktig, et menneske de så opp til og beundret. jeg elsket rollen min på jobb, endelig følte jeg meg som meg selv!

I denne tiden giftet vi oss, mannen min hadde fridd året før og maste hele året som gikk på om vi kunne drite i festen og bare gifte oss hemmelig... som om han hadde panikk for å miste meg? Og etter det begynte ting å gå galt. jeg jobbet lange dager, han jobbet enda lengre, og trøtte og slitne døde sexlivet vårt ut. søvn til neste arbeidsdag var alt som betydde noe. venner og familie hadde jeg ikke tid til, men jeg følte lykke og mestring. jeg hadde VALGT vekk venner og familie fordi jeg ville, fordi jeg jobbet med noe stort, med fremtiden min. gradvis endret den glade sjarmerende morsomme og sterke mannen min seg til en irritabel, spydig og innesluttet mann som ikke tok vare på seg selv i det hele tatt... skjegg og hår fikk gro, og han så helt..daff ut. selv måtte jeg ta vare på utseende mitt på jobben, og holdt ting ved like. mannen min ble gradvis mer sjalu og kontrollerende og "masete", og jeg følte at herregud nå har jeg vært der for deg i 1,5 år i mørk mørk depresjon for noe som HAN bragte inn i livet vårt, og så skal ikke jeg få bygge meg en karriere når du alltid er sur fordi jeg ikke bidrar?! jeg var frustrert. så en kveld vi var på byen og krangelen nådde nye høyder, skjedde noe i fylla som aldri skulle ha skjedd... jeg gidder ikke å gå i detaljer, men dere forstår hva som skjedde. mannen min blir agressiv og får blackouts når han drikker, og såret over hva han skrev i meldinger "gjorde jeg igjen" på verst mulige måte. mannen min vet ikke dette og skal aldri få vite det, men det har skjedd og jeg vil dere her som skal gi råd skal ha det fullstendige bildet...

på jobben gikk det stadig bedre, jeg følte meg ønsket og verdsatt og dyktig. slike ting man ønsker å føle i livet sitt! men hjemme var alt jeg gjorde galt. skulle jeg lage middag gjorde jeg det feil. glemte jeg tannbørsten på kanten av vasken var det det første jeg fikk høre når jeg kom hjem på kvelden. alt ved meg var tydeligvis veldig irriterende? og gradvis begynte mannen min å utvikle det jeg vil kalle et alkoholproblem... når han drakk mye fikk han blackouts, personligheten hans forandrer seg enormt når han drikker, han har kjørt i fylla ved flere anledninger (i sinne), og alt for ofte var det noen øl etter jobb... har vi seks øl drikker han seks. har vi 8 drikker han 8. har vi to drikker han to... men det var jo bare to, han har jo ikke et problem da vel!??!! åh jeg er så lei av forklaringer og dårlig humør...

Vel, nå skranter det skikkelig. jeg føler jeg må velge mellom meg selv og jobben min, eller mannen min og hans drømmer... han savner meg, elsker meg uendelig høyt, er snill og varm og kjærlig, lager middag, fikser ting, vil ha barn helst i går, og strekker seg langt for meg.

men jeg klarer ikke å ta imot kjærligheten hans lengre. i går hadde vi en viktig samtale om ting vi ikke har klart å sette fingeren på før. jeg sov vekke to dager fordi jeg konfronterte ham med alkoholproblemet hans som jeg har skrevet om her inne tidligere... og i dag sto han tidlig opp og laget frokost til oss og vr kjærlig og øm i blikket. men jeg føler meg tom innvendig. jeg er sliten. skal livet være sånn?

men samtidig er jeg redd for at det er min feil, at jeg har drevet ham ut i fortvilelsen og problemene våre er mest min feil. og jeg er redd for at hvis jeg går så vil jeg savne ham så det dør inni meg når ting og stress har roet seg. og så er jeg redd for at hvis jeg blir så ødelegger jeg hele karrieren og alt jeg har jobbet for, og går på akkord med meg selv...og alt jeg har jobbet for med sevbildet mitt...

det er nesten som vi ikke kan være lykkelige samtidig. han har jo alltid støttet meg når jeg er tung og trist og dreprimert, arbeidsledig og omsorgstrengende... da viser han seg fra sine beste sider. men nå..? dette gjør ingen noe godt

Hva skal jeg gjøre? en liten tanke i meg som jeg prøver å ikke tenke ferdig sier...jeg føler at han elsker meg kun når jeg er deprimert?

nei huff dette er vanskelig. kjære kloke hoder, hva ser dere mellom linjene som jeg har sett meg blind på?

