ulykkelig lykke-tid

[Gjest trist mamma]

Har det så ufattelig vondt akkurat nå. Vanskelig å sette ord på følelsen jeg sitter med. (dette blir laaaangt, men håper likvel noen orker å lese...)

Vært sammen med kjæresten i 7 år. For 6 mnd siden ble vi foreldre for første gang til en herlig liten jente. Hun var ønsket og planlagt. Tiden med den lille familien begynte lykkelig, men lykkestund har raskt snudd seg til en følelsesmessig smertefull tid.

Vi er i midten av 20årene og nyetablerte om det kan sies. Bor på kun 40kvm i storby. Ett roms med sovealkove. Nydelig nyoppusset leilighet, men på jakt etter noe større nå i og med vi har lille snuppa. Har ikke hatt mulighet til kjøpe nytt før nå pga økonomien og finanskrisen. Endelig nå kan vi ta opp det lånet vi ønsker.

Vi går bokstavelig talt på veggene i den lille leiligheten. Så vidt pusterom. Fylles stadig opp med mer og snuppa krever stadig mer plass. Et slitsomt puslespill. I tillegg har hun slitt med mye luftsmerter, kolikkunge, så vi har ikke hatt det noe særlig. Gått over nå heldigvis, men slitt på oss..Mannen har jobbet masse (nyetablert selvstendig snekkerfirma) og heim og baby har blitt mest mitt ansvar. Han har heller ikke vært flink og ta sin del når først hjemme på kveldene.. Føler jeg bare må mase på han når han er hjemme om han i det hele tatt skal gidde løfte en finger.Alt i alt resultert i at snuppa kun vil være hos meg.. og han tåler rett og slett ikke så mye babygråt.. Blir stressa, frustrert og lett sinna (på meg.. pga frustrasjonen).

Jeg har slitt meg ut, noe han ikke har vist forståelse for i det hele tatt...

Han prøver kanskje vise forståelse, men jeg ser lite til det.

Han har gått mer inn i seg selv og blitt ekstremt mye mer egoistisk enn før. Kan til tider minne om fødselsdeperisjoner det HAN sliter med...Inneslutta. Vil helst sitte foran pcen fra han komemr hje på ettermiddagene til han legger seg. Alltid sliten sier han, kjeder seg.. I tillegg har tidligere problemer fra oppveksten kommet mer til overflaten hos han nå. Ble slått og behandlet dårlig hjemme, mobbeoffer, få venner, ensomhet... osv. Gitt han tydlige psykiske problemer og han har fått problemer med å kontrollere sinnet sitt Dette går også utover meg :

*svingninger i humøret

* utskjelling av meg, så og si uten grunn

* truende oppførsel

Også fått et mye større sexbehov, rett og slett. Behov for bekreftelse fra andre.. bekreftelse på at han er god nok.. (høres kanskje patetisk ut dette, men er sånn det er). Han har ikke hatt serlig mange kjærester før meg, eller ligget med særlig mange. da han nærmet seg 20årene endret han plutselig stil og ble innmari kjekk. pent utseende. Og ble innmari utseendefokusert. Var nok litt der før jeg også, men "vokst det litt av meg".. Føler jeg har blitt voksen og ikke han...

Nå etter at han ble pappa, så kom det behovet for bekreftelse fra andre jenter til overflaten igjen... Jeg var ikke spennende nok, og det har jeg fått slengt mot meg en rekke ganger.. hvor kjedelig jeg er...

VET med meg selv at jeg er vakker og at han er utrolig heldig.. Gikk opp 20kg under svangerskapet og gått ned alle kg og er sprekere enn noen gang i dag. Vi har sex gjerne hver dag, minst 2 x uken på de minste - tror han er ganske så heldig den karen.. men det er tydeligvis ikke nok...

Han har opprettet sexprofiler på sexchatte og sexdate forum o.l. Jeg har nå tatt han i det hele fire ganger! Siste gang gikk det alt for langt da hanla ut bilde og skrev at han skulle komme hjem og knulle jenter... ikke til noen spesielle, men i profilen sin.

DETTE ER GRUSOMT FOR MEG..... liker ikke porno heller, men det kan jeg tåle.. kan strekke meg så pass langt.. men dette her er for drøyt for meg! Og attpå til få høre jeg ikke strekker til og er for konsentrert rundt barnet vårt, for "overbeskyttende" *sukk*

Vil helst ut på byn og feste i helgene, og det gjør han.. jeg sitter med ungen..

