Er så innmari giftesyk

[Gjest ts]

Jeg har så lyst å gifte meg... er bare så giftesyk.. men sambo vil ikke...

Jeg har innsett det at han ikke kommer til å fri... Kunne gjerne fridd jeg, men er ganske sikker på at sjansen for å få nei er større enn ja.

Hva gjør jeg da?

Han "tror" ikke på ekteskap og er mer en nok fornøyd med å være samboere. Vi har hus,bil,hund og økonomi sammen, men ikke barn. enda.

Jeg vil også ha barn engang i framtida, men så er jo jeg så "gammeldags" at jeg vil gifte meg før jeg setter unger til verden. Det er i allefall mitt ønske.

Og det har jeg sagt til han. Jeg tror veldig sterkt på det å gifte seg og kunne faktisk ikke tenkt meg å levd "bare" som samboer med barn sammen.

Han sier han "friker" ut ved tanken, og blir stressa... Enda han sier han vil være med meg, og at jeg er den eneste for han. Men vi har det veldig veldig fint sammen

(han lirer ut av seg noen fraser ang. gifting (positivt rettet) når han er full.. men det telte vist ikke har han sagt i ettertid)

Vi er i midten av 20'åra begge to... han er 3 år eldre.

Hjelp?

[Gjest Gjest]

Hatt det sånn i over 10 år jeg Vil de ikke så vil de ikke. Hjelper hvertfall ikke å presse de.

[Gjest Gjest]

Enten må du finne deg en som har samme verdier og ønsker i livet som deg, eller så må du akseptere å leve ulykkelig i håpet sammen med ham du lever med nå. Du må nok instille deg på å ta et valg om dette er noe du kan leve med eller ikke, fordi det er veldig dumt å sitte om ti år og se at alt håpet ikke hjalp og at du har kastet vekk ti år på en som ikke ønsker det samme som deg.

Du kan altså ikke fortsette å håpe på at han en dag vil gifte seg. Du må ta et valg om du klarer å fortsette med en som ikke ønsker å gifte seg. Du må klare å akseptere at slik er han og at han ikke tror på ekteskap, for å leve med et håp innerst i magen leder ganske så sikkert til skuffelse.

[Gjest Gjest_vimsa_*]

Sånn har jeg det og...

Men jeg synes ikke det er verdt å gå i fra drømmemannen min bare for å ha en fin fest en dag.... Det er jo ikke noen andre ting som forandrer seg når man gifter seg. Eller kanskje litt fler papirer som må fylles ut om man skal gå i fra hverandre...

Men nå eier vi både hus, hytte og bår sammen så...

Han har vel hintet til at om jeg vil så kan vi gifte oss i tinghuset, men det blir mindre og mindre iktig for meg og...

[Gjest ts]

Jeg er redd for å vente og håpe, som dere sier, sjansen for å bli skuffet er ganske stor... Han er på alle mulig måter drømmemannen min, så å forlate fordi vi ikke vil det samme på akkurat dette tidspunktet blir vanskelig, men vil ikke vente forgjeves å finne ut at vi aldri vil komme til å ville det samme.

sukk ender opp med at jeg begynner å mase, og da går det i allefall ikke rette veien. Er bare så bekymret for at det aldri skal sje, og da må jeg jo nesten spørre meg selv om hva som er viktig.

For å understreke det, er ikke selve festdagen og all oppmerksomheten og "prinsessedagen" blah blah blah som gjør at dette er et intenst ønske. Selvfølgelig er det noe som er positivt og absolutt ikke negativ dt ;-)

Men jeg er født og oppvokst kristen, og har stor tro på familie som er stiftet innen ekteskapet...jeg kan selvfølgelig fire på kravet å ha bare en liten vielse, men det må "dessverre" være kirkelig og ikke borgerlig. Det er ikke papiret som utgjøre noe(litt jo..) men det ekteskapet fra et kristent ståpunkt.

sambo er ikke kristen...

[Gjest nhmk]

Jeg har så lyst å gifte meg... er bare så giftesyk.. men sambo vil ikke...

Jeg har innsett det at han ikke kommer til å fri... Kunne gjerne fridd jeg, men er ganske sikker på at sjansen for å få nei er større enn ja.

Hva gjør jeg da?

Han "tror" ikke på ekteskap og er mer en nok fornøyd med å være samboere. Vi har hus,bil,hund og økonomi sammen, men ikke barn. enda.

Jeg vil også ha barn engang i framtida, men så er jo jeg så "gammeldags" at jeg vil gifte meg før jeg setter unger til verden. Det er i allefall mitt ønske.

