Han bagatelliserer meg og mitt liv

[Gjest Gjest]

I dag var jeg feig. Avsluttet forholdet via sms (har nå alltid vært motstander av å gjøre sånt!). Jeg var så sint at jeg kokte over. Vi har vært sammen i flere år, og konfliktens kjerne er at jeg føler meg lite respektert/verdsatt i forholdet. Men opplever at han konstant bagtelliserer eller latterliggjør det som skjer i mitt liv, mine meninger, det som er viktig for meg. Mens han forventer at jeg daglig skal vise nesegrus beundring for hans liv, hans meninger, hans karriere, hans fritidsinteresser osv. (det er jeg flink til!)

Jeg har vært gjennom mye tungt de siste 5 årene, men har sjeldent våget å dele mine innerste tanker med ham, nettopp fordi det er ingen god følelse å bli avfeid/bagatallisert hver gang. Jeg sjeldent syter eller klager, men bærer heller ting inn i meg, enn å bli utsatt for sånn behandling.

Hvorfor er det slik at menn har behov for å bagatallisere og latterliggjøre? Dette er mitt liv, mine følelser, min virkelighetsoppfattning, så hvordan våger han å gjøre det?

Har jeg noe spesielt eller viktig dagen etter (f.eks stor prestasjon på jobben eller annet der jeg må psyke meg selv opp), er han veldig flink å få meg til å følge meg dum og usikker. Virker som om det er hans mål i forholdet at jeg ikke skal lykkes med noe.

Jeg har et par ganger -uten nevneverdig suksess- tatt saken opp med ham, men han "skjønner ikke hva jeg snakker om".

Jeg føler at jeg er gått fra å være en sterk og selvsikker kvinne, til å bli usikker på meg selv/mine egenskaper/min verdier osv.

Er det noen som vil dele sine synspunkter? (hadde vært interessant å se det fra en manns synspunkt også)

[AnetteR]

Dette høres ut som en mann du bør komme deg unna. På sikt begynner man jo å tro på det selv, og nedprioritere egne ønsker og behov.

Du spør hvorfor menn er slik. Jeg kan love at de fleste menn absolutt ikke er slik. I de forholdene jeg har vært i har jeg alltid blitt akseptert som en likemann i forholdet. Min utdannelse, min jobb, mine interesser har blitt prioritert like høyt. Mine kjærester har også oppmuntret og støttet når det skjer noe viktig i livet mitt. Jeg har aldri følt at det er ting jeg ikke kan si, ting jeg ikke kan dele. Det er slik et forhold skal være, og det er slik de fleste menn er.

[Gjest Gjest_kaia_*]

Jeg var gift med en slik. Og jeg vokste opp med en far og brødre som heller ikke respekterte kvinner i sin alminnelighet. De var utrolige flinke til å bagatellisere min utdannelse, min jobb, mitt liv osv. Man blir så hjernevasket tilslutt at man tror man er et null, dessverre. Så jeg skjønner veldig godt hva du snakker om.

Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er idag. Heldigvis har jeg kommet meg unna og startet et nytt liv. Men det har kostet. Likevel er jeg glad for at jeg greidde å få min sunne fornuft tilbake, omsider.

Og jeg ser idag at jeg er ei oppegående dame med god utdannelse som blir respektert i jobben min. Og det er en god erkjennelse som hjelper meg til å bli et bedre menneske.

Og har heldigvis møtt menn som jeg er på likefot med og som jeg føler meg komfortabel med og som jeg kan snakke med som likesinnede venner.

Synd at man ofte må lære "the hard way".

[Gjest Gjest]

Det er slik et forhold skal være, og det er slik de fleste menn er.

Hvordan vet du det? Du har vel ikke vært sammen med de fleste menn? Å hevde noe slikt blir jo akkurat det samme som å hevde at alle menn er egoister som bare tenker på seg selv. Man vet rett og slett ikke hvor mange menn som oppfører seg på den ene eller andre måten.

[Gjest Gjest]

Jeg er mann og har vært sammen med kjæresten min i nesten 6 år og slik er definitivt ikke jeg! Måte på hvor idiotisk man skal være. Godt trådstarter får hivd denne fyren ut av livet sitt!

[Gjest kona]

Jeg var gift med en slik. Og jeg vokste opp med en far og brødre som heller ikke respekterte kvinner i sin alminnelighet. De var utrolige flinke til å bagatellisere min utdannelse, min jobb, mitt liv osv. Man blir så hjernevasket tilslutt at man tror man er et null, dessverre. Så jeg skjønner veldig godt hva du snakker om.

