Vi synger på siste verset

[Filur]

Det ser ut som det går mot slutten for meg og min samboer. Ting har hanglet siden før jul. Han er ikke her akkurat nå, og har ikke vert det på en god stund. Mye pga at jeg ikke vil ha han her.

Orker ikke gå inn på akkurat hva som er galt, men det synes svært uoverkommelig for min del, så jeg vil ikke akkurat vedde penger på at ting blir bra igjen. Ingenting er avklart enda, for vi prater nesten ikke sammen for tiden. Man kan si vi har en pause.

Venner og familie vet at ting ikke er som de skal, men ikke helt omfanget tror jeg. Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg ikke vil prate med noen om det, selv om jeg egentlig burde. Jeg har ikke noen klar problemstilling å komme med, jeg trenger bare å lette hjertet litt. Vi har vert samboere i halvannet år nå, og kjærester et halvt år før det. To år sammen altså. Det er jo litt det..

Han er/var mitt første ordentlige forhold. Jeg tror jeg elsket han på et tidspungt. Men hvordan vet man når man elsker noen..? Uansett, i det siste har jeg drevet med mitt, det har vert rart uten han, men jeg har ikke kjent skikkelig på det. Men så sitter jeg her i kveld, helt alene i leiligheten "vår". Og jeg er ensom. Det aller verste er egentlig at jeg ikke savner han, men jeg savner nærhet og kroppskontakt. Altså noen.. Tidligere har jeg savnet den mannen så mye at det har gjort fysisk vondt. Nå er det bare vondt at jeg ikke savner han spesifikt..

Hva er dette? Hvor er jeg hen følelsesmessig nå? Alt er bare et eneste rot innvendig. Jeg har jo aldri hatt kjærlighetssorg før. Ikke sånn..

Jeg vil så gjerne ha tilbake følelsene mine for han.. Han har ødelagt alt, og han skjønner det ikke selv engang! På han virker det som om vi bare er inni en dårlig periode, og at ting blir bra igjen. Jeg tror han tror det..

Som sagt, så er dette bare et klageinnlegg. Må bare få uttrykke meg på en eller annen måte. Men om noen har noe å bidra med så fyr løs. Merker jeg trenger litt trøst og en klem..

[Silli]

Det ser ut som det går mot slutten for meg og min samboer. Ting har hanglet siden før jul. Han er ikke her akkurat nå, og har ikke vert det på en god stund. Mye pga at jeg ikke vil ha han her.

Orker ikke gå inn på akkurat hva som er galt, men det synes svært uoverkommelig for min del, så jeg vil ikke akkurat vedde penger på at ting blir bra igjen. Ingenting er avklart enda, for vi prater nesten ikke sammen for tiden. Man kan si vi har en pause.

Venner og familie vet at ting ikke er som de skal, men ikke helt omfanget tror jeg. Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg ikke vil prate med noen om det, selv om jeg egentlig burde. Jeg har ikke noen klar problemstilling å komme med, jeg trenger bare å lette hjertet litt. Vi har vert samboere i halvannet år nå, og kjærester et halvt år før det. To år sammen altså. Det er jo litt det..

Han er/var mitt første ordentlige forhold. Jeg tror jeg elsket han på et tidspungt. Men hvordan vet man når man elsker noen..? Uansett, i det siste har jeg drevet med mitt, det har vert rart uten han, men jeg har ikke kjent skikkelig på det. Men så sitter jeg her i kveld, helt alene i leiligheten "vår". Og jeg er ensom. Det aller verste er egentlig at jeg ikke savner han, men jeg savner nærhet og kroppskontakt. Altså noen.. Tidligere har jeg savnet den mannen så mye at det har gjort fysisk vondt. Nå er det bare vondt at jeg ikke savner han spesifikt..

Hva er dette? Hvor er jeg hen følelsesmessig nå? Alt er bare et eneste rot innvendig. Jeg har jo aldri hatt kjærlighetssorg før. Ikke sånn..

Jeg vil så gjerne ha tilbake følelsene mine for han.. Han har ødelagt alt, og han skjønner det ikke selv engang! På han virker det som om vi bare er inni en dårlig periode, og at ting blir bra igjen. Jeg tror han tror det..

Som sagt, så er dette bare et klageinnlegg. Må bare få uttrykke meg på en eller annen måte. Men om noen har noe å bidra med så fyr løs. Merker jeg trenger litt trøst og en klem..

det høres fælt ut , men kanskje ikke det er meningen det skal være dere to ...

du skal ihvertfall få en klem av meg =)

[Gjest Manne_Mann]

"Han har ødelagt alt, og han skjønner det ikke selv engang!"

Og du har selfølgelig vært den flotte dama som bidrar til glede og holder igang hans "forelskelse"...

Du får det du sår, vanskelig for å tro att alt er hans skyld.

[angeleyes]

Sender over en god

[Hilde Christina]

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg vil så gjerne ha tilbake følelsene mine for han.. Han har ødelagt alt, og han skjønner det ikke selv engang! På han virker det som om vi bare er inni en dårlig periode, og at ting blir bra igjen. Jeg tror han tror det..

Her i heimen er det jeg som ikke innser at jeg har ødelagt alt. Jeg tror det bare er en dårlig periode vi har.

Men lykke til

[Pokahonta]

Klem til deg!!!!

