Virker ikke som han vil mer

[Gjest TS]

Jeg og samboeren har vært sammen i 10 mnd, bodd sammen i 6 mnd.

Vi har hatt det helt utrolig sammen, på alle mulige måter.

Han sendte meg hyggelige meldinger, sa koselige ting til meg hele tiden, inkluderte meg i hele livet sitt, planla fremtiden med meg.. Alt.. Han var virkelig perfekt. For 2 mnd siden så begynte vi å planlegge barn og snakket om ekteskap, var han som begynte med dette og han ønsket dette sterkt..

De siste ukene nå... Så er alt snudd...

Han ville roe ned, greit nok.. Jeg respekterer det. Men han avviser meg sterkt, han sier aldri noe koselig til meg lenger, han vil ikke prate om oss og ting jeg sliter med i dette forholdet nå som ting er vanskelig mellom oss. Han lar bare ting gå.. jeg ber han med på ting, men han skyter fort inn at han skal gjøre ditt og datt og har ikke tid. han sier at han har mye å tenke på, men han hadde 10 ganger mer å tenke på for noen måneder siden, og da var han fantastisk mot meg.

jeg prøver å snakke med han om hvorfor han er så avvisende mot meg, og han sier at han egentlig ikke skulle inn i et forhold når vi ble sammen pga han hadde så mange planer, men at han sto for valget han tok. Og at han har mye å tenke på og at det er slitsomt at jeg tok opp dette ofte..

jeg skjønner at det er slitsomt for han når jeg føler det sånn, men er det så rart i når jeg gir så mye av meg selv hele tiden, og får en kald skulder tilbake..? jeg føler jo ikke at ting er bra da..

Sa til han i sta at jeg tror det er best for han at jeg pakker sammen og flytter ut, og da fikk jeg til svar "Du mener det?" Ikke noe mer.. Virker ikke som han gjør en dritt for at jeg skal bli hos han. Han prøver ikke engang..

Fra å være en gangske sjalu type som han (Han kunne reagere på at jeg ikke tok tlf i butikken fordi han var redd jeg var et annet sted, eller hos en eks) til å bli en som lar meg få være masse sammen kompiser, ekser, feste, sove borte.. Noe som han ikke klarte å akseptere for 1-2 mnd siden.

Jeg var også litt usikker i en periode før vi flyttet sammen, og da gjorde han alt for å overbevise meg at alt ville gå bra. Nå tror jeg ikke han reagerer hvis jeg flytter engang..

Jeg får heller ikke pratet ordentlig ut med han da han blir irritert..

Hva kan ha skjedd? Mine tanker rundt dette er.. Enten så har han virkelig mye å tenke på og orker ikke dette i tilegg, eller... har møtt en annen dame, kontakt via tlf, sms, facebook etc.. eller vært utro..

Noen tanker?

Jeg elsker han virkelig over alt.. og vil ikke miste han.. men når han ikke reagerer på at jeg sa jeg flytter ut, så skjønner jeg at slaget er tapt..

[Gjest Gjest]

For det første kan det hende han ønsker å ta det litt roligere, fordi det har gått litt fort. Etter mitt skjønn er det tidlig å snakke om barn allerede etter 10mnd. Kan hende han begynner å føle seg litt stresset rett og slett. Snakk med han om det!

For det andre er det ikke gitt at han har truffet noen andre fordi han lar deg være deg. Kan enkelt og greit være at han stoler på deg. Men eneste måten du kan finne ut at dette på er ved å sette deg ned med han, lufte tankene dine, og høre på hans meninger. Ikke kjeft, ikke stress, bare ta det hele på en rolig måte, en dag dere har det fint sammen

[Gjest TS]

For det første kan det hende han ønsker å ta det litt roligere, fordi det har gått litt fort. Etter mitt skjønn er det tidlig å snakke om barn allerede etter 10mnd. Kan hende han begynner å føle seg litt stresset rett og slett. Snakk med han om det!

For det andre er det ikke gitt at han har truffet noen andre fordi han lar deg være deg. Kan enkelt og greit være at han stoler på deg. Men eneste måten du kan finne ut at dette på er ved å sette deg ned med han, lufte tankene dine, og høre på hans meninger. Ikke kjeft, ikke stress, bare ta det hele på en rolig måte, en dag dere har det fint sammen

Det er helt greit at vi tar det roligere, men da burde han kansje tenkt seg litt om når han spurte meg om hva jeg tenkte med barn og ekteskap.. Og han sa at han ønsket seg barn med meg og ville at vi skulle begynne å prøve.

jeg har prøvd å sette meg ned og lufte tanker, følelser.. hva jeg syns er vanskelig, men han svarer meg nesten ikke, bare sier at det er mye om dagen. Han gir jo blanke i meg virker det som, han vil ingenting lenger...

