Hater du eksen din fremdeles?

[Gjest Forsmådd]

Jeg har blitt dumpa, og det på en litt fæl måte, og er nå i den fasen av sorgen hvor jeg hater han av hele mitt hjerte. Jeg sitter og krangler med han i hodet mitt dagen lang, skriver lister om alt som er galt med han, håper han har det jævlig og er ulykkelig resten av livet, at han stryker i alle fagene han tar, får kjønnsvorter, baksmell på skatten, sklir og brekker foten. Jeg sitter og plotter hevn, leker med tanken å ringe den nye kjæresten hans og avsløre en ting og to som sikkert bryter dem opp. Jeg holder meg unna han, men når jeg er i skikkelig dårlig humør håper jeg at jeg møter han på vei til butikken slik at jeg kan skjelle han ut. Jeg håper han kommer krypende tilbake til meg en dag, slik at jeg kan sparke ham mens han ligger nede og la han føle en brøkdel av den smerten jeg har hatt. Jeg hater han virkelig.

Og jeg bruker ikke ordet hat løst her, jeg mener han er det dårligste mennesket i hele verden og den første og eneste personen jeg virkelig HATER. Det er egentlig ganske befriende å ha denne følelsen, i motsetning til depresjon, selvmordstanker og selvbebreiding som jeg har dvelet ved i over en måned nå. Likevel føler jeg det er litt misplassert og overdrevet hat, men det er bare en fase sant? Noen her som har hatet eksen resten av livet?

En kompis sa at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Ergo så er man ikke helt over fyren før man faktisk driter i om han er ulykkelig eller ei. I tillegg så sies det jo alltid at man skal tilgi de som har såret deg for å komme seg videre.

Akkurat nå ser jeg bare ikke den dagen komme, for jeg er så intenst forbanna på han og hater han for den smerten han har påført meg.

Vet ikke hva jeg vil frem til med dette, kanskje se om noen har vært i samme situasjon eller har en eller annen åndelig og overmenneskelig vis ting å si om det. Eventuelt bare få det skrevet ned før hodet eksploderer.

[Lissi]

Ja sett ord på det og få det ut!!!!

Utrolig lurt. Hvem kan vel være likegyldig fra dag 1? Da har man ikke følelser da.

Klart du må gjennom en sorgprosess og sinnaprosess.

Gi det litt tid så skal du se at du klarer legge det til siden.

[Gjest strykebrett]

Hadde akkurat samme opplevelsen med en eks selv så jeg skjønner deg godt jeg. Tror det faktisk er ganske naturlige følelser å få.

Det beste du kan gjøre er å begynne å bygge opp livet dit uten denne fyren igjen. Prøv så godt du kan å finne på noe moro, tenke på noe annet. Med tiden vil raseriet gå over av seg selv så lenge det ikke får næring.

[waco]

Kanskje det hjelper med selvfølelsen å fortelle den nye kjæresten hans et eller annet vemmelig om typen?

Jeg må ærlig innrøme at jeg har ved enkelte anledninger gjort dette før. En gang for mange mange år siden så fortalte jeg den nye typen til en jente jeg hadde holdt på med, at denne jenta er ganske utroelig og at innen et halvt år så har hun pult med mange flere.

Han takket for opplysningen og mente at han skal holde et øye eller to oppe,. Tror dere ikke hu jenta var utro mot han også? Flere ganger til og med.

Det var faktisk en deilig følelse.

Når man blir sammen med en ny person så ser ikke jeg noe galt i å få med referanser fra tidligere kjærester, en slags attest, noe vandelsgreier sånn som mette marit måtte gjennomgå.

(forresten mette marit strøk egentlig på testen, men siden det har med kongelige å gjøre så gjorde det ingen ting).

[Hilde Christina]

Hmm, jeg er forsåvidt ikke enig i at det motsatte av kjærlighet er hat og det å gå rundt og ønske noen død tar MYE energi du heller kan bruke på andre ting.

