Vanskelig å fortelle om misbruk hjemme

[Gjest Gjest denne gang]

Ja, vil gjerne hører litt hva andre synes om dette.

Saken er at en gang i tiden var jeg gift. Jeg gikk inn til ekteskapet med en datter fra før av. Han som jeg giftet meg med var aldri særlig innvolvert, og gjorde det egentlig veldig klar at det var mitt barn, og mitt ansvar.

Ekteskapet var vanskelig fra starten av og bli bare verre over tid. Mye høylytte krangling førte til fysisk krangling, spytting og sparking og riving og kasting av ting. Jeg gikk rundt flere ganger med blåmerker.

Datteren min var veldig ung og husker bare litt av dette. Til slutt orket jeg ikke mer og skilt meg i fra han etter noen kort år. Dessverre bor eksmannen min ikke så lenge i fra oss sånn at hun kan enkelt treffe han i ny og ne selv om de har ikke jevnlig kontakt og vi har aldri hatt f. eks delt ansvar eller noe siden han er ikke faren hennes.

Eksmannen min har aldri misbrukt datteren min, og derfor bestemt jeg meg for å aldri fortelle henne hvordan det egentlig var. Når hun var eldre spurte hun litt så sa jeg alltid, "ja du vet, det var en del krangling og da var det best vi bodde for oss selv" og sånn.

Nå har eksmannen min giftet seg på nytt. Og selv om jeg angre ikke, jeg har blitt mer og mer sint på at datteren min synes han er så fantastisk og jeg må bare later som nå hun for eksempel skryte av hvor greie han er osv.

Vel, nå er hun 13 år, og jeg fant ut at det var riktig at jeg skal sitte ned med henne og fortelle den virkelig grunnen til at jeg bli skilt. Jeg fortalt at han eksmannen min var ikke snill med meg, og brukte hendene sine på en måte som vi ikke skal gjøre med andre. Jeg sa ikke mer en det, bortsett fra at jeg fortalt hun at jeg følte hun var gammelt nok til å vite sannheten. At jeg var veldig lei meg å fortelle, men at å gå rundt å late som hadde blitt umulig.

Vi snakket om hvordan hun følte nå, og hun sa at hun vil helst aldri se han igjen, men bli litt usikkert. Både meg og min nåværende mann sa at vi vil at hun skal selv bestemmer hva hun vil og at vi dømmer henne ikke uansett, men at vi vil ikke at hun skal gå bort til han og snakke om dette. Vi gjorde det klar at dette var veldig privat og personlig og ikke noe som skal snakkes om med venner eller uvedkommende. Men at hun har alltid lov å treffe han hvis hun vil, og vi bli ikke sint.

Synes dere at jeg har behandlet situasjonen riktig? Jeg synes det var tungt men følte at det var viktig at hun skal kunne vite sannheten. Er det noe som dere synes jeg burde gjøre som jeg har ikke gjort? Er bare litt nervøs nå. Det var vondt...

[Crow Jane]

Først vil jeg skryte av at du tok tak i noe som var så vondt og faktisk gjorde det du tenkte var best for din datter.

Så vil jeg si at det er du som kjenner datteren din best og at det er vanskelig for oss andre å vite om den avgjørelsen var riktig eller ikke.

Men til slutt vil jeg stille meg litt undrende til om ikke en 13-åring er litt for ung til å bære på noe så vondt og vanskelig. Tenker litt på hennes forhold til gutter opp gjennom puberteten og eventuell skyldfølelse for at hun har hatt kontakt med denne mannen i det hele tatt...

Men disse tingene har du vel allerede gjennomgått mentalt selv, siden du bestemte deg for å fortelle?

Anyway - har ingen planer om å vifte med pekefingeren her. En mor kjenner sine barn, sant?

[Gjest Gjeste Blondie65]

Det er mulig jeg er vanskelig nå, men er det misbruk eller mishandling det er snakk om? Var det du som ble mishandlet eller ble også datteren mishandlet?

Misbruk er seksuelt misbruk, og hvis du dro datteren din ut av dette pga fare for/oppdaget sekskuelt misbruk er det rart du ikke anmeldte det. Men slik jeg leser innlegget ditt var det vold det var snakk om, altså voldsmishandling mot deg. Mishandlet han også henne?

Jeg synes du har gjort en god ting med å fortelle henne dette, for jeg forstår hvor vanskelig dette må ha vært. La det nå bli din datters valg om hun fortsatt vil ha han i stt liv eller ikke.

[Gjest Gjest]

Bare så det er klar, det var kun meg som var mishandlet. Aldri datteren min. Hadde hun vært det, så hadde jeg anmeldt med en gang. Barnevernet og familievernet var involvert allerede uansett og følgte med situasjonen.

Ja, jeg vet at det er tungt for henne å gå rundt å bære dette, men siden han er fortsatt i livet hennes, uten å være faren hennes, så synes jeg at det er forferdlig at han kunne behandle meg slik, og komme ut av det med henne i behold, og at henne fortsatt synes han er så fantastisk. Sånn har det vært i 8 år og mer klarte jeg ikke rett og slett. Kunne ikke later som lenger.

[Gjest Gjest_Sofia_*]

Ja, vil gjerne hører litt hva andre synes om dette.

