bekymret for mannen min sitt forhold til alkohol..

[Gjest Gjest]

Jeg sitter her og lar tankene fly litt, over episoder i forholdet til meg og min mann både nylig og bakover i tid.. Har en uro i kroppen som jeg vet kommer av tvil og bekymring, og jeg ønsker til tilbakemeldinger og tanker fra noen som ser ting kanskje fra en annen vinkel?

Vi har vært igjennom mye tøft, og i en lang periode var vi deprimerte og tunge i hjertene våre begge to. På denne tiden holdt vi oss mye for oss selv, og de gangene vi var i sosial sammenheng var det som oftest i forbindelse med fester eller byturer med venner og bekjente. Tidlig i forholdet forsto jeg at kjæresten min kunne drikke mye og ofte når vi var på byen, men tenkte ikke så mye over det og tenkte at gutter er gutter.. En gang var det dugnad i leiegården der vi bodde, og etterpå skulle det være grillfest. Jeg var vekkreist den helgen, og ba han kose seg. Det endte med at jeg måtte ringe flere av kameratene hans og be de dra opp til leiligheten og sjekke om han hadde drukket seg omtrent til døde, for da våre naboer "bare" ble godt brisne og fulle, drakk min kjæreste seg sanseløs. Jeg satt fortvilet hjemme hos mine foreldre uten mulighet til å få tak i ham, det siste jeg hørte var da mobilen og han falt i bakken mens han lurte på når jeg skulle møte han og om når bussen kom, og det nifseste av alt, han ikke kunne gjøre rede for hvor han var, hvem han var med eller hvor han skulle... Ikke fordi han ikke ville eller skulle skjule noe, men fordi han ikke klarte å formulere seg og fullføre setninger. Jeg var jo på en annen kant av landet, men han snakket som om jeg var fem minutter unna.. Jeg satt hjemme og hulket, og tenkte det verste, at han ble påkjørt i veikanten eller døde av alkoholforgiftning..

Etter det lovet han å aldri mer drikke sprit, for vi la begge merke til at etter selv små mengder med sprit mistet han all logisk sans og ble desorientert og ofte agressiv. Han kunne finne på å spørre om f.eks når båten skulle gå, og båt var et høyt ulogisk tema siden vi lå på hotel i tyrkia og skulle være der en uke til....

Jeg tvang han til å gå på AA-møter fordi jeg følte at det var ubehagelig med den tydelige dragningen han mot alkohol, og noe motvillig gikk han på to møter før han erklærte seg stabil og skulle ALDRI mer drikke... Iløpet av få måneder snek gradvis rødvinsglassene og den ene pilsen seg tilbake i livet vårt... Skulle vi en helg til hytten var det nesten ekkelt å se hvor viktig det var å få med seg rødvinen, og hvis jeg ikke ville ha ble han nesten personlig fornærmet av og til..

Å lage vin hjemme er ikke noe problem, det er bare koselig selv om jeg personlig egentlig synes det er harry. Men dette er en hobby som tydeligvis skulle gi mye glede, var forklaringen da jeg kom hjem fra jobben en dag og det sto hele 4 dunker med rødvin og hvitvin hjemme....gløden i ansiktet hans og gleden var tydelig.. Men jeg føler at det mangler kontroll. Det virker som han MÅ ha en pils etter jobb, her for noen måneder siden tok han 3 rusbrus som lå igjen etter en fest selv om han hater rusbrus Da drikker man ikke for smak og kos som ved en kald øl til fotballkampen, da drikker man for...huff jeg vet ikke, jeg bare tømmer tankene her, vil dele disse episodene og se om jeg overdriver...

For to helger siden smilte han bredt og viste sine to pils han skulle kose seg med den fredagskvelden. Men da ølet var drukket gikk han og hentet en av de selvsatte rødvinsflaskene og drakk hele alene, så da jeg kom hjem fra jobb var han jo småbrisen og plutselig veldig kjærlig og romantisk etter å ha vært ustabil og spydig i humøret i mange måneder.. Da var jeg plutselig en fantastisk kjæreste og kone, da var plutselig alt greit, jeg var så pen og flott og deilig... Dagen etterpå dro jeg på jobb mens han hadde fri, og fortvilelsen var stor da han ringte og var spydig og jævlig og sa jeg ikke brydde meg om han, at jeg var kald, at jeg ikke ønsket å lage en familie med han jeg bare sa masse løgner... Han ba omtrent om skilsmisse over telefon

Dette var dagen etter jeg hadde vært så fantastisk liksom...

