Begynner å få mine tvil med dama...

[Gjest Gjest_Trist_*]

Jeg er en mann i slutten av tjueårene. Har ingen å snakke med om dette, så jeg tenkte jeg skulle spørre om råd her hvor jeg kan være anonym. Jeg har vært sammen med ei jente over flere år nå, og jeg merker at følelsene mine har begynt å skrante for henne. Vi har på mange måter et fint forhold. Vi har samme humor, ler mye, og går egentlig godt ilag på grunn av samme personlighetstyper. Sexlivet er også supert, vi får som oftest orgasme sammen, og jeg kan også gi henne flere iløpet av en økt. Får liksom alle fantasier oppfylt der.

Men så er det det negative da. Jeg synes hun er veldig lat av seg. Hun vil liksom bare sitte i en sofa og gnafse potetgull. Hun har absolutt ingen ambisjoner i livet virker det som, og ikke noe annet enn forbigående interesse for alt annet enn datamaskinen. Om hun gjør noe er det fordi hun må, ikke fordi hun vil. Det hender ofte at hun ligger å sover når jeg er oppe om kveldene. Hun sover egentlig veldig mye, kanskje 12 timer på en dag. Kanskje har det med stoffskifte å gjøre, men jeg tviler på at hun er interessert i å gjøre noe med det. Hun har en veldig tafatt holdning der hun lar alt bare skje på en måte. Føler ikke at vi er på samme nivå mentalt og energi messig. Jeg har håp og drømmer som jeg ikke kan få henne engasjert i. Hun vil heller aldri pynte seg, blir mest hvite tennssokker og sidrompa olabukser det går i. Jeg vil gjerne ha en slags feminin energi som komplementerer min egen på alle områder... Det får jeg ikke hos henne.

Jeg virker ikke som om de positive sidene utbalanserer de negative i det hele tatt. Føler meg veldig frustrert, siden jeg tidligere har hatt venninner som jeg har kunnet utveksle energi og tanker med. Jeg greier ikke å se for meg å starte en familie med henne når hun ikke kan orke noenting, eller kjempe for noe. Hun gir opp alt på første forsøk.

Om jeg forlater henne vil vi begge få muligheten til å starte pånytt, kanskje. Jeg er veldig glad i henne, og vil henne det beste. Det føles feil å være sammen i ti år til, før det skal slå sprekker da for noe jeg vet nå. Men det er en del ting som stanser meg, selv om jeg allerede er i en slags sorgprossess over forholdet. For det første, jeg VET at hun elsker meg. Jeg er hennes første kjærlighet, og jeg vet at hun ville blitt sønderknust om jeg forlot henne. Hun har hatt problemer før, hun har blitt mobbet og vært mye ensom, og jeg vet det mest sannsynlig vil sende henne ned i en dyp depresjon om jeg forlater henne. Hun har dessuten flyttet til et nytt sted med meg. Hva hun skal gjøre alene vet jeg ikke. Flytte tilbake? Jeg synes at det er utrolig dårlig gjort av meg...

Jeg har også en annen tanke i hodet mitt, som egentlig er ganske egoistisk. Jeg er nemlig ikke akkurat noen pikenes Jens eller noe. Jeg mistet jomfrudommen når jeg var 24, og gikk egentlig mange år alene. Det skal mye til for at jeg matcher med ei jente. Noen kompiser sier jeg er kresen, og jeg slet en del med selvtillit når jeg var yngre (ikke nå lengre) De fleste rundt meg, klassekamerater og det hele, virker som om de har hus og bil og kone alle sammen. Femårige og åtteårige forhold. Ser for meg at jeg blir boende på hybel til jeg er 35, uten å finne noen. Får komme i familieselskaper og være "the virgin grandfather" etterhvert....De fleste jenter blir redde for meg, fordi jeg er innesluttet og til tider litt negativ, uten at jeg skal si mer om det..Men det virker iallefall som om bra og snille damer som har noe i toppen er en sjelden vare.

Jeg vet dette er noe jeg kan jobbe med, men det er også en annen ting som plager meg. Når det gjelder sex, er det nesten alltid sånn at jeg må mastrubere for å få den klar, samme hvor tent jeg er. Blir stiv og hard da, og kan vare lenge, men akkurat det er et lite problem tydeligvis. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje for mye porno? Eller åreforkalking? Den første kjæresten jeg hadde var et forferdelig kvinnemenneske, og hun ble utrolig skuffet og sint fordi "hun ikke tente meg." Den verste episoden var når hun sparket meg i magen en gang jeg ikke fikk det til. Om jeg skulle møte ei ny ei, vil hun da også bli sint og skuffet? I det minste er dama jeg har nå snill og forståelsesfull.