Synes vi ser for mye til hverandre i og med vi bor så trangt... han bare stikker ut foreks. en lørdag ofrmiddag (igår) i sinne (fordi jeg maser om at vi kanskje kunne funnet på noe sammen som familie)... men neida.. han trenger "alene tid", er sliten av oss, jeg "er jo så treg uansett så kommer meg ikke ut i tide uansett"... *sukk*

Er så mye på en gang nå. Han presser meg både psykisk og fysisk.

Lei av å høre hvor kjedelig jeg er ene øyeblikket for å bli tilbedt det neste..

Han kjøper flotte gaver til meg, sikkert pga dårlig samvittighet.. skriver flotte sms o.l men klarer ikke skjerpe seg...

Jeg har flyktet unna heimen litt nå. Dro da han var ute alene i går... da han kom hjem var ikke vi der, men han lurte likevel ikke på hvor vi var. Ringte ikke... bare gikk ut på byn og festet pluss drakk seg drita...

Snakket med han i dag og han synes jeg overdriver når jeg sier at jeg føler for en pause mellom oss to. Jeg er jo så sliten at jeg holder på å knekke sammen. Glemmer meg selv oppi alt dette. Prøver jo mitt ytterste for å være søt kjæreste og god mamma, men føler jeg kommer til kort pga dette som skjer rundt oss nå.

Vil så gjerne ligge inntil han og kose... egentlig.. glemme og bare ha det godt igjen..

han sier at han i morgen skal oppsøke ATV (Alternativ Til Vold) for å få hjelp gjennom samtaleterapi der. Få bukt med sinnet sitt.. Å gå til psykolog der vil nok være bra for han.. men tror dere på forbedringer hos en som er sånn???

I tilegg snakker vi om familieterapi, samlivskurs og psykolog også til meg, for å få luftet ut..

Og å selge den lille leiligheten vår og leige en større inntil videre...

Vet ikke hva jeg vil. Fornuften i meg sier at en pause er sunt. Bo fra hverandre en tid.. men vet ikke om jeg klarer det økonomisk nå og elsker jo i tillegg denne mannen.... Følelsene sier at vi bare får fortsette og håpe ting går seg til...

*sukk* skal ikke være enkelt*

[Gjest *Mim*]

Tøft å være deg nå! Har du noen du kan snakke med?

Jeg tenker at det er bra at han vil gjøre noe med problemene sine, og jeg tror at det er mulig å forandre seg. Men det er ikke sikkert at det blir enkelt!

Du trenger også din egen tid, og jeg tror det hadde vært sunt for pappaen å få tid med datteren sin. Sett av en time eller to der du gjør noe for deg selv.

Spør hva han har lyst til at dere skal gjøre sammen. Ikke la ting skure og gå, og finn deg aldri, aldri i vold mot deg selv eller barnet ditt.

[Gjest trist mamma TS]

Takk *mim* !!!

Er hos en venninne i natt.. satt patet med henne i går og i dag om problemene.. Hun synes dette er grusomt og vil jo ikke se meg med han mer, mens jeg drømmer om at han skal endre seg.. at hjelpen hos ATV skal fungere og at vi igjen skal få det godt sammen.

Vet han elsker meg , elsker datteren vår og er glad haninnser at han sliter og vil oppsøke hjelp. Så *krysser fingrene* for at han ringer ATV i morgen...

Du tror der finnes håp? At så lenge han har vilje til endring så vil han kunne forandre seg?.. så lenge han oppsøker hjelp?!.. sånn jeg tenker, og lever litt i det håpet.

Jeg skal til fastlegen min tirsdag for å få snakket ut, hun er så god snakke med. Kanskje be om videre henvisning til pskolog for å få det litt bedre med meg selv også.. Føler meg totalt utkjørt pga dette.

Har igrunnen ikke noe sted å bo nå. Er hos venninnen min i natt, men hun får sin mann hjem igjen i morgen og bor innmari trangt. ikke plass til oss. Vil i grunnen hjem, der har snuppa det best tror jeg, men vet ikke.. burde kanskje igrunnen tatt en pause fra forholdet?... Tenkte på det.. men det var det å ha råd til å leige en leilighet.. og forhåpentligvis for bare en liten tid...