Det går over

Jeg har en eks jeg fortsatt hater i den forstand at jeg ville feiret i begravelsen hans om han døde, men jeg tenker ikke over det i hverdagen og så lenge det ikke går utover andre ting kan jeg gjerne hate ham til jeg dør =)

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Akkurat nå har jeg veldig lyst å opplyse den nye dama om en ting eller to, men jeg vil også gå fra dette med stolthet og verdighet i behold. Håper bare at jeg for hans og hennes del ikke møter dem med det første, er jeg i litt dårlig humør eller full da så kan det fort komme mye eder og galle som vi alle kommer til å angre på. Men det frister utrolig, for ingenting plager meg mer enn at han er lykkelig med ny kjæreste nå imens jeg går gjennom det verste jeg har opplevd i mitt liv.

Håper jeg ender opp med å føle litt som deg Hilde Christina, for jeg vet virkelig ikke om jeg kommer til å tilgi ham noen gang. Jeg tror aldri vi kommer til å bli venner, det vil jeg ikke heller. Men jeg håper at hatet ikke spiser meg opp i evighet, det tar veldig mye energi. Å fortsette å synes at han er en drittsekk men generelt sett ikke bry meg om han, er en grei mellomting

[Gjest Gjest]

Unnskyld meg, men hvordan går det an å plutselig hate en man har elsket? Å si så mye stygt om en person man har vært sammen med og glad i er helt bak mål spør du meg. Klart man kan være skuffet og forbanna, men hva slags forhold har dere egentlig hatt når han er den verste mannen på jord? Og hvorfor i all verden har du vært sammen med verdens verste mann...?? Dette blir for dumt, og det har jeg alltid ment.

(Jeg var selv sammen med en mann jeg elsket, i tre år. Han var utro flere ganger i løpet av forholdet, og fikk til og med et barn med en av eksene sine mens vi var sammen. Likevel husker jeg da inderlig godt hvorfor jeg elsket ham. Og jeg har et greit forhold til ham i dag. Neimen om jeg går rundt og ønsker ham død!)

[Gjest Gjest_petter_*]

Hater også eksen min. Hun brukte meg som en rebound

(noe jeg egentlig burde skjønt). Og dumpet meg på en jævelig dårlig måte, uten å vise noe som helst hensyn eller medfølelse. Kan ikke skjønne hvordan jeg kunne være glad i denne jenta.

Så jeg hater den jenta. Følelsene mine begynner sakte men sikkert å gå mer over i likegyldighet da

[stjernekyss]

Kanskje det hjelper med selvfølelsen å fortelle den nye kjæresten hans et eller annet vemmelig om typen?

Jeg må ærlig innrøme at jeg har ved enkelte anledninger gjort dette før.

Wow, vi er virkelig så ulike waco! Håper vi aldri treffer hverandre, enig?

[stjernekyss]

Unnskyld meg, men hvordan går det an å plutselig hate en man har elsket?

Jeg tenker at det er en tynn tråd mellom å elske og å hate. Begge deler er fryktelig sterke følelser. Jeg tror ikke at det går an å hate noen man ikke først har elsket.

Men så mener jeg også at det er viktig å ikke gi etter for det hatet.

Be the better woman

Jeg hater ingen av eksene mine, men jeg har så smått begynt å angre på at jeg noensinne traff en jeg var sammen med for åresvis siden, iom at han fortsatt ikke slutter å tlfterrorisere meg. Det synes jeg er ganske bra jobbet, så mange år etter

[waco]

nå er det jo sånn at handlinger man gjør når man er deprimert ikke nødvendigvis er de samme som når man er glad og fornøyd med tilværelsen...!

[Gjest Gjest]

Jeg hater ikke noen av eksene mine jeg, selv om jeg også har blitt dumpa et par ganger på måter som jeg gjerne skulle vært foruten. Jeg ble sint, forferdelig skuffa og skjønner ikke at man kan behandle noen man har elsket på den måte, men jeg har aldri følt hat mot noen av dem. Den dag i dag er jeg helt likegyldig, iallfall til han ene. Den andre vil jeg helst unngå, og det er heller ikke særlig vanskelig siden han bor på den andre siden av jorda:) Men, for all del; FÅ DET UT! Så kommer du over han fortere, og kan begynne å se etter andre fisker i havet.

