Hvordan opplever dere det å bli eldre?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har begynt på mitt 40. år, og har vel fått en type midtlivskrise…

Ikke i den forstand at jeg gruer meg til å bli eldre, men at jeg er litt forventningsfull fordi et nytt kapittel om ikke så alt for lenge skal starte.

Jeg har begynt på en prosess der jeg ser på hva de første 40 årene har bydd på av godt og vondt, og ser for meg hvordan jeg ønsker at de neste 40 årene av mitt liv skal bli, og hvordan jeg kan oppnå ønskene mine.

Noen konkrete eksempler:

Jeg ser for meg at jeg starter mine neste 40 år som røykfri, og har begynt å forberede meg til røykeslutt.

Jeg har akkurat oppdaget at forbrenningen min har endret seg, og har begynt å ta grep for å tilpasse kost og aktivitet til min nylige oppdagelse.

Jeg ser for meg hvordan jeg ønsker å bli gammel sammen med mannen min, og hva jeg kan bidra med for å få det til å skje.

Jeg gleder meg til å starte på et nytt kapittel i mitt liv, mitt liv som ”godt voksen”…

Hvordan har dere andre opplevd det å møte aldersmessige milepæler?

[Gjest Illiya]

Jeg syntes det var tungt å bli 40....10 år til 50, det kom litt nært. Så jeg hadde også en krise, og den kom da jeg var 39. Vurderte alle aspekter i livet mitt, veide det ene opp i mot det andre.

Ungene er store, jeg var egentlig fri til å gjøre hva jeg ville. Karrieremessig gikk det bra, kanskje litt for bra, med mange krav og mye stress. Mannen og jeg hadde glidd fra hverandre, og vi bodde på et lite sted med stort huslån.

Alt i alt kom jeg til at jeg kunne bryte tvert med det som var kjent og kjært, og satse på noe annet, eller jeg kunne fortsette i samme spor med noen justeringer. Jeg kunne godt tenke meg å flytte til et litt større sted, eller hvorfor ikke til utlandet, hvor det er varmt og godt? Det å flytte til utlandet ville i så fall bli uten mannen, for han har sin karriere her, og er lite flyttbar. Men ettersom vi var glidd fra hverandre, så jeg ikke bort fra det likevel.

Det var en prosess med full gjennomgang av både meg selv, parforholdet og livet forøvrig. Men jeg endte opp med å fortsette i samme spor med noen justeringer. Mannen og jeg gled sammen igjen, etter en stund i krisetilstand. Jeg innså at det er vi som hører sammen, og at det er han jeg vil bli gammel med. Jeg deler dybden med ham, om ikke interessene. Ble forresten syk også, så jobben justerte seg uansett til å bli mindre krevende, ettersom jeg trakk meg fra lederstillingen jeg hadde og gikk over i annen stilling. Angrer ikke på det.

Oppdaget verdiene i det å bo her, mange gode venner, frisk luft og fin natur. Har såpass god råd at vi kan reise bort hvis vi ønsker litt varme.

Har sortert ut endel ting, innser at jeg er veldig priviligert og har mange valg. Vet hvem jeg er, og har kommet dit jeg vil yrkesmessig....det er ikke så viktig lenger. Andre ting er viktigere, som det å ta vare på kjærlighet og vennskap. Har barn som er store, og som det går bra med, og som jeg har et nært forhold til.

Nå skal jeg ta det mer med ro og nyte livet!

Ok, jeg er 40, men jeg har aldri hatt det så bra som nå!

Jeg har også oppdaget at forbrenningen har endret seg, men jeg trener styrke, så jeg motvirker det på den måten. Større muskelmasse, større forbrenning

Endret 19. februar 2009 av Illiya

[LitaPia]

Denne tråden skal jeg følge med på

Jeg er bare 23 år, og tenker _mye_ på hvordan det er å bli 30 og så 40 osv. Både hvordan kroppen endrer seg, men også hvordan tankegangen blir å endre seg. Min beste veninne er 33 år,hun opplever en liten "krise" nå, fordi ting har ikke gått som hun hadde planlagt, hun hadde sett for seg å være gift og ha barn nå. Men verken mann eller barn er på plass. Kanskje jeg kan dra noen gode tips til henne utav denne tråden

[Gjest Gjest_Linda_*]

Jeg fylte førti i januar, og har ikke kommet i noen krise ennå hvertfall:)

Derimot syntes jeg det var forferdelig å bli 25. Levde i et dårlig ekteskap, hadde to barn, ingen utdannelse (fikk barn tidlig) og jeg var halvveis til femti...