*sukk*

så mange tanker i hodet mitt for tiden

[Gjest *Mim*]

Det er nok ikke alle som er enig med meg, men jeg tror det kan går an å endre negativ oppførsel. Men da må du stille krav, ikke bare håpe og tro.

Flott at du har en god venninne og at du tar en god prat med fastlegen din. Kanskje hun kan hjelpe deg å sortere litt.

Ang. sted å bo - hvis noen skal ut, synes jeg det er han...

[Gjest trist mamma TS]

takk igjen *mim*

ja sant nok.. er han som bør ut, men han ser ikke problemet slik jeg ser det.. og jeg har ikke råd til å sitte alene i den leiligheten, for dyrt for meg.. må finne meg noe til halvparten av prisen

*sukk* jaja ting går seg vel til etterhvert tenker jeg, på ene eller andre måten. Men grusomt å ha det sånn som jeg har nå. Fortvilende, forvirrende og frustrerende. Ensomt!!!! - selv om jeg har noen å dele følelser med...

[Gjest ss]

Han snakker om at dere bor trangt og må ha luft. Gir han deg det samme?

Er det du som sitter igjen med ansvar for barn og hjem?

Har du vokst med oppgaven (barnet) og ikke han?

Hvor lenge er du villig til å vente?

Anbefaler familievernkontoret samt at dere faktisk leier en større leilighet. Når dette er gjort så se du hva du sitter igjen med. Føler du for det så kjemp, men bare en stund. Alt har sin pris.

Han er voksen og ansvarlig person. Burde iallfall.

Kjemp for det du tror på.

[Bambimor]

Dette høres utrolig trist ut for deg. Godt at du har noen å snakke med dette om.

Jeg hadde ikke syntes at det hadde vært greit om mannen min hadde laget seg slike profiler som du referer til. Porno er en ting, men å aktivt søke etter jenter er rett og slett ikke greit.

Han høres både barnslig og umoden ut, og han virker ikke som en god støttespiller for deg. Dere skal som par spille på same lag, nå samme mål? Denne jobben kan du ikke gjøre alene.

Egentlig så trenger jeg ikke å si så mye om han, for du virker veldig realistisk ovenfor dette.

Bare tenk over noen få ting; er det en slik mann du ønsker å leve sammen med? En som ikke støtter og stiller opp for deg og barnet deres? En som trenger bekreftelse fra andre damer?

Håper virkelig at du finner en god løsning for deg og datteren din.

Og for meg så virker det som at du fortjener så mye bedre enn dette.....

[pøbelsara]

Huff. Stakkars deg.

Jeg skjønner godt at du er sliten, og jeg håper virkelig at mannen din oppsøker hjelp.

ATV har et partnertilbud - og hvis mannen din gjør alvor av å oppsøke ATV, synes jeg du bør benytte deg av partnertilbudet deres. Hvis mannen din er truende og sint hele tiden, tror jeg dere vil ha mye mer nytte av å benytte dere av tilbudet tl ATV, enn et vanlig familievernkontor. Dynamikken i forhold hvor den ene velger å være truende og sint og slem, er ofte litt annerledes enn i forhold som er mer jevnbyrdige, og derfor er det fint å få hjelp fra noen som vet mye om slike forhold, og det gjør de på ATV.

Og jeg er enig med flere andre som skriver her. Du MÅ stille krav. Han kan ikke fortsette slik han gjør nå. At han har hatt det vanskelig tidligere i livet, girm ham ingen rett til å behandle deg slik han gjør nå. Og hvis det er bare økonomiske hensyn som gjør at du fortsetter å bo sammen med ham, synes jeg du burde sjekke litt med sosialkontoret eller NAV - kanskje du har krav på hjelp så du kan bo alene?

Det er utrolig ødeleggende å gå rundt å være redd og lei seg hele tiden - og særlig når du har et lite barn å ta deg av.

[LitaPia]

først av alt vil jeg bare si at jeg er imponert over deg TS, at du har holdt ut såppas lenge. Det viser at du er utrolig tålmodig og sterk.

Jeg ville ikke ha holdt ut slik oppførsel fra samboeren min.