Og det har jeg sagt til han. Jeg tror veldig sterkt på det å gifte seg og kunne faktisk ikke tenkt meg å levd "bare" som samboer med barn sammen.

Han sier han "friker" ut ved tanken, og blir stressa... Enda han sier han vil være med meg, og at jeg er den eneste for han. Men vi har det veldig veldig fint sammen

(han lirer ut av seg noen fraser ang. gifting (positivt rettet) når han er full.. men det telte vist ikke har han sagt i ettertid)

Vi er i midten av 20'åra begge to... han er 3 år eldre.

Hjelp?

hm....kan da vitterlig ikke huske at jeg har skrevet dette innlegget her

du er ikke alene i den båten, og det er jo jammen ikke lett å ta et valg når man vet at personen er innstilt på et liv sammen, bare ikke i et ekteskap....

blir jo bare for dumt å endre et forhold fordi man er uenig om ekteskap når man faktisk er enige om at man er rett for hverandre.

min løsning på det, er at jeg skal fri selv om en stund om jeg fortsatt vil det. jeg kommer ikke til å planlegge barn uten å være gift, og det vet han godt.

sier han nei, så vet han alvoret i det.

så har jeg jo også fortalt han at jeg også gruer meg til selve dagen/oppmerksomheten osv, slik at han skjønner at det ikke handler om bryllupet for min del - men om ekteskap i seg selv.

[Jade]

Tegn gjensidig testamente, og livsforsikring som blir utbetalt til den andre. Og evt andre nødvendige papirer.

Plei kjærligheten, og vit at den er like sterk uansett hvilke papirer dere har skrevet under på.

Forhåpentligvis vil han se at når det er så mye papirgreier som må ordnes, så kan han liksågodt fri (helt til han ser hvor mye stress som blir i bryllupsplanleggingen, men det er gjerne uansett du som tar deg av)

Lykke til!

[AnetteR]

Hos oss var det motsatt. Mannen min ville gifte seg, mye på grunn av tradisjoner og religion. Han mente også at en stor familiefest og kirke var obligatiorisk. Jeg er ikke kristen, og så ikke vitsen med ekteskap. Mente vi hadde det ok som samboere med testamente, samboeravtale og felles hus, bil og hytte. Vi satt oss ned og snakket ordentlig sammen om ønsker og giftemål. I og med at ekteskap betydde lite for meg, var det noe jeg kunne være med på. Kirke og fest var uaktuelt fra mitt ståsted. Resultatet ble en liten vilese ved ambassade. Nå ser jeg det sikre i det å være gift, og har aldri angret.

[Gjest Gjest]

Har samme problemet med samboeren min; han synes bryllup er noe stort tull.

Imidlertid har han veldig lyst på barn, mens jeg egentlig kunne tenkt meg å aldri få noen.

å hvis han vil ha barn med meg, så får han fri.

Regner med at det blir bryllup om et år eller to da

[Gjest ts]

min løsning på det, er at jeg skal fri selv om en stund om jeg fortsatt vil det. jeg kommer ikke til å planlegge barn uten å være gift, og det vet han godt.

sier han nei, så vet han alvoret i det.

så har jeg jo også fortalt han at jeg også gruer meg til selve dagen/oppmerksomheten osv, slik at han skjønner at det ikke handler om bryllupet for min del - men om ekteskap i seg selv.

Jeg mener det samme som deg, jeg kommer ikke til å planlegge barn uten å være gift. Og der har jeg også gitt tydelig beskjed om. Men barn lokke han heller ikke akkurat nå. Og det skal jo ikke være en trussel heller.

Fri selv har jeg vært inne på tanken, men i enkelte samtaler jeg har hatt rundt det, er jeg ganske overbevist at han ville sagt nei.. og hva gjør man da? fortsetter å leve sammen ?

Klarer ikke å vri hode mitt rundt det.. man fri jo ikke om man tror man får Nei. Får jeg Nei, så vet jeg sannelig ikke hvor gøy det hadde vært å fortsatt sammen.

Kan hende han ikke ser forbi dagen/oppmerksomheten osv. Han er av den typen som ikke liker store forsamlinger.

Dessuten har hans søster blitt skilt i tidlig alder og jeg vet han tok dette ganske tungt da han så på de som det "perfekte" par. Han har vel mistet det lille av tro han hadde på ekteskap da.

Vet ikke om dette er noe man skal snakke om og bearbeide.... eller om tiden skal bare få gå sin gang... Og da ender det vel kanskje med at jeg aldri blir gift.

