Fedre - Samvær

[Titti72]

Sitter her med gråten i halsen. Er så lei meg og sinna på min datters vegne. Barnefar er en egoistisk#***=&%¤# tosk som ikke skjønner at det er hans datter han plager, ikke meg, når han unnlater å ta kontakt.

Hun vet at han og hans nye fam. nettopp har kommet fra Liseberg, og at de nå er på hytte 10 min. unna oss. Han tar ikke kontakt og ber henne på besøk, inviterer henne ikke med på ferie, ringer ikke for å høre om det går bra med henne (glemte også å ringe på 10-års dagen hennes).

Hun er bare et barn, og han mener det er opp til henne å kontakte han hvis hun vil det. Problemet er at de ikke har reg. hjemmetlf. eller mobiler, og de mob.nr. hun har, har de byttet ut for lenge siden. Hun fikk et nr. nå, men da måtte hun love å ikke si hvem hun fikk det fra?!!! (en av hans familiemedl.)

Jeg prøvde nettopp å ringe han for å spørre om han kunne kontakte henne, bare for en tlf. samtale. (De har ikke snakket sammen siden jul, og derfor er hun litt sjenert ovenfor han.) Resultatet av samtalen er at han sa: jeg gidder ikke å kverulere med deg (?!!) så la han på og skrudde av mob. (hun vet ikke at jeg har ringt).

Jeg blir så lei meg, for jeg har en jente som føler at pappa ikke bryr seg om henne, og at han ikke er glad i henne. I dag gråter hun og håper hun ikke møter han på butikken for da vet hun ikke hva hun skal gjøre.

Hva gjør jeg?

Reiser opp på hytta og tar en prat "øye til øye" så han ikke kan stikke av?

Dette ble litt rotete men det er ikke lett å skrive når jeg er så frustrert.

PS Til alle "gjester" Drit i å svar hvis det bare er kritikk av mitt valg av barnefar o.l. dere har å komme med.

[cubbyhouse]

Sitter her med gråten i halsen. Er så lei meg og sinna på min datters vegne. Barnefar er en egoistisk#***=&%¤# tosk som ikke skjønner at det er hans datter han plager, ikke meg, når han unnlater å ta kontakt.

Hun vet at han og hans nye fam. nettopp har kommet fra Liseberg, og at de nå er på hytte 10 min. unna oss. Han tar ikke kontakt og ber henne på besøk, inviterer henne ikke med på ferie, ringer ikke for å høre om det går bra med henne (glemte også å ringe på 10-års dagen hennes).

Hun er bare et barn, og han mener det er opp til henne å kontakte han hvis hun vil det. Problemet er at de ikke har reg. hjemmetlf. eller mobiler, og de mob.nr. hun har, har de byttet ut for lenge siden. Hun fikk et nr. nå, men da måtte hun love å ikke si hvem hun fikk det fra?!!! (en av hans familiemedl.)

Jeg prøvde nettopp å ringe han for å spørre om han kunne kontakte henne, bare for en tlf. samtale. (De har ikke snakket sammen siden jul, og derfor er hun litt sjenert ovenfor han.) Resultatet av samtalen er at han sa: jeg gidder ikke å kverulere med deg (?!!) så la han på og skrudde av mob. (hun vet ikke at jeg har ringt).

Jeg blir så lei meg, for jeg har en jente som føler at pappa ikke bryr seg om henne, og at han ikke er glad i henne. I dag gråter hun og håper hun ikke møter han på butikken for da vet hun ikke hva hun skal gjøre.

Hva gjør jeg?

Reiser opp på hytta og tar en prat "øye til øye" så han ikke kan stikke av?

Dette ble litt rotete men det er ikke lett å skrive når jeg er så frustrert.

PS Til alle "gjester" Drit i å svar hvis det bare er kritikk av mitt valg av barnefar o.l. dere har å komme med.