Jeg har egentlig to valg her, enten blir jeg i et trygt og på mange måter godt forhold, men som ikke stimulerer meg i det hele tatt. Der er jeg på en måte sikret sex, og kanskje vi engang kan starte en familie likevel. Er bare det at jeg ser hun ikke er noe morsmateriale. Blir en voldsom byrde på oss det egentlig.

Det andre alternativet er å avslutte forholdet når hun kan takle det (ikke enda, snart) Hun kommer til å bli knust, men vil klare seg bedre etterhvert. Hun får også muligheten til å finne en annen, noe jeg unner henne. Mens jeg blir vel kastet tilbake til et negativt singleliv, der sjansene til å finne et alright kvinnfolk jeg passer sammen med er minimale (du finner ikke slikt på byen) og om jeg skulle finne henne, vil jeg ha store problemer med å erobre henne når jeg skal over terskelen med førstegangssex.

Dette er de to alternativene jeg ser, og ingen av dem er særlig forlokkende. Slike avgjørelser er bestandig vanskelige antar jeg. Jeg vil gjerne høre råd fra dere, men må bare si en siste ting, jeg tror nemlig ikke jeg kan snakke med dama om dette. Jeg vil at hun skal være lykkelig uvitende om jeg fortsetter forholdet. Jeg har dessuten ikke noen tro på at man kan forandre en person på en grunnleggende måte. Hun er den hun er, og jeg er den jeg er.

[Teriyaki]

Sikker på at du er ferdig med selvtillitsproblemene? For meg virker det som om du fortsatt sliter. Du tror du har liten sjans til å få deg ny dame, at du har "draget" osv. Dette kan du ikke vite. Så lenge du ikke legger for mye press på deg selv vil det etter hvert gå bra.

Skjønner du ikke vil såre henne, men primært må alle mennesker først ta hensyn til sine egne følelser. Hun vil klare seg med tiden. Blir et sjokk så klart, hun kommer til å ha det tungt, men hun kommer seg nok. Kanskje gir det henne til og med en ny tiltakslyst? Kanskje begynner hun på treningssenter, begynner med en hobby, utdanning osv? Hvem vet.

Det jeg kan si er at det virker ikke som om du kommer til å klare å overse disse feilene, og da blir det feil at du skal bli i forholdet, både for hennes og din del. Det er jo ikke retferdig ovenfor henne at du skal bli i forholde pga. sympati og redsel for at du ikke skal finne en ny dame.

Det med sexen, de aller fleste damer vil forstå så lenge du forklarer ordentlig hva som er problemet, og at det ikke har med dem å gjøre. Den dama som sparket deg i magen må ha vært helt sprengt.

Ble noe rotete dette her, er ikke helt tilstede for øyeblikket.

Lykke til!

Endret 20. februar 2009 av Teriyaki

[Pingting]

Hei mann som er trist.

Det første som slo meg da jeg lest eom kjæresten din, er at det nesten kan høres ut som om hun er deprimert. Tiltaksløs, lite engasjert, sliten og sover mye. Kan det stemme tror du? Om det kan være tilfellet, burde dere ihvertfall prate skikkelig sammen om det. Det finnes hjelp å få.

Egentlig synes jeg det høres ut som om du vil ut av forholdet. (men det kan jeg selvfølgelig misforstå ut fra teksten, jeg kjenner deg jo ikke) Å ha tvil i forhold er himla slitsomt, for man vet sjeldent akkurat hva man vil. En ting du burde gjøre er å snakke med kjæresten din om det. Ser du skriver at det ikke går, men kanskje du kan ordlegge deg slik at det ikke oppfattes som en kritikk mot henne? Ikke si "jeg vet ikke om jeg vil være sammen med deg lenger", men heller "kan ikke vi gjøre sånn-og-sånn" eller "jeg hadde blirr glad om...". Da får hun en sjanse til å tenke over sin egen situasjon litt mer, noen ganger trenger man faktisk et spark i rompa for å gjøre ting i livet. Og da kan det faktisk komme henne til gode også! I tillegg gjør dette at det (kanskje) ikke kommer som et fullstendig sjokk den dagen du vil avslutte forholdet (om det skjer).