Kjenner jeg får vondt i magen på dine vegne. Livet er ikke fest i slike perioder. Likevel høres du veldig reflektert ut og analyserer situasjonen godt.

Ikke gi deg før du er sikker, men ikke utslett deg selv i prosessen heller!!

Lykke lykke til!!

[Filur]

Tusen takk for klemmer og fine ord dere, det hjelper..

det høres fælt ut , men kanskje ikke det er meningen det skal være dere to ...

du skal ihvertfall få en klem av meg =)

Det har du nok helt rett i. Jeg har ikke helt troen på livslange, monogame forhold. Selvfølgelig klarer noen det, men jeg føler at mange har tilmålt tid sammen, der de tilfører hverandre godt, helt til det føles riktig å bryte. Vi er der nå. Men uansett overbevisning, så gjør det så vondt!

"Han har ødelagt alt, og han skjønner det ikke selv engang!"

Og du har selfølgelig vært den flotte dama som bidrar til glede og holder igang hans "forelskelse"...

Du får det du sår, vanskelig for å tro att alt er hans skyld.

Det er hans skyld. Jeg har vert en utrolig god kjæreste. Uansett hvor desillusjonert det høres ut, så er det faktisk slik i denne situasjonen.

Her i heimen er det jeg som ikke innser at jeg har ødelagt alt. Jeg tror det bare er en dårlig periode vi har.

Men lykke til

Du høres ihvertfall reflektert nok ut til å vite at din kjære ikke har det bra. Om min bare hadde hørt på meg, så hadde vi kanskje hatt det godt sammen fremdeles.

Klem til deg!!!!

Kjenner jeg får vondt i magen på dine vegne. Livet er ikke fest i slike perioder. Likevel høres du veldig reflektert ut og analyserer situasjonen godt.

Ikke gi deg før du er sikker, men ikke utslett deg selv i prosessen heller!!

Lykke lykke til!!

Nei, man må jo aldri gi seg om det kan være noe igjen å redde. Er kanskje derfor jeg setter ord på noen følelser nå, fordi jeg har prøvd det jeg makter.

Jeg bekymrer meg sånn for han.. Jeg skal alltids klare meg. Det gjør nok han også, men grunnen til at vi går i hver vår retning nå er at jeg har inntatt en slags morsrolle for han. Jeg har støttet gjennom hans opp og nedturer, og fått han bort fra et rimelig destruktivt reaksjonsmønster med alkohol og tilfeldig sex, så snart livet går han imot. Er redd han skal falle tilbake til det..

Men omsorgsrollen er ikke meg i det hele tatt. Jeg er egentlig stikk motsatt. Jeg synes ordtaket "Ethvert forhold har en leder og en følger" passer bra. Jeg er en følger. Det er han også, og jeg har blitt tvunget inn i en lederrolle som jeg overhodet ikke føler meg hjemme i. Å være dominant tar mer av meg enn jeg klarer å gi.

Alt dette går litt over hodet på han. Han er bare irritert fordi jeg oppfører meg som mora hans. Men når jeg ikke pusher så sitter han der å stuker og får ikke gjort en dritt. Han nekter plent å forstå sammenhengen og hvorfor jeg føler som jeg gjør. Enda jeg har forklart det på tusen forskjellige måter. Når han er så lukket, så er det vel ikke mer jeg kan gjøre da..

[Gjest task]

du gjør han ikke en tjeneste ved å "passe på" han, det må du ikke tro.

du har hjulpet han, nå er det opp til han å prøve seg på egenhånd. idiotisk å kaste bort mer tid på et sånt forhold. han setter jo ikke engang pris på det !

og man elsker noen når man ikke trenger å stille spørsmålstegn ved om man elsker vedkommende.

[Gjest gob]

Alt dette går litt over hodet på han. Han er bare irritert fordi jeg oppfører meg som mora hans. Men når jeg ikke pusher så sitter han der å stuker og får ikke gjort en dritt. Han nekter plent å forstå sammenhengen og hvorfor jeg føler som jeg gjør. Enda jeg har forklart det på tusen forskjellige måter. Når han er så lukket, så er det vel ikke mer jeg kan gjøre da..

Nei, jeg tror heller ikke det er mer du kan gjøre når han ikke viser endring. Når han ikke en gang forstår. Jeg flyttet fra en eks og nå 15 år etter så er han den samme og tar lite lite ansvar.

Du har styrke nok til å sette en sluttstrek. Iallfall sånn jeg oppfattet innlegget ditt. Det er på tide å ta det steget nå og ikke seigpine deg. Det blir ikke noe lettere om 2 mnd. Det eneste du får ut av det er to bortkasta måneder.

[onyx]

Men omsorgsrollen er ikke meg i det hele tatt. Jeg er egentlig stikk motsatt. Jeg synes ordtaket "Ethvert forhold har en leder og en følger" passer bra. Jeg er en følger. Det er han også, og jeg har blitt tvunget inn i en lederrolle som jeg overhodet ikke føler meg hjemme i. Å være dominant tar mer av meg enn jeg klarer å gi.

Hva i alle dager mener du med dette? Dette ordtaket har jeg aldri hørt og jeg må si at det ikke høres ut som en oppskrift på noe godt forhold hvis man på forhånd har bestemt seg for å innta en bestemt rolle.