[Colargol]

Ingen av mine x-er er blitt mine fiender i ettertid, men jeg har da vært sinna så det har holdt -og så gått over til likegyldighet. Møter jeg en ex nå, så kan vi godt hilse og ta en kopp kaffe.

Du er sinna, men det verste sinne vil gå over uansett hvor ille det er nå. Du vil jo ikke gå rundt med aggresjon og sinne i kroppen på grunn av en fyr som har vært kjip mot deg?

Og der kommer også dette med å "sladre" til den nye kjæresten hans inn. Hva oppnår du? Du oppnår at din ex blir enda mer slem/kjip/teit mot deg fordi du har fortalt private ting som var mellom dere to til dama han akkurat nå vil vise seg fra sin beste side til.

I tillegg så kan det hende den nye kjæresten hans betror seg til sine venninner igjen osv. om det du har fortalt, -og du ender opp som den "gærne x-en" i større grad enn du kanskje hadde trodd.

Om du har hevntanker fordi du egentlig vil ha ham tilbake, så tror jeg mange kan fortelle deg at hevn funker dårlig.

Sinne går over, og når du får noen smil i magen igjen -så finner du sikkert en ny en, og den gamle er long gone! Gi det litt tid!

**

Endret 18. februar 2009 av Colargol

[Shaz]

Jeg hater ingen, men at jeg kan være skuffet, sjokkert og forundret over oppførsel er noe annet, men det går ofte over av seg selv etter en stund når man har kommet seg videre.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at det er en tynn tråd mellom å elske og å hate. Begge deler er fryktelig sterke følelser. Jeg tror ikke at det går an å hate noen man ikke først har elsket.

Enig. Det er det jeg og mener, at det er en tynn linje mellom hat og kjærlighet. Og at det motsatte av kjærlighet er likegyldighet (ikke hat), og det er derfor det er målet mitt.

Dessuten ønsker jeg ikke å huske på ham som en bra mann som jeg elsket. Selv om han var bra når vi hadde det bra, så fremviste han på slutten noen helt uspiselige kvaliteter og karaktersvikter som jeg aldri hadde trodd om han. Det var ikke bra egenskaper, og ikke det jeg ble forelsket i. Jeg er venner med alle eksene mine, men i dette tilfellet håper jeg faktisk at det aldri blir noe vennskap mellom oss. Jeg vet at sorg og sinne kan forsvinne helt, hvordan ting føles og kjennes er vanskelig å huske i ettertid, så jeg sier faktisk til meg selv daglig at jeg IKKE skal glemme hva han gjorde mot meg.

Men jeg har heller ikke lyst til å hate han resten av livet, jeg har lyst at alt dette skal gå over og at jeg blir mitt vanlige lykkelige jeg igjen

[Gjest Gjest_cornelia_*]

min eks dumpet meg på en veldig brutal måte etter mange år som samboere og kjærester. jeg hatet han aldri, men var selvsagt såret, skuffet, overrasket og lei meg over at en som påstod han elsket meg kunne gjøre noe slikt som han gjorde. Noen ganger vurderte jeg å kjefte på han. Fortelle han hva slags drittsekk han hadde vært. Fortelle han at jeg var mer verdt enn behandlingen han hadde gitt meg. Men jeg gjorde det aldri.

I ettertid var jeg utrolig glad for det. Jeg gikk med æren i behold. Jeg er den som kan smile i ettertid, fordi jeg ikke oppførte meg som en drittsekk. Mens han kan sitte der med sin følelse over hvordan han opptrådte mot en person han fortsatt visstnok i ettertid sier han er glad i, og angrer for at han dumpet.

Hold deg unna han. Vær likegyldig ovenfor han. Få det ut på andre måter. Det har ingen hensikt i å prøve å ta hevn. da blir du like ille som han. Det blir dessuten vanskeligere for han å bli heelt ferdig med deg, om du oppfører deg likegyldig;) Er du derimot "slem" tilbake, så har han nok en grunn for hvorfor han gjorde de vonde tingene han gjorde mot deg.

Tro meg, om en stund, noen måneder om du er heldig, så vil du se at det var en lur avgjørelse. Avgjørelsen om å bare trekke deg vekk.

