Kjæresten min forstår ikke de psykiske problemene mine

[Gjest ulykkelig]

Jeg sliter en del med depresjon og angst. Har ennå ikke fått noe diagnose, har ikke vært hos psykolog, men tenker å oppsøke noen snart. Er bare ett litt stort skritt for meg ennå. Det er ikke ofte jeg prater om dette med kjæresten min, men han er den eneste som vet om det, så naturlig nok blir det litt prat om det, når jeg har de tyngste dagene. Han prøver å støtte meg, men blir ofte veldig frustrert over meg, fordi jeg tenker så negativt, og han mener at jeg prøver å se det neagative i alt, noe jeg ikke gjør fordi jeg hater jo å ha sånne dystre tanker, de bare kommer om jeg vil eller ikke. Han blir mange ganger nesten sint på meg, og sa istad at han var lei av å høre om det samme uten at jeg gjør noe med det (da mener han at jeg skal begynne å tenke positivt). Jeg sa at jeg hadde tenkt å oppsøke hjelp, men jeg klarer det ikke enda. Da sa han at jeg måtte jo bare det, ellers går det utover både meg selv og forholdet vårt. Nå føler jeg meg utrolig presset til å gjøre noe jeg ikke er helt klar for. Vil jo ikke at han skal bli lei av meg heller, men skjønner at han blir det. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.

[Gjest Gjest]

Herrelighet! Var akkurat som om jeg skulle skrevet det der ordrett selv! Har akkurat samme problemene, og har dessverre derfor ingen råd, men vil absolutt følge med på denne tråden!

Håper dere flinke mennesker på kvinneguiden kan hjelpe oss

[Gjest Illiya]

Må først presisere at jeg ikke vet hvordan det er å slite med dette, og må derfor unnskylde hvis det er noe som kan oppfattes som ufølsomt eller lignende....jeg tenker bare litt generelt her.

Mange menn er løsningsorienterte. Har vi et problem som vi snakker med en mann om, vil han gjerne finne en løsning, hvis ikke føler han seg ubehjelpelig.

Men ofte kan det være til det gode også. Mange av oss damer liker å prate om ting, og er ikke så opptatt av at det skal finnes en løsning på alt NÅ.

Men vi har ofte godt av et litespark bak, et puff i riktig retning, og selv om du ikke er helt klar for det enda, så er det noe som settes i gang hos deg også.

Jeg tror egentlig ikke det er noe å vente på. Vil du komme ut av dette, er det bedre å kvinne seg opp til å søke hjelp jo før jo heller. Dessuten er det ofte ventetid hos psykologer, så du får kanskje mer enn nok tid til å bli klar for det.

[Lissi]

Du må ta tak i problemet før det blir større.

Hva venter du på? Det blir ikke lettere om noen mnd. Hopp i det, søk hjelp. Trøst deg med at du får det bedre med deg selv.

Vil også minne om at det kan være mange mnd ventetid, så da er det bare å vise kjæresten din at du gjør noe med dette

[Vulpes]

Hva med å lage en blogg hvor du skriver ned tankene dine, eller skrive dem i Word om du ikke vil legge det ut på nettet - og så kan han lese det i ro og mak? Kanskje enklere å få ham til å forstå hvordan du har det på den måten.

Og oppsøk lege, få henvisning til psykolog, få hjelp! Lykke til

[Gjest Gjest]

Anbefaler gruppeterapi. Tøfft de første gangene, men funker. Har selv vert for angst.