Min ekskjæreste var sånn, det som jeg opplevde var aldri like bra, spennende eller så ille som det han opplevde. Og hvis han hevet stemmen mot meg så hadde han alltid en grunn til det mens jeg hadde aldri noen grunn. Han kunne kritisere meg for det meste, mens han var feilfri og fri for kritikk.

Mine foreldre er også slik, det er utrolig hvor fantastisk min bror er og så bra utdannelse og så bra jobb. Mens det ikke snakkes særlig om meg og mitt fordi de ikke forstår seg på hva min jobb egentlig dreier seg om, og det er ikke den type jobb de har vært vant til å se på som bra. Det morsomme er at jeg tjener

150 tusen mer enn min bror men det har jeg ikke sagt noe om, venter bare på en god anledning.

Jeg vet ikke om jeg skal skylde på mine foreldres innflytelse på meg som årsak til at jeg rotet meg borti eksen. Det var vel heller et utslag av at forelskelse gjør blind og at jeg brukte for lang tid på han før jeg fant en annen som fortjente meg bedre.

Jeg tror ikke menn generelt er sånn, men noen er det. Min mann og jeg støtter hverandre og er enige i at vi begge er like viktige i forholdet.

[Hilde Christina]

Noen mennesker blir dessverre store av å gjøre andre mennesker små.

Vær glad du har kommet deg vekk!

[Gjest TS]

(........), det som jeg opplevde var aldri like bra, spennende eller så ille som det han opplevde. Og hvis han hevet stemmen mot meg så hadde han alltid en grunn til det mens jeg hadde aldri noen grunn. Han kunne kritisere meg for det meste, mens han var feilfri og fri for kritikk.

Kjenner meg igjen i dette, ja. Akkurat for øyeblikket ser jeg ikke skogen for trærene og tror at "alle" menn er slik.

Samtidig er jeg rasende på meg selv, at jeg har latt meg selv bli kuet til en usikker/tviler på meg selv/mine evner/mindreverdig-person. Jeg var det rake motsetning før jeg traff ham.

[Gjest kona]

Kjenner meg igjen i dette, ja. Akkurat for øyeblikket ser jeg ikke skogen for trærene og tror at "alle" menn er slik.

Samtidig er jeg rasende på meg selv, at jeg har latt meg selv bli kuet til en usikker/tviler på meg selv/mine evner/mindreverdig-person. Jeg var det rake motsetning før jeg traff ham.

Ja, det er egentlig ganske utrolig hvordan man lar seg kue. Men nå håper jeg du er ute av det og treffer en mann som fortjener deg etter hvert.

[Gjest Gjest_kvinne_*]

menn er ikke slik - men mennesker generelt kan være slik.

det bunner i stor usikkerhet på seg selv og arroganse, og har veldig lite med deg som person å gjøre.

det er bra du kom deg ut, det er jo ditt ansvar å ta vare på deg selv.

[Gjest Gjest_Nora_*]

menn er ikke slik - men mennesker generelt kan være slik.

det bunner i stor usikkerhet på seg selv og arroganse, og har veldig lite med deg som person å gjøre.

det er bra du kom deg ut, det er jo ditt ansvar å ta vare på deg selv.

Så sant som det er skrevet.

[Gjest Linnea19]

Han virker for meg som en usikker person med lav selvtillit. Han tålte ikke å se deg lykkes i noe,og det du gjorde bra ble bare fnyst vekk. Det var hans måte å takle din 'suksess' høres det ut som. Slike mennesker vet det gjerne ikke selv, og jeg kjenner meg igjen i måten han oppfører seg på, for et år siden da jeg var dritsjalu på venninnen min. Alt hun oppnådde bagatliserte jeg som bare det. Merket det etter hvert ikke selv en gang.

Nå er jeg fullt klar over hva jeg gjorde og har hevet meg over meg selv og blitt en mer sikker person som har 0 problemer om å glede meg på vegne av andre. Kjempebra at du kom deg vekk fra han! Det viser hvor sterk person du enda er

[Gjest Gjest]

Så bra at du kommer deg ut av det. Du viser at du er sterk tross alt.

Husk: I dag er den første dagen av resten av ditt liv!

[Gjest Gjest]

I dag var jeg feig. Avsluttet forholdet via sms (har nå alltid vært motstander av å gjøre sånt!)

Tull og tøys. Helt greit å avslutte på sms. Det er jo et digitalt brev!

[juliane]

Etter åtte år som kjærester ble det slutt mellom meg og samboeren min for tre uker siden. Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Til å begynne med var han ikke sånn i det hele tatt, men de siste årene fikk han meg til å føle at jeg var litt mindre verdt enn han. For det første mistet han rett og slett interessen for meg og det jeg drev med, han var lite interessert i å høre om dagen min eller planene mine eller andre hverdagsting, i tillegg til at han aldri engasjerte seg noe særlig i de valgene jeg måtte ta. Det siste halvåret var det eneste vi snakket om hans jobb (som riktignok er mer spennende enn min), mens jeg heller sendte sms til venninner eller mamma om hva jeg hadde opplevd den dagen.

