Samboeren min spiller for mye World of Warcraft

[Gjest lillemeg*]

Vel, da er de nok et hardcore guild og har han meldt seg opp til det så er det en av kravene for å være med at man kan være med på så og så mange raids i uka.

Muligen jeg høres slem ut nå, men har han meldt seg opp i et slikt guild (det er ikke sånn at man pluselig må være aktiv) så vil han det faktisk. Om man vil være casual så melder man seg ikke inn i et harcore guild. Når man melder seg inn, for man må sende søknad man sier bare ikke at man vil være med, så vet man som oftest hva man går til. Og går man til et hardcore guild så er det raids flere ganger i uka, det er ikke "tid" til pauser o.s.v. og det er neppe noe han ikke viste fra før av. De som søker på sånne guild er gjerne folk som sitter på wow fra de kommer hjem fra jobb til de legger seg og som helt oppriktig vil det.

Nå klippa du innlegget mitt på slutten der :gjeiper: Jeg sa jo at jeg på ingen måte unnskyldte kjæresten min, for han var med av fri vilje. Og det forstår jeg, så jeg gir ikke guildet skylden...om det virket sånn

Ja, jeg synes de er hardcore....

Men de er vel ca 80-90 stk i gruppa, og alle er ikke like aktive. Så man kan godt være med uten å være aktiv, uten å bli kasta ut ser det ut til. Men de med level 80 forventes på en måte at de stiller opp, skjønner? Han mååååå ikke, men har de ikke meldt seg opp eller er pålogga, så blir de kontaktet og spurt om de ikke vil komme. Det er jo det som er så kjedelig med å bli for gode venner med de, man kommer jo ikke unna forespørsler når man er avlogget engang Men han spiller jo absolutt mest fordi han har lyst, og enkelte ganger når han har litt mindre lyst... - fordi det er som sagt vanskelig å unngå å bli spurt/mast på.

[Gjest lillemeg*]

Så utrolig godt å høre at jeg ikke er alene. Før spilte kjæresten min hver eneste dag. Det var ikke tid til å komme på besøk til meg, og han kunne finne på å sette seg ned å spille selv om jeg var på besøk. Det var skikkelig tøft. Trodde det bare var jeg som var urimelig når jeg ble lei meg på grunn av dette.

Etter mange tøffe samtaler og grining, så våknet plutselig min kjære opp. Heldigvis! Nå spiller han maks et par ganger i uka.

Problemet nå er at jeg blir sint og lei meg hver gang jeg ser han spiller, eller hver gang jeg har misstanke om at han er hjemme og spiller. Jeg kan ikke kreve at han slutter helt heller.

Ja, det kan være tøft. Og mange skjønner ikke HVOR tøft, uten at de har vært i situasjonen selv..

Men så bra han fikk øynene opp!

Jeg har det også sånn at jeg føler sinne inni meg hver gang han spiller. Ikke på han, men på spillet. Det gjorde jeg ikke før, og det har nok kommet av at jeg har personlig har fått WoW i "vrangstrupen" pga problemet med tidsbruken. Er jo ikke spillet i seg selv som skal ha skylden, er jo sambo som velger det - men man føler jo man vil ha noe/noen å feste frustrasjonen og sinnet på, og da blir det sånn.

Og nei...vi kan ikke kreve at de skal slutte, men det er iallefall godt å få "luftet ventilene" her inne og snakket med likesinnede om det!

[Gjest]

Nå klippa du innlegget mitt på slutten der :gjeiper:

.....

Men han spiller jo absolutt mest fordi han har lyst, og enkelte ganger når han har litt mindre lyst... - fordi det er som sagt vanskelig å unngå å bli spurt/mast på.

Jeg skjønte det, jeg bare klippet litt for mye, men at det ikke er guilden skyld er vel forsovit de fleste enige i. Noen bruker mer tid på wow enn andre og noen tar det mer serisøt enn andre, det er problemet med hardcore guilda, de er i overkant seriøse. Guildet mitt er vel blandt de 10 beste på serveren når det gjelder fremgang, de raider ofte, er ferdig med mye o.s.v. men de er fortsatt casual, man kan være logget på med 80 char sin uten å bli tvingt med på raids o.s.v Men om man har vært med mye og fått mer eller mindre alt utstyret sitt gjennom raids så er det alikevel en liten ting med at man burde hjelpe til fordet. Alt i alt så skal alle på samme nivået og om når de som har fått bra gear slutter og raide fordi de har fått det de skal så blir det litt feil på en måte hehe.. Om du skjønner..