Jeg blir gal av humørsvingningene hans. Jeg er sliten av å sitte å undre. Jeg blir lei meg når han er spydig og sint... Jeg kjenner det låser seg i meg og hjertet mitt driver og trekker seg sammen. For jeg kan ikke annet enn å tenke...er det dette jeg vil gi mine fremtidige barn...?

[Pingting]

...er det dette jeg vil gi mine fremtidige barn...?

Det korte svaret: NEI.

Det litt lengre svaret: dette må du gjøre noe med.

Orker du å leve slik resten av livet, lurer jeg på? Har selv vært i et forhold med en person med lite alkoholproblem, og det var slit nok i seg selv. Det er en plage å ikke vite hvor man har den andre personen, og at alt som kan ligne på kontroll for lengst er forduftet.

Det kan kanskje høres ut som et banalt forslag, men dere må snakke om dette. Dette er ikke en oppførsel du skal måtte leve med, og det må han få vite. Han burde søke hjelp, for det finnes!

[Gjest Gjest_evy_*]

-Her ringer mange varsellamper når jeg leser. For ordens skyld så har jeg vokst opp med alkoholisert far og gått på Alanon-møter over lengre tid.(altså møter for pårørende).

Mannen din var på to møter i AA og trodde det var nok? Hm- jeg kjenner til folk som går der jevnlig selv om de har sluttet å drikke for mange år siden.

Og denne ene ølen eller vinglasset som utvikler seg til atskillig mer, kjenner jeg også veldig godt til. Forandret personlighet som følge av alkohol er også et faresignal.

Vanligvis pleier jeg å foreslå "hvite uker", altså ingen alkohol på feks 2 uker. Hvis det er greitt å gjøre innimellom, og man greier å begrense seg, så ser jeg ingen fare. Men i ditt tilfelle, så føler jeg at det kanskje blir feil å foreslå hvite dager eller hvite uker. Da vil han muligens bare ta igjen alt det "forsømte".

Det tyder også på at hans aggresjon har en direkte relasjon til hans måte å takle alkohol på. Hans humør er tydeligvis avhengig av hans tilgang på alkohol.

Og i mine øyne trenger han profesjonell hjelp. Det er helt riktig tenkt av deg at du bør stille spørsmålstegn ved hans oppførsel versus alkohol.

Min sunne fornuft forteller meg at han trenger å begynne i AA igjen og ta dette på alvor. Dette ville jeg satt som en betingelse for å fortsette samlivet.

Jeg vet bare så altfor godt hvilken tilværelse som følger med et useriøst forhold til alkohol. Og det finnes hjelp å få - hvis man vil ha og er motivert.

[Gjest Gjest]

Det korte svaret: NEI.

Det litt lengre svaret: dette må du gjøre noe med.

Orker du å leve slik resten av livet, lurer jeg på? Har selv vært i et forhold med en person med lite alkoholproblem, og det var slit nok i seg selv. Det er en plage å ikke vite hvor man har den andre personen, og at alt som kan ligne på kontroll for lengst er forduftet.

Det kan kanskje høres ut som et banalt forslag, men dere må snakke om dette. Dette er ikke en oppførsel du skal måtte leve med, og det må han få vite. Han burde søke hjelp, for det finnes!

Nei ikke sant...? Jeg bare ser for meg hverdagen som allitd litt bekymret husmor som må passe på pappa i grillfester og julemiddager, ferier.. Jeg kjenner det knyter seg i magen av tanken. Jeg slo av en spøk en kveld for å på en måte teste terrenget, det var en mann på tv som visstnok hadde seg en pils hver dag. Så jeg dulter vennlig i ham og smiler men jeg sier "ja det er litt sånn som deg deg!" mens jeg går ut på kjøkkenet for å hente noe. Han stivner i ansiktet og blir vridd i stemmen mens han kommanderer meg sporenstreks inn i stuen igjen, han så rasende ut, med sinte blodårer i pannen og så ut som om han sleit med å holde seg i skinnet. ville ha en forklaring på hva søren jeg hadde ment med det, og jeg smilte og lo avvæpnende at "jammen kjære jeg tullet jo bare litt, du sitter jo ofte her med en øl etter jobb du også! Det må da gå an å si det, kjære tid slapp av, ikke noe galt i det, du jobber jo hardt...". Inni meg var jeg faktisk redd, for han så ut som han skulle klikke, men han satt helt rolig og holdt meg i armen til jeg hadde sagt unnskyld og tatt spøken min tilbake, mens han ramset opp de gangene han hadde drukket og hvor mye de siste ukene for å liksom motbevise meg... Det var en episode som gjorde at jeg mistet litt lysten til å ta den kampen Føler litt at jeg er for ung og "god" til å tynges med et sånnt problem.. Er jeg egoistisk som føler det sånn?

