samboerskap og økonomi

[Gjest Gjest]

Dette har vært debattert mange ganger her inne, vært endel bitre innlegg og slikt.., vil bare lufte en tanke, som sikkert ikke er så original, men :

Dersom man lever i samboerskap med felles barn og praktiserer delt økonomi, og den ene bruker opp alle pengene sine på fellesutgifter mens den andre har masse til overs; det er jo i prinsippet rettferdig og riktig, men samtidig er det jo usolidarisk, usympatisk og uromantisk på en måte, selv om jeg kan forstå at den som har vært lur og flink og arbeidssom og hatt en fin karriere og jobber mye, ikke ønsker å bli utnyttet økonomisk av en partner som ikke hadde hode/evner til mer enn 3 år på sykepleien og derfor ikke tjener mer enn vanlig sykepleierlønn...

Skal ikke et samboerskap/ekteskap med felles barn også involvere en slags felles plattform, ikke bare praktisk og følelsesmessig, men også økonomisk? Hvordan kan man opprettholde en genuin fellesskapsfølelse når man praktiserer delt økonomi? Vil ikke den underlegne parten komme til å føle seg sviktet? Hvordan kan man ha et godt liv sammen som familie hvis den ene aldri trenger å tenke på penger, mens den andre må snu på krona?

[*Numi*]

Jeg tror vel ikke det er mulig å ha et godt samliv hvis den økonomiske balansen er så skeiv.

Her i huset, selv om vi har delt økonomi, blir utgifter betalt etter evne. Det viktigste for oss er ikke at jeg har det bra økonomisk eller at han har det bra økonomisk som teller, men at vi klarer oss økonomisk sammen, og kan leve godt.

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig med dere, at noen kan ha en så "ekstrem", delt økonomi er sikkert veldig smart, men for min del taler dette om sterk usikkerhet og et forhold basert på mistanke, ikke tillit.

Da jeg selv ble samboer var det ikke engang snakk om noen spesielt delt økonomi. Jeg tjente først litt mindre enn ham, så tjente jeg litt mer enn ham, så lå vi ganske greit likt en periode før jeg gikk fra fulltid til deltid og student. Nå betaler jeg fellesutgifter etter beste evne. Det siste min forlovede vil er at jeg skal gå fattig rundt uten penger rett etter lønning. Det vil jo uansett gå ut over ham at jeg ikke har mulighet til å gå på butikken og handle etter jobb og at han da må gjøre det selv, noe som han ikke har mulighet til med mindre han går til nærbutikken som er svindyr. Det vil hverken han eller meg.

Slik har det alltid vært i familien min, og jeg så faktisk aldri på det som en mulighet engang, å ha delt økonomi, før jeg leste om det her inne, i en alder av 19 år. Det har aldri vært snakk om det og det er jeg faktisk glad for, for en sånn ordning virker som blir tatt i bruk av veldig egoistiske/gjerrige mennesker som får vondt av å spandere litt på en annen innimellom, og av mennesker som har en grunn til å være mistenksom til at partneren skal gjøre noe dumt og at de skal gå fra hverandre.

[Gjest Gjest]

Slik har det alltid vært i familien min, og jeg så faktisk aldri på det som en mulighet engang, å ha delt økonomi, før jeg leste om det her inne, i en alder av 19 år. Det har aldri vært snakk om det og det er jeg faktisk glad for, for en sånn ordning virker som blir tatt i bruk av veldig egoistiske/gjerrige mennesker som får vondt av å spandere litt på en annen innimellom, og av mennesker som har en grunn til å være mistenksom til at partneren skal gjøre noe dumt og at de skal gå fra hverandre.

Du er heldig. Er nok mange som lever i forhold med den innstillingen at det trolig blir slutt likevel, så best å sikre pengene sine.

[ViljaH]

Jeg hadde ikke orket å leve sånn. Hvordan klarer man å ha et positivt familieliv da??