Men selv om alle vennene er der, vil han slutte så kan han droppe ut. Jeg forlot også guilden min, har kontakt med flere av de (man kan jo bare lage partyes for å prate), og har blitt supre venner med de i det nye.

[Gjest lillemeg*]

Jeg skjønte det, jeg bare klippet litt for mye, men at det ikke er guilden skyld er vel forsovit de fleste enige i. Noen bruker mer tid på wow enn andre og noen tar det mer serisøt enn andre, det er problemet med hardcore guilda, de er i overkant seriøse. Guildet mitt er vel blandt de 10 beste på serveren når det gjelder fremgang, de raider ofte, er ferdig med mye o.s.v. men de er fortsatt casual, man kan være logget på med 80 char sin uten å bli tvingt med på raids o.s.v Men om man har vært med mye og fått mer eller mindre alt utstyret sitt gjennom raids så er det alikevel en liten ting med at man burde hjelpe til fordet. Alt i alt så skal alle på samme nivået og om når de som har fått bra gear slutter og raide fordi de har fått det de skal så blir det litt feil på en måte hehe.. Om du skjønner..

Men selv om alle vennene er der, vil han slutte så kan han droppe ut. Jeg forlot også guilden min, har kontakt med flere av de (man kan jo bare lage partyes for å prate), og har blitt supre venner med de i det nye.

Jo...jeg skjønner..på et vis Jeg er jo en av de som virkelig har prøvd å sette meg inn i WoW, for å prøve å forstå kjærestens "lidenskap"

Jeg har jo etterhvert forstått at dette er et lagspill av dimensjoner...man skal hjelpe hverandre..handle..ja.. så jeg skjønner man blir upopulær hvis man dropper ut så fort man har tjent det man trenger selv - det er vel noe som bare er sånn, hvis man skal spille dette spillet. Men synes bare det er så trist og leit at det er så lett å bli hekta Og er man hekta på noe, er det ikke bare-bare å inngå kompomiss om "ikke spill så mye er du snill. Spill 2 timer, ganger i uka, ok?", som kanskje mange tror.

Så det verste er jo at jeg skjønner litt hvordan han tenker og!

For å sette det SKIKKELIG på spissen her da, uten at det kan sammenlignes direkte:

Jeg kan sikkert anse meg selv som avhengig av Frustrerte Fruer :gjeiper: kjenner liksom "stresset" tar meg litt hvis jeg ikke får sett det hadd det gått hver kveld, så hadde jeg vel sikkert sett det hver kveld. Hvis han da hadde bedt meg om "du? kan du være så snill å trappe ned/slutte å se den serien?"... Da hadde jeg tenkt som så, tror jeg "øhh..javel..? hvorfor det egentlig? vi...er jo sammen hjemme fordi om jeg ser på den serien.. tv'n står jo på uansett...hva er egentlig forskjellen på om jeg sitter i sofaen og ser det, enn om jeg vanner blomster/baker boller tilsvarende tid?" Tilsvarende tenker han også, med "hva er forskjellen på om jeg sitter på datastolen og spiller enn i sofaen og ser tv?". Nå kan det jo overhodet ikke sammenlignes tidsmessig, og jeg sammenligner ikke tv-serien i seg selv med WoW heller, men akkurat den biten med følelsen av å ikke helt skjønne/bli forstått kan vel bli litt den samme.

Nå tror jeg at vi jenter generelt har litt bedre evne til å sette oss inn i andres situasjon og syn på ting, enn det de fleste gutter kanskje normalt har, så jeg ville nok gått i meg selv og prøvd å innse at jeg hadde et "Frustrerte Fruer-problem" isåfall :gjeiper: men det vanskeligere å få han til å se selv at han kanskje er litt for avhengig..