Jeg ville som noen nevnte tidligere her ta kontakt med familievernkontoret. Tror også de har kurs for førstegangsforeldre.

Deretter ville jeg leid en større leilighet slik at dere får litt mere luft rundt dere.

Tror også at du burde ta deg en skikkelig prat med mannen din, få ham til å forstå hvordan oppførselen hans påvirker deg. Og sannsynligvis den lille snuppa også, selvom hun er liten vil hun nok merke på deg at du ikke har det noe godt for tiden.

Ta vare på deg selv og barnet ditt først og fremst. Om mannen din ikke er MANN nok til å ta det ansvaret som han har bedt om ved å planlegge et barn er han ikke verdt å samle på!

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Jeg og samboeren bodde i leiligheter som var omtrent like store som deres da vi var studenter. Holdt på å bli sprø til tider, jeg også. Å bo slik med en liten baby høres ikke så kjekt ut.

Forslaget ditt om å leie en større leilighet inntil videre tror jeg er veldig godt. Å prøve å finne noe på 60 km. Så kan dere være i ulike rom i blant, og ikke gå hverandre på nervene. Tror også det hadde vært lurt av deg å gå en del ut om dagen, gå turer med vogna og være sammen med venninner, trene.

Jeg tror ikke pauser er noe lurt. Spesielt ikke hvis en treffer andre. Dere har et barn, dere bør gjøre det dere kan for å holde sammen.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Ylva Virvla_*]

Når jeg skriver at dere bør gjøre det dere kan for å holde sammen er det med et visst forbehold. Dersom han er voldelig, bør du komme deg unna.

[Gjest Gjest]

Har det så ufattelig vondt akkurat nå. Vanskelig å sette ord på følelsen jeg sitter med. (dette blir laaaangt, men håper likvel noen orker å lese...)

Vært sammen med kjæresten i 7 år. For 6 mnd siden ble vi foreldre for første gang til en herlig liten jente. Hun var ønsket og planlagt. Tiden med den lille familien begynte lykkelig, men lykkestund har raskt snudd seg til en følelsesmessig smertefull tid.

Jeg leste en artikkel om mannlig fødselsdepresjon...

Artikkelen sto i VG helg for en måneds tid siden.

Jeg anbefaler deg å søke opp informasjon om dette, fordi mye av det du skriver her passer godt med det som sto i artikkelen!

Det er gjort mye forskning rundt mannlig fødselsdepresjon i Danmark, kanskje du kan finne noe informasjon der.

[Ethereal]

Jeg tror det kan hjelpe med alternativer til vold og psykologhjelp. Spesielt siden dette var noe som kom etter at dere fikk barn. Problemer fra barndommen er det viktig å ta fatt i. Som du nå har sett så kan de komme tilbake når som helst, selv om man kanskje skulle trudd de var bort.

Det er ikke rart dette sliter på deg. Du trenger jo oppmerksomhet, komplimenter og få styrket selvtilliten du også. Men hva med å få hjelp hos venninner og besteforeldre med tanke på barnet? Hvis det er stort nok til å være uten deg, så tror jeg det er en kjempeide hvis hun feks er hos besteforeldrene en dag i uka, og hos en venninne en dag i uka. Da kan du få litt tid for deg selv, og du og kjæresten din kan få dere litt tid sammen.

Jeg tror nemlig at dette er noe dere kan komme dere gjennom hvis dere har hatt det bra sammen før!

[Lissi]

takk igjen *mim*

ja sant nok.. er han som bør ut, men han ser ikke problemet slik jeg ser det.. og jeg har ikke råd til å sitte alene i den leiligheten, for dyrt for meg.. må finne meg noe til halvparten av prisen

*sukk* jaja ting går seg vel til etterhvert tenker jeg, på ene eller andre måten. Men grusomt å ha det sånn som jeg har nå. Fortvilende, forvirrende og frustrerende. Ensomt!!!! - selv om jeg har noen å dele følelser med...

Da vil neppe ting endre seg heller, selv ikke etter en pause. Man må innse ting for å endre på dem, og du skriver at han ikke ser ting fra din side.

Skal du fortsette med han må du akseptere at han er som han er, om IKKE han selv ønsker at dere skal få det bedre og endrer på en del ting.

Sexchat og fyllekuler burde du ikke akseptere. Det gjør deg utrygg og usikker.

Gir deg en