Vi har delt økonomi, hvor vi i det store og hele deler alle penger - uansett inntekt. Vi har satt opp en plan for hvor mye som kommer inn, og hvor mye som går ut hver måned, hvor mye hver får i lommepenger (likt), og hvor mye skal spares. Eneste er at jeg betaler studielånet mitt selv "på si", men det går vel litt ut av fellesen likevel for det er jo penger jeg ikke får spart.

[Gjest Gjest]

Dette har vært debattert mange ganger her inne, vært endel bitre innlegg og slikt.., vil bare lufte en tanke, som sikkert ikke er så original, men :

er jo i prinsDersom man lever i samboerskap med felles barn og praktiserer delt økonomi, og den ene bruker opp alle pengene sine på fellesutgifter mens den andre har masse til overs; det ippet rettferdig og riktig, men samtidig er det jo usolidarisk, usympatisk og uromantisk på en måte, selv om jeg kan forstå at den som har vært lur og flink og arbeidssom og hatt en fin karriere og jobber mye, ikke ønsker å bli utnyttet økonomisk av en partner som ikke hadde hode/evner til mer enn 3 år på sykepleien og derfor ikke tjener mer enn vanlig sykepleierlønn...

Skal ikke et samboerskap/ekteskap med felles barn også involvere en slags felles plattform, ikke bare praktisk og følelsesmessig, men også økonomisk? Hvordan kan man opprettholde en genuin fellesskapsfølelse når man praktiserer delt økonomi? Vil ikke den underlegne parten komme til å føle seg sviktet? Hvordan kan man ha et godt liv sammen som familie hvis den ene aldri trenger å tenke på penger, mens den andre må snu på krona?

Er det en tenkt sak? Om den er virkelig, så er jeg sjokkert. Da er det bare å dele regningsbunken i to..værsegod, her er din del. BETAL.

Nå er ikke sykepleielønn så lite da. man har en jobb og en inntekt. jeg funderer egentlig om dette pret har snakket sammen før de flyttet sammen, fikk barn osv.....

Det koster å drifte en familie og hus. det går en vanlig lønnsinntekt pr.mnd om man har lån-hus osv.

At ene parten har veldig stor lønn, og lesser lle utgifter over på den som tjener minst, og i tillegg må slite for å få det til å gå rundt....j SYKT.

ene parten er en superegoist, som utnytter sin part maximalt.

jeg hadde slått kjevle i bordet, fordelt regninger....om ikke enighet oppnås, så har ikke dette forholdet livets rett

[Gjest Indo]

Skal ikke et samboerskap/ekteskap med felles barn også involvere en slags felles plattform, ikke bare praktisk og følelsesmessig, men også økonomisk?

Jo, jeg (vi) mener det. Både jeg og sambo er oppvokst i hjem med felles økonomi, og slik vil vi også ha det i vårt forhold. Vi tenker på alle inntekter som felles. Det er ikke mine og dine penger, men våre penger. Vi bruker hverandres kort hipp som happ, og overfører mellom kontoene dersom den ene går tom fortest.

Selvfølgelig KAN det bli slutt mellom oss, men jeg orker bare ikke å leve med en slik tanke. Det som skjer det skjer. Penger er bare penger. Et godt familieliv er mye viktigere i min bok hvertfall.

Kjenner et par der han tjener masse mens hun fremdeles er lærling (han er litt eldre). Der går det ned til krona. Har hun lånt 20kr av ham, roer han seg ikke før den er tilbakebetalt! Dette er jo en ekstremvariant, men de finnes så absolutt.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg (vi) mener det. Både jeg og sambo er oppvokst i hjem med felles økonomi, og slik vil vi også ha det i vårt forhold. Vi tenker på alle inntekter som felles. Det er ikke mine og dine penger, men våre penger. Vi bruker hverandres kort hipp som happ, og overfører mellom kontoene dersom den ene går tom fortest.

Selvfølgelig KAN det bli slutt mellom oss, men jeg orker bare ikke å leve med en slik tanke. Det som skjer det skjer. Penger er bare penger. Et godt familieliv er mye viktigere i min bok hvertfall.