[Gjest lillemeg*]

Jeg mente jo ikke at du nødvendigvis må dumpe han, men at hvis det virkelig er et problem så bør du la han skjønne det. Ta en virkelig lang samtale med han. Spørre om han ser for seg at han skal fortsette slik i lang framtid? Hva om dere får barn, vil han kunne ofre en stor del av spillinga da? Hvis han omså denne tråden. Det at han ikke forstår hva han gjør mot deg synes jeg nemlig er det verste, lever han helt i sin egen verden eller???

Og du bør IKKE skamme deg over at du er sjalu. Jeg syns nesten ikke du kan kalle deg særlig sjalu en gang, for det virker som om du takler det veldig, veldig bra. De aller fleste, både kvinner og menn, ville blitt sjalu i din situasjon, og gjerne uttrykt en enda sterkere sjalusi enn det du gjør. Sjalusi trenger ikke bare handle om at man blir sjalu på at kjæresten skal få følelser for andre.

Det er jo helt normalt at du blir sjalu når kjæresten bruker myemye mer tid på andre enn på deg! Nesten alle mennesker ville blitt sjalu hvis partneren hadde brukt så mye tid på et samfunn og et liv man selv ikke er del i. Så IKKE føl skyld eller skam eller føl deg teit pga følelsene dine, vær heller glad for at du faktisk bryr deg. Hadde ikke blitt sjalu ville det nesten vært verre...

Uansett, lykke til, håper det ordner seg på en eller annen måte..

Jeg har nok prøvd og sagt ifra og få han til å forstå og alt det der.... tro meg!

Opptil flere ganger :gjeiper: Og han forstår ikke hvor sårende det er, det er det som er problemet. Han tar det ikke til seg. Han skjønner ikke at mye WoW-tid er sårende. Hadde han skjønt det, hadde han ikke gjort det - for han er ekstremt samvittighetsfull. Gjelder det andre ting, som han forstår selv at jeg blir lei meg for, synes han det er veldig leit og gjør sitt for at jeg skal få det bra igjen. Men WoW er så stor en interresse at han blir "blind", selv om jeg sier det rett ut.

Takk for det med sjalu-greia da

Jeg er generelt veldig sjalu av meg, men har klart å lært meg å bite tennene sammen av den grunn at jeg vet den er ugrunnet. Jeg klarer å se hvor barnslig og unødvendig det ville vært av meg å syte for dette, når han ikke gjør noe galt. Det er lov å ha kjentfolk, av begge kjønn, og da må han nesten få ha det han også uten at jeg skal lage noe helvete :gjeiper: det ville vært urettferdig av meg.

Det er jo også lettere å takle sjalusi når du er sammen med en du vet du faktisk kan stole på. Og etterhvert som årene går, og du ikke opplever at han gjør deg noe "vondt", blir det jo litt og litt enklere å takle

[Antagonist]

Nå vil jeg først og fremst si at jeg spiller WoW selv, og at jeg ikke synes problemene dine er bagatellmessige. Du nevner flere ganger dette som "sjalusi", men er det virkelig det det er? Han nedprioriterer deg jo big time.

Jeg mener det er et par alternativer her. Det mest realistiske er at han trapper ned på spillingen sin. Dere kan lage regler om tid dere skal ha sammen, for eksempel at hver onsdag har dere middag og film, og hver lørdagskveld tar dere en pils sammen med venner, eller noe i den retning. Og at dette er avtaler dere i mellom som ikke kan brytes på grunn av spilling.

Jeg mener raidgruppen hans er svært hardcore, og han kan for eksempel finne seg en annen raidgruppe. Nå er det slik at raiding krever ekstremt mye organisering, planlegging og samarbeid, så det er viktig at folk ikke bare forsvinner for å snakke i telefonen til enhver tid. Men det finnes mange casual raidgrupper som raider færre ganger i uken og har en mindre streng policy på når man kan gå på do og spise osv.

Hvis han ikke er villig til å trappe ned, bør du jo spørre ham om hva som er viktigst - forholdet til deg eller å få stilig utstyr litt sjeldnere enn hvis han raider hardcore. Og ikke minst bør du spørre deg selv om du er interessert i å være sammen med en som nedprioriterer deg og ikke er villig til å tilbringe tid sammen med deg.