[Gjest Gjest]

-Her ringer mange varsellamper når jeg leser. For ordens skyld så har jeg vokst opp med alkoholisert far og gått på Alanon-møter over lengre tid.(altså møter for pårørende).

Mannen din var på to møter i AA og trodde det var nok? Hm- jeg kjenner til folk som går der jevnlig selv om de har sluttet å drikke for mange år siden.

Og denne ene ølen eller vinglasset som utvikler seg til atskillig mer, kjenner jeg også veldig godt til. Forandret personlighet som følge av alkohol er også et faresignal.

Vanligvis pleier jeg å foreslå "hvite uker", altså ingen alkohol på feks 2 uker. Hvis det er greitt å gjøre innimellom, og man greier å begrense seg, så ser jeg ingen fare. Men i ditt tilfelle, så føler jeg at det kanskje blir feil å foreslå hvite dager eller hvite uker. Da vil han muligens bare ta igjen alt det "forsømte".

Det tyder også på at hans aggresjon har en direkte relasjon til hans måte å takle alkohol på. Hans humør er tydeligvis avhengig av hans tilgang på alkohol.

Og i mine øyne trenger han profesjonell hjelp. Det er helt riktig tenkt av deg at du bør stille spørsmålstegn ved hans oppførsel versus alkohol.

Min sunne fornuft forteller meg at han trenger å begynne i AA igjen og ta dette på alvor. Dette ville jeg satt som en betingelse for å fortsette samlivet.

Jeg vet bare så altfor godt hvilken tilværelse som følger med et useriøst forhold til alkohol. Og det finnes hjelp å få - hvis man vil ha og er motivert.

Du sier at mange varsellamper lyser hos deg... Kan jeg får spørre om hvilke ting du la merke til? For jeg vet jo at jeg har flere eksempler på noen av tilfellene.. Jeg har bedt han gå til psykolog for å jobbe med traumene etter krisen vi var igjennom, jeg gikk til grundig behandling og fikk lagt ting bak meg og ble kvitt bitterhet og angst og depresjoner. Men jeg føler han gjemmer seg i overtidsarbeid og alkohol, og han VIL ikke ha hjelp

En gang ville han kjøre full etter at vi kranglet på byen, det er det mest skremmende jeg har opplevd, han kunne drept noen Da sa politiet at vi trengte ekteskapsrådgivning, og jeg er helt enig. Men jeg kjenner at for hver gang det skjer en ny episode så dør litt mer av motivasjonen min til å jobbe med problemet. Jeg vil han skal ta ansvar selv, på en måte?

[Pingting]

Føler litt at jeg er for ung og "god" til å tynges med et sånnt problem.. Er jeg egoistisk som føler det sånn?

Herlighet. Nei, det er du absolutt ikke!!! Tvert i mot er det faktisk ganske fornuftig synes jeg. Det er forskjell på å ønske å ta vare på seg selv, og å være egoistisk.

Det er et problem man ikke burde være i nærheten av i det hele tatt tenker jeg, men nå er du jo nå engang det. Jeg skjønner godt du ønsker at han skal ta ansvar selv, men ut fra det du skriver virker det som om han ikke helt har skjønt hvor alvorlig dette er og hvor mye det betyr for deg...? Enten må du innse at han ikke kommer til å endre seg - og gå - eller så må du prøve å påvirke ham i en positiv retning, Hvordan man gjør sånt aner jeg ærlig talt ikke, men det finnes mange kloke mennesker her inn som kanskje kan hjelpe deg.