Jeg må si at jeg synes det er trist om du velger å bli i et forhold du ikke er fornøyd med. Joda, du risikerer å ende opp singel i evigheter, men blir det ikke tyngende å ikke ha noen å utvikle seg sammen med? Jeg synes nesten et slikt forhold høres mer ensomt ut enn å være singel. Men det er meg.

Sexbiten synes jeg ikke du skal bekymre deg over. Det er sånn det er, og du kan ikke noe for det. Ulike jenter ville nok reagert veldig forskjellig på det der, men ei som ikke kan takle noe sånt blir nok slitsom i lengden uansett.

[Gjest Gjest]

Det første som slo meg da jeg lest eom kjæresten din, er at det nesten kan høres ut som om hun er deprimert. Tiltaksløs, lite engasjert, sliten og sover mye. Kan det stemme tror du? Om det kan være tilfellet, burde dere ihvertfall prate skikkelig sammen om det. Det finnes hjelp å få.

Jeg vet ærlig talt ikke hva det kan være. Hun er kresen, og har ikke så bra kosthold. Muligens er det en av grunnene. Det å komme hjem vær eneste dag og høre at hun ikke har gjort noenting er veldig anstrengende. Jeg er kanskje ikke noe super A menneske selv, men jeg liker å være litt i fysisk aktivitet, og engasjerer meg i ting veldig sterkt til tider.

Egentlig synes jeg det høres ut som om du vil ut av forholdet. (men det kan jeg selvfølgelig misforstå ut fra teksten, jeg kjenner deg jo ikke) Å ha tvil i forhold er himla slitsomt, for man vet sjeldent akkurat hva man vil. En ting du burde gjøre er å snakke med kjæresten din om det. Ser du skriver at det ikke går, men kanskje du kan ordlegge deg slik at det ikke oppfattes som en kritikk mot henne? Ikke si "jeg vet ikke om jeg vil være sammen med deg lenger", men heller "kan ikke vi gjøre sånn-og-sånn" eller "jeg hadde blirr glad om...". Da får hun en sjanse til å tenke over sin egen situasjon litt mer, noen ganger trenger man faktisk et spark i rompa for å gjøre ting i livet. Og da kan det faktisk komme henne til gode også! I tillegg gjør dette at det (kanskje) ikke kommer som et fullstendig sjokk den dagen du vil avslutte forholdet (om det skjer).

Du har vel egentlig rett i at jeg vil ut...Vel, jeg har prøvd å hinte til forandring noen ganger, men det har hun ikke villet gjøre noe med. Hun nekter plent å skifte kosthold, fordi hun er kresen, og de tingene jeg vil forandre på henne er uansett en del av den hun er. Jeg kan ikke tvinge henne til å interessere seg for noe, det blir bare falskt. Det første forholdet mitt var slik at dama ville forandre alt ved meg, og jeg vet hvor tragisk noe slikt kan være. Hun ville at jeg som er snill og sjenert skulle omdannes til en stivbeint James bond type omtrent. Ironisk nok er nok dama jeg har nå også for snill, siden hun aldri gir meg noe motstand...

Jeg må si at jeg synes det er trist om du velger å bli i et forhold du ikke er fornøyd med. Joda, du risikerer å ende opp singel i evigheter, men blir det ikke tyngende å ikke ha noen å utvikle seg sammen med? Jeg synes nesten et slikt forhold høres mer ensomt ut enn å være singel. Men det er meg.

Jeg vet. Jeg måre være sann mot meg selv og henne. Så jeg tror nok det kommer til å ende. Er bare så utrolig dumt å sitte i en ny leilighet og vite at dette ikke går.

Det med sexen, de aller fleste damer vil forstå så lenge du forklarer ordentlig hva som er problemet, og at det ikke har med dem å gjøre. Den dama som sparket deg i magen må ha vært helt sprengt.

Problemet er vel at denne greia får meg til å føle meg som mindre mann. Jeg vil gjerne ta ei dama med storm, ikke komme med "du, jeg er halveis impotent." Nå er jeg ikke halveis impotent, men du skjønner hva jeg mener.

Sikker på at du er ferdig med selvtillitsproblemene? For meg virker det som om du fortsatt sliter. Du tror du har liten sjans til å få deg ny dame, at du har "draget" osv. Dette kan du ikke vite. Så lenge du ikke legger for mye press på deg selv vil det etter hvert gå bra. Happy.gif

Jeg vet jeg har mer draget nå. Det er ikke noe problem å snakke med jenter. Men det virker som om veldig få kan være kjærestemateriale noen ganger, og jeg har vel litt lav selvtillit når det gjelder det seksuelle. Har inntrykk av at de fleste jenter vil ha praktiske, jordnære og oppmerksomme menn. Jeg er vel heller motsatt...