[Gjest SynsJeg]

Alle med den typen spillegalskap er svært umodne og avstumpede mennesker.

[Fluffie]

Nå vil jeg først og fremst si at jeg spiller WoW selv, og at jeg ikke synes problemene dine er bagatellmessige. Du nevner flere ganger dette som "sjalusi", men er det virkelig det det er? Han nedprioriterer deg jo big time.

Jeg mener det er et par alternativer her. Det mest realistiske er at han trapper ned på spillingen sin. Dere kan lage regler om tid dere skal ha sammen, for eksempel at hver onsdag har dere middag og film, og hver lørdagskveld tar dere en pils sammen med venner, eller noe i den retning. Og at dette er avtaler dere i mellom som ikke kan brytes på grunn av spilling.

Jeg mener raidgruppen hans er svært hardcore, og han kan for eksempel finne seg en annen raidgruppe. Nå er det slik at raiding krever ekstremt mye organisering, planlegging og samarbeid, så det er viktig at folk ikke bare forsvinner for å snakke i telefonen til enhver tid. Men det finnes mange casual raidgrupper som raider færre ganger i uken og har en mindre streng policy på når man kan gå på do og spise osv.

Hvis han ikke er villig til å trappe ned, bør du jo spørre ham om hva som er viktigst - forholdet til deg eller å få stilig utstyr litt sjeldnere enn hvis han raider hardcore. Og ikke minst bør du spørre deg selv om du er interessert i å være sammen med en som nedprioriterer deg og ikke er villig til å tilbringe tid sammen med deg.

Jeg er helt enig i dette svaret.

Naar han spiller saa mye som han gjoer, saa vil det gaa utover deres forhold, og det vil gaa utover vennskap med andre i RL.

Om det ikke er greit for deg at han spiller hver kveld (og det er jo tydeligvis ikke greit naar du poster om det her), saa maa du faktisk gi han beskjed om at forholdet kan gaa gale om han fortsetter med det. Du maa gi klar beskjed om konsekvensene ved aa spille i timevis hver kveld, ingen hint eller vage greier. Si rett ut at du ikke vil vaere i et forhold der et spill har hoyere prioritering enn deg.

Bli enige om hvor mange kvelder i uka dere har for dere selv og slike ting. Og vil han ikke trappe ned paa spillingen, saa maa du velge om du oensker aa vaere i et forhold der partneren din bruker tiden sin paa et spill og ikke deg.

Hos oss spiller begge, men som nevnt over er vi i et casual guild der mange har andre prioriteringer enn raiding. Vi snakker sammen og blir enige om hvilke kvelder det passer oss aa bli med paa raids den uka, noen helger er vi med hele veien fordi vi ikke gidder aa finne paa noe annet, andre helger er vi bare med en kveld, og saa er vi med paa noen midt i uka om vi har lyst.

Det er selvfoelge mellom meg og sambo at vi spoer hverandre om det greit aa bli med paa noe i WoW som kan ta litt tid og bare den ene skal vaere med.

Jeg ville ikke likt aa vaere i et forhold der den ene hele tiden drev paa med noe i timevis om kvelden uten aa hoere om det er greit. Ikke at jeg skal kontrollere hva sambo driver med, for han gjoer stort sett som han vil. Men det hender av og til at jeg oensker aa gjoere noe sammen, og da er det greit at han vet det foer han begynner med noe saann at han kan si nei, eller si at han ikke kan vaere med saa lenge. Det samme gaar motsatt vei og, selvfoelgelig.

[Gjest Gjest]

' Jeg er 25år og har en kjæreste på 28år. Han spiler WoW. Mye. Og da mener jeg Myyyyye... Han har spilt siden det kom ut, har vel en 5-6-7 karakterer (alt fra level 40-80), og bruker så og si NESTEN all hjemmetid på dette dataspillet.. Dette har blitt værre med tiden. Nå spiller han fra han kommer hjem fra jobb og til 22-23 tiden. I helgene er det fra ca 12-13 tiden til kvelds rundt 22 tiden.. Og når jeg lager middag, har han tid til å spise - men ikke stort mer enn det, da han ofte jogger mellom PC og spisebord fordi han "kan ikke logge av", og jeg har en mistanke om at de andre blir grettne hvis folk tar matpauser i tid og utide. (jeg har sett de har oppfordret til "do the bio BEFOR raiding plx" i reglene, hva nå enn det egentlig betyr..).

