Dattra mi

[Gjest Gjest_Mor_*]

Hei jeg er mor til 4 barn. Mannen min døde for 3 år siden. Og etter det har vi hatt det ganske tøft her i huset.

Har vært veldig depromert i de siste åra. Og for å være helt ærlig så har jeg egentlig ikke "vært der for barna mine" følelsemessig. og jeg er fryktelig lei for det.

men saken er at ho eldste dattera mi reiste til **** i sommer 2008 for et språkkurs. Hun pleide å ordne med regninger og sånt fordi jeg er syk ofte, så vi hadde sånn nettbank greier. Jeg visste ikke så veldig mye om data og sånt så hun pleide å gjøre det for meg. Stolte 100% på henne.

Men etter hun reiste fant jeg ut at hun svindlet meg med 100 000 kroner. Og i 2007 hadde jeg det helt jævlig siden hun drev å tok penger uten at jeg visste om det. og da hadde jeg selfølgelig dårlig råd og sånt. pleide ofte å krangle mye på grunn av det.

Da hun var i **** tok hun aldri kontakt med oss hjemme. hun kontaktet bare når hun trengte penger. Hun er 20 år.

Hun kom tilbake fra **** og jeg la saken foran henne. Spurte hvorfor hun gjorde det og det eneste svaret jeg fikk var jeg lånte 25 000 til vennina mi siden hun hadde problemer hjemme. greit sa jeg .. men hva med resten av pengene?

Hun hadde problemer med ekstremt Akne og sånt.. så hun hadde brukt alle penger på det da. . LAser behandling og alt mulig. Jeg sa det går bra og tilga henne. Jeg bryr meg egentlig ikke om penger. og hun gråt mye og sa unnskyld og sånt. men i sept skulle hun begynne på universitet og flyttet til en annen by her i Norge. Etter hun har flyttet tar hun aldri kontakt med oss.

hver gang jeg ringer så tar ho aldri opp telefon. har blokkert begge søstrene sine fra msn facebook og alt.

Kom aldri hjem på besøk eller noe. og Forrige uke dro jg til studenthus for å snakke med henne siden jeg ble kjempe beskymret for henne.

Men da jg kom frem ville hun ikke engang prate med meg eller hilse på meg, jeg gråt og endelig fikk jeg snakke med henne. men Alt jg spurte henne fikk jeg svar "Jeg vet ikke jeg vet ikke"

Også vil hun ikke komme hjem engang.

jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Er bare så lei meg. jeg vet ikke hvrfor hun hater meg så mye.

Jeg har ikke lyst til å miste henne, hun betyr så utrolig mye for meg. men hvorfor skjønner hun ikke det?

Endret 18. februar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

hei

Mor og datter forhold kan være velidig komplisert, det har jeg god erfaring med..

Er litt vanskelig å vite om hvorfor ho ikke vil kontakte deg og veldig trist. Jeg kan skjønne at du blir lei deg og sånt.

Det kan hende at ho føler at det er for smertefult for henne å være sammen med dere for at ho blir minnet på den dårlige perioden av livet hennes?

eller..så kan det hende at ho gjorde/eller gjør andre ting som ho ikke vil at dere skal finne ut av...det er bare en tanke dette altså...

Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg var deg..

hvis ho nekter å snakke med deg er det nok veldig lite du kan gjøre...

Kanskje du kan prøve å få et sikkelig svar ut av henne en gang til?

Eller kanskje gi henne mer pause...

Jeg følte at jeg ALDRI kunne være med selv med moren min, og dette gjør at jeg allitd tar avstand fra henne, for at vi skal begynne å krangle holder det med at jeg sier EN gal ting..

Men jeg kjenner ikke deg eller datteren din, så er litt vanskelig å si...

[Gjest Christabelle]

Uff, dette hørtes ikke så greit ut.

Klem til deg!

Jeg har dessverre ingen råd å komme med, annet enn at du ikke må gi opp. Det kan være tenåringstrass, og det kan være at det vil gå over.

En annen tanke som slo meg, var at hun kanskje ikke har følt at du har vært der for henne, av de grunnene du oppga. Dette, kombinert med at pappaen gikk bort, er kanskje en grunn til at hun trekker seg unna.

Det med pengene, ville jeg definitivt ha slått hardt ned på. Jeg ville ha ordnet en nedbetalingsplan, slik at det får konsekvenser. For meg virket det som om det på en måte "var greit" at hun utnyttet din sårbare situasjon på det groveste. Noe som selvsagt ikke skal være OK.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en familirådgiver, for å rydde opp i følelser og situasjonen din. Det kan ikke være lett å føle at datteren din distansierer seg fra resten av familien. Hva med de andre tre barna, bor de hjemme?