[Gjest Illiya]

Jeg tror han blir usikker og deprimert når du kommer deg opp, fordi han føler at alt ikke er som det skal. Du sier du må prioritere DEG, og også ser på forholdet til ham som noe "du er dratt inn i", mer eller mindre viljeløst???

Når du er nede trenger du ham, og da kan han støtte deg og gi av seg selv. Når du er oppe, gir du inntrykk av å ikke trenge ham lenger, han blir overflødig og du opplever ham som "trengende". Du støtter ikke ham når han er nede, får jeg også inntrykk av. Jeg tror også han føler at du ikke er i forholdet med hele deg, og det gjør helt sikkert noe med ham.

Dere har begge skapt avstand mellom dere ved å prioritere jobb og karriere.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Jeg tror han blir usikker og deprimert når du kommer deg opp, fordi han føler at alt ikke er som det skal. Du sier du må prioritere DEG, og også ser på forholdet til ham som noe "du er dratt inn i", mer eller mindre viljeløst???

Når du er nede trenger du ham, og da kan han støtte deg og gi av seg selv. Når du er oppe, gir du inntrykk av å ikke trenge ham lenger, han blir overflødig og du opplever ham som "trengende". Du støtter ikke ham når han er nede, får jeg også inntrykk av. Jeg tror også han føler at du ikke er i forholdet med hele deg, og det gjør helt sikkert noe med ham.

Dere har begge skapt avstand mellom dere ved å prioritere jobb og karriere.

jeg var ikke ferdig med å legge ting bak meg fra forrige forhold, og jeg var ofte usikker i starten da meg og min manns forhold utviklet seg. men jeg ble vedig fort veldig glad i ham, han var min beste venn og vi passet utrolig godt sammen på mange områder, samtidig som vi var veldig forskjellige selv da. men vi var unge, bare helt i starten av 20årene, og jeg hadde på mange måter ikke funnet meg selv. jeg er veldig individualistisk i personligheten min og har mye behov for rom. jeg trekker meg unna om ting føles kveldende..

jeg støttet ham når han var deprimert før, men jeg ble på en måte mett fordi jeg synes han gjorde så mye dumt og urettferdig. jeg synes han har latt seg selv bli deprimert ved å sitte hjemme alene og vente på meg kveld etter kveld istedenfor å ta mer ansvar for sine egne dager. jeg føler meg elsket ihjel? dette er begge sin feil, som du sier, men han legger det frem som om ALT er min feil

[Norbertine]

Det høres ut som dere har et svært destruktivt forhold. Og du skriver fra deg ansvaret for ditt eget liv.

Hvorfor ble du sammen med denne mannen, når du egentlig trengte å være alene? Det blir feil å skylde på han, at han manipulerte deg, det var også ditt valg. Hvorfor sitter du hjemme og er deprimert, sint, og holder ut dette, når det ikke virker som det er det du vil? Det virker ikke som du elsker han, du fokuserer mer på om han elsker deg.

Dere trenger i det minste terapi, sannsynligvis både sammen og hver for dere. Sammen for å finne ut om dette forholdet er noe vits i å satse på (hvilket jeg ikke tror det er, men kan ikke bedømme kun ut fra dette). Han trenger terapi for sitt alkoholproblem og depresjon. Du trenger terapi for din depresjon, og for å få mye større selvtillitt enn du har nå, og få tro på at du kan klare deg alene.

Endret 26. februar 2009 av Gåsemor

[Gjest Gjest]

Det høres ut som dere har et svært destruktivt forhold. Og du skriver fra deg ansvaret for ditt eget liv.

Hvorfor ble du sammen med denne mannen, når du egentlig trengte å være alene? Det blir feil å skylde på han, at han manipulerte deg, det var også ditt valg. Hvorfor sitter du hjemme og er deprimert, sint, og holder ut dette, når det ikke virker som det er det du vil? Det virker ikke som du elsker han, du fokuserer mer på om han elsker deg.

Dere trenger i det minste terapi, sannsynligvis både sammen og hver for dere. Sammen for å finne ut om dette forholdet er noe vits i å satse på (hvilket jeg ikke tror det er, men kan ikke bedømme kun ut fra dette). Han trenger terapi for sitt alkoholproblem og depresjon. Du trenger terapi for din depresjon, og for å få mye større selvtillitt enn du har nå, og få tro på at du kan klare deg alene.

det er hele problemet, jeg er ikke deprimert lengre og angsten er under kontroll! legen min er helt imponert, jeg ringer ikke inn sykedager pga angstanfall lengre, og jeg trengte ikke å begynne på medisiner likevel selv om han ville det for to år siden. han mener krisen vi gikk igjennom forverret tilstanden min, og han hadde rett. da krisen vår forsvant kom jeg meg ut av depresjonen gjennom jobben min og den positive arbeidsplassen som det faktisk er. jeg føler at jeg klarer meg alene, og at jeg på mange måter VIL være alene!

ja jeg skal ikke motsi deg på at jeg skrev ifra meg ansvar for eget liv på den tiden vi ble sammen, for det var akkurat den type problem jeg hadde da. Det var akkurat det jeg skulle få fix på...

jeg har kjempestor selvtillit nå, er trygg på meg selv og hva jeg står for. men mannen min liker det dårlig, han føler at jeg ikke trenger han og blir usikker av det. forholdet vårt er på mange måter bygget opp rundt at jeg trenger ham.. og nå når jeg ikker syk passer vi ikke sammen lengre...