[Gjest blkgb]

når det gjelder dette med tiltaksløshet kjenner jeg meg selv veldig godt igjen da jeg har slitt mye med lavbt stoffskifte, og dermed vært for syk eller slapp til å orke å finne på ting i perioder.

men, så har jeg til gjengjeldt vist stort initiativ i de bedre periodene, og dette tror jeg min egen samboer har lagt merke til over årene. jeg lever jo et helt annet liv når jeg ikke har veldig dårlige perioder......

men jeg ville selvfølgelig synes det var veldig spesielt og hjerterått å bli dumpet på grunnlag av dette alene.....samtidig hadde jeg jo visst at vi virkelig ikke var rett for hverandre.

så dette med slappheten tror jeg neppe har noe med stoffskiftet å gjøre, da blir man jo tiltaksløs og slapp på en helt annen måte enn i form av å ligge på sofaen med chipsposen liksom.

slik jeg leser det så er det jo mange ting i deres forhold som fungerer, og som slett ikke er lett å finne med mange.

men du har vel kanskje mistet følelsene for henne, sånn rent kjærestemessig.

dette gjør jo gjerne at du fokuserer på "flukt" istedetfor problemløsning, for som du selv sier: du har negative sider selv.

og disse legger hun helt garantert merke til.

du kan jo ikke lage forbehold med at det kommer til å være vanskelig å finne ny kjæreste etc, det er jo veldig urettferdig mot seg selv, henne og deres forhold.

du har heller ikke noe ansvar i så måte for hennes "velvære" om du ikke føler det er riktig at dere er sammen.

jeg skjønner at man tenker timing om noen i nærmeste familie har omkommet eller liknende, men hennes tidligere psykiske helse er jo ikke et slikt kriseargument.

selvfølgelig vil hun bli knust, det vil jo alle bli som ikke ønsker å forlate et forhold.

men veldig mange ser i ettertid at det var helt riktig avgjørelse av den andre fordiom.

det verste er jo å vite at den andre har prøvd i evig tid før temaet tas opp.....

dette handler jo ikke om en analyse av dine personlige egenskaper eller hennes, det handler om dere sammen.

du har jo minst like negative side som henne, men et eller annet mellom dere fungerer ikke.

er ikke du motivert til på jobbe med det, så vil du heller ikke være det senere.

[Gjest Gjest]

Minner meg nesten litt om hvordan jeg var da jeg var sammen med den første samboeren min. Bare motsatt - jeg har anorexia som på den tiden var veldig alvorlig, så jeg spiste ikke i det hele tatt, omtrent. Men kunne godt sove 10-12 timer i døgnet uten noensinne å bli uthvilt, var likegyldig til det meste og holdt meg for det meste inne fordi jeg hatet tanken på at noen skulle se hvor feit og stygg jeg trodde jeg var.

Anyways, spiseforstyrrelser eller ikke, synes det høres ut som dama di er deprimert. Depresjon er på mange måter som kreft - noe vondt inni deg, som din egen kropp har produsert, prøver å ta livet av deg. Helt grusomt, og umulig å forstå for noen som ikke har opplevd det.

Men altså, min eks gikk til slutt lei av hvordan jeg var og ga meg et ultimatum: enten dro jeg til legen og fant ut av problemet, evt fikk en henvisning til psykolog eller så gikk han fra meg. Og jeg kan faktisk ikke finne ord for å beskrive hvor takknemlig jeg er for at han gjorde det! Klart var det lite hyggelig å høre, men han reddet meg ut av en "downward spiral" som nok kunne endt riktig så ille til sist.

Jeg sier ikke du skal gjøre det samme som ham, men vil bare belyse at folk har forskjellige behov for å "våkne opp" og at for noen må man faktisk bruke litt store bokstaver for at det skal gå inn. Men skal man bruke den slags ultimatum fordrer det at man er i stand til å være støtte og hjelp i behandlingstiden også. Og da får det være opp til deg om du vil gi henne en sjanse til å bli bedre/seg selv igjen, eller om du egentlig har bestemt deg for å gjøre det slutt.