Vi er forresten 25 og 28 år.

[Gjest Gjest]

Det er helt greit at vi tar det roligere, men da burde han kansje tenkt seg litt om når han spurte meg om hva jeg tenkte med barn og ekteskap.. Og han sa at han ønsket seg barn med meg og ville at vi skulle begynne å prøve.

jeg har prøvd å sette meg ned og lufte tanker, følelser.. hva jeg syns er vanskelig, men han svarer meg nesten ikke, bare sier at det er mye om dagen. Han gir jo blanke i meg virker det som, han vil ingenting lenger...

Vi er forresten 25 og 28 år.

Ja, forstår hvorfor du tenker som du gjør, helt klart! Men, man kan jo fort få kalde føtter når man innser den tidlige sommerfuglforelskelsen har lagt seg og hverdagen har innhentet en.

Har du spurt han om hva som gjør at han er sliten for tiden? har mye å gjøre? Kan det være jobben? studier? familie? Kanskje han rett og slett ikke "tør" snakke med deg om problemene, da han er redd for at du kanskje ikke skal forstå, kanskje mase videre? Kanskje han vil, men er redd for å ikke kunne tilfredsstille dine behov.

Det er jo klart at dere har et kommunikasjonsproblem som må løses. Og du sier du har prøvd å snakke med han, hva kan grunnen være til at han ikke gir noen respons på det du sier? Kanskje det faktisk er som han sier, for mye å gjøre på andre plan i livet slik at han ikke har kapasitet til å snakke om, eller en gang tenke på barn. Si til han at det ikke er noe stress med barn, men at du gjerne vil vite om han har samme ståsted fremdeles? Spør han rett ut om han fremdeles ser for seg en framtid med deg, en framtid dere tidligere snakket om.

[Gjest TS]

Ja, forstår hvorfor du tenker som du gjør, helt klart! Men, man kan jo fort få kalde føtter når man innser den tidlige sommerfuglforelskelsen har lagt seg og hverdagen har innhentet en.

Har du spurt han om hva som gjør at han er sliten for tiden? har mye å gjøre? Kan det være jobben? studier? familie? Kanskje han rett og slett ikke "tør" snakke med deg om problemene, da han er redd for at du kanskje ikke skal forstå, kanskje mase videre? Kanskje han vil, men er redd for å ikke kunne tilfredsstille dine behov.

Det er jo klart at dere har et kommunikasjonsproblem som må løses. Og du sier du har prøvd å snakke med han, hva kan grunnen være til at han ikke gir noen respons på det du sier? Kanskje det faktisk er som han sier, for mye å gjøre på andre plan i livet slik at han ikke har kapasitet til å snakke om, eller en gang tenke på barn. Si til han at det ikke er noe stress med barn, men at du gjerne vil vite om han har samme ståsted fremdeles? Spør han rett ut om han fremdeles ser for seg en framtid med deg, en framtid dere tidligere snakket om.

Vi har blitt enige om at vi legger barn og ekteskap på is, det er ikke noe tema lenger selv om jeg har en klump i magen pga det, men jeg nevner det ikke.

Han har litt å tenke på da han skal legge fliser og pusse opp et rom i utleiehybelen. Men for 3-4 mnd siden, så pusset han opp 85 kvd for å leie ut, og det var litt av en jobb, men han var en utrolig kjæreste for meg fordet.

Det er det eneste han har å tenke på... Og han prater mye om det, og det skjønner jeg jo, jeg bidrar med alt jeg kan og han ber meg om...

Svaret jeg ofte får fra han er "jeg vet ikke" " er så mye om dagen"

jeg når ikke inn til han... Noe jeg gjorde før, han stenger meg ute virker det som.. Og jeg blir mistenksom da han har vært mye utro i forholdene før meg.

[Gjest Jente38]

For det første kan det hende han ønsker å ta det litt roligere, fordi det har gått litt fort. Etter mitt skjønn er det tidlig å snakke om barn allerede etter 10mnd. Kan hende han begynner å føle seg litt stresset rett og slett. Snakk med han om det!

