Å be om unnskyldning

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg er en jente som gjennom årene har opplevd en del ganger med venner og søsken at de de ikke ber om unnskylding når de har vist dårlig oppførsel. Jeg skjønner at alle kan gjøre en tabbe, og er villig til å tilgi en del, men synes det er vanskelig å tilgi når personen ikke ber om unnskyldning. Har noen ganger kuttet kontakten med mennesker som ikke ber om unnskyldning etter dårlig oppførsel. Med dårlig oppførsel mener jeg f.eks. om de er frekke, kjefter uten grunn, ikke møter til avtaler, osv. Er ikke spesielt hårsår, men har opplevd noen ganger at venner tabber seg ut, som kanskje mange opplever. Det som forundrer meg mest er denne uviljen mot å be om unnskyldning. Og at når jeg konfronterer vedkommende på en normal måte (ikke sint stemme) med at jeg ikke likte oppførselen deres og ikke vil bli behandlet sånn, så får jeg gjerne et frekt svar tilbake - noe som jo forverrer det hele. Det jeg egentlig hadde forventet fra personen er ydmykhet.

Noen andre med samme erfaringer?

[Gjest Gjest]

Rett og slett fordi at de kanskje de ikke synes de har gjort noe de trenger å be om unnskylding for.

[Gjest ts]

Rett og slett fordi at de kanskje de ikke synes de har gjort noe de trenger å be om unnskylding for.

Ja, det kan jo selvfølgelig hende.

Som eksempel har jeg opplevd at en venninne ikke betalte tilbake penger hun hadde lånt i over ett år. Ingen beklagelse. En annen drakk seg for full til å møte opp til avtalen vår. Ingen unnskyldning. En tredje skjelte meg ut fordi jeg hadde kjærlighetssorg.

Er så lei av mennesker som ikke viser respekt eller tar hensyn til andres følelser. Neste gang jeg opplever dårlig oppførsel fra noen skal jeg kutte personen tvert, for jeg forventer meg ikke at noen kommer til å be om unnskyldning.

[firewater]

Hvis man henger seg opp i sånt så er det klart man vil gå gjennom hele livet og bli skuffet. Jeg ber sjeldent om unnskyldning hvis situasjonen ser ut til å være fikset, rett og slett fordi de fleste situasjoner innebærer dårlig oppførsel fra begge parter og fordi jeg ikke vil henge meg opp i ting som man nå er ferdig med. Hvis man krangler med noen og treffer på de senere og man begge har en tone om at man ikke mente det man sa, og prøver å være hyggelig med hverandre, så pleier man å være tilbake til der man var før krangelen på kort tid. Da er det unødvendig å be om forlatelse, og det synes jeg er greit.

[Veronica88]

Om du rolig forklarer dem at "det du gjorde igår, det var ikke greit", så stemmer jo ikke det som firewater sier, at "alt er i orden", så de gidder ikke å si noe. Du har jo da sagt at det ikke var greit, og det bør de jo høre på.

Jeg har som regel i livet at jeg ikke godtar unnskyldninger, jeg vil ha en FORKLARING på hvor man var en idiot. F eks å komme seint til en avtale eller glemme den ut osv sånt skjer. Ingen problem. Skjer det hele tida, så blir jeg fort litt lei, og får jeg da bare "åh unnskyld, det skal ikke skje igjen" hver gang til svar, så gir jeg opp.

Å glemme å møte opp er en ting, men man må klare å si ifra. Om jeg så har ventet en halvtime, ok, da vet jeg at det ikke er vits å vente mer. Jeg blir mer sur om jeg blir sittende i evigheter og avlyser andre ting jeg kunne sagt ja til.

Jeg vil høre at den andre skjønner hva dette gjør med meg, og at de forstår at jeg ikke gidder å bruke tid på å vente på dem, og ihvertfall ikke når de aldri sier ifra. Kan jeg få en forklaring på hvorfor de ikke møter opp, så er det enda bedre. "Barna var syke" er uansett bedre å høre enn "ååh jeg glemte deg visst igjen jeg..". Da viser man mer interesse for et vennskap, synes jeg!

Jeg gidder heller ikke å henge meg opp i småting, men blir det mange, mange småting hele tida, og man prøver å si ifra, og ingenting skjer, man bare later som det er greit likevel, så gir jeg opp. Da ser ikke vennen verken poenget eller viktigheten med å være en god venn mot de man vil at skal være gode venner tilbake.

[Gjest ts]

Jeg synes vel det er verst når venner tråkker på følelsene dine. For eksempel at venninnen begynner å snakke om noe som er veldig privat og hemmelig for deg når det er andre mennesker til stede. Og når du forteller at det ikke var greit, er hun overhodet ikke lei for det. Jeg blir bare så overrasket over slik oppførsel. Har hatt sånne negative opplevelser med venninner som inntil da har gitt inntrykk av å være snill og grei.

Forresten virker det ikke som vennskapsrelasjoner er noe interessant tema for de fleste på dette samliv og relasjoner-forumet. Nesten ingen tråder handler om dette. Rart, for en skulle jo tro det angikk mange.

[Gjest Grafica]

Det er nok veldig mye stolthet. Folk er ikke villig til å innse ovenfor seg selv at de har oppført seg galt, og hvertfall ikke ovenfor andre.

Endret 18. februar 2009 av Grafica

[Gjest Gjest]

mange er rett og slett for stolte..dessverre...

har opplevd å bli snakket dritt til mens vennene mine var tilstede uten at de forsvarte meg....det værste var at jeg forsvarte en av de for mindre enn en uke siden...menmen

[Gjest Gjest_ida_*]

Har opplevd det samme fra en god venninne. Jeg måtte ta en pause fra vennskapet, men har nå tilgitt henne og på en måte akseptert at hun er sånn hun er. Hun sier fortsatt ikke unnskyld, og tror ikke hun kommer til å bli en person som sier innskyld heller. (forsinket til avtaler o.l) Jeg tror også det handler om modenhet og har også opplevd dette av flere single venninner enn venninner som har kjærester. Ergo:dette er noe som kan utvikles hos noen men ikke hos alle. Man må bare prøve å vende det andre kinnet til og heller fokusere på at man hvertfall ikke gjør sånn selv. Be the better person!