[Gjest fortvil]

jo mer jeg leser mitt eget innlegg og svarene mine kjenner jeg på den vonde følelsen av at jeg ikke vet om jeg elsker han slik jeg burde. Vil vi være lykkelige med hans store kjærlighet til meg, vil den være nok? Jeg frykter den ikke vil det i lengden.. Jeg veksler mellom å være redd for å gå og redd for å bli. Hvordan vet dere som har valgt å bli at det var riktig? Og for dere som gikk...når fant dere ut at det ikke var mer å kjempe for? har dere angret, savnet dere mannen for mye likevel etter en stund..?

[Norbertine]

det er hele problemet, jeg er ikke deprimert lengre og angsten er under kontroll! legen min er helt imponert, jeg ringer ikke inn sykedager pga angstanfall lengre, og jeg trengte ikke å begynne på medisiner likevel selv om han ville det for to år siden. han mener krisen vi gikk igjennom forverret tilstanden min, og han hadde rett. da krisen vår forsvant kom jeg meg ut av depresjonen gjennom jobben min og den positive arbeidsplassen som det faktisk er. jeg føler at jeg klarer meg alene, og at jeg på mange måter VIL være alene!

ja jeg skal ikke motsi deg på at jeg skrev ifra meg ansvar for eget liv på den tiden vi ble sammen, for det var akkurat den type problem jeg hadde da. Det var akkurat det jeg skulle få fix på...

jeg har kjempestor selvtillit nå, er trygg på meg selv og hva jeg står for. men mannen min liker det dårlig, han føler at jeg ikke trenger han og blir usikker av det. forholdet vårt er på mange måter bygget opp rundt at jeg trenger ham.. og nå når jeg ikker syk passer vi ikke sammen lengre...

Det er jo kjempebra at du har kommet så langt at du ikke har depresjon og angst lenger. Du har jo kommet langt på vei mot et bedre liv.

Så må du vel finne ut hva du vil da. Du sier ingenting om du elsker denne mannen. Gjør du det? Og om du gjør det, hvorfor? Hvis du ikke gjør det, hvorfor i alle dager er du sammen med han? Du sier jo at dere ikke passer sammen lenger, du tror ikke han elsker deg for den du er, og du vil helst være alene. Er du der for hans skyld? Har du for dårlig samvittighet for å bare bryte ut? Eller tør du ikke? Venter du på en god (nok) grunn til å bryte ut?

På meg virker det som du ikke har lyst til å være i dette forholdet lenger, og da er det vel heller ingen grunn til å jobbe med det. Hvis du ikke greide å ta ansvaret for ditt eget liv da du ble sammen med han, så får du gjøre det nå i stedet da. Gjør det du føler er riktig for deg, ikke for noen andre.

[Gjest Gjest_fortvilet_*]

Det er jo kjempebra at du har kommet så langt at du ikke har depresjon og angst lenger. Du har jo kommet langt på vei mot et bedre liv.

Så må du vel finne ut hva du vil da. Du sier ingenting om du elsker denne mannen. Gjør du det? Og om du gjør det, hvorfor? Hvis du ikke gjør det, hvorfor i alle dager er du sammen med han? Du sier jo at dere ikke passer sammen lenger, du tror ikke han elsker deg for den du er, og du vil helst være alene. Er du der for hans skyld? Har du for dårlig samvittighet for å bare bryte ut? Eller tør du ikke? Venter du på en god (nok) grunn til å bryte ut?