[Gjest Gjest]

det er derfor jeg skriver her inne, jeg har gjort det et par ganger før nå vi har vært igjennom vanskelige ting.. Jeg er fremdeles i tyveårene og føler på mange måter at jeg ennå har muligheten til å angre og velge på ny, vi har ingen barn som holder oss tvunget sammen.. Men samtidig er det sider jeg elsker i denne mannen, det er det som gjør det så vondt og vanskelig. Noen ganger føler jeg at jeg ikke visste hva jeg sa ja til da han fridde, for jeg har hele tiden unnskyld oppførselen hans med de tøffe tingene vi har vært igjennom. Men hver gang vi blir ferdig med det ene problemet kommer på mange måter et nytt.. Og hele tiden er alkoholen og problemene rundt der. For all del, jeg kan drikke godt jeg også, og er egentlig utrolig glad i en fest. Men jeg blir ikke irritert og spydig i humøret om det viser seg at jeg ikke får alkohol likevel.. Jeg er mer glad i det sosiale rundt det, hvis dere forstår. Ikke nødvendigvis alkoholen i seg selv..

[Gjest Gjest_evy_*]

Jeg sitter her og lar tankene fly litt, over episoder i forholdet til meg og min mann både nylig og bakover i tid.. Har en uro i kroppen som jeg vet kommer av tvil og bekymring, og jeg ønsker til tilbakemeldinger og tanker fra noen som ser ting kanskje fra en annen vinkel?

Vi har vært igjennom mye tøft, og i en lang periode var vi deprimerte og tunge i hjertene våre begge to. På denne tiden holdt vi oss mye for oss selv, og de gangene vi var i sosial sammenheng var det som oftest i forbindelse med fester eller byturer med venner og bekjente. Tidlig i forholdet forsto jeg at kjæresten min kunne drikke mye og ofte når vi var på byen, men tenkte ikke så mye over det og tenkte at gutter er gutter.. En gang var det dugnad i leiegården der vi bodde, og etterpå skulle det være grillfest. Jeg var vekkreist den helgen, og ba han kose seg. Det endte med at jeg måtte ringe flere av kameratene hans og be de dra opp til leiligheten og sjekke om han hadde drukket seg omtrent til døde, for da våre naboer "bare" ble godt brisne og fulle, drakk min kjæreste seg sanseløs. Jeg satt fortvilet hjemme hos mine foreldre uten mulighet til å få tak i ham, det siste jeg hørte var da mobilen og han falt i bakken mens han lurte på når jeg skulle møte han og om når bussen kom, og det nifseste av alt, han ikke kunne gjøre rede for hvor han var, hvem han var med eller hvor han skulle... Ikke fordi han ikke ville eller skulle skjule noe, men fordi han ikke klarte å formulere seg og fullføre setninger. Jeg var jo på en annen kant av landet, men han snakket som om jeg var fem minutter unna.. Jeg satt hjemme og hulket, og tenkte det verste, at han ble påkjørt i veikanten eller døde av alkoholforgiftning..

Etter det lovet han å aldri mer drikke sprit, for vi la begge merke til at etter selv små mengder med sprit mistet han all logisk sans og ble desorientert og ofte agressiv. Han kunne finne på å spørre om f.eks når båten skulle gå, og båt var et høyt ulogisk tema siden vi lå på hotel i tyrkia og skulle være der en uke til....

Jeg tvang han til å gå på AA-møter fordi jeg følte at det var ubehagelig med den tydelige dragningen han mot alkohol, og noe motvillig gikk han på to møter før han erklærte seg stabil og skulle ALDRI mer drikke... Iløpet av få måneder snek gradvis rødvinsglassene og den ene pilsen seg tilbake i livet vårt... Skulle vi en helg til hytten var det nesten ekkelt å se hvor viktig det var å få med seg rødvinen, og hvis jeg ikke ville ha ble han nesten personlig fornærmet av og til..Å lage vin hjemme er ikke noe problem, det er bare koselig selv om jeg personlig egentlig synes det er harry. Men dette er en hobby som tydeligvis skulle gi mye glede, var forklaringen da jeg kom hjem fra jobben en dag og det sto hele 4 dunker med rødvin og hvitvin hjemme....gløden i ansiktet hans og gleden var tydelig.. Men jeg føler at det mangler kontroll. Det virker som han MÅ ha en pils etter jobb, her for noen måneder siden tok han 3 rusbrus som lå igjen etter en fest selv om han hater rusbrus Da drikker man ikke for smak og kos som ved en kald øl til fotballkampen, da drikker man for...huff jeg vet ikke, jeg bare tømmer tankene her, vil dele disse episodene og se om jeg overdriver...