Saken er at en gang i tiden var jeg gift. Jeg gikk inn til ekteskapet med en datter fra før av. Han som jeg giftet meg med var aldri særlig innvolvert, og gjorde det egentlig veldig klar at det var mitt barn, og mitt ansvar.

Ekteskapet var vanskelig fra starten av og bli bare verre over tid. Mye høylytte krangling førte til fysisk krangling, spytting og sparking og riving og kasting av ting. Jeg gikk rundt flere ganger med blåmerker.

Datteren min var veldig ung og husker bare litt av dette. Til slutt orket jeg ikke mer og skilt meg i fra han etter noen kort år. Dessverre bor eksmannen min ikke så lenge i fra oss sånn at hun kan enkelt treffe han i ny og ne selv om de har ikke jevnlig kontakt og vi har aldri hatt f. eks delt ansvar eller noe siden han er ikke faren hennes.

Eksmannen min har aldri misbrukt datteren min, og derfor bestemt jeg meg for å aldri fortelle henne hvordan det egentlig var. Når hun var eldre spurte hun litt så sa jeg alltid, "ja du vet, det var en del krangling og da var det best vi bodde for oss selv" og sånn.

Nå har eksmannen min giftet seg på nytt. Og selv om jeg angre ikke, jeg har blitt mer og mer sint på at datteren min synes han er så fantastisk og jeg må bare later som nå hun for eksempel skryte av hvor greie han er osv.

Vel, nå er hun 13 år, og jeg fant ut at det var riktig at jeg skal sitte ned med henne og fortelle den virkelig grunnen til at jeg bli skilt. Jeg fortalt at han eksmannen min var ikke snill med meg, og brukte hendene sine på en måte som vi ikke skal gjøre med andre. Jeg sa ikke mer en det, bortsett fra at jeg fortalt hun at jeg følte hun var gammelt nok til å vite sannheten. At jeg var veldig lei meg å fortelle, men at å gå rundt å late som hadde blitt umulig.

Vi snakket om hvordan hun følte nå, og hun sa at hun vil helst aldri se han igjen, men bli litt usikkert. Både meg og min nåværende mann sa at vi vil at hun skal selv bestemmer hva hun vil og at vi dømmer henne ikke uansett, men at vi vil ikke at hun skal gå bort til han og snakke om dette. Vi gjorde det klar at dette var veldig privat og personlig og ikke noe som skal snakkes om med venner eller uvedkommende. Men at hun har alltid lov å treffe han hvis hun vil, og vi bli ikke sint.

Synes dere at jeg har behandlet situasjonen riktig? Jeg synes det var tungt men følte at det var viktig at hun skal kunne vite sannheten. Er det noe som dere synes jeg burde gjøre som jeg har ikke gjort? Er bare litt nervøs nå. Det var vondt...

Hvis du med hånden på hjertet kan si at det kun var din eksmann som var skyld i kranglingen så er det forsåvidt greit at du forteller din datter dette. Men hvis du var en aktiv part i kranglingen og bråket så er det ikke riktig å fortelle din datter det som om all feilen ligger hos din eksmann.

På meg virker det som om du forteller henne dette kun fordi hun viser at hun setter så stor pris på ham - og du sier selv at han aldri har gjort henne noenting.

[Gjest Gjest]

Hvis du med hånden på hjertet kan si at det kun var din eksmann som var skyld i kranglingen så er det forsåvidt greit at du forteller din datter dette. Men hvis du var en aktiv part i kranglingen og bråket så er det ikke riktig å fortelle din datter det som om all feilen ligger hos din eksmann.

På meg virker det som om du forteller henne dette kun fordi hun viser at hun setter så stor pris på ham - og du sier selv at han aldri har gjort henne noenting.

Krangling tar jo to, såklart. Og jeg har som sagt ikke brukt å fortelle datteren min en lange historie om hva skjedde, kun en kort avklaring at grunne til at vi gikk i fra hverandre var pga at han var ikke snill med meg. Har ikke gitt mer detaljer enn det og komme aldri til å gjøre det heller.

Han har aldri brukt vold mot henne. Jeg har aldri prøvd å si at eksmannnen min er ond og alle feilen ligge hos han. Vet ikke helt hvor du fikk det i fra. Som sagt har det gått mange, mange år og jeg har holdt min munn lukket. Når alle rundt meg fortalt om hvor greie han var, sa jeg aldri sannheten, og aldri fortalt noen sanneheten om hvordan han behandlet meg. Og jeg komme ikke til å gjøre det heller, for jeg har ikke interesse i hevn. Bare at han får ikke delta i mitt liv lenger. Han er ikke barnefaren og han har hatt sjanse å styre fritt fram med hvordan han vil har forhold med datteren min og han valgt selv å la være og tok aldri kontakt etter skilsmissen.

Jeg har fortalt henne sannheten fordi jeg mente hun var gammel nok til å vite grunnen til at jeg skilte meg. Som sagt jeg har også sagt at hun må gjøre det som føles riktig for henne og at vi støtte henne uansett. Og jeg må si at det er litt merkelig du antar at bare fordi han ikke skadet henne at han har "ikke gjort henne noenting". Hvis mammaen din bli slått av sin samboer, gjøre det noe med alle rundt.