Da jeg fylte 30 var jeg skilt, sammen med en ny kjæreste, langtidssykemeldt i påvente av en ryggoperasjon. Men det å bli 30 hadde jeg ikke noe problem med.

I dag er jeg altså førti, igjen langtidssykemeldt, denne gang på grunn av operasjoner (to stk) i en skulder. Ryggen er ikke bra etter operasjonen, men den fungerer. Jeg har gått på skole og jobbet etter at jeg ble ryggoperert. Flyttet til en ny by, kjæresten jeg hadde som 30-åring viste seg å være en skikkelig drittsekk:( Men, jeg fant meg en ny, og snill man, vi bor sammen, har kjøpt hus, har til sammen fem barn (ingen felles). Ungene begynner å bli store, jeg blir mormor i mai. Bortsett fra den ikke helt smertefrie kroppen min så er livet bedre enn noen gang, og jeg har ikke gruet meg en dag til at jeg skulle fylle førti:)

[Gjest Gjest, 36 år]

Hvordan har dere andre opplevd det å møte aldersmessige milepæler?

Jeg synes det er helt i orden å bli eldre, det er bare hyggelig i grunnen. Man får mer erfaringer og blir stadig mer komfortabel med hvordan livet og verden kan være. Man reiser mer, snakker med folk, prøver ulike jobber og verden er finurlig og fin. Av og til kan man gå på smeller i det man oppdager at alle andre muligens ikke er like redelig og oppriktig som en selv liker å fremstå :-) Og av og til møter sensitive personer på tøffinger. Men ok, vi lærer noe hele tiden og det kan gjøre oss mer robuste. Kjærlighet er litt som på barneskolen, synes jeg. Jobber i et større selskap og menn er ikke så frempå. Vi single er opptatt av det :-)

Min største bekymring er om jeg vil få barn. Jeg vet jeg kan få, men jeg har ikke kjæreste: de jeg har hatt var gift, eller separert, eller de er ikke like interessert som meg.

Det ville være svært trist om jeg ikke skulle få barn snart.

Samtidig er det jobbmuligheter på gang, også i utlandet. Så når skal det bli barn da? Og mann?

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Jeg hadde en form for en 40-årskrise. Fikk litt panikk ved tanken på at jeg følte at jeg hadde vært for mye "snill pike" og følte jeg hadde dårlig tid til å endre på det. Men det gikk seg til og tanken på alternativet, å ikke bli 40, var nok til å få meg på rett kjøl.

Kroppslig sett har jeg ikke endret meg så mye, har fortsatt en ok kropp og det skyldes nok jevnlig trening opp gjennom årene og kanskje gode gener. Er fortsatt nesten rynkefri, humøret har jeg i behold. Sammenlignet med meg selv som 25-åring så er jeg betydelig mer sikker på meg selv nå og det er deilig, ønsker meg ikke tilbake til meg selv som 25-åring. Jeg er ikke redd for å drite meg ut lenger og er heller så ikke opptatt av å bli likt av alle, det er mye lettere å værra seg sjæl nå.

Av og til går tankene dit hen at jeg nå kanskje har færre år igjen å leve enn det jeg har levd, men de tankene skyves fort bort igjen.

Så alt i alt er det fint å bli eldre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Har sortert ut endel ting, innser at jeg er veldig priviligert og har mange valg. Vet hvem jeg er, og har kommet dit jeg vil yrkesmessig....det er ikke så viktig lenger. Andre ting er viktigere, som det å ta vare på kjærlighet og vennskap. Har barn som er store, og som det går bra med, og som jeg har et nært forhold til.

Nå skal jeg ta det mer med ro og nyte livet!

Ok, jeg er 40, men jeg har aldri hatt det så bra som nå!

Det er dit jeg har kommet også

Og som "Bygdedyret" sa, det er lettere å være seg selv nå, fordi jeg ikke bryr meg så veldig mye om hva andre sier og mener. Jeg har en helt annen trygghet nå, enn da jeg var yngre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Er det ikke flere som vil dele sine erfaringer?