[Christal]

En ting som jeg tenker på når jeg leser slike innlegg er hva dere legger i ordet drømmemann?

Drømte dere virkelig om et liv sammen med noen som aldri skulle gifte seg? En som syns bryllup er noe tull ? Er det virkelig drømmemannen?

Trodde drømmemannen var mer en som ville gifte seg, skape et liv sammen med deg, en familie..

Men men .. kan jo hende at vi har forskjellige ideer hva vi legger i ordet drømmemann, jeg ville aldri ha kalt en som ikke delte de samme tankene om fremtiden som meg for drømmemann.

[Gjest Gjest]

En ting som jeg tenker på når jeg leser slike innlegg er hva dere legger i ordet drømmemann?

Drømte dere virkelig om et liv sammen med noen som aldri skulle gifte seg? En som syns bryllup er noe tull ? Er det virkelig drømmemannen?

Trodde drømmemannen var mer en som ville gifte seg, skape et liv sammen med deg, en familie..

Men men .. kan jo hende at vi har forskjellige ideer hva vi legger i ordet drømmemann, jeg ville aldri ha kalt en som ikke delte de samme tankene om fremtiden som meg for drømmemann.

Det er mange, mange, mange som har et liv og en familie sammen uten å være gift Jeg ser heller ikke poenget i det hele tatt med å gifte seg. Vi er en familie selv om vi ikke er gift, og vi tenker å leve sammen til vi dør helt uten å være gift. Vi har bodd sammen i snart 20 år helt uten å være gift.

Å gi slipp på den man elsker bare fordi han ikke vil gifte seg virker helt latterlig i mine øyne.

[Gjest Gjest]

Det er mange, mange, mange som har et liv og en familie sammen uten å være gift Jeg ser heller ikke poenget i det hele tatt med å gifte seg. Vi er en familie selv om vi ikke er gift, og vi tenker å leve sammen til vi dør helt uten å være gift. Vi har bodd sammen i snart 20 år helt uten å være gift.

Å gi slipp på den man elsker bare fordi han ikke vil gifte seg virker helt latterlig i mine øyne.

Jeg syns det virker latterlig å ikke ville ha barn med "drømmemannen" bare fordi man ikke har sagt ja i en kirke.

Men det er jo det TS sier.

[Noli]

Det jeg ikke skjønner er hva han tror skal utgjøre den store forskjellen på å være gift kontra å ikke være gift. Hadde min kjæreste sagt at han ikke tror på ekteskap, hadde jeg tolket det som at han heller ikke tror på forholdet vårt.

For forholdet oss i mellom er det revnende likegyldig om vi er gift eller ikke, sannsynligheten for at vi går fra hverandre, oss to isolert sett, er fullstendig upåvirket av om vi er gift eller ikke.

Statistisk sett er det mye høyere sannsynlighet for at dere går fra hverandre om dere ikke er gift, og selv om man ikke kan basere et forhold på statistiskk, ville jeg tolket manglende vilje til å inngå ekteskap som frykt for å ikke kunne gå fra meg lett nok. For det må jo være det det handler om, når man snakker om frykt for å binde seg.

Har man allerede felles hjem, felles økonomi osv, blir det sannsynligvis dritt å gå fra hverandre. Er man gift (og uten felles barn) blir den eneste forskjellen at dere må signere på å gå fra hverandre. Og i Norge kan man ikke nekte noen skillsmisse slik man kan i USA, så det er jo ingen fare for det heller.

Derimot utgjør ekteskapet en trygg ramme for samlivet, økonomisk og sosialt. Så lenge dere vil være sammen, er ekteskap den tryggeste måten å gjøre det på. Også hvis samlivet oppløses uten frivillig brudd, altså ved død.

[Gjest Gjest]

Jeg lurte også litt på dette med hva man legger i ordet drømmemannen når man faktisk ikke drømmer om det samme...

jeg tenker at det å ha et felles ståsted og felles holdninger til samliv er veldig viktig. Det finnes ikke noe rett og galt her, men det finnes grunnlag for at det børe vere en enighet partnene i mellom.

For en del av oss er giftemål/bryllup noe mer enn bare en dag og fering med kake og kirke. Giftemål representerer for noen av oss noe mye mer dypliggende holdninger til livet og samliv, og er på den måten noe langt mer enn papirer og fest. Jeg var en av dem som egentlig ikke så helt hensikten med å gifte seg, men likte litt den romantiske tanken bak det og mannen min er tradisjonalist og ønsket det veldig gjerne. Nå ser jeg virkelig verdien i å være gift, selve dagen er forbigått og så godt som glemt, men selve ekteskapet nyter jeg og jeg opplever det som annerledes enn å være samboer. For meg representerer dette noe helt inn i hjerterota...