Aller først vil jeg si at dette var veldig vondt å lese! Jeg kunne aldri ha behandlet mitt barn slik, det går imot min natur som forelder. Det at noen kan gjøre slikt mot sitt eget barn er for meg komplett uforståelig! Jeg er veldig lei meg på deres vegne!

Det er ikke stort mye å gjøre her, beklager. Det er veldig tydelig at barnefaren i dette tilfellet har tatt et bevisst valg, og dersom du presser han til å gjøre noe han egentlig ikke ønsker selv, så kan han gjøre større skade for barnet enn å ikke være til stede.

Det viktige her er at du støtter din datter og gjør henne klar over at det ikke er henne det er noe galt med, men at det er hennes far som begår et galt valg. Ikke legg vekt på at han er et dårlig menneske, men heller at han ikke vet bedre.

Det er VELDIG traumatisk for et barn å ikke bli elsket av sin egen forelder, så det er derfor veldig viktig at du følger med på din datter i tilefelle dette skulle gi henne dårlig selvfølelse og et generelt dårlig forhold til seg selv som menneske. Og ikke minst vis henne at hun er et svært viktig individ – noe du helt sikkert allerede gjør.

[LilleBille]

Det er bare så inderlig trist å lese at fedre (eller selvfølgelig mødre).. gir blanke i barna sine. Jeg blir bare så inderlig ...

At det går an å behandle barn sånn. Du kan jo selvfølgelig si at "det er sikkert bedre for henne å slippe kontakt .. når han ikke er interessert"... og objektivt sett ... kanskje det stemmer. Men uansett sårer han datteren sin (og din)...

Men barn er barn - og de fortjener at foreldrene er glade i dem - og tar vare på dem selv om de ikke lever sammen. De forstår ikke hvorfor - de blir bare såret. Og det er ikke noe som er verre for en mor enn at noen er "slemme" mot barna hennes.

Tror ikke du oppnår noe med å konfrontere ham... det er jo tydelig at han har "valgt". Tror ikke det blir noe bedre om du "skjeller" ham ut.

Det viktigste for deg er å ta vare på datteren din - og prøve å tone ned det at faren ikke vil ha kontakt. Det er helt urimelig at han mener hun er ansvarlig for å ta kontakt... (hvem er voksen ???) - men desverre er det ikke uvanlig... At en far kan glemme å ringe barnet sitt på bursdagen er over min fatteevne ... og sier vel ganske mye om ham.

I forhold til det at hun er redd for å møte ham i butikken etc. Snakk med henne om dette så hun evt. er forberedt ... og har tenkt gjennom situasjonen.

Prøv å kutte ut tanken på ham - og gjør alt for at dere skal ha en hyggelig ferie/sommer sammen dere to...

[Gjest Anonymous]

Hei.

Denne situasjonen kjenner jeg igjen :cry: .

Min far gjorde nemlig akkurat det samme mot meg, og du har helt rett i at han sårer datterne din ikke deg. Voksen problemer burde forbli voksen problemer og ikke bli overført barna. Han virker som en idotisk ####,

Mitt råd til deg er IKKE gi deg, det gjorde moren min og jeg er til dags dato ikke på talefot med faren min :cry: , han mener også er der var og er min jobb og kontakte han. Det har jeg gjort mange ganger og brutte løfter skjedde da gang på gang.

Prøv å snakk med ham, evt hans nye dame, kanskje hun kan forstå deg bedre og snakke med ham ( hvis du orker det da). Fortell dattern din gang på gang ( det har du sikkert gjort allerede ) at det ikke er hennes skyld.

Jeg har nemlig altid sittet med følesen at det er min skyld og vært veldig lei meg for at han ikke liker meg :cry: .

Stå på, legg stolhet tilside, og ikke gi deg :D

[Tjorven]

Det er utrolig trist når slike ting som dette skjer, men desverre er like tilfeller mer og mer vanlig i samfunnet.