[Gjest Chosa]

Kjæresten din er vel bare bekymret for deg og vil at du skal oppsøke hjelp så du kan få det bedre.. Han forstår seg nok ikke på hvordan du egentlig har det, for det er svært vanskelig med mindre man har opplevd de selv, og selv da kan det være vanskelig, og derfor kan han komme med slike kommentarer. Siden du ikke gjørn noe med det, så blir det mer klaging for han, og derfor blir han irritert. Men jeg synes virkelig du skal oppsøke hjelp for det er den eneste måten at du blir bedre. Man kan føle man ikke er klar, men jeg tror man aldri blir det. Dra til legen også kan han/hun henvise deg til en psykolog, og da har du i alle fall gjort noe. Da prøver du å ta tak i problemene, og da tror jeg også at kjæresten din blir mer forståelsesfull.. Det tar ofte tid før man finner en psykolog som man føler funker, og det kan ta en stund før man finner en man vil gå til jevnlig.. Og husk at en psykolog kun vil hjelpe deg og forventer ingenting. I begynnelsen så trenger du ikke prate en gang, og de venter til du føler deg klar.. Du må bare tenke at det er en sykdom du har fått, og at du ikke blir bedre uten behandling..

Men jeg ønsker deg masse lykke til og en stor klem til deg:)

[Gjest Gjest]

Han blir ofte veldig frustrert over meg, fordi jeg tenker så negativt, og han mener at jeg prøver å se det neagative i alt, noe jeg ikke gjør fordi jeg hater jo å ha sånne dystre tanker, de bare kommer om jeg vil eller ikke. Han blir mange ganger nesten sint på meg, og sa istad at han var lei av å høre om det samme uten at jeg gjør noe med det (da mener han at jeg skal begynne å tenke positivt). Jeg sa at jeg hadde tenkt å oppsøke hjelp, men jeg klarer det ikke enda. Da sa han at jeg måtte jo bare det, ellers går det utover både meg selv og forholdet vårt. Nå føler jeg meg utrolig presset til å gjøre noe jeg ikke er helt klar for.

Kjenner meg veldig igjen. I mitt ex-samboerforhold opplevde jeg det samme. Jeg var ikke deprimert, men bl.a p-pillene (hormoner) gjorde at jeg ble mer negativt innstilt enn vanlig og fikk humørsvingninger. Samboer sa det samme som din. Da følte jeg meg verre og at jeg ikke var noe særlig verdt, da han sa slik.

Glad det ble slutt. Alt ble bedre da. Kanskje du er sammen med feil mann?

[Gjest rutt]

Her må du jo faktisk bare ta ansvar for deg selv! Jeg skjønner ham godt når du syter og klager, og ikke engang oppsøker hjelp. Det er du selv som kjører dette forholdet i grusen. Det er greit å være syk, men det er ikke greit å sutre og klage uten å gjøre noe med problemet!

[Hilde Christina]

For å si det sånn, du vil neppe føle deg 100% klar for å søke hjelp noengang. Det er kanskje stygt å legge enda mer press på deg, men jeg er delvis enig med ham. Jeg vet hvor vanskelig det er å leve med noen som bare tenker negativt hele tiden og jo lenger tid det går jo verre blir det.

Det er omtrent umulig for noen "utenforstående" å forstå depresjoner og angst så jeg ville skaffet hjelp så fort som overhodet mulig. Som noen over her sa, det er som regel lang ventetid på god behandling så selvom du tar første steg i dag betyr ikke det at du får behandling om en uke.

[Gjest Gjest]

Støtter meg til det de fleste her sier, søk hjelp. Du kommer aldri til å føle deg klar. Tror nok han bare er bekymret for deg samtidig som det er vanskelig for han å sette seg ordentlig inn i din situasjon. Du trenger behandling før det går for langt.

Hvis jeg hadde vært han hadde jeg fått deg til å ta kontakt med fastlegen, vært der når du ringte og fulgt deg til timen hvis du trengte det.

[Ambriel]

Hei!

Aller først: !