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å forstå ord når de ikke har blitt fulgtopp i handling gjennom oppveksten...er nok ike lett for datteren din heller, tror nok alle skulle ønske at situasjonen hadde vært en annen...Ikke gi deg vis at du bryr deg, gi henne tid, men ikke vær masete. Oppfør deg modent og be om unskyldning for det som har skedd i fortiden. sett deg inn i hennes situasjon og si at du skjønner det ikke er lett, prøv også å få henne til å førstå situasjonen utifra din side. ikke klandr henne for noe, vennlig. skriv et brev til henne, om det du føler og at du er glad i henne. dette kan hun åpne og lese i fred, la det synke inn og velge hvordan hun vil forholde seg til det. si at det var synd ting var blitt som de er, men at du er villig til å forandre på ting, og at ting ikke trenger å være slik de er nå. skriv at du savner henne, men at hun skal få velge selv hva hun ønsker

[Gjest Gjest Mor]

Har prøvd å snakke med henne flere ganger, både i streng tone og vennlig. det hjelper ikke alt hun svarer tilbake er jeg vet ikke.

Ja andre barna mine bor hjemme de er små. de tar det veldig tungt. minste man tror at vi har gjort noe kjempe dumt derfor vil ikke eldste søster komme hjem. merker at de savner henne skikkelig,

men det familierådgiving greiene.. har noen hatt noe erfaring med det? hvordan er det ? hjelper det?

Det er den siste veien jeg ser nå

og ja har lagd en nedbetalingsplan, skal begynne med det så snart ting blir bedre

tusen takk for de gode råd =)

[Gjest Gjest]

Eller du kan la datteren din være i fred, få leve sitt eget liv en periode. Jeg har selv hatt lange perioder der jeg ikke har orket å ha kontakt med familien min fordi det minner meg om mindre gode tider. Det at datteren din tidligere har måtte "ta seg av" moren sin fordi du er deprimet og har mistet faren sin syns jeg er gode grunner til å prøve livet uten familie.

[stjernekyss]

Det er vanskelig å forstå ord når de ikke har blitt fulgtopp i handling gjennom oppveksten...er nok ike lett for datteren din heller, tror nok alle skulle ønske at situasjonen hadde vært en annen...Ikke gi deg vis at du bryr deg, gi henne tid, men ikke vær masete. Oppfør deg modent og be om unskyldning for det som har skedd i fortiden. sett deg inn i hennes situasjon og si at du skjønner det ikke er lett, prøv også å få henne til å førstå situasjonen utifra din side. ikke klandr henne for noe, vennlig. skriv et brev til henne, om det du føler og at du er glad i henne. dette kan hun åpne og lese i fred, la det synke inn og velge hvordan hun vil forholde seg til det. si at det var synd ting var blitt som de er, men at du er villig til å forandre på ting, og at ting ikke trenger å være slik de er nå. skriv at du savner henne, men at hun skal få velge selv hva hun ønsker

Veldig fint skrevet gjest.

Først og fremst: kondolerer

Så: Jeg tenker også at du må sette deg inni hennes situasjon. På en måte som ikke blir ovenfra og ned.

Jeg mistet selv pappan min for et par år siden, og kjenner meg igjen i noe av det du skriver, og det endte også med at jeg trakk meg vekk fra mamma. Alle situasjoner er ulike, men jeg kan dele de tankene jeg får av å lese innlegget ditt.

Det jeg tenker er at hun fikk alt for mye ansvar da far ble borte. Hun måtte ta seg av det økonomiske, som 17 åring, etter å ha mistet pappan sin, fordi du var deprimert og ikke flink i data.

Beklager, her må jeg slå hardt ned på deg, dette holder ikke. Du må lære deg data. Jeg tenker at du har hovedkjernen her. Hun var barnet. Ikke du. Du skulle tatt ansvar.

Du sier selv at du ikke klarte å være der for barna dine, og det har du nok rett i. Og dette har nok vært fryktelig tøft for henne, i en svært sårbar tid. Hun har også vært deprimert.

Jeg er litt hard mot deg nå, og det er ikke fordi jeg ikke har forståelse for din situasjon, det har jeg. Jeg har forståelse for hennes situasjon også. Jeg vil bare være ærlig mot deg, ok?

Min mamma presterte noen ganger å si at det var verre å miste en livsledsager enn å miste en pappa. Å minimere andres sorg på den måten er et skikkelig overgrep. Ikke visste hun noe om det heller, for hun har aldri mistet en far i ung alder. Faktisk har hun aldri mistet en far til dags dato. Jeg vet ikke om du har gjort noe tilsvarende, men kanskje datteren din har fått den følelsen i og med at du ikke har vært tilgjengelig? En tanke.