Jeg ønsker også å ha det slik, men samboer ønsker det ikke. Han har mye bedre råd enn meg, så jeg ville jo "tjent" på å ha felles økonomi. Nå lever vi etter hans standard, siden han har best råd. Hvis jeg kvier meg for å handle inn dyr mat, så synes han jeg er gnien. Men jeg har stor gjeld og begrenset utsikt til å avansere særlig lønnsmessig. Han derimot, er gjeldfri, med masse penger i banken og god inntekt. Vi deler utgifter helt likt, ned på krona, etter hans krav. Jeg angrer som en hund på forholdet vårt, det som har hindret meg fra å forlate han, er barna.

[Piper]

Jeg ønsker også å ha det slik, men samboer ønsker det ikke. Han har mye bedre råd enn meg, så jeg ville jo "tjent" på å ha felles økonomi. Nå lever vi etter hans standard, siden han har best råd. Hvis jeg kvier meg for å handle inn dyr mat, så synes han jeg er gnien. Men jeg har stor gjeld og begrenset utsikt til å avansere særlig lønnsmessig. Han derimot, er gjeldfri, med masse penger i banken og god inntekt. Vi deler utgifter helt likt, ned på krona, etter hans krav. Jeg angrer som en hund på forholdet vårt, det som har hindret meg fra å forlate han, er barna.

Dere burde leve etter din standard, siden det er du som har laveste inntekt. Noe annet ville jeg aldri akseptert, og jeg hadde ikke latt barna stå i veien for og flyttet fra en superegoist som han. Du får større og større økonomiske problemer, mens han kan spare og spare for å sikre seg selv. Tviler på at barna ønsker at du skal ha det slik, så pakk sakene dine og finn deg en bolig du har økonomi til å sitte med. La han ikke utnytte deg lengre,f or det er det han gjør.

Eller så må han akseptere at dere skal leve etter din økonomi, og dermed også slutte å kalle deg gniten om du ikke har økonomi til å handle dyre matvarer. Ønsker han seg dyre middager, da får han kjøpe de selv. På tide å få litt bein i nesen

[Gjest Gjest31]

Dere burde leve etter din standard, siden det er du som har laveste inntekt. Noe annet ville jeg aldri akseptert, og jeg hadde ikke latt barna stå i veien for og flyttet fra en superegoist som han. Du får større og større økonomiske problemer, mens han kan spare og spare for å sikre seg selv. Tviler på at barna ønsker at du skal ha det slik, så pakk sakene dine og finn deg en bolig du har økonomi til å sitte med. La han ikke utnytte deg lengre,f or det er det han gjør.

Eller så må han akseptere at dere skal leve etter din økonomi, og dermed også slutte å kalle deg gniten om du ikke har økonomi til å handle dyre matvarer. Ønsker han seg dyre middager, da får han kjøpe de selv. På tide å få litt bein i nesen

Husk at du antakelig vil få hovedomsorgen for barnet eller barna. Dvs at du muligens får en bedre økonomi enn i dag. Dobbel barnetrygd + div stønader for lav inntekt osv. Kanskje det blir en god slump med farsbidrag også. Tidligere år hvor far "alltid" måtte betale farsbidrag så blei den regnet ut fra far sin lønn. Så sjekk ut hva du kan få om du flytter.

[Gjest Gjest]

Husk at du antakelig vil få hovedomsorgen for barnet eller barna. Dvs at du muligens får en bedre økonomi enn i dag. Dobbel barnetrygd + div stønader for lav inntekt osv. Kanskje det blir en god slump med farsbidrag også. Tidligere år hvor far "alltid" måtte betale farsbidrag så blei den regnet ut fra far sin lønn. Så sjekk ut hva du kan få om du flytter.

Det er jo vanlig med 50 - 50 fordeling, så ville ikke satset på bidragspenger...

[Gjest Gjest]

Hva med at KG oppretter et eget forum for kvinner som vil bli forsørget av samboeren sin som ikke blir det?