[Siiw]

når det gjelder dette med tiltaksløshet kjenner jeg meg selv veldig godt igjen da jeg har slitt mye med lavbt stoffskifte, og dermed vært for syk eller slapp til å orke å finne på ting i perioder.

men, så har jeg til gjengjeldt vist stort initiativ i de bedre periodene, og dette tror jeg min egen samboer har lagt merke til over årene. jeg lever jo et helt annet liv når jeg ikke har veldig dårlige perioder......

men jeg ville selvfølgelig synes det var veldig spesielt og hjerterått å bli dumpet på grunnlag av dette alene.....samtidig hadde jeg jo visst at vi virkelig ikke var rett for hverandre.

så dette med slappheten tror jeg neppe har noe med stoffskiftet å gjøre, da blir man jo tiltaksløs og slapp på en helt annen måte enn i form av å ligge på sofaen med chipsposen liksom.

slik jeg leser det så er det jo mange ting i deres forhold som fungerer, og som slett ikke er lett å finne med mange.

men du har vel kanskje mistet følelsene for henne, sånn rent kjærestemessig.

dette gjør jo gjerne at du fokuserer på "flukt" istedetfor problemløsning, for som du selv sier: du har negative sider selv.

og disse legger hun helt garantert merke til.

du kan jo ikke lage forbehold med at det kommer til å være vanskelig å finne ny kjæreste etc, det er jo veldig urettferdig mot seg selv, henne og deres forhold.

du har heller ikke noe ansvar i så måte for hennes "velvære" om du ikke føler det er riktig at dere er sammen.

jeg skjønner at man tenker timing om noen i nærmeste familie har omkommet eller liknende, men hennes tidligere psykiske helse er jo ikke et slikt kriseargument.

selvfølgelig vil hun bli knust, det vil jo alle bli som ikke ønsker å forlate et forhold.

men veldig mange ser i ettertid at det var helt riktig avgjørelse av den andre fordiom.

det verste er jo å vite at den andre har prøvd i evig tid før temaet tas opp.....

dette handler jo ikke om en analyse av dine personlige egenskaper eller hennes, det handler om dere sammen.

du har jo minst like negative side som henne, men et eller annet mellom dere fungerer ikke.

er ikke du motivert til på jobbe med det, så vil du heller ikke være det senere.

HMM - du har slitt mye med stoffskifte:p

enten har man lavt stoffskifte eller ikke : P det er kronisk ! og man på ta tablett for det så lenge man lever!! visst ikke så skyter det opp i været!

[Siiw]

Og du burde snakke med dama di om dette! ;p

virker som hun er deprimert!

tror du hadde komt et stykke om dere hadde snakket ORDENTLIG sammen!!!

så kan du ta det derfra, og jeg tror du burde slå fra deg om og forandre henne! det gjør man ikke!; / . kresen ? finnes MASSE mat man kan velge mellom!

og det går ann og prøve seg fram! kunne kanskje hjelpt litt, fått litt ork og energi!

[Gjest strykebrett]

Tror ikke det er så mye mer å fundere på for deg jeg, det virker som om du har bestemt deg. Var en gang i den samme situasjonen som deg, innså at vi var for forskjellige og umulig kunne ha en bra framtid. Jeg var også glad i han, men ikke på den riktige måten lengre. Det er tungt, og det er en sorgprosess når et forhold tar slutt. I mitt tilfelle ble han utrolig lei seg og jeg slet mye med samvittigheten etterpå.

Men: det er en happy ending her. Ett år etter bruddet fant han seg ny dame. Han fikk rekkehuset, 8-4 jobben, stasjonsvogna, ungene og bikkja som han ønska seg (og er min store skrekk). Jeg fikk dra verden rundt og leve mitt sorgløse singelliv. Hadde jeg holdt sammen med han hadde vi vært ulykkelige begge to.

Forøvrig syns jeg folk her inne er utrolig raske med å komme med forslag om depresjoner og forskjellige diagnoser. Noen mennesker er bare bedagelig anlagt og trives med det. Trenger ikke være noe mer komplisert enn som så.

[Gjest Gjest]

Uansett hva som er problemene i ditt forhold vil jeg som mann kun påpeke en ting. Slutt å sammenligne deg med dine kamerater!

Du er velartikulert i ditt innlegg og viser tegn til å være meget oppegående og intelligent! Svaret sitter du inne med selv.

Livet er ikke en pisse konkurranse som avgjøres gjennom andres øyner!