Hvordan kan man si at noen er drømmemannen, når han ikke passer inn i det man ser for seg som drømmelvet?

[Gjest Gjest]

Hvis han synes ekteskapet ikke betyr noe, burde det ikke være så vanskelig for han gifte seg- det betyr jo ingenting..

Kan jo ta det lite med bare dere to og forlovere.. så får nå du samvittigheten på det rene da du er så gammeldags. gift er gift..

[Gjest ts]

Jeg syns det virker latterlig å ikke ville ha barn med "drømmemannen" bare fordi man ikke har sagt ja i en kirke.

Men det er jo det TS sier.

Det er ikke latterlig å ha en tro.

Det er ikke "bare fordi" han ikke har sagt ja i en kirke, det har med rammene som familien skal bli stiftet i.

Du får bare le du da, siden det er så "latterlig".

Forresten så har ikke jeg brukt begrepet drømmemannen tidligere, men han er jo så visst det når jeg har lyst å gifte meg med han, og han burde ikke vært intet mindre. Man gifter jo seg ikke med hvem som helst heller.

[Christal]

Det er mange, mange, mange som har et liv og en familie sammen uten å være gift Jeg ser heller ikke poenget i det hele tatt med å gifte seg. Vi er en familie selv om vi ikke er gift, og vi tenker å leve sammen til vi dør helt uten å være gift. Vi har bodd sammen i snart 20 år helt uten å være gift.

Å gi slipp på den man elsker bare fordi han ikke vil gifte seg virker helt latterlig i mine øyne.

Tror ikke du helt skjønte poenget her

Poenget var at hvis man er sammen med noen som deler ditt syn på ekteskapet, du har funnet den du drømmer jo, selv om dere ikke vil gifte dere, da er det jo drømmemannen. Det jeg setter spørsmåltegn ved er jo om det virkelig er drømmemannen om hun drømmer om å gifte seg, få barn, stifte familie, mens han vil ikke, er det da drømmemannen hun snakker om?

Jeg lurte også litt på dette med hva man legger i ordet drømmemannen når man faktisk ikke drømmer om det samme...

jeg tenker at det å ha et felles ståsted og felles holdninger til samliv er veldig viktig. Det finnes ikke noe rett og galt her, men det finnes grunnlag for at det børe vere en enighet partnene i mellom.

Hvordan kan man si at noen er drømmemannen, når han ikke passer inn i det man ser for seg som drømmelvet?

jeg er helt enig med det. Flott poeng

[AnetteR]

Påstanden om at det ikke kan være drømmemannen om ikke begge drømmer om ekteskapet blir for tynn. Selvfølgelig kan man finne drømmemannen uten at begge har samme holdning til ekteskap. Man kan absolutt ha samme drømmer om fremtiden og planer om et liv sammen, uten å ha samme standpunkt til ekteskapet. Jeg forstår at det ikke føles sånn for nyforlovede, forelskede par. Men det å være gift eller ikke har virkelig lite å si for en fremtid sammen.

Personlig ser jeg ikke på uenighet om ekteskap/ikke ekteskap som noe annet en uenighet om høyresiden/venstresiden politisk, hvor mange barn man skal ha, hvor man skal bo, og alle andre spørsmål som dukker opp når to mennesker skal leve sammen. Alle forhold har dealbreakers, alle har uenigheter som er knyttet til et personlig ståsted, hva man gjør ut av dem er den enkeltes valg. Men å si at det ikke kan være drømmemannen dersom han ikke drømmer om bryllup blir for drøyt.

[Gjest Gjest]

Tror ikke du helt skjønte poenget her

Poenget var at hvis man er sammen med noen som deler ditt syn på ekteskapet, du har funnet den du drømmer jo, selv om dere ikke vil gifte dere, da er det jo drømmemannen. Det jeg setter spørsmåltegn ved er jo om det virkelig er drømmemannen om hun drømmer om å gifte seg, få barn, stifte familie, mens han vil ikke, er det da drømmemannen hun snakker om?

jeg er helt enig med det. Flott poeng

Han vil ikke gifte seg. Han har ikke sagt noe om at han ikke ønsker barn og familie. Man kan fint få barn og familie helt uten å være gift. Jeg mener helt klart at en mann kan være drømmemannen selv om han ikke vil gifte seg, men være evig samboere i stedet.