Er det ikke forresten bedre at den nye dama hans vil oppdage hvordan han er, etterhvert, når han har klusset bort enda flere år av livet sitt, enn å gi dem den billetten nå? Han vil garantert bare finne seg ei ny ei uansett. La dem leve sitt liv. Hverdagen kommer tidsnok for dem og!

[Gjest Nadia, 36]

Absolutt. Det er 5 år siden han dumpet meg, men jeg hater ham like mye nå som da. Ser jeg ham på gaten overser jeg han.

[Gjest Gjest]

Jeg hater også eksen. Og jeg er ikke så opptatt av å ha æren i behold og jeg driter en lang marsj i hva han tenker om meg. Jeg har sagt hva jeg mener om han og ikke spart på noe.

Og ikke har jeg opplevd hverken tap av ære eller mindre selvfølelse i ettertid....jeg går fortsatt med hodet høyt. Og mitt liv har gått videre med ny partner, mye bedre enn det noen gang var med han.

[stjernekyss]

Enig. Det er det jeg og mener, at det er en tynn linje mellom hat og kjærlighet. Og at det motsatte av kjærlighet er likegyldighet (ikke hat), og det er derfor det er målet mitt.

Dessuten ønsker jeg ikke å huske på ham som en bra mann som jeg elsket. Selv om han var bra når vi hadde det bra, så fremviste han på slutten noen helt uspiselige kvaliteter og karaktersvikter som jeg aldri hadde trodd om han. Det var ikke bra egenskaper, og ikke det jeg ble forelsket i. Jeg er venner med alle eksene mine, men i dette tilfellet håper jeg faktisk at det aldri blir noe vennskap mellom oss. Jeg vet at sorg og sinne kan forsvinne helt, hvordan ting føles og kjennes er vanskelig å huske i ettertid, så jeg sier faktisk til meg selv daglig at jeg IKKE skal glemme hva han gjorde mot meg.

Men jeg har heller ikke lyst til å hate han resten av livet, jeg har lyst at alt dette skal gå over og at jeg blir mitt vanlige lykkelige jeg igjen

Jeg kjenner meg veldig igjen det du skriver. Mannen min gikk fra meg i fjor, og jeg har ikke det minste lyst til å ha noe med ham å gjøre. Sånne mennesker vil jeg rett og slett ikke ha i arsenalet mitt. Jeg hatet han nok ganske mye, men jeg har akkurat overlevd en frontkollisjon, og det ristet en del på plass i livet mitt.

Nå er jeg glad for at jeg ikke har han i livet mitt. Jeg føler ikke noe emosjonelt bånd til ham lenger. Det ble bare borte i kjølvannet av kollisjonen. Veldig deilig.

Jeg synes ikke du skal hate deg for at du fortsatt hater ham. Følelsene lever litt sitt eget liv. Jeg tror det går fortere over hvis man tillater seg å ha de følelsene man har til enhver tid. Det betyr ikke at man trenger å handle på dem, men tanker og følelser er ikke forbudte.

Du kommer til å få det helt fint igjen, og han kommer til å bli noe som hører hjemme i fortiden. Og ikke mer.

Tiden hjelper

[Gjest Forsmådd]

Det med å gå fra det med æren i behold er litt pga hevn det og. Som sagt så har jeg et indre håp om at han en dag kommer krypende tilbake, slik at jeg kan gjøre mot han det han gjorde mot meg. Jeg håper han angrer på dette resten av livet, og for at han skal gjøre det så må jeg vise meg fra min beste side.

Men - som sagt - så håper jeg jo den dagen kommer hvor jeg driter helt fullstendig i om han kryper tilbake eller ei!

Er vel ikke mer å gjøre enn å ta tiden til hjelp.. *sukk*

Imens skriver jeg masse stygge ting om han i en dagbok som jeg håper jeg kan le av om ikke så lenge.

Men f**n.. samtidig så mener jeg han fortjener å svi litt. NÅ! Han har sluppet for lett unna, alle hans egoistiske og hensynsløse gjerninger og ord har brakt ham lykke. Han har gjort fæle ting mot meg OG mot den nye dama, og det har bare gått godt for han. Jeg har trukket meg unna i stillhet for å sitte her og gråte, han går rundt i forelskelsens rus og glede. Det er så urettferdig.