[Dyregod]

Forstår at dette er vanskelig for deg...

Det første du må gjøre er å ta opp ALT du har skrevet her, med kjæresten din... -Tro meg, hun kommer nok ikke til å bli bedre om hun ikke vet hvordan du tenker... Kanskje hun vil få en skikkelig vekker og endre seg?

Er hun student eller jobber?

Jeg er lat for tiden... Er student, men leser mest hjemme og sover lenge... Er ikke no typisk lat menneske men er sånn nå, fordi det er så lett å bare sove! Kjæreste min er ikke veldig glad for det. men er jo

bare nå når jeg studerer=)

Jeg syns ikke du bør gjøre det slutt før dere har pratet sammen leeeenge..."!!! Jeg har hatt mine problemer med samboeren, og de har ikke blitt bedre før jeg har tatt det opp FLERE ganger...

Det virker som dere har et rikt forhold ellers så det er jo noe å bygge på?

Har dere snakket om fremtiden? Kan jo hende hun har ambisjoner hun ikke har fortalt deg?

Håper uansett dette vil ordne seg for begge, men tror dette er en prosess for deg siden du ikke er helt sikker... Husk at hvis du har gjort det slutt er det ikke bare å få henne tilbake.... Tenk nøye på hva du gjør=)

[Kosemose]

Jeg syns også folk er raske til å komme med diagnoser her, og tenker som en annen: noen er sløve, late og bedagelige.

Syns du skal si fra jeg. Hva har du å tape? Med mindre du er så lei at du innerst ikke ønsker at hun skal skjerpe seg.... Høres uansett trist ut om du skal holde på henne fordi du kanskje ikke får noen annet. Hun er med andre ord bedre enn ingenting men du ønsker deg en bedre dame?

Si fra til henne at du syns hun er for sløv og at du ikke klarer å se for deg et familieliv når alt hun gjør er å ligge på sofaen, spise chips og drive med data/tv. Da har du i allefall advart henne og gitt henne et valg, og vil tro at et evnt brudd blir litt enklere for henne å takle når hun har fått vite om at du er misfornøyd og når hun har fått en mulighet til å gjøre noen konkrete endringer.

[angeleyes]

Har du spurt henne hvorfor hun er så sliten og trøtt? Jeg tenker at det umulig kan være noe greit for henne å være slik heller. Kanskje du kan oppmuntre henne til å få noe hjelp?

Hvis du virkelig vil ut av forholdet er det ikke rettferdig ovenfor noen av dere at dere fortsetter å være sammen. Selvfølgelig vil hun bli knust, men det er ikke noe du skal bruke som argument for å bli. Hun kommer over det med tiden. Det er bedre for henne å måtte gå gjennom en slik sorgprosess enn at hun lever sammen med en som innerst inne ikke elsker henne.

Det er heller ikke rettferdig ovenfor deg selv å bli i et forhold til en du ikke føler du skal være sammen med.

Du sier at samboeren din flyttet til deg. Har hun noen venner/familie i nærheten? Hvis ikke kan det jo være at hun føler seg ensom. Kanskje hun har gått inn i en depresjon.

Snakk med henne. Da er det mulig at dere kan løse dette sammen.

[Gjest Eline]

TS fremstår som en person som forsøker helgardere seg. Han ønsker holde samboeren på gress enn så lenge, for da får han i det minstre sex fra en forståelsesfull kvinne. Mens det han egentlig vil, er å forelske seg og ha sex med en ny kvinne, en han har til gode å møre. Han er villig til å føre et annet menneske bak lyset i gud vet hvor lang tid før han kanskje, etter eget sigende mot alle odds, finner en annen å slå seg til ro med. Å såre samboeren en gang i fremtiden etter ytterligere tilbragte år sammen, fremstår for ham som en bedre løsning enn å såre henne nå. Han velger å fortsette i samme tralten, ikke fordi han vegrer seg for å såre samboeren sin, men fordi han vegrer seg for å ikke få sex på en stund.

Du burde ta mer hensyn til hun du bor med. Du tror du tar hensyn til henne ved å hale ut tiden, men alt du skriver tyder på at du innerst inne er ute etter å mele din egen kake. Slik du lever nå leker du med et annet menneskes liv. Du vet jo selv hvor dette ender, før eller siden. Du gjør det slutt. Fatter ikke hvordan noen kan ha samvittighet til å fortsette et forhold på denslags falske premisser. Du er en løgner. En feig sådan.