Nesten 200 stykker har vært innom, og bare 4-5 stykker som har svart...

Dette er jo noe absolutt alle har erfart!

Alle her inne har nådd en eller fler aldersmessige milepæler... enten de er 16, 18, 20, 30, 40, 50, eller eldre.

[Gjest LanaLane]

Jeg er 23 og har helt panikk jeg. Føler meg veldig gammel i forhold til hva jeg har oppnådd i livet. Da jeg gikk på vgs hadde jeg planene klare, skulle ta et friår etter vgs og finne ut hva jeg ville her i livet. Nå, 5 år senere vet jeg fremdeles ikke.

Panikk? Ja.

[Gjest annahmarie]

-Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg synes det er deilig å bli eldre og mer erfaren. Det er ikke noe jeg sier for å trøste meg selv, men når jeg tenker tilbake på ungdommen og tidlig voksenalder, er det som jeg grøsser.

Jeg var så naiv og blåøyd som det kan gå an, og jeg eide ikke "redskaper" i hodet til å takle ting som kom i min vei. Dvs almenn kunnskap om mellommenneskelige forhold.

Har vært igjennom det "meste"; skilsmisse, dødsfall, sykdom etc, men det hører livet til, og gjør deg som oftest sterkere. Når jeg ser tilbake nå, så er jeg glad for den vendingen livet mitt har tatt, tross alt.

Og takket være at jeg oppi alt dette har tatt vare på kroppen min, noen ganger holdt det hardt, men det ser jeg resultater av nå. Min rygg er rett som en påle, håret mitt er tjukt og fint, kiloene strever jeg ikke med lenger og forlengst røykeslutt har gjort at jeg er kjempefornøyd med tingenes tilstand.

Er også velsignet med gode gener, noe som gjør at jeg ser mye yngre ut enn kvinner på min egen alder. (godt over 40)

Det får være nok sjølskryt. Men i tillegg er jeg også fornøyd med den utdannelsen jeg tok, selv om det buttet imot mange ganger, så har jeg idag bruk for den og føler meg trygg i yrket mitt. Får masse positive tilbakemeldinger.

Har nå vært singel i flere år, men går ikke rundt og venter på at en mann skal gjøre livet mitt fantastisk og lykkelig. Jeg er ikke lenger avhengig av andres synsing for å ha det bra.

Ser mer positivt på livet nå enn jeg noen gang har gjort.

[Rexina]

Jeg ble 20 i sommer og fikk helt panikk! Har alltid trodd at jeg er yngre enn jeg er (av en eller annen rar grunn) og da jeg skjønte at jeg nå skulle være "voksen" og ikke tenåring visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Føler meg ikke voksen i det hele tatt!

Jeg er absolutt ikke der jeg håpet å være i en alder av 20. Venninne mine har barn og har hatt forhold i 4,5 år osv, mens jeg ikke har hatt et eneste seriøst forhold. Selv føler jeg ikke på noen måte at jeg er klar for familie, men vil gjerne oppleve å ha et langvarig og trygt forhold. Kunne virkelig trengt tryggheten akkurat nå

Bor fortsatt hjemme, har ikke jobb grunnet finanskrise og i tillegg har jeg ikke fullført vgs ordentlig (mangler en eksamen). Gikk på folkehøgskole da, og etter det fant jeg ut at jeg vil bli sykepleier eller hjelpepleier. Vurderer å ta vgs igjen, men da føler jeg meg vel enda mer udugelig/som et barn?

Er heldigvis ikke så overfladisk som jeg var i tenårene, og utseende mitt er jeg ikke så opphengt i lenger! Det er det som er på innsiden som teller, men føler at selvbildet mitt har fått en knekk, ettersom jeg pleide å være overfladisk! Nå når jeg skjønner at det er hva man oppnår/kan som er det som gjelder, føler jeg meg bare helt lost. Det er så mye kunnskap jeg så gjerne ville hatt og så mye mer jeg ville gjort med livet! Har "heldigvis" hatt en del motgang så jeg har livserfaring og vet jeg kan takle vanskelige situasjoner og dette får jeg veldig ros for. Men vil gjerne være skolesmart også, ikke bare fornuftig..

