ung student + voksen trebansfar= ukjent

[Gjest joa]

situasonen er slik; jeg er 20 år, kvinnelig student. jobber, studerer og bor i byen, sammen med to romkamerater. han er oppe i 30-åra, har tre barn og jobber og bor et stykke utenfor byen. han er separert, så alt er litt kaotisk og ustabilt. men vi er veldig forelsket, og ser for oss en felles fremtid. jeg har imidlertid noen år igjen på skole, og det er uaktulet og ikke fullføre. han har barna 50%. vi tenker litt på at jeg flytter dit sammen med han. i så fall må jeg pendle. ca 1 tim hver vei. vet ikke hvordan det blir med jobb for meg i så fall. jeg har ingen erfaring med barn, men kjenner hans litt. de virker søte og omgjengelige.. men det er de sikkert ikke

hvordan tror dere overgangen hadde blitt for meg? kommer forholdet til å dø, og jeg til å angre? jeg er jo veldig ung for et sånt liv. samtidig er vi VELDIG forelsket, og jeg er sinnsykt sta. har opplevd mye og vært mye rundt i verden. føler meg klar for å "seddle". tror jeg hadde klart meg bra, men det er lett å si.

[ViljaH]

Jeg synes du skal være forsiktig med å "ofre alt for kjærligheten", pass på at det blir en bonus som er i tillegg til det du vil ha ut av livet, ikke en erstatning.

Du må ha fokus på utdanning og jobb for deg selv.

Og det kan nok være lurt å diskutere grundig rundt, og avtale, om dere skal få barn sammen, ettersom han allerede har 3. Om du er fast bestemt på å få egne barn etter hvert, så bør det være et soleklart kriterie for å inngå et forhold til mannen.

[Gjest vb]

Jeg kjenner ei som var i en lignende situasjon.

Hun var rundt 20 år, jobbet. Han var mye eldre og hadde to barn.

De er fortsatt gift i dag 20 år etter og har felles barn.

Før du flytter og sier opp egen bolig så prøv å bo der noen uker. Da finner du litt ut av hvordan det er. Er ungene små så kan f.eks. det bli vanskelig med ro til lesing. Du må bidra med husarbeid og det er en hel del mer når man er en full familie.

Er det lenge siden bruddet med eks?

Hvor lenge har dere vært kjærester?

Husk at barn trenger tid. Har du hilst på barna?

Hva med å være kjærester og særbo så lenge du studerer.

[Phaedra]

Hvis jeg var deg ville jeg begynt med å være der i lengre perioder først - og da samtidig mens barna er der. Det er en egen opplevelse å ha "andres barn" rundt seg 24/7 over lengre tid

Jeg fant selv en ti år eldre fraskilt kjæreste med to barn da jeg var 18, og flyttet inn hos ham så og si direkte etter videregående. Det var en større overgang enn jeg først hadde forestilt meg, spesielt fordi jeg merket hvor lite alenetid vi fikk. Tidligere var han sammen med meg når han ikke var sammen med barna, men nå var han sammen med oss alle på en gang og da forsvant litt av dette behovet for bare-deg-og-meg (mens behovet ble mye sterkere fra min side.) Dette var bare noe vi måtte legge opp f.eks. helgene etter slik at alle ble glade.

En annen ting er at det i begynnelsen er litt vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til regler og barn. Jeg så på leiligheten som både mitt og barnas hjem, men jeg var voksen og hadde andre regler enn barna, så spørsmålet var ofte hvilke regler de skulle måtte adoptere når jeg flyttet inn hos pappa og hva jeg kunne kreve av dem (av enkle ting som rydding og sånt). Det jeg vil fram til er mulig at du blir nødt for å finne en balanse slik at du føler deg hjemme og fornøyd i hjemmet ditt, uten at barna skal føle at du tar over domenet deres. Det er ikke alltid bare bare

God kommunikasjon med far er vel egentlig med på å fikse alle de overnevnte problemene.

Som ViljaH skriver så er det også viktig at du finner ut om han f.eks. kunne tenke seg å få flere barn senere (hvis du vil ha det).

Når det gjelder pendling så har jeg alltid pendlet 1 - 1 1/2 time til skole/jobb siden jeg var 15, så det ser ikke jeg på som et stort problem. Jeg informerte også kjæresten om fremtidsplanene mine (og gjør fortsatt det) og har hele tiden blitt støttet i studier og jobb. Flyttet noen år til utlandet pga. studier, og dette var også greit, for kjæresten ville at jeg skulle oppleve og benytte meg av alle de sjangsene jeg kunne - slik han har hatt mulighet til. Nå er jeg 26 og begynner endelig å "ta ham igjen" i modningsprosessen, og nå blir det giftemål og forhåpentligvis barn etterhvert. Men jeg har vært gjennom en kjempeforandring fra jeg var 18, eller 20 for den saks skyld, og det er ikke bare tull når folk sier at man trenger å "finne ut hvem man er" på egenhånd.

Så lenge dere er enige om framtidsplanene, så synes jeg du skal prøve det Jeg ville som sagt prøvd å bo der en lengre periode før jeg flyttet dit permanent. Blir det vanskelig så flytt ut igjen, og la det gå noen år til før dere prøver på nytt. Barn er et stort ansvar (og nei, de er neppe søte og snille hele tiden hehe)

Endret 24. februar 2009 av Phaedra

[kamela]

Tror det bør gå lengre tid før du vurderer å flytte inn hos kjæresten din.

Du skriver at han er separert, noe som tyder på at bruddet er relativt ferskt. Vær hos ham i helger både med og uten barn, og se hvordan det fungerer. Bli kjent med ungene og se hvordan de forholder seg til deg (og omvendt), og ta tiden til hjelp.

[Gjest regine ii]

La ungene få tid til å venne seg til at mamma og pappa ikke bor sammen lenger, og de (barna) må bo i koffert, FØR du skal inn i deres hjem!

Hvis dere er meant to be så spiller det ingen rolle at dere venter et år eller to på å flytte sammen. Det vil og helt sikkert gjøre din studiesituasjon enklere, og - ikke minst - vil det helt sikkert gjøre barnas situasjon mye bedre. Det tar tid for unger å venne seg til den store omveltningen det faktisk er at foreldrene skilles, selv om det meste "går greit". Det bør den/de som er voksne respektere, i stedenfor å "måtte-være-mest-mulig-sammen-med-en-gang"!

Skjønner egentlig ikke hastverket med å flytte sammen, ønsker du virkelig å bli mamma på heltid med en gang?!? Du kan f.eks. søke litt rundt her inne, så ser du hvordan hverdagen for mange stemødre er: de sitter med hovedansvaret for ungene når de er hos far...... Jeg kjenner flere jenter som flyttet sammen med eldre kjærester med barn fra før, og det har ikke vært noen dans på roser! Selv om de var aldri så forelsket og "klar" for å forplikte seg. Man er gjerne ikke helt det som 20-åring, selv om man ønsker å overbevise seg selv og omverdnen om det.

Nyt forelskelsen, nyt å være et par uten allverdens forpliktelser, konsentrer deg om studiene dine, og la han ordne opp i sin fortid, og gi barna tid til å fordøye bruddet. Så kan dere flytte sammen senere, noe som garantert vil gavne dere alle!