Enig i dette. Det går altfor fort frem. Han føler seg sikkert fanget og panikkslagen og vet ikke hvordan han skal få sagt det til deg, uten at du går på defensiven, kjefter og smeller!

Jeg for min del, hadde blitt livredd om min kjæreste hadde peset slik på meg (spesielt mht å ha barn) etter kun 10 mnd's bekjentskap.

Mitt råd er: gi han Space. Ikke bombader ham med at "NÅ skal vi prate sammen/skal vi være sammen/fremtid sammen/barn/whatever". Syns du bør rygge unna og la han ta initiativ til en samtale. Han prater når han er klar. Ikke før!!

[Gjest TS]

Enig i dette. Det går altfor fort frem. Han føler seg sikkert fanget og panikkslagen og vet ikke hvordan han skal få sagt det til deg, uten at du går på defensiven, kjefter og smeller!

Jeg for min del, hadde blitt livredd om min kjæreste hadde peset slik på meg (spesielt mht å ha barn) etter kun 10 mnd's bekjentskap.

Mitt råd er: gi han Space. Ikke bombader ham med at "NÅ skal vi prate sammen/skal vi være sammen/fremtid sammen/barn/whatever". Syns du bør rygge unna og la han ta initiativ til en samtale. Han prater når han er klar. Ikke før!!

Men... Jeg har aldri mast om barn eller ekteskap noengang, var han som tok opp det temaet og begynte å snakke om det.. han snakket jo ikke om annet, så sier han at han vil roe ned, og jeg respekterte det med en gang og tok ikke opp temaet engang.

Jeg verken kjefter eller smeller.. jeg gir han tid.. jeg lar han få gjøre sitt, presser han ikke til å prate eller noe.. Gjør alt han ber meg om..

[LitaPia]

Veldig merkelig oppførsel, jeg hadde nok blitt mistenksom, en eks av meg oppførte seg veldig likt for en del år tilbake, forvandlingen skjedde ganske brått.. Og etter litt detektivarbeid fra min side når jeg ikke nådde inn til han, fant jeg ut det jeg hadde en uggen magefølelse om, han hadde møtt ei jente...

[LitaPia]

Kom ikke med noen tips og råd i mitt forrige innlegg. Men jeg synes du burde snakke med ham om dette. Kommunikasjon er utrolig viktig. Å gi ham space er greit om han ber om litt space. Men man må kommunisere først, isteden for å bare skygge banen.

Og nå får jeg sikkert en hel stormskur med pepper ; jeg ville nok drevet litt detektivarbeid for å få vite om det er noe/noen utenfra som har fått ham til å endre oppførsel så drastisk.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i de forrige innleggene, en blanding av space og kommunikasjon er alfa og omega! Og det får jeg inntrykk av at du gir. Det er forståelig at du er redd for utroskap i og med han har drevet med slikt tidligere, men i mange tilfeller lønner det seg å la tvilen komme han til gode. På den annen side skal man ikke totalutelukke magefølelsen. Det er vanskelig akkurat det der.. Skal man ta det opp? Skal man ikke mase? Er det egentlig mas når man føler seg usikker etter drastiske endringer i hans holdning? Er de virkelig såpass drastiske, eller er det rett og slett du som har lettere for å se de negative sidene når du føler som du gjør? Vanskelig, vanskelig.. Også vanskelig å komme med råd, dessverre

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg hadde gjort selv i samme situasjon, men kjenner jeg meg rett tror jeg at jeg hadde, som du allerede har gjort, foreslått at jeg gav ham litt space, flyttet hjem for en liten periode (såklart om det hadde vært muligehter for det, evt. vært hos venninner en tid). Hadde han da svart som din gjorde, så hadde jeg faktisk gått, og sagt at han fikk kontakte meg om han ønsket å snakke med meg.

Av og til må det litt drastiske tiltak til for at de faktisk skal kunne åpne øyene og SE hva de har, og hva de eventuelt måtte gå glipp av :/

[Gjest Imsdal]

Hei Ts, skjønner at dette ikke er så lett for deg

Gjorde meg noen tanker når jeg leste innlegget ditt;

Dere har vært sammen i 10 mnd, ok vi er alle forskjellige, men i mine øyne er det altfor tidlig at dere skal ha slike problemer. Kjente dere hverandre godt i før dere ble sammen?