Heldigvis har jeg en plan for årene fremover: Jeg vil begynne på en skole eller ta opp eksamen og komme meg videre. Ønsker også å rydde opp i tankegangen min og skjønne at jeg er bra som jeg er! Vil også få meg en jobb ved siden av studiene så jeg kan spare nok penger til å bo for meg selv om noen år. Har alltid vært fornuftig med økonomi og har endel sparepenger, men de tar jo slutt etterhvert de og!

Heldigvis har jeg nå blitt kjent med en mann som er 13 år eldre enn meg og vi har det koselig sammen. Vet ikke om det kan bli noe mer enda, men han gir meg virkelig selvtillit og skjønner meg. Han sa til min store overraskelse at jeg "ikke er som noen andre 20 åringer han har møtt og takk og pris for det". Det betød mye for meg at han sa det:D

[Gjest Gjestigjen]

Jeg fyller 30 om ikke lenge og står definitivt midt i en slags 30 års krise som begynte for et par år siden

Det bunner nok i at livet mitt overhodet ikke har blitt som jeg forestilte meg. Jeg har problem med å gi slipp på de gamle drømmene mine og akseptere det livet jeg lever nå. Altså jeg lever et for så vidt godt liv, men det var ikke sånn det skulle bli...

[Gjest partanker]

Jeg fyller 30 om ikke lenge og står definitivt midt i en slags 30 års krise som begynte for et par år siden

Det bunner nok i at livet mitt overhodet ikke har blitt som jeg forestilte meg. Jeg har problem med å gi slipp på de gamle drømmene mine og akseptere det livet jeg lever nå. Altså jeg lever et for så vidt godt liv, men det var ikke sånn det skulle bli...

Hei. Fint at du skrev det, jeg liker å lese om folk som har det på samme måten.

Jeg ser eldre folk som jeg syns er pene. Men samtidig så ser jeg at timeglasset renner ut for alt det jeg skulle gjort da jeg var ung, for det er når du er ung alt må skje. Det er når du er ung du gir ut plate, det er når du er ung du vinner VM.

Neste mulighet for berømmelse er enten ved å tjene masse penger, eller ved å vinne nobelprisen. Nobelprisen vinner du når du er så gammel, at du for lengst har måttet komme over det faktum at du lever en grå og anonym tilværelse, og kanskje får du sole deg i glansen noen år, før du dør. I tillegg er det jo ikke så spesielt å vinne nobelprisen, det er jo så mange forskere, akkurat som det er så mange idrettsgrener, hvem husker en gullmedalje dagen etter, hvis du ikke heter Bjørn Dæhlie eller Grethe Waitz?

Så har du kunstnere, men kunstnere blir berømte ofte etter de har daua. Flott, da har jeg jo mye glede av det.

Summa summarum er alle måter å gjøre seg fortjent til oppmerksomhet enten forsvunnet, eller de er uoppnåelige og ikke verdig som mål for å bli lykkelig.

Vi sitter igjen med hva du kan gjøre for å ha det godt, her og nå. Første strategien er å unngå å ha med folk å gjøre, som kan redusere din lykke. Om det er viktig å være rik, så ikke ha kontakt med rike, de gjør deg bare misunnelig. Om det er viktig å være flink, så ikke ha kontakt med flinke, de gjør deg bare misunnelig.

Dersom det er her og nå som skal gjøre deg lykkelig, da er spørsmålet om ikke dop er svaret. Kokain kan gjøre deg lykkelig, men også svært ulykkelig. En mulighet er å selge alt en eier for å få kokain og horer, og så ta livet sitt når det tar slutt, f.eks med en overdose heroin.

Lykkepiller kan også bedre humøret, og gjøre det lettere å oppnå glede her og nå. Masse lykkepiller.

Sport kan også gi glede, dersom sporten i seg selv er morsom å drive med, og det er mulig å gi slipp på konkurranseelementet, dersom du er dømt til å tape. (og når du blir eldre, så er du alltid dømt til å tape for yngre).

Lage kunst i seg selv, for kunstens skyld, men ikke for oppmerksomheten, kan gi glede. Male kan gi glede. Synge i kor kan gi glede.

Alt handler om å pakke seg mest mulig inn i glede, slik at du slipper å tenke på det du hele tiden mister, det livet ditt som skulle vært bra, men som bare var tid som gikk.