Hvordan får slike folk seg dame, egentlig?

[Crow Jane]

Heisann, lillemeg.

Nå spiller ikke min samboer Wow, men jeg kan allikevel relatere meg til problemet ditt.

Solidaritet finnes i mange former og jeg lurer også på hvordan jeg skal få min til å forstå at jeg faktisk eksisterer.

Nå skriver du at din samboer er snill osv. når han faktisk er sammen med deg. Min er vel også det, men føler at han er generelt sett lite interessert i meg og mitt liv. Føler nesten ikke at det finnes noe "vårt liv".

Se her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=388558&hl=

Og til slutt en stor - det trenger vi.

[Crow Jane]

Hvordan får slike folk seg dame, egentlig?

Godt spørsmål. Det virker på meg som om TS er lykkelig i sitt forhold med en gang pcen er av, men jeg kan jo svare for meg selv.

Er vel egentlig litt dum, da. Jeg har ventet i over 3 år på at "nå må det jo gi seg snart. Nå må han jo gå lei." Og mens jeg venter så går tiden, jeg blir mer og mer sugd inn i forholdet og er allerede kommet over terskelen hvor det er et alternativ å gå, for det er det ikke lenger.

Vi har kjøpt hus sammen og jeg planlegger eksteskap og barn med denne mannen. Jeg er sikker på at folk synes jeg er dum. At jeg ikke kommer meg ut mens jeg kan - at jeg i det hele tatt ønsker et liv med denne tafatte mannen. Og jeg tar meg i å tenke at "det blir sikkert bedre når barna kommer" samtidig som jeg vet at det er lyve til seg selv. Men: "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske..." som Ibsen sa.

På den annen side tenker jeg at vi allerede har vunnet i jackpot vi som bor her i nord. At jeg like gjerne kunne bodd i Afrika og slitt hver dag for en så enkel ting som rent vann, med lite mat og HIV på alle kanter.

Så skal man sitte her og sutre at "mannen min har ikke tid til meg"... når man bor godt, har en bra jobb osv....

Ikke drikker han eller er voldelig heller.....

Så "problemene" kan føles som luksusproblemer. Jeg er fullt klar over at livet ikke er som det regisseres i Hollywood uansett.

Sikkert et provoserende svar, dette. Sikkert fristende å si: "Kom deg ut mens du kan. Hvordan kan du ønske å føde barn inn i det?" osv...

Vel - there you have it - jeg er vel litt dum, som sagt ;-)

Endret 21. februar 2009 av Crow Jane

[Haris Pilton]

Jeg spurte samboeren min (wow-spiller) en gang "tenk hvis jeg hadde hatt nok Oprah-dvder til at jeg kunne sitte hver dag i 3 timer i 5 år og se på Oprah. Hadde du ikke blitt lei av å se meg sitte og glo på Oprah på tv-skjermen?"

Da skjønte han hva jeg mente

Jeg har vært heldig da, for min kjæreste sier til meg at når som helst kan jeg si fra hvis jeg synes han har sittet for lenge, så lukker han laptopen med en gang og henger med meg. Og det gjør han.

Og så synes jeg det er greit at han kan sitte og spille noen timer mens jeg gjør noe annet noen timer, så jeg slipper å underholde ham hele tiden. Men jeg skulle jo ønske at han brukte tiden sin på noe litt mer produktivt.

[Gjest]

Men jeg skulle jo ønske at han brukte tiden sin på noe litt mer produktivt.

Det tenkte jeg i starten om meg selv også, helt til det endte opp med at jeg satt og så på tv istedenfor og spille wow

[Gjest lillemeg*]

Heisann, lillemeg.

Nå spiller ikke min samboer Wow, men jeg kan allikevel relatere meg til problemet ditt.