Har dere vært flinke til å holde på interesser og venner dere hadde fra før? Gjør dere alltid ting sammen?

Kanskje han har fått litt kalde føtter siden dere allerede snakker om barn?

Tror også jeg ville gjort som nevnt før her, lekt litt frøken detektiv..

Et lite ps: om du "truer" med å pakke sakene dine og dra fra han må du også være forberedt på at han kan være enig... (Ikke stygt ment altså, men jeg mener det er en stygg trussel og komme med med mindre man mener der..)

[Gjest Gjest_pasta_*]

Du har gått i felle nr 1, som er å true med brudd (da du sa at kanskje du skulle pakke sakene og dra). Dette bør være tabu i alle forhold som man vil skal fungere. Da mister man tryggheten i forholdet, og begynner å lage utveier som ikke innebærer partneren. Kanskje han tror at det er helt greitt for deg? Det er veldig viktig at du sier til han at du vil at dere skal fungere. Spør han om han ser det på samme måten.

Det du beskriver høres ellers ut som to mulige scenarier:

1. Han er ikke interessert i deg lengre. Da er det greitt å få kortene på bordet nå.

2. Forelskelses-stadiet begynner å gå over i neste fase. Det er veldig typisk adferd du beskriver der. Takk og pris, kan du si. Det må jo være slitsomt å ha en veldig klengete og sjalu kjæreste? Greia er at du må kommunisere nøyaktig hva du savner for å føle deg verdsatt. Spør gjerne han om det samme. Han savner sikkert også ting fra deg.

[Gjest LonelyAngel]

Jeg tror også at han enten har gått lei, eller har fått kalde føtter.

[Gjest TS]

Takk for mange gode svar her

Jeg vet at vi har litt problemer med kommunikasjonen, og vi jobber mye med det, han sliter mye med å åpne seg, men han prøver innimellom hvertfall! SYns ikke det var noe problem de første 6-7 månedene, da var han som en åpen bok, så vet ikke helt hva som har skjedd der...

Mulig han fikk kalde føtter, men det er greit, jeg maser ikke om barn og ekteskap, tvert om.. Var jo han som tok dette opp og gav meg mange gode "argumenter" for dette. Og jeg ble jo lei meg når han ville roe ned, men respekterte det og vil jo ikke tvinge han til noe han ikke er klar for.. Virkelig ikke. Så var greit for meg at vi roet ned...

Men ja... Mistankene om utroskap er der litt...

Jeg kjenner meg litt igjen da jeg møtte en annen kar da jeg bodde sammen min forrige samboer.. Og jeg forelsket meg dessverre.. Jeg skøyv min samboer fra meg og behandlet han ikke noe pent.. Jeg ser at mye gjenspeiler seg her.. Jeg fortalte alt etter noen uker, og flyttet ut og vi solgte leiligheten selv om han ville fortsette, men jeg klarte ikke å tilgi meg selv. Jeg var ikke mye utro.. Men var noen kyss her og der, og spenning... Men ble aldri noe mer med han.

Som en nevnte her... At jeg flytter for en periode.. Så han kan se hva han hadde.. Var det jeg hadde i tankene mine også, han ser kansje ikke alt når jeg alltid er han, gjør alt for han, blir på en måte tatt for gitt vil jeg tro. Og han skjønner det ikke før jeg er borte.. Snakk om å lære på den harde måten men...

Men faren er jo at han gir meg en kald skulder, og ikke vil se meg igjen, men da vet jeg at han virkelig ikke vil mer... Jeg vet at jeg ikke orker flere dager og uker med dette hvertfall...

[Gjest Gjest]

Takk for mange gode svar her

Jeg vet at vi har litt problemer med kommunikasjonen, og vi jobber mye med det, han sliter mye med å åpne seg, men han prøver innimellom hvertfall! SYns ikke det var noe problem de første 6-7 månedene, da var han som en åpen bok, så vet ikke helt hva som har skjedd der...

Mulig han fikk kalde føtter, men det er greit, jeg maser ikke om barn og ekteskap, tvert om.. Var jo han som tok dette opp og gav meg mange gode "argumenter" for dette. Og jeg ble jo lei meg når han ville roe ned, men respekterte det og vil jo ikke tvinge han til noe han ikke er klar for.. Virkelig ikke. Så var greit for meg at vi roet ned...