[Gjest Gjest]

TS fremstår som en person som forsøker helgardere seg. Han ønsker holde samboeren på gress enn så lenge, for da får han i det minstre sex fra en forståelsesfull kvinne. Mens det han egentlig vil, er å forelske seg og ha sex med en ny kvinne, en han har til gode å møre. Han er villig til å føre et annet menneske bak lyset i gud vet hvor lang tid før han kanskje, etter eget sigende mot alle odds, finner en annen å slå seg til ro med. Å såre samboeren en gang i fremtiden etter ytterligere tilbragte år sammen, fremstår for ham som en bedre løsning enn å såre henne nå. Han velger å fortsette i samme tralten, ikke fordi han vegrer seg for å såre samboeren sin, men fordi han vegrer seg for å ikke få sex på en stund.

Du burde ta mer hensyn til hun du bor med. Du tror du tar hensyn til henne ved å hale ut tiden, men alt du skriver tyder på at du innerst inne er ute etter å mele din egen kake. Slik du lever nå leker du med et annet menneskes liv. Du vet jo selv hvor dette ender, før eller siden. Du gjør det slutt. Fatter ikke hvordan noen kan ha samvittighet til å fortsette et forhold på denslags falske premisser. Du er en løgner. En feig sådan.

Jeg antar at du aldri har vært usikker på følelsene dine? Jeg elsket denne jenta, jeg vet bare ikke om jeg gjør det nå lengre. Når man bor sammen over lengre tid kommer flere, ja alle sider en person kan ha frem, og da kan forandringer skje. Å være sammen med noe gjør at man også får se sider som ikke er så bra. Tviler på at det er noen par som ikke må gi på noe felt i forholdet sitt. Det mennesket som er perfekt, finnes ikke. Om jeg bestemmer meg for å gå fra henne, kommer jeg ikke til å holde henne "på gress" i årevis. Men jeg vil vente noen måneder slik at hun har muligheten til å tilpasse seg en ny tilværelse der vi bor nå. Tro meg, om jeg kun var ute etter å sikre meg sex hadde jeg vært en av de som fyker ut på byen hver eneste helg og prøver meg på alt som kan stå å gå. Det burde fremgå meget tydelig utifra det jeg skriver at det ikke er saken her i det hele tatt. Jeg ventet tross alt til jeg var 24...Når det er sagt så innrømmer jeg at prospektet over å være alene resten av livet skremmer meg. Om det er det du vil høre, så hør det da. Feig er jeg ikke, og jeg lyver ikke med mindre jeg må.

[Gjest Gjest]

Kan du ikke bare vise henne det innlegget ditt, så får hun se hva du egentlig tenker om henne.

[Crow Jane]

Hmmm....har alltid undret meg på hvor fort folk hopper fra skipet i våre dager. Jeg synes det du beskriver er et hverdagsyndrom. Du kan ikke forvente at forelskelsen varer evig, men det betyr jo ikke at man svikter uten å prøve å forandre situasjonen.

Jeg lurer på noen ting:

* Hvor lenge har hun vært så passiv?

* Hvor lenge har dere bodd der dere bor nå?

* Hvorfor har hun ingen jobb eller studier å gå til?

* Tar du intitiativ til ting dere kan gjøre for å aktivisere dere?

Jeg stiller ikke disse spørsmålene for å kritisere deg, men fordi min samboer for øyeblikket også kan beskrives som lat, passiv og initiativløs. Han har vært arbeidsløs ett år snart og sitter bare i sofaen med pc på fanget. Og jeg er feig som tenker og analyserer dette i hjel uten å gjøre noe konkret for å bedre situasjonen selv.

For meg er det ikke noe alternativ å gå, men jeg irriteres over at ikke jeg klarer å hjelpe han ut av situasjonen og undres på hvor hardt du forsøker på å hjelpe din samboer?

Hilsen en i liknende båt, men som slettes ikke ser på det som noe alternativ å hoppe overbord for "luksusproblemer".

[Gjest Gjest_leimeg_*]

Jeg synes også du skal snakke ordentlig med henne om dette. Sette deg ned å fortelle at du føler at det er veldig tungt at hun aldri gjør noe, og prøve å finne ut av grunnene til at hun har det sånn. Men du må få henne til å skjønne hvor alvorlig det er, og at du faktisk ikke er sikker på om du orker mer.