Jeg er selv plaget med angst og har hatt den en god stund, og vet derfor litt om hvordan det er Jeg vet også at det er ikke lett å søke hjelp heller. Jeg burde dratt til legen, men jeg får ikke meg selv til å gjøre det, føler at det blir "pinlig", rett og slett.. Tror problemet mitt er at jeg har feil lege.. Det som hjalp for meg var å snakke med ex-samboeren min da vi var sammen, at noen andre visste om problemene mine gjorde at det byrden ble lettere.. Du har ikke en nær venninne eller mamma/pappa/tante du kan ta det opp med? Hvis du føler at kjæresten din ikke gir deg nok støtte så ville jeg prøvd å pratet med noen andre som du stoler på.. Kanskje det gjør det lettere å prate med en lege og få den hjelpen du trenger når du føler du er klar for det

Likte også forslaget om å skrive ned tankene dine et sted, enten så kjæresten din kan lese, eller bare for å få dem ut av hodet. Man får ofte et annet perspektiv på ting om man ser det skriftlig eller bare snakker om det. Hodet kan spille oss mange rare puss noen ganger, og er ikke alltid helt til å stole på Skriv det ned enten på pcen, eller i en bok, også kan du bare slette det eller brenne boka etterpå.. Det var et forslag jeg fikk av min gamle lege for mange år siden

Håper det ordner seg for deg

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i omtrent samme situasjon som deg, bortsett fra angsten...Har vært fler runder hos psykolog/psykiatrisk helsesøster. Noe har fungert og noe har ikke fungert sånn særlig. Jeg ba mannen min om å bli med om jeg følte at jeg egentlig ikke turte å be om hjelp. Heldigvis stilte han opp og ble med (trengte også litt hjelp av ham til å forklare problemet mitt syns jeg...). Du MÅ komme i kontakt med hjelpeapparatet, det greieste er å starte hos fastlegen så henviser h*n deg videre, og få med deg kjæresten om du ikke vil gå aleine. Om du ikke trener så burde du også begynne med det. Hun jeg gikk til sist anbefalte minimum en halvtimes gåtur hver dag. Det gjør ikke jeg, men jeg trener spinning to ganger i uka (burde sikkert trene mer) og etter at jeg endelig begynte å trene etter jul har følt meg mye bedre - ikke med en gang, men etter noen uker. Kan jo så klart komme av andre ting som at det er lysere men jeg tror nok det kommer en del av trening også.

[aline]

Jeg tror både hans og din reaksjon er HELT normal, for å starte der.

Det er fryktelig vanskelig, for ikke å si umulig, å forstå den totalt mangelende "logikken" i angst og depresjon, om man ikke faktisk har vært der selv. Dette er vanskelige lidelser når det kommer til både å ha dem, og å prøve å forstå, fordi du har akkurat samme reaksjonene i spesielle tilfeller også om man ikke har lidelsen.

Som mine (jada, i flertall) psykologer sa, angstreaksjonene er egentlig HELT normale! For meg var det kvalme, hyperventilering, urolig mage, kaldsvetting, svimmel, skjelving og en følelse av å besvime eller være utenfor meg selv.

De forklarte meg hvorfor de forskjellige reaksjonene kom, hvordan kroppen helt naturlig reagerer når den oppfatter fare, som altså er mye av disse reaksjonene. Møter du en løs og sulten løve, kan du banne på at hvermansen ville fått kraftig angst-symptomer, antagelig akkurat de samme som vi med angst sliter med i hverdagen.

forskjellen på når angsten kommer logisk, og når man har lidelsen angst, er bare at lidelsen angst kommer helt uten en logisk grunn. Man kan gjøre like lite med begge. Står du forran den sultne løven, og sier til deg selv "slapp av!! tenk på noe positivt og lat som løven ikke er der!", så er jeg rimelig sikker på at det ikke hadde hjulpet på de kroppslige symptomene i det hele tatt, like lite som det er LETT å gjøre noe med angsten når den er en ulogisk lidelse.

Men ergo er det mange som kan føle de skjønner hva det er snakk om, mange sammenligner det med å være litt deppa, litt nedfor, få litt "angst" for f.eks eksamen, å holde taler etc. Der mange opplever både svettingen, svimmelheten og flere andre, og de kommer jo av samme grunn.