Dette delforumet var i utgangspunktet bra, men nå er det kun tråder fra sytete kvinnfolk.

f/29/oslo

[Gjest Cel]

Vi er gift og har separat økonomi, en ordning som fungerer veldig bra. Grunnen til det er nok at vi har ganske lik inntekt, og tjener begge relativt bra. Hver måned setter vi begge inn et likt beløp inn på en felles konto som skal dekke fellesutgifter, mat o.l. Det som blir til overs av lønna bruker vi begge som vi vil. Slik unngår vi alle teite krangler om "vi" har råd til ditt og datt, og irritasjon over at den ene bruker "våre" penger på noe som den andre ikke er enig i. Hvis mannen min vil blåse av tusenvis av kroner på datautstyr eller tv-spill eller noe sånt har det overhodet ingen betydning for meg så lenge han har betalt inn til fellespotten. Vi sparer også hver for oss, og betaler inn ekstra til felleskontoen hvis vi skal kjøpe inn noe spesielt sammen. Jeg kunne ikke tenke meg å ha det på noen annen måte.

Dersom det er stor forskjell i inntekt skjønner jeg godt at det kan bli problematisk. Jeg mener at man da må sette standarden etter den laveste inntekten, og hvis den med høyest inntekt ikke er fornøyd med det, må h*n bidra ekstra. Men dette må man diskutere og bli enige om hvis man skal bo sammen, det går ikke av seg selv!!

[Gjest Gjest]

Dette har vært debattert mange ganger her inne, vært endel bitre innlegg og slikt.., vil bare lufte en tanke, som sikkert ikke er så original, men :

Dersom man lever i samboerskap med felles barn og praktiserer delt økonomi, og den ene bruker opp alle pengene sine på fellesutgifter mens den andre har masse til overs; det er jo i prinsippet rettferdig og riktig, men samtidig er det jo usolidarisk, usympatisk og uromantisk på en måte, selv om jeg kan forstå at den som har vært lur og flink og arbeidssom og hatt en fin karriere og jobber mye, ikke ønsker å bli utnyttet økonomisk av en partner som ikke hadde hode/evner til mer enn 3 år på sykepleien og derfor ikke tjener mer enn vanlig sykepleierlønn...

Skal ikke et samboerskap/ekteskap med felles barn også involvere en slags felles plattform, ikke bare praktisk og følelsesmessig, men også økonomisk? Hvordan kan man opprettholde en genuin fellesskapsfølelse når man praktiserer delt økonomi? Vil ikke den underlegne parten komme til å føle seg sviktet? Hvordan kan man ha et godt liv sammen som familie hvis den ene aldri trenger å tenke på penger, mens den andre må snu på krona?

"ikke hadde hode/evner til mer enn 3 år på sykepleien"...Hva mener du med dette???

Sint sykepleier

[Gjest Gjest]

"ikke hadde hode/evner til mer enn 3 år på sykepleien"...Hva mener du med dette???

Sint sykepleier

De som er smarte tar seg en utdannelse hvor de går ut i jobber med høyere inntekt enn sykepleierlønn

[Gjest Gjest]

Hva med at KG oppretter et eget forum for kvinner som vil bli forsørget av samboeren sin som ikke blir det?

Dette delforumet var i utgangspunktet bra, men nå er det kun tråder fra sytete kvinnfolk.

f/29/oslo

Det er jeg ikke enig i! Synes ikke det er mange sytete kvinnfolk i dette forumet overhodet. Tvert imot synes jeg det er mange oppegående, flinke, intelligente folk her inne, har fått mange konstruktive svar på ting jeg har lurt på!

Ditt innlegg derimot, hadde et sytete/bittert preg:)

[ViljaH]

Hva med at KG oppretter et eget forum for kvinner som vil bli forsørget av samboeren sin som ikke blir det?

Dette delforumet var i utgangspunktet bra, men nå er det kun tråder fra sytete kvinnfolk.

f/29/oslo

Tosk, du antar her at det alltid er mannen som tjener mest.

Jeg har høyere lønn enn mannen min, men det kunne aldri falt meg inn å skvise ham for det. Vi bruker pengene felles, og har både felles sparekonto til diverse prosjekter, og egen sparekonto (som også stort sett blir brukt på diverse felles prosjekter). Vi har begge "lommepenger" som altså er penger vi disponerer hver for oss hver måned, samme sum. Om han vil drikke øl med kompiser, eller jeg vil kjøpe meg sko, så er ikke det noe å krangle om.