Solidaritet finnes i mange former og jeg lurer også på hvordan jeg skal få min til å forstå at jeg faktisk eksisterer.

Nå skriver du at din samboer er snill osv. når han faktisk er sammen med deg. Min er vel også det, men føler at han er generelt sett lite interessert i meg og mitt liv. Føler nesten ikke at det finnes noe "vårt liv".

Se her: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=388558&hl=

Og til slutt en stor - det trenger vi.

tilbake leste innlegget på tråden din, hørtes slitsomt ut....

Godt spørsmål. Det virker på meg som om TS er lykkelig i sitt forhold med en gang pcen er av, men jeg kan jo svare for meg selv.

Er vel egentlig litt dum, da. Jeg har ventet i over 3 år på at "nå må det jo gi seg snart. Nå må han jo gå lei." Og mens jeg venter så går tiden, jeg blir mer og mer sugd inn i forholdet og er allerede kommet over terskelen hvor det er et alternativ å gå, for det er det ikke lenger.

Vi har kjøpt hus sammen og jeg planlegger eksteskap og barn med denne mannen. Jeg er sikker på at folk synes jeg er dum. At jeg ikke kommer meg ut mens jeg kan - at jeg i det hele tatt ønsker et liv med denne tafatte mannen. Og jeg tar meg i å tenke at "det blir sikkert bedre når barna kommer" samtidig som jeg vet at det er lyve til seg selv. Men: "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske..." som Ibsen sa.

På den annen side tenker jeg at vi allerede har vunnet i jackpot vi som bor her i nord. At jeg like gjerne kunne bodd i Afrika og slitt hver dag for en så enkel ting som rent vann, med lite mat og HIV på alle kanter.

Så skal man sitte her og sutre at "mannen min har ikke tid til meg"... når man bor godt, har en bra jobb osv....

Ikke drikker han eller er voldelig heller.....

Så "problemene" kan føles som luksusproblemer. Jeg er fullt klar over at livet ikke er som det regisseres i Hollywood uansett.

Sikkert et provoserende svar, dette. Sikkert fristende å si: "Kom deg ut mens du kan. Hvordan kan du ønske å føde barn inn i det?" osv...

Vel - there you have it - jeg er vel litt dum, som sagt ;-)

Jeg synes ikke du er dum! Og SELVSAGT er det ikke noe alternatig å gå ut av forholdet....! De som i det heletatt hinter til at DET kan løse problemet skjønner ikke så mye isåfall... Jeg har tenkt å ha en framtid med denne fyren, WoW-avhengig eller ikke, jeg også...håper bare han klarer å innse problemet sitt før det går heeelt over styr liksom. Syntes det var så bra det du sa om avhengighet i tråden din jeg! det er så sant! Du KAN ikke putte hengelås på kjøleskapet...hehe, riktig! Det er sånn med alle som er avhengig. Selvsagt er det forskjell på hvor alvorlig det er å være avhengig av forskjellig - men fellesnevneren er at offeret gjerne ikke ser det selv - og dermed ikke skjønner at her må noe gjøres! Og hvis de etterhvert ser det selv....da er man et steg i riktig retning, men er fremdeles ikke bare å slutte fordi! Sånn er det enten det er snakk om spill-avhengighet, gambling, røyking, alkohol, narkotika, mat....det er vanskelig å slutte/trappe ned samme hva man er avhengig av.

[Gjest ¤bella¤]

Nå har jeg ikke lest de andre innleggene, rett og slett fordi de er alt for lange..

Hos meg hadde varsellampene lyst kraftig.

Det er absolutt ikke sundt å sitte forran dataen og spille dette spille i alle døgnets ledige timer.

Her hadde noe slikt vært uaktuelt. Og hadde han ikke ville mottat behandling for spilleavhengigheten sin, hadde jeg rett og slett gått. Det er ikke noe artig å være samme med en som er spilleavhengig, for for han vil spillet alltid være viktigst.

Det er hvertfall ikke et liv jeg kunne tenke meg å leve.

Hva med den dagen dere får barn, og spillet forstatt er så viktig for han? Jeg har sett selv hvordan en spilleavhengig bare fortsatt mer enn noen gang den gangen de fikk barn.