Noe lignende skjedde akkurat med meg, og kjæresten flyttet ut fordi han ikke orket mer siden jeg bare lå på sofaen, ikke orket bli med på noe, sov mye osv. Jeg hadde bare ikke innsett dette før han sa det, men da skjønte jeg jo at ting ikke er som de skal i kroppen min. Kom meg til lege osv, og nå har jeg mye mer energi og er i mye større grad "meg selv" igjen. Dessverre ga han meg ikke sjansen til å rette opp i ting før han gjorde det slutt, og det synes jeg egentlig du bør gjøre. Hun fortjener vel en sjanse?

Selv om du ikke har like sterke følelser for henne lenger, kan vel disse blusse opp igjen hvis hun finner ut av problemene?

[Gjest Gjest]

eg lurer på noen ting:

* Hvor lenge har hun vært så passiv?

* Hvor lenge har dere bodd der dere bor nå?

* Hvorfor har hun ingen jobb eller studier å gå til?

* Tar du intitiativ til ting dere kan gjøre for å aktivisere dere?

Jeg stiller ikke disse spørsmålene for å kritisere deg, men fordi min samboer for øyeblikket også kan beskrives som lat, passiv og initiativløs. Han har vært arbeidsløs ett år snart og sitter bare i sofaen med pc på fanget. Og jeg er feig som tenker og analyserer dette i hjel uten å gjøre noe konkret for å bedre situasjonen selv.

For meg er det ikke noe alternativ å gå, men jeg irriteres over at ikke jeg klarer å hjelpe han ut av situasjonen og undres på hvor hardt du forsøker på å hjelpe din samboer?

Hilsen en i liknende båt, men som slettes ikke ser på det som noe alternativ å hoppe overbord for "luksusproblemer".

Hun har vært slik så lenge jeg har kjent henne. I begynnelsen var det ikke så ille. For det første bodde vi hver for oss, så jeg fikk muligheten til å gjøre ting på egenhånd. Når vi flyttet sammen hadde jeg dessuten kveldsjobb som gjorde at jeg sov mye av dagen med henne, og når jeg kom tilbake var det alltid slik at jeg spurte hva hun hadde gjort den kvelden, og svaret var bestandig "ingenting."

Vi har ikke bodd der vi bor noe lenge nei.

Hun jobber i en vikarstilling. Jeg prøvde å finne en bedre jobb til henne, og skaffet til og med et nummer hun kunne ringe på et sted som manglet folk. Men det har hun ikke gjort...

Jeg er ikke en veldig hyperaktiv person selv. Men jeg har en god del interesser som hun egentlig ikke deler. Jeg liker dessuten å være fysisk aktiv til tider. Bare gå en tur eller noe. Men hun er en veldig innesittende person.

jeg har forsøkt å hjelpe henne med hint og å støtte henne i hvilkensomhelst aktivitet. Men hele saken er at denne livsførselen er en del av den hun er. Jeg kan ikke tvinge henne til å være noe hun ikke er.

Til å begynne med i forholdet var dette et luksusproblem for meg, som du sier. Jeg var i et undertrykt forhold før, og verdsatte at jeg kunne ha mitt eget liv for meg selv. Men nå begynner det å tære på meg. Som sagt, ser ikke for meg at jeg kan starte noen famile med henne, og det er så mange ting jeg ikke kan dele...

Dessverre ga han meg ikke sjansen til å rette opp i ting før han gjorde det slutt, og det synes jeg egentlig du bør gjøre. Hun fortjener vel en sjanse?

Jo. En del av meg har veldig liten lyst til å forlate denne jenta. Vi kobler på mange områder. Men jeg vet av erfaring at om man har et problem som ikke kan løses, så er det eneste som hjelper å fjerne seg fra det. Det er brutalt sagt, men slik er det. Er fullstendig i villrede enda over hva jeg skal gjøre. Vi har nettopp hatt heftig sex i kveld også, og ledd sammen. Er ikke en mann dum om han gir kast på en slik kvinnes kjærlighet? Eller bør jeg følge drømmene mine, og forhåpningene om noe bedre?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg også VELDIG godt igjen i beskrivelsen av denne jenta. Har slitt mye med angst og depresjon, men de aller fleste som kjenner meg synes jeg bare er "lat og tiltaksløs" fordi dette er noe jeg synes er vanskelig å prate om... Da får de heller synes det, enn at jeg skal gi slipp på "hemmeligheten" min. Det er ikke normalt å bare ville sitte inne og se på tv og surfe på nettet hvis man ellers har det alright i livet.