[Guinevere]

Jeg er nærmere 30 enn 20, og har litt blandete følelser. Jeg er mer selvsikker enn da jeg var 20, og tør i større grad å "ta plass" i verden og vise hvem jeg er, det er jeg glad for. Samtidig har jeg ikke oppnådd alt det jeg ville oppnå, og er veldig bitter på meg selv fordi jeg har tatt noen dårlige valg som har fått negative konsekvenser, noe jeg nok ikke kommer til å tilgi meg selv for med det første. Jeg ser jo dessuten at mulighetene blir mer og mer begrenset, både med tanke på utdannelse (jeg har en god utdannelse da, men ikke den jeg helst ville hatt) og sjansen til å skaffe meg familie, og regner med at det kan bli litt tungt å fylle 30. Fysisk sett er jeg ikke særlig bekymret, siden jeg kommer fra en familie hvor mange blir penere med alderen, får bare håpe det blir sånn med meg også...

[Gjest Imsdal]

Jeg er 23 og har helt panikk jeg. Føler meg veldig gammel i forhold til hva jeg har oppnådd i livet. Da jeg gikk på vgs hadde jeg planene klare, skulle ta et friår etter vgs og finne ut hva jeg ville her i livet. Nå, 5 år senere vet jeg fremdeles ikke.

Panikk? Ja.

Samme her

"Plutslig" var jeg 24 år, og ikke begynt på en "ordentlig" skolegang etter vgs.. Nå har jeg funnet ut av hva jeg vil, og starter på en bachelor til høsten, jeg som trodde at jeg skulle være ferdig med utdannelsen lenge før jeg fylte 24 Føler meg gammel i forhold til hva jeg har fått til så langt, "alle" andre på min alder er nå ferdig med utdannelse og er klare for å stifte familie.. Føler jeg har kastet bort årene fra jeg sluttet på vgs og frem til nå

Har vel ei lita snart 25 års krise

[Gjest Gjest]

Da jeg var ferdig med videregående og ikke visste hva jeg skulle gjøre og alle vennene ble mer og mer spredt rundt, hadde jeg en slags krise. Han jeg var sammen med den gangen, som er tre år eldre enn meg, forklarte at det er ganske vanlig etter videregående, fordi alt har vært så trygt og ordna og greit, og plutselig står man der med alle slags valgmuligheter. Det har ordna seg etterhvert, selv om jeg ikke har klart å finne en utdannelse som passer mine kriterier og som jeg har klart å komme inn på, har jeg nå en god jobb og et ordna liv.

Like før jeg fylte 25 hadde jeg også en slags krise. Jeg bodde fortsatt hjemme, og jobbet freelance og ikke 100%. Jeg fikk flytta ut og begynt i fast jobb uka før jeg fylte 25, det føltes godt. Dessverre fikk jeg ikke til å feire 25-års dagen min, det var litt kjedelig (hadde så mye å gjøre med flytting og ny jobb på en gang).

Nå er jeg 28 og samboer med en som er 32. Jeg har det fint, og opplever at jeg får mer respekt fra folk nå som jeg er litt eldre. Det eneste som nå irriterer meg er at det er så mye press på å gifte seg og få barn. Jeg har ikke lyst på barn og vet ikke om jeg kommer til å få lyst til å gå gjennom graviditet og fødsel for å få barn. De fleste rundt meg er nå gift og enten har de barn eller så har de veldig lyst på det. For meg blir det bare rart. Jeg håper at jeg får kjempelyst på barn når jeg runder 30 eller når alle andre har fått barn, for nå kjenner jeg absolutt ingenting til "kløa i livmora", som mange menn liker å kalle det (jeg synes mange menn er like ivrige etter å få barn som damene, jeg). Jeg tror jo at jeg kanskje vil angre når jeg blir eldre hvis jeg ikke får barn, og han har jo veldig lyst på...

[*Numi*]

Tja, på en måte synes jeg det er skremmende å nærme seg 25, da jeg helst skulle vært ferdig med en bachelor 3 år etter videregående, men det gikk ikke helt etter planen.

For jeg har litt hastverk med å ta igjen min kjære, ikke aldersmessig, men livsmessig, da han om noen få år er 40, og i fast jobb. Så lenge jeg streber etter en utdannelse er det vanskelig å strebe etter noe annet. Jeg føler meg også litt låst når jeg er i en studiesituasjon. Kan ikke reise når man vil, eller flytte uten videre og slikt.

