konfrontete mannen min med akoholproblemet sitt

[Gjest Gjest]

I går konfronterte jeg min mann med et alkoholproblem som har kommet og gått i livet vårt alt etter hvor mye stress vi har hatt i livet, og flyttet inn til en venninne for et par dager for å gi ham litt ro til tenke over tingene jeg tok opp.

I dag ringte jeg på mobilen på ettermiddagen fordi han ikke hadde svart på meldinger om han hadde det bra. Han lå og sov... Tatt seg fri fra jobb tydeligvis, og jeg kjente jeg liker det dårlig. Han ville først ikke prate, men da jeg måtte legge på pga jobben sa han at han måtte sende noen meldinger "fordi vi får jo aldri tid til å prate sammen skikkelig"?!

Så da jeg var ferdig med alle oppgavene lå det mange meldinger om hvorfor han sleit sånn, det var ikke fordi han hadde psykiske problemer slik han trodde i går kveld, nei nå var det bare at han var ulykkelig fordi jeg var lite hjemme, vi har slitt i finanskrisen og jeg gjorde det ene og det andre feil eller ikke nok.. Fra husarbeid til shopping var feil i disse meldingene.

Svarte litt for meg, og måtte jobbe videre, sluttet av meldingen med at vi må i terapi å få snakke ut begge to.

Neste gang jeg var ferdig med en remse med oppgaver sjekket jeg mobilen igjen. Da var han plutselig smørblid, og hadde nok vært deprimert i et halvt år, skulle nå gjøre mannejobber som å liste noen soverom vi har pusset opp og andre ting han har latt ligge. Men husarbeidet skulle ligge igjen til meg, for det var kjedelig... Så skulle han trene og ta sol, og det var plutselig en god idè at jeg bodde hos denne venninnen to dager i uken!? Han som mente jeg ødela ekteskapet med å være borte...

Jeg kjenner jeg er litt stresset. er mye i medingene jeg liker å lese, han skriver med smilefjes og gir inntrykk av å prøve. Men så får jeg dårlig samvittighet og føler jeg har kanskje drevet ham inn i problemene? jeg er ikke den letteste å elske, og kan på mange måter være en egoistisk personlighet...

og så kjenner jeg frustrasjon og en følelse av "hvor lenge varer dette før jeg har gjort noe galt igjen?".

huff

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

jeg er jo litt i mine egne tanker så dette ble litt rart uten avslutning, men det jeg lurer på er om det er min feil? og er det feil av meg å kjenne på følelsen av at jeg ikke tror det varer så lenge..?

jeg elsker mannen min, men når JEG har det bra har vi det dårlig

[Gjest medsøster]

Kjenn etter på magefølelsen din du. Det er jo tydelig fra innlegget ditt at du skjønner at her vipper vekta feil vei, og det er ikke *din* feil at han drikker eller er nedfor.

Greit nok å kunne være selvkritisk, men ikke vær selvutslettende. Stå opp for deg selv og hent frem all selvfølelsen din.

Min erfaring med en mann som har alkoholproblemer er at de liksom "tar seg i nakken" og skal overkompensere for alt det de føler dårlig samvittighet for. I de rene periodene skal de trene, sole seg, pusse opp huset, lage middag hver dag og ta opp strikkingen igjen;) Ikke måte på hvor snille og greie de blir. Men med denne reglen følger det gjerne med forpliktelser for deg også. Du må bli "snill", ikke kritisere, bare støtte.

"Hadde du bare vært x og y så hadde jeg hatt det bedre og ikke vært så trist"

Men kjære deg- ikke unnskyld han eller ta på deg skylden for hans problemer.

Drikkingen er hans eget valg- han gjør det aktivt selv om han har alternativer. Og alternativet er jo selvfølgelig å ikke drikke og ellers ta tak i problemene sine uten å støtte seg på rusen.

En alkoholiker tvinner deg rundt lillefingeren og får deg til å synes synd på han. Jeg synes synd på min ex fordi han har tuslet det så innmari til for han, men det er ikke og skal ikke være mitt problem. Jeg kan sikkert være en skarp dame til tider, men det er ikke der problemet ligger. Han hadde da forsåvidt også valget den gang om å *ikke* inngå et forhold til meg om personligheten min skremte ham så.

Ikke la deg selv bli vevet inn i nettet nok en gang, og ikke gå på akkord med deg selv.

Sånn jeg ser det så har du 2 valg her nå; enten å bli hos ham og støtte ham gjennom rehab eller pakke sekken din og gå videre i livet.

Vil han ikke på rehab så har du bare ett valg...

Ikke ofre deg selv i dette. Ikke bli en co-dependent. Vær glad i deg selv for den du er.