Det som jeg tror kan gjøre det vanskelig å forstå for de som ikke har lidelsen angst og depresjon, er at lidelsen faktisk er noe som hemmer en mer en en gang i blant i bryllup, eller de par gangene i året man skal holde ett foredrag.

Så ikke forvent at han skal forstå, prøv heller å forstå hvorfor han blir sint, og trøst deg med det at hans reaksjon rett og slett kommer av at han ikke har mulighet til å forstå din situasjon, og på en måte bør du kasnkje være glad for det, for det betyr at han aldri har opplevd det selv. Og for min del, jeg har slitt med det i flere år og vært sykemeldt ett år pga det, for noen år siden, så ønsket jeg ikke engang mine værste fiender å oppleve det. Så de som ikke forstod, prøvde jeg å forstå.

På den annen side, som flere her sier, jeg tror heller aldri du føler deg KLAR til å søke hjelp. Jo lenger du venter, jo værre risikerer du at det blir, og jo vanskeligere blir det å søke hjelp. Det er meget sannsynelig lang ventetid, dersom du ikke har råd til å gå privat, så du har ofte MER en tid nok, selv om du begynner å jobbe mot det nå.

Og, det er fullt mulig å jobbe med angsten og depresjonen uten å måtte gå til psykolog med en gang. Det finnes alt fra bøker til angstgrupper og alternativ behandling, søk på nett, bruk litt tid på å jobbe deg mot hjelp, se om du kanskje finner noe som kan føles rett for deg, og jobb mot det.

Dersom han bare ser at du har det vondt, og du lar ham ta del i det (noe jeg synes er bra), og også ser at du ikke GJØR noe, så skjønner jeg at han blir sint. Han går tross alt å ser sin kjære lide, han kan ikke gjøre noe! Den eneste som kan gjøre noe for at den personen han elsker, skal få det bra, er deg selv, og du GJØR ingenting...

Det ER for mange ikke så enkelt som å bare tenke positivt, hadde det vært det, hadde det ikke vært så mange som hadde det. Men dersom du ikke har det bra slik du har det nå, så vil det å søke ENDRING, være noe jeg ikke skjønner at man ikke jobber mot. Selv jobbet jeg kanskje litt for mye, søkte endring overalt, gjorde mye. Det var hovedsakelig fordi for meg er det rett, jeg orker ikke stå i det uten å gjøre NOE, da blir jeg bare helt gal.

Dette blir langt, skal slutte nå. Men ha tålmodighet med din samboers sinne, dersom han ikke takler å være den du prater med, finn andre å prate med (jeg har veldig gode erfaringer fra angstgruppe, bare "normale" folk, med samme problem, som kommer sammen og kan prate om det mange andre ikke forstår.)

Og han har litt rett også, jo lenger tid du bruker på å ikke gjøre noe, jo mer sliter du på deg selv, jo mer risikerer du å bli værre, og jo vanskeligere er det for ham å se på. Det tærer som han sier både på deg og forhldet, OG det tærer på ham.

[Gjest goiath]

jeg har vært i sånn ca begge båter, dvs slitt selv - og hatt en veldig nær venninne som slet med samme ting.

er også kronisk syk selv med kjæres nå.

men som alle andre hadde vi veldig forskjellige måter å håndtere det på, og ulike måter å reagere på.

jeg forstår behovet for å føle seg akseptert og forstått, men samtidig må du akseptere at det er vanskelig å leve sammen med noe som er syke både fysisk og psykisk.

spesielt sistnevnte kan være ekstra vanskelig, fordi man merker det så tydelig på hele personen og utstrålingen når man er en nær venn eller kjæerste.

ikke bruk tiden til på å overbevise ham om at plagene dine er reelle, men gi ham heller en artikkel eller liknende han selv kan velge om han vil lese om det du sliter med.