For to helger siden smilte han bredt og viste sine to pils han skulle kose seg med den fredagskvelden. Men da ølet var drukket gikk han og hentet en av de selvsatte rødvinsflaskene og drakk hele alene, så da jeg kom hjem fra jobb var han jo småbrisen og plutselig veldig kjærlig og romantisk etter å ha vært ustabil og spydig i humøret i mange måneder.. Da var jeg plutselig en fantastisk kjæreste og kone, da var plutselig alt greit, jeg var så pen og flott og deilig... Dagen etterpå dro jeg på jobb mens han hadde fri, og fortvilelsen var stor da han ringte og var spydig og jævlig og sa jeg ikke brydde meg om han, at jeg var kald, at jeg ikke ønsket å lage en familie med han jeg bare sa masse løgner... Han ba omtrent om skilsmisse over telefon

Dette var dagen etter jeg hadde vært så fantastisk liksom...

Jeg blir gal av humørsvingningene hans. Jeg er sliten av å sitte å undre. Jeg blir lei meg når han er spydig og sint... Jeg kjenner det låser seg i meg og hjertet mitt driver og trekker seg sammen. For jeg kan ikke annet enn å tenke...er det dette jeg vil gi mine fremtidige barn...?

Som du ser, så ble det en del punkter som jeg reagerte veldig på. Du skal ikke takle dette alene, kjære deg. Kontakt fagfolk.

Og jeg kjenner det som en knyttneve i magen når du nevner den episoden der du sier at "slik gjør du også", altså tar en øl etter jobben. Det er ingen normal reaksjon!

Hans aggresjon og hans humørsvinginger overfor deg unner jeg ingen. Og det er ikke slik et sunt og godt forhold skal være. Tro meg.

[Gjest Gjest]

Som du ser, så ble det en del punkter som jeg reagerte veldig på. Du skal ikke takle dette alene, kjære deg. Kontakt fagfolk.

Og jeg kjenner det som en knyttneve i magen når du nevner den episoden der du sier at "slik gjør du også", altså tar en øl etter jobben. Det er ingen normal reaksjon!

Hans aggresjon og hans humørsvinginger overfor deg unner jeg ingen. Og det er ikke slik et sunt og godt forhold skal være. Tro meg.

Jeg er bare så usikker, for jeg har hatt flere vanskelige og problemfylte forhold bak meg. Men da har jeg vært deler av problemet, med forskjellige helseutfordringer som sleit på kjærligheten.. Jeg frykter at jeg godtar mye dårlig som jeg ikke bør godta i frykt for at dette heller ikke skal fungere, at jeg skal begynne å tenke at herregud hva er det med meg kan jeg ikke ha et forhold som fungerer, hva er feil med meg... Jeg tenker mye for tiden. Dette går ut over jobben i tillegg, som krever mye konsentrasjon. Jeg ser jo punktene selv, det var mye derfor jeg tok dem med.. Fordi det er disse tingene jeg har lagt merke til og som samler seg opp i minnene.. Huff nå kom jeg på en til Vi skulle feire en merkedag i forholdet vårt og hadde etter en bedre middag gått på nattklubb sammen. Da stedet stengte sto vi utenfor og pratet med bekjente som vi kjente igjen fra tidligere jobber osv.. Med ca 15 meter mellom oss sto vi og pratet med hver våre, men plutselig kunne jeg ikke finne han noe sted. Jeg lette i en halvtime. Jeg ringte og ringte, og måtte til slutt ta drosje hjem og beklage til sjåføren fordi jeg hadde jo ingen penger eller kort, for kjæresten min hadde alle tingene våre.. Han syntes synd på meg og kjørte meg gratis for det var hans siste tur! Vel hjemme finner jeg kjæresten sovende i dressen i sengen, med hull på knærne.. Han hadde løpt hele veien hjem fordi han ikke hadde sett meg, og vrikket foten på veien og var sykemeldt i en uke etterpå Det er jo ikke helt normalt?

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare gi deg ett råd, kom det ut før det er for sent.