Men ja... Mistankene om utroskap er der litt...

Jeg kjenner meg litt igjen da jeg møtte en annen kar da jeg bodde sammen min forrige samboer.. Og jeg forelsket meg dessverre.. Jeg skøyv min samboer fra meg og behandlet han ikke noe pent.. Jeg ser at mye gjenspeiler seg her.. Jeg fortalte alt etter noen uker, og flyttet ut og vi solgte leiligheten selv om han ville fortsette, men jeg klarte ikke å tilgi meg selv. Jeg var ikke mye utro.. Men var noen kyss her og der, og spenning... Men ble aldri noe mer med han.

Som en nevnte her... At jeg flytter for en periode.. Så han kan se hva han hadde.. Var det jeg hadde i tankene mine også, han ser kansje ikke alt når jeg alltid er han, gjør alt for han, blir på en måte tatt for gitt vil jeg tro. Og han skjønner det ikke før jeg er borte.. Snakk om å lære på den harde måten men...

Men faren er jo at han gir meg en kald skulder, og ikke vil se meg igjen, men da vet jeg at han virkelig ikke vil mer... Jeg vet at jeg ikke orker flere dager og uker med dette hvertfall...

Nettopp! Da finner du ut hvor han står, og hvor mye har er villig til å prøve. Jeg føler du har prøvd en del nå, og om det dessverre viser seg at han ikke finner ork til å engang prøve å få deg tilbake, da.. da har du kanskje ikke gått glipp av det store likevel Det er kanskje den letteste (og vanskeligeste...) utveien, men da har du hvertfall mulighet til å finne en som virkelig VIL jobbe med å kommunisere, vil jobbe med forholdet og ser deg og også dine behov!

Men før du drar, prøv én gang til å få en fornuftig samtale. Funker det ikke, så får du gjøre det du føler for selv, man skal ha det godt i et forhold. Og som en vis mann en gang sa.. Det er bedre å være ensom alene, enn å være ensom i tosomhet!

[Gjest Gjest_pasta_*]

Som en nevnte her... At jeg flytter for en periode.. Så han kan se hva han hadde.. Var det jeg hadde i tankene mine også, han ser kansje ikke alt når jeg alltid er han, gjør alt for han, blir på en måte tatt for gitt vil jeg tro. Og han skjønner det ikke før jeg er borte.. Snakk om å lære på den harde måten men...

Men faren er jo at han gir meg en kald skulder, og ikke vil se meg igjen, men da vet jeg at han virkelig ikke vil mer... Jeg vet at jeg ikke orker flere dager og uker med dette hvertfall...

Nei nei nei. Dette er jo det samme som et brudd. Det motsatte av det du vil! Man kan ikke drive å manipulere folk på denne måten. Ikke oppnår du ønsket effekt heller.

Tenk etter hva du hadde følt hvis din kjæreste flyttet fra deg? Jeg skal love deg at samtlige råd her på KG hadde vært av typen "Jaja, da vet du hvor lite han bryr seg om deg. Du fortjener bedre".

Du må være ærlig, sårbar, legge stoltheten til side, og Snakke! Hvis ikke kløner du det bare til med intriger! Kan hende at det faktisk er dette han dumper deg for tilslutt? Det hadde iallefall jeg sterkt vurdert.

[Gjest Gjest_pasta_*]

Som en nevnte her... At jeg flytter for en periode.. Så han kan se hva han hadde.. Var det jeg hadde i tankene mine også, han ser kansje ikke alt når jeg alltid er han, gjør alt for han, blir på en måte tatt for gitt vil jeg tro. Og han skjønner det ikke før jeg er borte.. Snakk om å lære på den harde måten men...

Men faren er jo at han gir meg en kald skulder, og ikke vil se meg igjen, men da vet jeg at han virkelig ikke vil mer... Jeg vet at jeg ikke orker flere dager og uker med dette hvertfall...

Du kan jo prøve å være litt mindre opptatt av han innenfor forholdets grenser? Jeg skal love deg at man svetter litt hvis man alltid får masse oppmerksomhet, og det blir noen dagers tørke.

Du kan feks pleie deg selv, treffe venner, begynne med en aktivitet. Lage mat kun til deg selv. Kutte ut oppvartningen av han. Kanskje han faktisk vil trives bedre med litt mindre "klenging", og faktisk gi uttrykk for at han savner det etterhvert?