han trenger å vite at du faktisk er i en prosess med å få hjelp, at det er helt naturlig å møte psykiske vanskeligheter en eller flere ganger i livet, og at han har rett på å føle det han selv føler.

du trenger ikke fortelle ham alt mulig(det gjør du jo heller ikke), en kjæreste eller venn er jo ikke en psykolog.

det er bare fagpersoner som kan hjelpe deg med dette, så kan andre være en støtte.

du er desverre nødt til å være den "pedagogiske" her ved å lære deg selv mest mulig om det du sliter med, og lære å forklare dette på en enkel måte til han uten å kreve at han skal forstå alt.

lykke til, det blir som regel alltid bedre med litt tid, målrettet arbeid og tålmodighet:=)

[Gjest Gjest]

tusen takk for flotte svar alle sammen. Det var godt å lese støttende ord og gode råd. Ja jeg bør kanskje ta motet til meg og bestille en time. Jeg veit at det er det eneste rette, men jeg kjenner det er veldig vanskelig for meg. Kanskje jeg skal bestille en legetime i morgen. Synes det hørte lurt ut å ta med meg kjæresten min på en time, tror han kan være med å forklare situasjonen min, pluss at han kanskje får mer forståelse for hva jeg går igjennom.

Det høres kanskje rart ut, men jeg vil ikke prate med noen andre (venner, familie) om problemene mine. Jeg synes kjæresten min er en flott samtalepartner selv om han blir oppgitt innimellom. Det kunne ikke falle meg inn og fortelle det til foreldrene mine, det ville blitt deres store sorg hvis de visste at den tilsynelatende lykkelige dattera deres er syk og går til psykolog.

Jeg har akkurat gått meg en skitur og det føltes godt, må gjøre det oftere.

[Gjest ts]

det var forresten meg - trådstarter som skrev innlegget over.

[Gjest Gjest]

Man behøver ikke å være ulykkelig for å samtale med en psykolog.

Man kan fint være lykkelig også, men at man ønsker å samtale med en nøytral utenforstående - og betaler i så måte for å snakke med noen og få råd. Da kan man gå til en terapeut (ikke psykolog, men kanskje heller en filosof), eller man kan snakke med en psykolog om det er hva man ønsker.

Men det spørs jo hvor interessant denne psykologen er da...har de besått eksamener, flott, men er de flinke til å se mennesker og forstå mennesket? Det vet man jo ikke...så man må være forberedt på at kjemien aldeles ikke stemmer og at man bytter den ut!

[Gjest Gjest]

Hei dere som sliter med angst og depresjoner.

Let på Gule sider eller i listene til Psykologforeningen og finn en kognetiv orientert psykolog eller terapeut. Be legen henvise til den. De har de beste resultatene i fht angstlidelser. Angst avler igjen depresjon...

Meget forenklet jobber de etter prinsippet om at det er; en tanke-som gir en følelse-som igjen gjør at du oppfører deg på en bestemt måte. (Feks unngår situasjoner som gir deg hjertebank).

Og det er fullt mulig å finne ut hvilke tanker som gjør at de ubehaglige følelsene/kroppsreaksjonene kommer!!

Ofte er det tanker som går så fort gjennom hodet vårt at vi nesten ikke får tak i dem. Men de er mulig å finne ut av hvis man gjør det bevisst. Prøv å registrer hva du tenkte rett før følelsen kom. Og tenk om tanken er sann, eller om det finnes andre mulige tanker å tenke om samme tanken. Feks; stemmer tanken om at alle ser på meg fordi de synes jeg er tjukk? Ser "alle" på meg eller er det to av tjue? Kan det være fordi jeg har pent hår istedet? Kan det hende de ser på meg bare fordi de tilfeldigvis hvilte øynene på meg? De fleste har nok med å tenke stygt om seg selv og bruker minimalt med tid å tenke stygt om andre...

Litt vanskelig å forklare kort...men disse terapeutene hjelper og de bruker ikke veldig lang tid!!

Lykke til alle sammen.