Men, det løser seg vel.

[Nicky B]

Året etter videregående dro jeg til USA som Au-pair og min vertsfar sa følgende under en av våre gode samtaler at "en dag kommer du til å våkne og være 40 år i alder, men i hodet ditt vil du fortsatt føle deg ganske lik som nå". Og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på akkurat de ordene.

Jeg er 32, men føler meg ikke som om jeg er 32. Ser også mye yngre ut enn 32.

Jeg er gift, har to barn, har eget hus med mer. Har reist litt, bodd i utlandet i tilsammen 5 år, har utdannelsen jeg ville ha, har jobben jeg ville ha...

Men jeg har hele tiden en slags uvirkelig følelse, som om noen når som helst skal komme bort til meg og lure på når jeg skal slutte å late som om jeg er voksen liksom.

Kjente meg godt igjen i dette intervjuet med Pernille Sørensen:Pernille Sørensen hvor hun sier at hun føler hun er "mamma på liksom", at hun er på utsiden av voksenlivet..

Føler meg litt snytt noen ganger. Når jeg var yngre innbilte jeg meg at alt skulle bli sånn og sånn og når man nådde en viss alder så ble man så fantastisk selvsikker og turte ha på seg alt man ville og gjøre alt man ville..

Jeg venter fortsatt på den fantastiske selvtilliten for å si det sånn.

Når det er sagt er jeg langt tryggere på meg selv nå enn jeg var i 20 årene, tør å ta min plass i verden og si i fra mer.

Noen drømmer har jeg innsett aldri blir noe av, men det er helt greit for jeg har mange drømmer igjen som det kan bli noe av.

Alt i alt gleder jeg meg til de neste årene! Har vært igjennom noen kjipe år hvor begge mine foreldre gikk bort.

Føler nå jeg har kommet styrket ut av det, så får vi se hvordan jeg føler angående det å bli eldre når jeg blir 35... Tror det kan bli en liten bøyg.

[Gjest Illiya]

Leser hva dere i 20-åra skriver, og ser at dere føler tida går fra dere når det gjelder å bli ferdig med utdanning osv.

Dere har faktisk god tid, det er ingenting å stresse med, en trenger ikke gjøre alt på kortest mulig tid. Selv om andre har kommet lenger, og en selv har gjort andre ting og føler en har kastet bort tiden, så husk at dette er ikke et kappløp. Om en blir ferdig med utdanning 3-4 år etter andre på samme alder, hva betyr det i det lange løp?

Dere får andre erfaringer som også er verdifulle. Og med å bruke tid på å velge utdanning, så er det vel også større sjans for å velge rett?

Ikke ta så tungt på at ikke alt gikk etter planen. Ting gjør ikke det når det gjelder framtida. Jeg har lært mer enn en gang at framtida bare kan planlegges til en viss grad, også får en ta resten på sparket, og gjøre det beste ut av det....som regel går det bra!

En har da god tid:)

Ting jevner seg ut likevel.

[momo]

Jeg blir 31 år til sommeren. Og jeg har vel veldig blandede følelser.

En del av meg skulle gjerne hatt en utdannelse, den fikk jeg aldri starta på da jeg fikk barn tidlig, så ble jeg syk, har vært kronisk syk i 6 år, så vet fortsatt ikke når jeg får startet på utdannelsen jeg ønsker. Jeg ønsker meg og en master utdannelse. Så jeg blir jo plutselig ikke ferdig før jeg blir 40 år.

Men samtidig så er jeg ganske trygg på att utdannelse får jeg.

Ellers som 30 åring så er jeg mye tryggere på meg selv, føler jeg ser bra ut, att kroppen min ser bra ut, selv om det er litt celulitter på rompa og noen små strekkmerker på magen. Nå er jeg trygg på den jeg er. For 10 år siden var jeg jo ikke fornøyd med noe, og det var jo da jeg så veldig bra ut egentlig.

Ellers har jeg to fantastiske barn, og de ville jeg virkelig ikke bytta mot noe. Jeg har helt nylig gått fra mannen min etter mye slit i ekteskapet.

Så nå for tiden nyter jeg singeltilverelsen, barna mine og venner.

Ser veldig lyst på framtiden.