Endret 23. februar 2009 av ¤bella¤

[Gjest lillemeg*]

Nå vil jeg først og fremst si at jeg spiller WoW selv, og at jeg ikke synes problemene dine er bagatellmessige. Du nevner flere ganger dette som "sjalusi", men er det virkelig det det er? Han nedprioriterer deg jo big time.

Jeg mener det er et par alternativer her. Det mest realistiske er at han trapper ned på spillingen sin. Dere kan lage regler om tid dere skal ha sammen, for eksempel at hver onsdag har dere middag og film, og hver lørdagskveld tar dere en pils sammen med venner, eller noe i den retning. Og at dette er avtaler dere i mellom som ikke kan brytes på grunn av spilling.

Jeg mener raidgruppen hans er svært hardcore, og han kan for eksempel finne seg en annen raidgruppe. Nå er det slik at raiding krever ekstremt mye organisering, planlegging og samarbeid, så det er viktig at folk ikke bare forsvinner for å snakke i telefonen til enhver tid. Men det finnes mange casual raidgrupper som raider færre ganger i uken og har en mindre streng policy på når man kan gå på do og spise osv.

Hvis han ikke er villig til å trappe ned, bør du jo spørre ham om hva som er viktigst - forholdet til deg eller å få stilig utstyr litt sjeldnere enn hvis han raider hardcore. Og ikke minst bør du spørre deg selv om du er interessert i å være sammen med en som nedprioriterer deg og ikke er villig til å tilbringe tid sammen med deg.

Vel..det funker ikke sånn at man bare sier at han skal spille enkelte dager.. Spør noen som er avhengig av 20 røyk om dagen om han/hun ikke kan trappe neg til 5 om dagen, og røyke bare 2 ganger i uka? For det første ser nok ikke røker selv at det er et problem å røyke, og ser han/hun det selv...skal jeg vedde på at det blir hardt likevel! Alle er vi forskjellige, så noen klarer det helt sikkert - men mange ville nok fått problemer. Og selv om røyk er noe annet enn spilling, så er jo avhengighetsfølelsen felles: "må ha det, bare må ha det".

Så mål én her, blir vel å få han til å innse SELV at han spiller i OVERKANT mye WoW...slik at HAN selv kan gjøre noe med det. Hjelper ikke å kjefte, mase eller syte så lenge han ikke ser problemet selv.

Og ja..er ER interessert i å være sammen med han, fordi om han nedprioriterer meg når han spiller.. Fordi han nedprioriterer meg ikke på noe annet område i livet, det er kun, og da mener jeg KUN WoW som er "vondt" i forholdet vårt. Og et sånt forhold som jeg har oppnådd med min kjære vokser ikke på trær...iallefall ikke for meg.

[Gjest ¤bella¤]

Og ja..er ER interessert i å være sammen med han, fordi om han nedprioriterer meg når han spiller.. Fordi han nedprioriterer meg ikke på noe annet område i livet, det er kun, og da mener jeg KUN WoW som er "vondt" i forholdet vårt. Og et sånt forhold som jeg har oppnådd med min kjære vokser ikke på trær...iallefall ikke for meg.

Høres uasett ikke ut som noe skikkelig forhold. Spiller da ingen rolle om han ikke nedprioriterer deg noe annet område i livet, men han nedprioriterer deg pga et spill. Respektløst og egoistisk.

[Gjest Sandbekken]

Oi! Jeg skal si det har skjedd mye på denne tråden siden sist jeg var innom!

Lillemeg*: Samtalen med sambo ble ikke helt som planlagt, slik gikk det for seg:

Han- spiller og er litt gretten med meg (jeg hadde vert ute hele dagen fordi jeg ikke orket å bare sitte å se på ryggen hans mens han spillte)

Meg-lager middag og sier at maten er klar

Han-ingen respons

Meg-lar bare middagen stå i gytene, legger meg under dyna og prøver å ikke gråte

Han- kommer inn til meg etter ca 20 min og legger seg ved siden av meg og spør hva som er galt

Meg-forklarer at jeg føler han forsvinner fra meg, at spillet tar for mye tid fra oss og at jeg savner det å kunne legge seg samtidig og bare snakke sammen.. jeg begynner å gråte..