Jeg jobber daglig med slike problemstillinger og vet hvor vanskelig det er å kunne utrette noe på egenhånd. Om barnefaren ikke er gang ønsker å snakke med deg, er ofte rådet fra oss å be om en mekling etter barneloven. Det betyr at han vil bli innkalt skriftlig til et møte sammen med deg og dere skal snakke sammen om dette med samvær og dette med at han bør ha kontakt med datteren sin. Ofte er meklerene flinke til å få fedre som "melder seg ut av farskapet" til å innse viktigheten av at de faktisk stiller opp og tar de ansvaret de selv har skapt.

Så mitt råd er egentlig at du bør ta kontakt me nærmeste familievernkontor for å be om en slik mekling. Dette kan være en fornuftig måte å få snakket med ham på og dere får den hjelpen dere trenger til å snakke om deres felles datter og det samværet han bør ha med henne.

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, der faren til min sønn ikke ringte ikke kom på besøk, kunne komme innom 2 - 3 ganer i året bare for å være sammen med gutten 1/2 time, og da hadde han ikke tid til mer. Ringte aldri før han skulle komme bare dukket plutselig opp.

Det jeg gjorde var at jeg kallte han inn til mekling, der han kom 1 av 3 ganger. Vi fikk faktisk til en ordning som varte i 2 mnd, men så begynte det å skli ut. Siste gangen jeg snakket med han ringte han rett før jul for 3 1/2 år siden for å si at han ikke hadde tid å komme på besøk noe han hadde lovet, for han skulle reise til familien sin i statene. Han hadde da ikke sett gutten siden sommeren og siden han bare bor 10 min fra der vi bor kunne det ikke være så vanskelig å komme en tur, men det var det. Da ba jeg han dra til h***** og ikke vise seg her flere ganger. Gutten har grenet seg til søvne mang en gang og nå var det nok. Jeg forklarte gutten at jeg nå hadde tatt den beslutningen at han ikke fikk lov til å treffe faren før han var gammel nok til å bestemme selv. Gutten reagerte først, men i dag er han en lykkelig 10 åring som har innfunnet seg med at faren ikke er i livet hans. En kan aldri tvinge noen til å ha samvær med et barn de ikke vil ha samvær med, og hadde han ville hatt samvær hadde han tatt kontakt.

Jeg ville ikke reist opp til hytten hadde jeg vært deg, det er ikke din jobb å prøve og prøve og prøve for å få dette til å fungere. Jeg forstår frustrasjonen din, men mitt råd til deg er å forklar for jenten at du må nå se hennes beste i dette, og tenke på at hun skal ha det bra, og derfor kan hun ikke få treffe faren på en god stund. Det er ikke sikkert hun ser det akkurat nå, men om du forklarer henne at hun er så spesiell for deg at du bare må gjøre noe for at hun skal få det bedre, så kanskje hun forstår det.

Få henne også til å snakke om hva hun føler, om hun føler at faren ikke bryr seg, kan du forklare henne at det gjør han nok, men han er ikke voksen nok til å ta et slikt ansvar som medfølger å ha et barn. Han forstår ikke at du sliter med det. Ikke fortell henne at han ikke er glad i henne, men få henne til å forstå at han ikke tenker som en voksen. mange mennesker oppfører seg ikke som voksen selv om de er voksen ol.

Om du tar en avgjørelse på dette vil du merke om en stund at dere begge får en mer ro rundt forholdet deres, og forhåpentligvis får jenten det bedre med seg selv, når det er du som har satt en stopp for dette. Det kan være hun blir sint med en gang at du kan gjøre noe slikt, men om du forklarer henne hvorfor tror jeg hun kommer til å få det bedre med seg selv. Hun slipper da å måtte gå å vente på å få høre noe fra han, hun behøver ikke bli skuffet for at han ikke kommer ikke ringer ol. Jeg tror noen ganger må en ta et drastisk skritt for å få det bedre. det er ingen barn som har godt av å ha en av foreldrene som ikke bryr seg, da må den andre vise seg som den voksne.