På meg virker det som du ikke har lyst til å være i dette forholdet lenger, og da er det vel heller ingen grunn til å jobbe med det. Hvis du ikke greide å ta ansvaret for ditt eget liv da du ble sammen med han, så får du gjøre det nå i stedet da. Gjør det du føler er riktig for deg, ikke for noen andre.

jeg elsker ham, men jeg er usikker på om det er rette typen kjærlighet om du vet hva jeg mener? jeg elsker han som en venn, som familie, som det næreste jeg har... Men ikke som elsker, slik jeg burde iallefall. han har sagt rett ut at det er sider i meg han ikke vil dele livet sitt med, og det er akkurat de sidene som mine foreldre og min familie er så lykkelig for å se jeg har funnet tilbake til, for det er MEG.

ja, jeg føler jeg er i forholdet for hans skyld. han elsket meg mens jeg ennå lurte på om jeg var forelsket. jeg har hele tiden trodd at ting skulle ordne seg etter at den ene og den andre tingen skulle falle på plass, men det virker som vi bare skyver problemene foran oss... det har vært noe feil nesten helt fra starten, vi fikk bare 3 måneder med forelskelse og ubekymrete dager før livet vårt falt i grus.

jeg vet ikke hva som er riktig for meg! det er hele problemet!!

[Gjest Illiya]

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig. Sånn er det her i livet. En annen ting er at en finner ikke ALT i EN person. Noe må en rett og slett finne hos andre.

Jeg har vært i to lange forhold, det ene er jeg fortsatt i, og her vil jeg bli (såfremt det ikke skjer noe banebrytende).

I det forholdet jeg gikk fra, var det ikke mer å jobbe med, eller være i. Vi var bare venner de siste årene, og det er vi ennå. Jeg har aldri angret på at jeg gikk fra det. Men jeg hadde dårlig samvittighet i den første tida etterpå.

I det forholdet jeg er i nå, har det vært både gode oppturer og dype nedturer, men vi har klart å jobbe oss gjennom nedturene. Vi er ulike som personer, men vi deler dybden.

Han har også sider ved seg som jeg ikke liker så godt, og det samme gjelder vel for ham. Men vi finner ut av det, de gode sidene oppveier de dårlige. Gjør de ikke det for dere i det lange løp, er forholdet kanskje ikke verdt å kjempe for.

Hva er forresten å elske på den rette måten? Hverdagen kommer i alle forhold. Det er svært få som opplever sommerfugler i magen og spenning med den samme partneren etter noen år, men en deler noe som er dypere. Spenning og sånt kan vi oppleve med nesten hvem som helst....det bunner mye i "nyhet", og at en ikke helt vet hvor en står, vet hvor mye en betyr for den andre osv. Tryggheten som et langt og godt forhold gir er sånn sett kanskje litt undervurdert.

Nå har jo dere store problemer. Og hvis du kjenner at du ikke vil jobbe med det, og ikke vil være i forholdet, så må du rett og slett gå.

Samtidig synes jeg du setter deg selv og dine behov veldig i fokus. Mannen din har tydelig behov for at du er der for ham.....men du elsker han ikke nok, ettersom du spør om hans kjærlighet til deg vil være nok i lengden? I tillegg føler du han ikke godtar deg sånn som du er når du er deg helt og fullt. Jeg tror han ville godtatt den "nye" deg hvis han følte at du elsket ham også da.

Men nå føler han vel forholdet trues av det, og av at du vil ut og være sterk og selvstendig.

[Aurora M.]

Jeg kan på sett og vis forstå at du føler at han "holder deg igjen", nå når du endelig er på full fart opp (om en kan si det sånn). Likevel er det jo dette et ekteskap handler om, ikke sant? I gode OG onde dager..

Dere har vært gift i bare 2 år, og det er ikke lenge nok til å kunne si om dette blir en "varig trend" eller ikke. Du forteller at han støttet deg og viste omsorg når du var langt nede, og nå er det hans tur til å være i kjelleren. Vi er alle ulike, og har forskjellige måter å være langt nede på...

Du sier (om enn ikke med rene ord) at du var utro mot han (rett meg om jeg tar feil) men at han ikke skal få vite om det. Jeg er kanskje frekk nå, men jeg lurer på om pipa ikke hadde fått en annen låt om han fikk vite det.. Kanskje du slett ikke hadde følt at han holdt deg igjen lengre..

Rett skal være rett, det ER ting han har håndtert dårlig her, som f.eks manglende evne til å takle din nyervervede selvstendighet, men det kan være som en over her sier, at det er fordi han rett og slett går og føler på den manglende kjærligheten som du også gir uttrykk for her. For det skal noe til å klare å skjule det..

Jeg er imidlertid overbevist om at om du hadde hatt vilje til å kjempe for dette ekteskapet og for kjærligheten like sterkt som du har kjempet for deg selv og din egen karriere, så hadde det vært godt håp om å lykkes. For det er med kjærlighet som med alt annet her i livet, den holdes ikke i live eller vokser av seg selv. Men så er det altså dette med viljen som kommer inn..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja jeg vet at det har mye med viljen å gjøre.. Og det er derfor jeg innerst inne er redd for hva jeg føler, for jeg er redd jeg ikke føler nok. Det er vanskelig å sette ord på tankene mine. Det er liksom for mange..