det lille barnet og den store sorgen

[Gjest Gjest]

Han sitter ved siden av sin far, som leser avisen, grundig. Far blar og noterer, det ser veldig viktig ut, er det boligannoser? Eller kanskje spekulerer han i aksjer? Viktig er det, hvertfall. Den lille gutten, kanskje 5 år, har fortsatt spor etter sminke i ansiktet. Det har vært karneval i barnehagen. Kroppen er sliten etter en lang dag, og skulle så gjerne sittet nærmere far, lent seg inntil. Far er fraværende. Nesten fremmed. Men ved nærmere syn ser det nesten ut som han er redd tosomheten med sønnen sin. Gutten bruker ikke ord, men søker rundt med blikket. Uten kontakt med far, men åpen i blikket. Ingen dialog, ingen ord. Tausheten er tung og vond. Dette er starten på en livslang sorg som dette barnet skal bære med seg. En sorg over tap av nærhet. Tap av kontakt med far. Når to foreldre velger å gå fra hverandre. Når barnet overlates til en far som ikke kan. Som ikke evner, ikke klarer, ikke tørr å kjenne sønnen sin.

Maten kommer på bordet. Noe skjer. Servitøren setter to tallerkener med store doble sandwicher store som berg, med stor lang tannpirker-pinne for å holde de sammen. Far med avisen som et skjold mot sønnen. Fortsatt ingen dialog, ingen spørsmål ”hvordan var dagen din i dag?”. Var det noen andre som hadde morsomme kostymer i dag”?

Maten inntas i taushet. Gutten sitter med blikket vendt ut – mot andre mennesker som passerer, inn i butikkene. Der folk samhandler.

Far reiser seg og går bort til disken. Ber om å få betale. Går tilbake. Gutten sitter og knasker på litt salat…”skal vi gå?” sier blikket. Fars kropp sier ”ja”. Uten ord. Jakken tas på, med litt hjelp. Kroppen er trøtt, og trenger noen å lene seg på. Kontaktbehovet står skrevet langt utenpå alle klærne. En liten hånd streifer om fars ben. De går. Og igjen sitter jeg og sloss mot følelsene som river meg med. Tung drar de meg inn i min egen følelse av sorg. Sorg over tapet av nærhet, kontakt – med min egen far. Som var for redd til å ta kontakt, snakke med meg, bry seg. Tausheten, ensomheten hans la seg som et teppe over meg – og vokste seg til en stor tung klump i halsen. Den klumpen har jeg fortsatt – i dag, 35 år senere.

[Gjest annemor30]

Han sitter ved siden av sin far, som leser avisen, grundig. Far blar og noterer, det ser veldig viktig ut, er det boligannoser? Eller kanskje spekulerer han i aksjer? Viktig er det, hvertfall. Den lille gutten, kanskje 5 år, har fortsatt spor etter sminke i ansiktet. Det har vært karneval i barnehagen. Kroppen er sliten etter en lang dag, og skulle så gjerne sittet nærmere far, lent seg inntil. Far er fraværende. Nesten fremmed. Men ved nærmere syn ser det nesten ut som han er redd tosomheten med sønnen sin. Gutten bruker ikke ord, men søker rundt med blikket. Uten kontakt med far, men åpen i blikket. Ingen dialog, ingen ord. Tausheten er tung og vond. Dette er starten på en livslang sorg som dette barnet skal bære med seg. En sorg over tap av nærhet. Tap av kontakt med far. Når to foreldre velger å gå fra hverandre. Når barnet overlates til en far som ikke kan. Som ikke evner, ikke klarer, ikke tørr å kjenne sønnen sin.

Maten kommer på bordet. Noe skjer. Servitøren setter to tallerkener med store doble sandwicher store som berg, med stor lang tannpirker-pinne for å holde de sammen. Far med avisen som et skjold mot sønnen. Fortsatt ingen dialog, ingen spørsmål ”hvordan var dagen din i dag?”. Var det noen andre som hadde morsomme kostymer i dag”?

Maten inntas i taushet. Gutten sitter med blikket vendt ut – mot andre mennesker som passerer, inn i butikkene. Der folk samhandler.

Far reiser seg og går bort til disken. Ber om å få betale. Går tilbake. Gutten sitter og knasker på litt salat…”skal vi gå?” sier blikket. Fars kropp sier ”ja”. Uten ord. Jakken tas på, med litt hjelp. Kroppen er trøtt, og trenger noen å lene seg på. Kontaktbehovet står skrevet langt utenpå alle klærne. En liten hånd streifer om fars ben. De går. Og igjen sitter jeg og sloss mot følelsene som river meg med. Tung drar de meg inn i min egen følelse av sorg. Sorg over tapet av nærhet, kontakt – med min egen far. Som var for redd til å ta kontakt, snakke med meg, bry seg. Tausheten, ensomheten hans la seg som et teppe over meg – og vokste seg til en stor tung klump i halsen. Den klumpen har jeg fortsatt – i dag, 35 år senere.

Trist lesning! Mange som har det slik idag dessverre..

[Gjest Gjest]

La menn være menn og løp til mor sier jeg bare... Herregud...

[cilja]

Mange menn er delvis eller helt avstumpet når det kommer til følelser... Og uten en kvinne ved deres side til å veie opp, blir manglene mer synlige.

Mange menn, IKKE alle.

[cilja]

La menn være menn og løp til mor sier jeg bare... Herregud...

La barn være barn med våkne foreldre som i alle fall forsøker å dekke de elementære behovene som barn har.

[Gjest Stjernedryss]

La barn være barn med våkne foreldre som i alle fall forsøker å dekke de elementære behovene som barn har.

Det er ikke alle foreldre som har de evnene. Pappa var og er nok som den faren i TS sitt innlegg på mange måter, men jeg hadde mamma så jeg har ikke fått noen varige mén. Jeg tror det er mange fedre som sliter dersom moren blir borte. (og sikkert også omvendt i noen tilfeller).

[Frustrert]

Dette gjelder ikke bare menn. Jeg har veldig problemer med å vise følelser. Det er en av grunnene til at jeg ikke tør få barn enda. Jeg er livredd for å ikke gi barnet den kjærligheten det trenger.

[Gjest Gjest]

Dette gjelder ikke bare menn. Jeg har veldig problemer med å vise følelser. Det er en av grunnene til at jeg ikke tør få barn enda. Jeg er livredd for å ikke gi barnet den kjærligheten det trenger.

Samme her, er også veldig redd for å vise kjærlighet. Men jeg har fått barn, og med dette barnet er det ikke vanskelig! Jeg gir henne masse kjærlighet hver dag, det kommer helt av seg selv, heldigvis.