Til alle dere som mener at en aldri skal bryte kontakten med den ene, må prøve å sette seg inn i situuasjonen til barnet, her er det et barn som gang på gang på gang blir skuffet av faren, og hvorfor skal en tillate det som mor?

jeg er for et godt samarbeid mellom alle parter når det fungerer, men en skal aldri la det gå ut over barna. barn har rett til å treffe begge foreldrene, men når den ene ikke vil må en prøve å skåne barnet som best en kan.

ønsker deg lykke til og føler med deg

[Gjest Anonymous]

Hei.

Denne situasjonen kjenner jeg igjen :cry: .

Min far gjorde nemlig akkurat det samme mot meg, og du har helt rett i at han sårer datterne din ikke deg. Voksen problemer burde forbli voksen problemer og ikke bli overført barna. Han virker som en idotisk ####,

Mitt råd til deg er IKKE gi deg, det gjorde moren min og jeg er til dags dato ikke på talefot med faren min :cry: , han mener også er der var og er min jobb og kontakte han. Det har jeg gjort mange ganger og brutte løfter skjedde da gang på gang.

Prøv å snakk med ham, evt hans nye dame, kanskje hun kan forstå deg bedre og snakke med ham ( hvis du orker det da). Fortell dattern din gang på gang ( det har du sikkert gjort allerede ) at det ikke er hennes skyld.

Jeg har nemlig altid sittet med følesen at det er min skyld og vært veldig lei meg for at han ikke liker meg :cry: .

Stå på, legg stolhet tilside, og ikke gi deg :D

Det høres jo nesten ut som om du klandrer din mor for at hun ikke gjorde mer?

Hvor mye skal en som mor prøve før en faktisk ikke kan gjøre mer?

Jeg har snakket med faren til mitt barn, jeg har tatt han inn til mekling, jeg har gjort det jeg har kunnet gjøre, men nok er nok. Det handler faktisk ikke om stolthet, men om hva som er best for barnet. I min situasjon var det faktisk best for barnet at jeg brøt kontakten tvert med faren. Kunne ikke lengre se på at han ble såret av faren gang på gang på gang.

Om han får kontakt med faren senere i livet vil tiden vise, men det er ikke min jobb lengre å prøve å få dette til. Når den ene ikke vil kan en ikke tvinge heller. Det er grenser for hvor mye en skal diskutere og snakke om alt sammen og den andre ikke gjør noe til eller fra.

Du har tydeligvis noen saker du må ta opp med din mor, og det er å finne ut hva hun egentlig gjorde for at du og din far skulle ha kontakt. For det høres ut som om du mener at hun ikke gjorde nok.

Noen ganger må en ta valg og i mitt tilfelle valgte jeg å velge bort den personen som var årsaken til at barnet mitt led, og til nå har det fungert. barnet mitt er mer harmonisk enn på lenge. Ler og smiler og er en sunn og frisk gutt på 10 år. hva som hender senere tar vi da, men nå har jeg gjort det på den måten og det fungerer nå.

[Tjorven]

En annen mulighet er jo eventuelt å høre med foreldrene til barnets far om de er interessert i å ha kontakt med barnebarnet sitt. Vet at samvær ofte foregår på en måten og det kan være en fin løsning det også, for da får jo barnet fortsatt kontakt med fars familie...

Ellers er det korreskt som det er skrevet lenger opp, man kan ikke tvinge til samvær. Man kan heller ikke tvinge til samarbeid, så om en av partene er totalt uinteressert er det desverre ikke så mye man kan gjøre...

[Gjest Anonymous]

[Du har tydeligvis noen saker du må ta opp med din mor, og det er å finne ut hva hun egentlig gjorde for at du og din far skulle ha kontakt. For det høres ut som om du mener at hun ikke gjorde nok.

Her leker vi jammen hobby psyklog :o .

Jeg klandrer overhodet ikke moren min for dette. Hun gjorde det hun følte hun orket og kunne.

Dere som skriver at man ikke kan tvinge faren til samvær har naturligvis rett i dette, men dere sier også at man må se det fra barnets ståsted.

Jeg gjør det, jeg var det barnet engang.