Han- det later til at han forstår hva jeg mener og han holder rundt meg og kysser meg

Jeg føler ikke jeg fikk sagt alt jeg ville til ham, for det hele kom så brått på.. Det var følelsene som snakket, ikke fornuften som kansje kunne få ham til å forstå enda bedre.

Any way, nå er det gått et par dager siden dette hendte, og jeg synes han forbedret seg en smule, han spillte fortsatt hver dag, men han var i det minste ikke sur hvis jeg prøvde å føre en samtale med ham.. vi så film sammen, bestillte kina mat etc..

Men nå i dag er det HELT LIKT! jeg har vert på jobbinervju i dag og synes det var litt tøft, så jeg begynte å snakke om det med en gang jeg kom inn døren.. til svar fikk jeg: Hmm.. jah og noe mummling..

Jeg er helt rådvill nå TS, vet ikke selv hva som skal til.. får vel bare hengemed i denne tråden jeg også.. kansje noen smarte mennesker forteller oss hva vi skal gjøre..

Endret 23. februar 2009 av Sandbekken

[Gjest ¤bella¤]

Oi! Jeg skal si det har skjedd mye på denne tråden siden sist jeg var innom!

Lillemeg*: Samtalen med sambo ble ikke helt som planlagt, slik gikk det for seg:

Han- spiller og er litt gretten med meg (jeg hadde vert ute hele dagen fordi jeg ikke orket å bare sitte å se på ryggen hans mens han spillte)

Meg-lager middag og sier at maten er klar

Han-ingen respons

Meg-lar bare middagen stå i gytene, legger meg under dyna og prøver å ikke gråte

Han- kommer inn til meg etter ca 20 min og legger seg ved siden av meg og spør hva som er galt

Meg-forklarer at jeg føler han forsvinner fra meg, at spillet tar for mye tid fra oss og at jeg savner det å kunne legge seg samtidig og bare snakke sammen.. jeg begynner å gråte..

Han- det later til at han forstår hva jeg mener og han holder rundt meg og kysser meg

Jeg føler ikke jeg fikk sagt alt jeg ville til ham, for det hele kom så brått på.. Det var følelsene som snakket, ikke fornuften som kansje kunne få ham til å forstå enda bedre.

Any way, nå er det gått et par dager siden dette hendte, og jeg synes han forbedret seg en smule, han spillte fortsatt hver dag, men han var i det minste ikke sur hvis jeg prøvde å føre en samtale med ham.. vi så film sammen, bestillte kina mat etc..

Men nå i dag er det HELT LIKT! jeg har vert på jobbinervju i dag og synes det var litt tøft, så jeg begynte å snakke om det med en gang jeg kom inn døren.. til svar fikk jeg: Hmm.. jah og noe mummling..

Jeg er helt rådvill nå TS, vet ikke selv hva som skal til.. får vel bare hengemed i denne tråden jeg også.. kansje noen smarte mennesker forteller oss hva vi skal gjøre..

Uff så leit å lese. Har du prøvd å skrive ned det du føler i et brev til han, slik at om du ikke skulle klare å si det du mener i en konfrontasjon, så kan ha hvertfall lese det?

Du må jo nesten gi han et utimatum, selv om det kan være vanskelig og sårende. Du sier jo selv at det bare gikk en kort stund fra du sa i fra til det var tilbake til det samme gamle mønsteret.

:klemme:

[Gjest Sandbekken]

Uff så leit å lese. Har du prøvd å skrive ned det du føler i et brev til han, slik at om du ikke skulle klare å si det du mener i en konfrontasjon, så kan ha hvertfall lese det?

Du må jo nesten gi han et utimatum, selv om det kan være vanskelig og sårende. Du sier jo selv at det bare gikk en kort stund fra du sa i fra til det var tilbake til det samme gamle mønsteret.

:klemme:

Takk for råd ja, kansje jeg skal prøve meg på et brev? Det skader jo ikke..

Kansje jeg rett og slett skal vise ham denne tråden? eller blir det for heawy.. hva mener du?