Jeg har vært gift med min mann i 6 år, og vi har vært sammen i 10 år. Han er alkoholiker, ingen tvil om det, men det gikk sikkert en 3-4 år før jeg skjønte det. Siden da har vi vært igjennom hele pakka med sykehusinnleggelser, to ganger på avvenning (kosta skjorta, og det offentlige dekker ikke dette såfremt alkoholikeren har jobb), trussel om oppsigelse, og dagplass med psykolog hos Blå Kors. Foreløpig har ingenting hjulpet. AA funker bare hvis den som drikker virkelig vil ha hjelp, men min mann var der bare for å tilfredsstille meg og arbeidsgiver. Nå er han inne i en "god" periode, med kun drikking i helgene, men det kan fort snu på seg, vet jeg av erfaring. Han har ødelagt alle ferier, jul, påske, og utenlandsturer. Han kan være så full at han ikke husker familiemiddager i jula, vil ikke være med ut i påska, bare sitte på hytta og drikke fra morgen til kveld, og jeg har tilbragt ei hel uke på Kreta inne i leiligheta hver kveld for min mann var for full til å ta med ut. Det blir slik når man starter dagen med konjakk.

Nyttårsaften satt jeg alene og kikket på tv, mens han sov dagens rus ut på sofaen. Barna velger vekk oss hvis de kan, for de orker ikke dette. De er nesten voksne, og behøver meg ikke lenger. ( Han er ikke deres far).

Jeg sitter på en så stor sorg når det gjelder dette, at det er ubeskrivelig. Jeg føler jeg har valgt bort mine egne barn, for å tilfredsstille alkoholikeren.

Min tidligere unnskyldning var at han ikke blir sint, han er jo bare snill, men det hjelper ikke, og jeg vet heller ikke om jeg orker forlate ham.....

Ikke kom i min situasjon.......

[Gjest Gjest_evy_*]

Den ene episoden etter den andre føyer seg bare inn i rekka av bisarre og utmattende opplevelser for deg. Og hvordan tror du det vil bli framover hvis han ikke får hjelp med problemet sitt?

Du kommer til å slite deg ut. Har du forresten lagt merke til om du selv har begynt å skjule problemet hans for omverdenen? Dysse det ned, komme med unnskyldninger på hans vegne feks.

Hvis du i tilllegg har begynt å gjemme flasker for han og lete etter ham når han har drukket seg fra sans og samling, så er du blitt det som kalles for medavhengig.

Legger ved en link til pårørendegruppen, kanskje du finner en gruppe nær deg:

http://www.al-anon.no/

Ønsker deg all mulig lykke til. Bra at du tar tak i problemet.

[Gjest olgpaoth]

som en en person som har hatt diverse familiemedlemmer(og "svigerfamiliemedlemmer") med ulike grader av rus og alkoholavhengighet(og sette mennesker miste livet som følge av det) - så kan ikke jeg si annet enn at mannen din helt klart sliter med alkohol.

han er det jeg tenker som naturlig for AA, og da er man på et vis for sent ute til å bare trekke på skuldrene av det.

det de som sier nei ikke forstår, er at det ikke handler om mengder - men selve avhengigheten.

det er ikke bare de synlige som sliter med avhengighet. det finnes mange gjemte flasker og piller rundtomkring i de møblerte hjem.

du sier det skremmer deg hvor viktig det var for han å ha med alkohol på tur, han er småberuset når du kommer hjem - og drikker tilogmed alkohol han egentlig ikke liker.

gjetter på at han også bruker argumenter som "jeg har jobbet så mye/stresset så mye - så jeg fortjener å slappe av."

han har alle tegnene på alkoholavhengighet. han klarer jo ikke kutte ned selv om han vet at dette går kraftig utover forholdet deres, og det er fordi avhengighet tar totalt over livet sakte men sikkert.

grunnen til at han ikke fulgte opp AA er fordi det ikke var hans eget valg, noe som er helt sentralt i tilfriskningen.

du må selv avgjøre om du kan leve med dette, selv hadde jeg løpt i andre retning fordi jeg vet hvor slitsomt det kan være å leve sammen med rusavhengige, og fordi jeg selv har fått erfare hvor traumatiserende det kan være som barn.

forøvrig finnes det behandlingsprogrammer på sykehus som også tar imot par, noe som i så fall blir nødvendig for dere.

[Gjest Gjest]

Han er ikke beruset hver dag når jeg kommer hjem fra jobb, men han har kanskje tatt en øl eller to eller tre..

Og disse episodene jeg nevner strekker seg jo over flere år, det går liksom i bølger. I perioder med mye stress som det nevnes her..

[Gjest Gjest_Nora_*]

Han er ikke beruset hver dag når jeg kommer hjem fra jobb, men han har kanskje tatt en øl eller to eller tre..