Jeg mener bare at hun må gjøre det som står i hennes makt og det hun orker for og få det til.

Hun og barent klarer seg sikkert utmerket uten ham :D , men desverre er dette ting som kommer tilbake når man blir voksen ( for mange)

[Gjest Anonymous]

[Du har tydeligvis noen saker du må ta opp med din mor, og det er å finne ut hva hun egentlig gjorde for at du og din far skulle ha kontakt. For det høres ut som om du mener at hun ikke gjorde nok.

Her leker vi jammen hobby psyklog :o .

Jeg leker ikke psykolog, for jeg er psykolog og slik du skrev det så virket det som om du klandret din mor for at hun ikke hadde gjort det hun kunne.

[Gjest Anonymous]

Gjest skrev: Jeg leker ikke psykolog, for jeg er psykolog og slik du skrev det så virket det som om du klandret din mor for at hun ikke hadde gjort det hun kunne.

:D . Den var god.

Men da må jeg si at jeg er litt urolig for at du hopper til konklusjoner så fort :o .

Jeg klandrer ikke min mor for dette, i voksen alder er det jeg som har tatt avgjørelsen om å bryte kontakten men det er pga av hans avgjørelser om samvær med meg som barn og ungdom.

Mitt poeng var at det er verdt og gjøre det man kan for ungene sin skyld ikke gi opp fordi at det er følesesmessig vanskelig for oss voksene.

[Gjest Anonymous]

Hei.

Mitt råd til deg er IKKE gi deg, det gjorde moren min og jeg er til dags dato ikke på talefot med faren min :cry:

Akkurat her høres det ut som du klandrer din mor for at hun ga opp.

Jeg kan faktisk kjenne igjen en del ting på hvordan en person skriver eller forteller, og det du skriver akkurat i den setningen kan for meg høres ut som om du klandrer din mor litt. Selvfølgelig kan jeg også ta feil ingen mennesker er perfekte, men det kan også ligge i underbevisstheten din at du klandrer din mor uten at du selv egentlig vet om det selv.

Ikke det at jeg skal si hva du skal gjøre eller noe annet, men kanskje du kunne hatt behov for å snakke med noen angående dette? Det er ikke en skam å snakke ut om det en sliter med om du nå sliter med det da? skal ikke konkludere mere hehehe

Sønnen min har fått til psykolog for å bearbeide sine problemer selv om han bare er 10 år gammel. Er ikke alltid like lett å gjøre det en skal når det gjelder sitt eget barn, og vi har fått fantastik hjelp.

kanskje jeg var litt for rask, men det går faktisk å se det mange andre ikke ser når en vet hva en skal se etter.

[Gjest Anonymous]

Tror nok du har konkludert nok nå ja.

Denne tråden var ikke om meg og mitt forhold til min mor ellre far, jeg svarte på en tråd fra en som spure om råd og jeg ga et svar basert utfra mine erfaringer. Føler at du gjest og jeg har tatt over denne tråden litt for mye og bare et lite råd, ingen god ide og sitte og analysere svar som gis til noen andre , og anbefale at de trenger hjelp.

[Gjest Brunhilde]

Det jeg lurer på er hvordan hun VET at faren og ny familie har vært i Liseberg - og at de er på hytta?

Noen i familien må hun altså ha kontakt med - for det er vel ikke du som har fortalt henne dette?

Jeg har et barn som har opplevd noe som ligner - nå er det over et år siden sist det var kontakt mellom de to. Jeg tar kontakt med faren jevnlig og minner ham på at han har et barn (han har flere-men et med meg)-og spør om ikke det er på tide at de sees. Holder en helt nøytral tone og prøver å vri samtalen så det ender opp med å kunne være hans egen ide... Det pleier å virke så barnet mitt ihvertfall treffer faren EN gang i året.

Hva du bør gjøre vet jeg ikke-men det jeg vet er viktig er å fortelle og forklare datteren din at det ikke er noe i veien med henne når hun spør.