[Gjest Gjest]

Tosk, du antar her at det alltid er mannen som tjener mest.

Jeg har høyere lønn enn mannen min, men det kunne aldri falt meg inn å skvise ham for det. Vi bruker pengene felles, og har både felles sparekonto til diverse prosjekter, og egen sparekonto (som også stort sett blir brukt på diverse felles prosjekter). Vi har begge "lommepenger" som altså er penger vi disponerer hver for oss hver måned, samme sum. Om han vil drikke øl med kompiser, eller jeg vil kjøpe meg sko, så er ikke det noe å krangle om.

Enig!

(A propos sykepleierlønn som det sto noe om over i et annet innlegg...: søsteren min er samboer med en sykepleier. Det er ikke noe problem for henne, som tjener dobbelt så mye som han, å "sponse" han. De deler det de har, er et team som er felles om alt, hun jobber litt mer siden hun tjener best, han tar seg litt mer av det huslige. Hun gjør det hun er flink til, han gjør det han er flink til, og så er de SAMMEN. De er livsledsagere, ikke forretningsforbindelser.

[Rosalie]

Vi har delvis separat økonomi, noe som passer oss best. Det betyr slett ikke at vi ikke er hverandres livsledsagere, men at vi foretrekker at den andre del av partnerskapet ikke har full innsikt i hva vi bruker penger på, og ikke minst hvor mye vi bruker på "ræl" og andre nødvendigheter.

Delvis separat, sier jeg, siden min kjære er medlåntaker på lånet til leilighet og bil, i tillegg til at vi deler alle felles utgifter, inkludert husholdningsutgifter, 50/50. Jeg tjener nok en god del mer enn han, men ikke så mye at det ville være naturlig med en annen prosentvis fordeling av felles utgifter.

Resterende er lommepenger, og noe vi ikke legger oss oppi. Begge har dyre hobbyer, og jeg ser for meg diskusjonene om hvem som skulle få nyte godt av de felles lommepengene i de månedene begge har store utlegg. I tillegg velger jeg å spare en del av lønna mi, noe han jo kunne nektet meg dersom vi hadde felles økonomi.

[Gjest Gjest]

Vi har delvis separat økonomi, noe som passer oss best. Det betyr slett ikke at vi ikke er hverandres livsledsagere, men at vi foretrekker at den andre del av partnerskapet ikke har full innsikt i hva vi bruker penger på, og ikke minst hvor mye vi bruker på "ræl" og andre nødvendigheter.

Delvis separat, sier jeg, siden min kjære er medlåntaker på lånet til leilighet og bil, i tillegg til at vi deler alle felles utgifter, inkludert husholdningsutgifter, 50/50. Jeg tjener nok en god del mer enn han, men ikke så mye at det ville være naturlig med en annen prosentvis fordeling av felles utgifter.

Resterende er lommepenger, og noe vi ikke legger oss oppi. Begge har dyre hobbyer, og jeg ser for meg diskusjonene om hvem som skulle få nyte godt av de felles lommepengene i de månedene begge har store utlegg. I tillegg velger jeg å spare en del av lønna mi, noe han jo kunne nektet meg dersom vi hadde felles økonomi.

En slik ordning er jo helt kurant den, når inntekt/formue er nogenlunde likt! Det er sikkert ikke særlig mer enn 100 000 i inntektsforskjell mellom dere?

Spørsmålet er hva som er riktig i de forhold hvor det er stor økonomisk ulikhet?

Hvis den ene eier alt, er omtrent gjeldfri og tjener flesk, mens den andre tjener mindre og gjerne vil bli medeier.....

(Og hvis i tillegg en eller begge av partene har særkullsbarn..., og kanskje også fellesbarn, og hvor den ene parten i større grad enn den andre parten tilpasser seg familieforpliktelser og derigjennom tjener enda mindre enn hva vedkommende ellers ville gjort...)