Og disse episodene jeg nevner strekker seg jo over flere år, det går liksom i bølger. I perioder med mye stress som det nevnes her..

Du har for lengst begynt å unnskylde ham. Å måtte drikke en, to eller tre øl hver dag er ok? Å ta fullstendig av og måtte overforsvare sitt alkoholbruk når du "spøker" er ok? Å begynne med å sette vin som "hobby" og sette 4 fat med en gang er fortsatt ok? Bare en kjekk hobby?

Det høres ut som eksen min. Drikkingen blir ikke mindre over tid, den blir mer. Du blir ikke ung og god, du blir gammel, fanget og utslitt. Gud forby at du fikk barn med denne alkoholikeren! Ikke tro han tar seg sammen for barna, heller tvert i mot! Når du har barn med ham er han jo festet til deg for livet, da trenger han ikke bekymre seg på langt nær like mye om du vil gå fra han ettersom du da har barna med deg og er ordentlig trapped.

Kan du tenke deg hvor glade barna blir når de finner ut hvordan pappa er? At de ikke er viktigst, men alkoholen? At de ikke må nevne det, ellers blir pappa kjempesint og holder mamma/dem i armen til hun/de har sagt unnskyld? Hvis du ikke kommer deg unna selv så i hvert fall ikke våg å utsette barn for dette!!!

[kamela]

Du har all grunn til å være bekymret!

For din egen del, kkom deg ut av dette forholdet mens du ennå har helsa og nervene i behold, over tid kan det slite deg helt ut. Å hjelpe en som ikke vil ha hjelp, er dessverre nytteløst.

[Gjest Gjest]

han har ikke en øl hver dag etter jobb, men ofte nok... det går i epoker liksom.

Men i natt måtte jeg hente ham i byen, han visste ikke at han hadde ringt og bedt meg hente ham da jeg ringte og sa jeg sto utenfor i byen. han ble glad og overrasket og kalte meg en god kone og var veldig kjærlig, men inni meg ble jeg trist. For det var jo han som ringte og ba meg komme...

det skal vel ikke være sånn?

[Gjest strykebrett]

Nei, det skal ikke være sånn!

Jeg synes du skal ta kontakt med den pårørendegruppa som noen har linka til lengre oppe her. De har sikkert veldig god forstand på slike ting og kan gi det gode råd om hva du bør gjøre. Har lest alt du har skrevet og det virker helt tydelig på meg at mannen din har et problem. Be om hjelp før du vikler deg mer inn i det, dette må være fryktelig slitsomt for deg. Jeg vet, har hatt en kjæreste med alkoholproblemer selv..

[Gjest Gjest]

vi har egentig hatt det tøft siden starten og alkoholen og personlighetsforandringen har alltid vært der.. han har allerede en gang i forholdet innsett han har hatt et problem og lovet på tro og ære å droppe alkoholen for å ikke miste meg, men nå er han tilbake der han var før. gradvis og like manipulerende på både seg selv og for meg har han gjort det "ok" med øl etter jobb 4 dager i uka igjen, grøftefyll på byen og blackouts.

Er det noe galt med meg som kjenner litt på følelsen av å ikke orke å ta den kampen, men gå før den har begynt..?

[Gjest Rayden]

Du har fått svarene dine, men fortsetter å stille lignende spørsmål. Hva mer ønsker du ?

Alle er enig med deg, hvorfor ikke bare komme deg unna før du sitter der med sjegget enda lenger ned i postkassen ?

NEI NEI NEI, du trenger ikke ha dårlig samvittighet, ikke for at du "gir opp kampen "eller at du tenker slik om han.

Du kan ikke leve ditt liv for andre! Kom deg vekk

[Pingting]

Er det noe galt med meg som kjenner litt på følelsen av å ikke orke å ta den kampen, men gå før den har begynt..?

Nei, det synes jeg ikke det er. Han viser liten vilje til forandring, og som flere har påpekt før her: da er det svært liten sjanse for at han faktisk kommert ilå forandre seg.

Det dumme med å være i et forhold er at man i det lengste håper at partneren skal forandre seg. Man er jo glad i den andre personen, dere har bygd opp noe sammen, og han har jo sikkert noen gode sider du kommer til å savne om du forlater ham. Jeg tror det er ganske menneskelig å håpe at en løsning plutselig skal dukke opp. Desverre skjer det sjeldent.