En annen ting var at han var sur fordi vi ikke hadde de samme interessene. Han klarte ikke å rolig konstatere at vi var ulike, men han mente han hadde "rett" og jeg hadde "feil" interesser. Og det at det jo faktisk er sunnere å ha friluftsliv som interesse enn det det er å gå på kafe med venninner, gjorde at han hadde et uslåelig argument for at hans liv var bedre enn mitt.

Ikke sånn å forstå at han sa ting rett ut slik jeg har skrevet det her, men det var ganske tydelig at det var dette han mente.

For min del tror jeg disse trekkene kom fordi han begynte å miste interessen for meg, for som sagt var han ikke sånn de første 5-6 årene vi var sammen. Det er jo ikke sånn det skal være i et forhold, man skal jo være genuint interessert i hva den andre driver med, om det er store valg som skal tas, fritidsinteresser, hverdagslivet eller hva som helst.

[Gjest Gjest]

I dag var jeg feig. Avsluttet forholdet via sms (har nå alltid vært motstander av å gjøre sånt!). Jeg var så sint at jeg kokte over. Vi har vært sammen i flere år, og konfliktens kjerne er at jeg føler meg lite respektert/verdsatt i forholdet. Men opplever at han konstant bagtelliserer eller latterliggjør det som skjer i mitt liv, mine meninger, det som er viktig for meg. Mens han forventer at jeg daglig skal vise nesegrus beundring for hans liv, hans meninger, hans karriere, hans fritidsinteresser osv. (det er jeg flink til!)

Jeg har vært gjennom mye tungt de siste 5 årene, men har sjeldent våget å dele mine innerste tanker med ham, nettopp fordi det er ingen god følelse å bli avfeid/bagatallisert hver gang. Jeg sjeldent syter eller klager, men bærer heller ting inn i meg, enn å bli utsatt for sånn behandling.

Hvorfor er det slik at menn har behov for å bagatallisere og latterliggjøre? Dette er mitt liv, mine følelser, min virkelighetsoppfattning, så hvordan våger han å gjøre det?

Har jeg noe spesielt eller viktig dagen etter (f.eks stor prestasjon på jobben eller annet der jeg må psyke meg selv opp), er han veldig flink å få meg til å følge meg dum og usikker. Virker som om det er hans mål i forholdet at jeg ikke skal lykkes med noe.

Jeg har et par ganger -uten nevneverdig suksess- tatt saken opp med ham, men han "skjønner ikke hva jeg snakker om".

Jeg føler at jeg er gått fra å være en sterk og selvsikker kvinne, til å bli usikker på meg selv/mine egenskaper/min verdier osv.

Er det noen som vil dele sine synspunkter? (hadde vært interessant å se det fra en manns synspunkt også)

Min eks var også slik. Det var bare hans liv som var verdt noe, bare han som hadde problemer, aldri noe støtte å hente, alt i mitt liv var bare bagateller. Han hadde heller ingen empati, kunne ikke sette seg inn i andres problemer eller lidelser. Dessverre opplevde jeg at omverden også hadde samme oppfatning da vi gjorde det slutt og det ble snakk om barnefordeling.

[Gjest Gjest]

Min eks var også slik. Det var bare hans liv som var verdt noe, bare han som hadde problemer, aldri noe støtte å hente, alt i mitt liv var bare bagateller. Han hadde heller ingen empati, kunne ikke sette seg inn i andres problemer eller lidelser. Dessverre opplevde jeg at omverden også hadde samme oppfatning da vi gjorde det slutt og det ble snakk om barnefordeling.

Tror forresten det var lurt å gjøre det slutt via sms..min tok det ikke pent da jeg gjorde deg slutt ansikt til ansikt.

[Jade]

Etter min mening, er det å avslutte via SMS å bagatellisere forholdet. Akkurat det han fortjener!

[AnetteR]

Hvordan vet du det? Du har vel ikke vært sammen med de fleste menn? Å hevde noe slikt blir jo akkurat det samme som å hevde at alle menn er egoister som bare tenker på seg selv. Man vet rett og slett ikke hvor mange menn som oppfører seg på den ene eller andre måten.

Jeg skriver jo at de fleste menn ikke er egoistiske, selvsentrerte personer. Hvorfor er det feil å hevde at de fleste menn i Norge i dag ikke er slik som TS beskriver?