For meg var mamma en alt for stor del av livet mitt, på en negativ måte. Hun ringte hele tiden, ble bekymret hvis hun ikke fikk tak i meg, kom hjem til meg og klagde over hvor sliten hun var, ringte og var hysterisk hvis hun ikke fant nøklene sine/ dataen ikke virket/ en rosa elefant som hoppet i sengen hennes etc. Hun ble en skikkelig byrde for meg, og jeg klarte ikke å si i fra på en måte som ikke gjorde det hele verre. Og ikke minst: hun fortalte meg alltid hvordan jeg hadde det.

Jeg hadde en kjempeturn nå i høst, det ligger en tråd her, hvis du er interessert. Det endte med at jeg ikke kunne ha noe kontakt med henne i det hele tatt. Jeg forsøkte fra tid til annen å åpne opp for litt kontakt, men da slukte hun meg hel.

Nå har jeg akkurat vært i en frontkollisjon, og det var faktisk ikke helt enkelt til å begynne med ift mamma. Hun skjønner ikke helt hvor hun slutter og hvor jeg begynner og omvendt. Men jeg havnet altså i en situasjon hvor jeg ble avhengig av hjelp, fra mange. Og det var virkelig ikke enkelt for meg.

Men nå klarer jeg bedre å si klart i fra om grensene mine. Jeg tror det er en kombinasjon av den jobben som ble gjort i høst, så hun forstår at jeg mener alvor, og at jeg føler meg trygg når jeg sier i fra. Hun gjør fortsatt noen blemmer, men jeg kan sette henne på plass og hun lar seg regulere. Det er fortsatt ikke helt lett, men det går seg til.

Kan hende virkeligheten for dere er helt annerledes, og da må du i såfall ta dette som et vennlig forsøk på å belyse et mulig alternativ.

Jeg ville nok vært litt bekymret i forhold til pengene ja, og da tenker jeg i forhold til hvorfor en 20-åring har behov for så mye penger. Jeg tror kanskje jeg ville ringt eller skrevet et brev og sagt at du respekterer at hun trenger å trekke seg tilbake (og da må du respektere det også), og at hun skal få den tiden hun trenger (og da må hun få det også), men at du trenger å vite hva pengene er gått til, og du trenger å være trygg på at dette er sannheten. Så skal hun få all tid i verden (og da må hun få det også).

Og, hvis du skulle finne på å kontakte henne, tenk deg godt om. Hva trenger hun å høre? Trenger hun å høre at du er bekymret? Trenger hun å høre at du har det vanskelig? Trenger hun at du forteller at det er åpent for å snakke om hennes følelser? Hold dine følelser tilbake.

Hun er ung, hun har mistet pappan sin, hun er sikkert drittlei. Trenger å leve et liv som ikke er et sluk. Et liv fylt med glede. Et liv hun styrer og regulerer selv.

Etter å ha funnet ut av pengesituasjonen, ha tillitt til at hun er stor nok til å ta sine egne valg. Gjøre sine egne feil, og lære av dem.

Det er helt greit å trekke seg unna noen måneder/år. Dere er familie, og i bunnen elsker hun dere.

Du kan ikke holde henne tilbake, men hvis du slipper henne, så kanskje hun kommer helt på egenhånd.

Lykke til

[stjernekyss]

Og ikke bruk ordet "svindle" om din egen datter. Det er ufint.

[stjernekyss]

En ting til, ift at hun har blokkert søsknene sine.

Da jeg brøt kontakten med mamma, forsøkte hun å nå meg via søsteren min.

Dette førte til at jeg ikke snakket med søsteren min heller på en stund.

[Gjest Gjest Mor]

Jeg skjønner jo at hun har hatt det veldig tøft selv. Respekterer følelsene hennes, og hun sa klart i fra at hun han ikke gjøre alt for meg og det godtok jeg det er derfor jeg sitter her idag og skriver det til dere. Hun orket ikke å styre de greiene, da lærte jg meg data sånn at jeg ikke skulle bli en byrde for henne. jeg kontaktet henne ikke i et halvt år, tenkte hun trenger tid for seg selv, men for en eller annen grunn sier mage følelsen min at hun har det ikke bra og virkelig trenger hjelp.

Jeg mener ikke at jeg stoler ikke på henne, men hva skulle en 20-åring med så masse penger? jg spurte henne en gang om hun kunne fortelle navnet til vennina hennes, og gav meg feil navn og addresse. Pengene vil jeg ikke stresse henne med, det kan vi ta senere når ting begynner å falle på plass igjen for oss begge.

Nå har jeg tenkt at jeg ikke skal kontakte henne helt til hun er klar for å snakke eller noe.

MEn jeg er bare så redd for at hun ikke er med i dårlige aktiviteter som hun ikke burde være med på. det er det eneste som beskymrer meg.

[stjernekyss]

Det skjønner jeg at du er redd for. Hva tror du? Er det en moderlig bekymring, eller tror du det er en reel fare for at hun holder på med noe potensielt farlig?

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod