Såg gutten min gå alene uten for barnehagen..

[Gjest Gjest-Lena*]

Ja, dette skjedde vel for et par dager siden..

Jeg jobber i samme barnehage som min 3 år gamle sønn går i, nettopp begynt igjen etter mamma permisjon.

Sønnen min er ikke så glad for at jeg skal passe de andre barna, og det skjønner jeg.. " du er min mamma, du skal bare passe meg"

( han er så skjønn ) uansett.. så hadde jeg fortalt dette lenge til ham at jeg skal jobbe i samme barnehage, han er litt små sjalu og følger meg hele tiden når vi er ute.. de andre som jobber der sier at jeg at må bare la ham få være med meg.. så han kan venne seg til at jeg er der, noe som er helt greit for meg.

Noen dager, så går vi utenfor barnehagen, er en leke plass, ca 200 m fra barnehagen..

Den dagen skulle hans avdeling på tur og jeg ble igjen i barnehagen, men etterhvert så gikk vi bort til lekeplassen, ( må krysse en stor parkeringsplass)

Der traff jeg på sønnen min som var sammen med gruppen sin, de hadde ikke gått på tur allikevel, for det var så mye snø.. helt greit tenke jeg.. ( jeg kunne jo ikke vite at sønnen min var på lekeplassen akkurat da, hadde jeg vist det, så hadde jeg ikke gått bort )

Lunsj tiden nærmet seg, og jeg tok min gruppe bort til barnehagen igjen..

Jeg ante ingen fred og fare, plutselig så ser jeg tilfeldigvis vis mot parkeringsplassen til barnehagen, der går han.. helt alene og roper på meg...

jeg fikk helt sjokk, sjefen for avdelingen min sønn går i, såg alt dette her, hun ble helt paff.. der gikk min sønn helt alene, han kunne gått ut i veien eller en bil kunne kommet, hun gikk rett bort til jenta som hadde ansvar og sa at han ikke skulle gå alene, jeg reagerte som en mamma alltid gjør med å snakke til henne at dette finner jeg meg ikke i.. da sier hun til meg:

" Han er ikke så lett å ha med å gjøre, tross alt så var vi på lekeplassen først, og han ville bare til deg hele tiden, han kan ikke være med når han skal oppføre seg sånn"

Dette hørte ikke sjefen på avdelingen hans, og jeg ble så paff og klarte ikke å svare tilbake... jeg ble skikkelig lei meg og skuffet, hun snakket til meg som jeg var en ansatt, ikke mor til mitt barn.

Jeg snakket med sjefen etterpå og sa at hva jenta hadde sagt til meg.. hun beklage det og sa at hun skulle ta det opp med henne.

Spurte senest i går om hun hadde sagt noe til jenta.. " nei, jeg har ikke fått tid"

Da ble jeg rett og slett sint.. ikke tid??? dette handler om et barn som gikk alene uten noen voksene til stede..

Jeg føler at jeg blir behandlet anderledes fordi jeg jobber der, hadde det vært en mor som ikke jobbet i barnehagen, og hadde opplevd dette, så hadde de beklaget seg med en gang.. jeg har ikke fått en eneste unnskylding fra jenta... eller sjefen for barnehagen

[Gjest Yihaa]

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for de ansatte i barnehagen å følge med på sønnen din hele tiden. Tenk om alle barna skulle gjøre som han og ikke innrette seg etter regler? Når du er tre år skjønner du at det er regler for ikke å gå utenfor et område for eksempel. Og hvorfor passer ikke du litt ekstra på at han ikke følger etter deg, siden det er svært sannsynlig at det er det han kommer til å gjøre?

Selvfølgelig skal de voksne passe på ditt barn på lik linje med de andre barna. Men jeg kan også skjønne den ansattes reaksjon - selv om den kanskje ikke var helt profesjonell.

[Tonka]

Dette sier jeg ikke for å fornærme deg:

I mine øyne er det helt tydelig at du bør bytte jobb. Fordi:

- Så lenge du jobber i samme barnehage er det en selvfølge at sønnen din vil være sammen med deg hele tiden. Det fører til (kanskje, jeg er ingen barnepsykolog) at han blir mindre selvstendig og får mindre tid med barn på hans egen alder.

- Kollegaene dine har mest sannsylig delte meninger. De synes (forhåpentligvis:)) at du er en hyggelig og god kollega, derfor vil de jo ikke at du skal slutte. Samtidig er det tydelig ut fra teksten din at det er vanskelig for dem også å ha mor og barn i samme barnehage. Hvis de andre lederne ikke kan ta med sønnen din ut av barnehagen fordi han blir krakilsk så er jo det et problem.

- Det er vanskelig for de andre lederne å irettesette sønnen din når det trengs.

- Det at han er sjalu på de andre barna er i hvertfall ikke noe godt tegn - han skjønner ikke forskjell på at du er på jobb i barnehagen men ikke når dere er hjemme.

- Situasjonen i lekeparken: Du ER en ansatt. Og en mor. Det som skjedde der en selve grunnen til at du ikke bør jobbe i din sønns barnehage, for det gjør det vanskelig for alle parter. Sjefen i avdelingen hans er kanskje enig med deg, men synes samtidig muligens at du overreagerte i forhold til den andre ansatte. Da er det vanskelig for henne å ta det opp med vedkommende på et skikkelig grunnlag.

Jeg svarer ALDRI på spørsmål om barn. Har dem ikke selv, har lite erfaring med dem og er ikke spesielt fristet til å skaffe mine egne, men etter å ha lest innlegget ditt var jeg nødt til å svare. Tror ikke dette er en god løsning hverken for deg, sønnen din eller barnehagen. Finn deg heller en annen jobb (f.eks. i en annen barnehage hvis det er det du liker å drive med), det er nok lurere:)

Jeg unner deg og sønnen din alt godt og håper det ordner seg!

Og så håper jeg til slutt at jeg ikke har fornærmet deg - det var med hånden på hjertet ikke intensjonen:)

[Gjest Gjest-Lena*]

Alle har sine egne meninger.. jeg ble ikke fornærmet

Må bare få si legge til noe her:

1) Et barn skal ikke få skylden for at han kom seg vekk fra gruppen sin.

2) Uansett om det var mitt eller andres barn, så fikk jeg som mor, ganske ubehagelig opplevelse og likte IKKE det jeg såg.

3) Det er ikke så lett å slutte eller å finne seg en ny jobb.

4) Han venner seg til at jeg jobber der, de fleste som jobber der, har selv barn i barnehagen, noe som har gått helt greit.

5) Dette var en uheldig situasjon som jeg ble en del av, uheldigvis.

7) Ansatte i barnehagen skal uansett støtte foreldrene,om de er ansatt eller ikke..

8) Barna er de kjæreste vi eier... og jeg overreagerer IKKE.. en mor/ far ville ha reagert akkurat det samme som meg...

[Leanne]

Jeg jobber også i samme barnehage som mine to barn går, de er 4 og 2.. Han minste er på småbarns avdeling, så han ser jeg lite til i løpet av en vanlig dag... men om vi møtes så har han (etter flere måneder) forstått at jeg er på jobb. Og han surrer på med sitt, sine venner og sine leker...

Eldste jenta er på stor avdeling, men ikke den samme som meg.. Hun hadde nok større problemer med at jeg jobbet i samme barnehage.. hun kom innom avdelingen min flere ganger om dagen... Men ved å samarbeide og gjøre avtaler er ting blitt bedre. I starten fikk hun spise hos oss ofte, delta på noen samlingsstunder osv... + at jeg hadde pausen min sammen med henne på hennes avdeling og var da kun mamma! Etterhvert har ting godt seg til, og nå trives hun godt med sine venner og kommer ikke så ofte innom lenger.

Synes ikke du skal bytte jobb - men det blir jo en lengre tilvenning når mamma er der..

Det å fortelle en mor at "barnet ditt er ikke så lett å ha med å gjøre" er uhørt. Hvis dette er tilfelle er det i så fall opp til pedagogisk leder å ta opp på en foreldre samtale.

Du kan jo be om å få en foreldresamtale for å diskutere hvordan ting fungerer nå, og hva dere kan gjøre for å få til en god løsning.

Noen kollegaer av meg har hatt sine barn på egen avdeling, da det ikke fungerte å ha de på en annen...

Lykke til

[Gjest Gjest]

Ja, dette skjedde vel for et par dager siden..

Jeg jobber i samme barnehage som min 3 år gamle sønn går i, nettopp begynt igjen etter mamma permisjon.

Sønnen min er ikke så glad for at jeg skal passe de andre barna, og det skjønner jeg.. " du er min mamma, du skal bare passe meg"

( han er så skjønn ) uansett.. så hadde jeg fortalt dette lenge til ham at jeg skal jobbe i samme barnehage, han er litt små sjalu og følger meg hele tiden når vi er ute.. de andre som jobber der sier at jeg at må bare la ham få være med meg.. så han kan venne seg til at jeg er der, noe som er helt greit for meg.

Noen dager, så går vi utenfor barnehagen, er en leke plass, ca 200 m fra barnehagen..

Den dagen skulle hans avdeling på tur og jeg ble igjen i barnehagen, men etterhvert så gikk vi bort til lekeplassen, ( må krysse en stor parkeringsplass)

Der traff jeg på sønnen min som var sammen med gruppen sin, de hadde ikke gått på tur allikevel, for det var så mye snø.. helt greit tenke jeg.. ( jeg kunne jo ikke vite at sønnen min var på lekeplassen akkurat da, hadde jeg vist det, så hadde jeg ikke gått bort )

Lunsj tiden nærmet seg, og jeg tok min gruppe bort til barnehagen igjen..

Jeg ante ingen fred og fare, plutselig så ser jeg tilfeldigvis vis mot parkeringsplassen til barnehagen, der går han.. helt alene og roper på meg...

jeg fikk helt sjokk, sjefen for avdelingen min sønn går i, såg alt dette her, hun ble helt paff.. der gikk min sønn helt alene, han kunne gått ut i veien eller en bil kunne kommet, hun gikk rett bort til jenta som hadde ansvar og sa at han ikke skulle gå alene, jeg reagerte som en mamma alltid gjør med å snakke til henne at dette finner jeg meg ikke i.. da sier hun til meg:

" Han er ikke så lett å ha med å gjøre, tross alt så var vi på lekeplassen først, og han ville bare til deg hele tiden, han kan ikke være med når han skal oppføre seg sånn"

Dette hørte ikke sjefen på avdelingen hans, og jeg ble så paff og klarte ikke å svare tilbake... jeg ble skikkelig lei meg og skuffet, hun snakket til meg som jeg var en ansatt, ikke mor til mitt barn.

Jeg snakket med sjefen etterpå og sa at hva jenta hadde sagt til meg.. hun beklage det og sa at hun skulle ta det opp med henne.

Spurte senest i går om hun hadde sagt noe til jenta.. " nei, jeg har ikke fått tid"

Da ble jeg rett og slett sint.. ikke tid??? dette handler om et barn som gikk alene uten noen voksene til stede..

Jeg føler at jeg blir behandlet anderledes fordi jeg jobber der, hadde det vært en mor som ikke jobbet i barnehagen, og hadde opplevd dette, så hadde de beklaget seg med en gang.. jeg har ikke fått en eneste unnskylding fra jenta... eller sjefen for barnehagen

Det er du som har et problem her, som ikke klarer å skille mellom ansatt og mor. Det går helt sikkert utover de andre barna at du jobber i samme barnehage hvor barnet ditt går. jeg gjetter på at du ikke er så oppmekrsom på de andre som du bør være, fordi du er for opptatt av å følge emd på din sønn. Gjør din sønn, de andre barna og personalet en tjeneste: finn en annen barnehage til sønnen din!

[Gjest Gjest]

Dette sier jeg ikke for å fornærme deg:

I mine øyne er det helt tydelig at du bør bytte jobb. Fordi:

- Så lenge du jobber i samme barnehage er det en selvfølge at sønnen din vil være sammen med deg hele tiden. Det fører til (kanskje, jeg er ingen barnepsykolog) at han blir mindre selvstendig og får mindre tid med barn på hans egen alder.

- Kollegaene dine har mest sannsylig delte meninger. De synes (forhåpentligvis:)) at du er en hyggelig og god kollega, derfor vil de jo ikke at du skal slutte. Samtidig er det tydelig ut fra teksten din at det er vanskelig for dem også å ha mor og barn i samme barnehage. Hvis de andre lederne ikke kan ta med sønnen din ut av barnehagen fordi han blir krakilsk så er jo det et problem.

- Det er vanskelig for de andre lederne å irettesette sønnen din når det trengs.

- Det at han er sjalu på de andre barna er i hvertfall ikke noe godt tegn - han skjønner ikke forskjell på at du er på jobb i barnehagen men ikke når dere er hjemme.

- Situasjonen i lekeparken: Du ER en ansatt. Og en mor. Det som skjedde der en selve grunnen til at du ikke bør jobbe i din sønns barnehage, for det gjør det vanskelig for alle parter. Sjefen i avdelingen hans er kanskje enig med deg, men synes samtidig muligens at du overreagerte i forhold til den andre ansatte. Da er det vanskelig for henne å ta det opp med vedkommende på et skikkelig grunnlag.

Jeg svarer ALDRI på spørsmål om barn. Har dem ikke selv, har lite erfaring med dem og er ikke spesielt fristet til å skaffe mine egne, men etter å ha lest innlegget ditt var jeg nødt til å svare. Tror ikke dette er en god løsning hverken for deg, sønnen din eller barnehagen. Finn deg heller en annen jobb (f.eks. i en annen barnehage hvis det er det du liker å drive med), det er nok lurere:)

Jeg unner deg og sønnen din alt godt og håper det ordner seg!

Og så håper jeg til slutt at jeg ikke har fornærmet deg - det var med hånden på hjertet ikke intensjonen:)

[Gjest Gjest]

Jeg forstår det var skremmende at sønnen din gikk alene og at de ikke fikk med seg det. De burde følge ekstra med på han, spesielt når du gikk, siden han har problem med deg i barnehagen.

På samme tid så må du forstå at din sønn veldig fort kan stikke av, og at selv om han trenger ekstra oppfølgning, så er det ikke alltid man kan 100% av tiden ha øynene på én unge, når man skal passe flere. Både du og andre voksne skal og bør hjelpe til å følge med, selv om det ikke er din "ansvarsbarn".

Når det er sagt, så vil jeg referere til det andre har sagt at utspillet til din kollega handler nok om at hun (og garantert mange andre) synes det blir veldig slitsomt å arbeide med et barn som konstant kreves særbehandling og en kollega som er mor og ikke kollega. Jeg har arbeidet i barnehage selv, og ikke én eneste gang har det kommet noe positivt ut av folk som har barn i egne barnehager. Selv om noen håndterer det mye bedre enn andre. Det blir alltid feil fordi:

- Man som mor/far sliter med å balansere foreldrerolle og arbeisdrolle. Når man er på arbeid, så skal man være 100% kollega/arbeider, hvis ikke så er man ikke i jobb. Men som mor/far så ligger foreldrerrollen så sterk i oss at vi ikke klarer å legge fra oss denne rollen, uansett hvor reflektert vi tror vi er til den.

- Man fra barnets side vil slite med sjalusi, at de vil føle seg avvist av mor/far. De kan også følge seg urettferdig behandlet fordi man kanskje som mor/far overreagerer negativt fordi man vil vise til alle i barnehagen at man ikke gir fordeler til eget barn. Eller at som mor/far overrreagerer fordi man blir sliten på barnet sitt om "alltid" er der.

- Fra andre barns synsvinkel så får personalbarnet ekstremt mange fordeler og oppmerksomhet. De vil oppleve å bli tilsidesatt, urettferdig behandlet og en gjennomgående følelse at de ikke er gode nok som mennesker i forhold til personalbarn.

- Fra kollegaer som opplever det blir vanskelig å arbeide med barnet ditt, både på grunnlag at barnet sliter mye, at mor/far er kollega, en fraværende kollega etc.

Det er bare en fordel med å ha barn i egen barnehage, og det er det praktiske. At det blir enkelt å levere/hente. Men den fordelen blir sterkt opphevet av alle ulempene. Egentlig så synes jeg det i det hele tatt er rart vi ikke har forbud mot å ha egne barn i barnehagen.

Ja, du bør ha en samtale med alle parter at man skal tenke sikkerhet når det kommer til ditt barn i barnehagen. Det er noe alle bør ta alvorlig. Men utsagnet til kolleagen din bør du la passere, for selv om den er urimelig, så det kommer fra en frustrasjon som er veldig rimelig. Men i bunn og grunn så skulle jeg ønske at du søkte gutten din til en annen barnehage.

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Det høres helt vanvittig ut at de ikke har passet godt nok på sønnen din. Jeg kjenner mange som jobber i samme barnehage som de har barna sine i .. det er helt uproblematisk, men det krever selvsagt litt av personalet i din sønns avdeling. De må jo klare å avlede ham så blir han raskt vant til at du jobber i en annen avdeling.

Hvis barnehagen ikke mestrer dette så bør de heller ikke la ansatte få ha sine barn i barnehagen.

Jeg hadde blitt skikkelig forbanna hvis det var min 3-åring som gikk og valset utenfor barnehagens område alene. Sånt går ikke an og det skal selvsagt ikke forekomme. Hvordan kan man stole på en barnehage som ikke passer på barna skikkelig?

[Tiit]

Dette sier jeg ikke for å fornærme deg:

I mine øyne er det helt tydelig at du bør bytte jobb. Fordi:

- Så lenge du jobber i samme barnehage er det en selvfølge at sønnen din vil være sammen med deg hele tiden. Det fører til (kanskje, jeg er ingen barnepsykolog) at han blir mindre selvstendig og får mindre tid med barn på hans egen alder.

- Kollegaene dine har mest sannsylig delte meninger. De synes (forhåpentligvis:)) at du er en hyggelig og god kollega, derfor vil de jo ikke at du skal slutte. Samtidig er det tydelig ut fra teksten din at det er vanskelig for dem også å ha mor og barn i samme barnehage. Hvis de andre lederne ikke kan ta med sønnen din ut av barnehagen fordi han blir krakilsk så er jo det et problem.

- Det er vanskelig for de andre lederne å irettesette sønnen din når det trengs.

- Det at han er sjalu på de andre barna er i hvertfall ikke noe godt tegn - han skjønner ikke forskjell på at du er på jobb i barnehagen men ikke når dere er hjemme.

- Situasjonen i lekeparken: Du ER en ansatt. Og en mor. Det som skjedde der en selve grunnen til at du ikke bør jobbe i din sønns barnehage, for det gjør det vanskelig for alle parter. Sjefen i avdelingen hans er kanskje enig med deg, men synes samtidig muligens at du overreagerte i forhold til den andre ansatte. Da er det vanskelig for henne å ta det opp med vedkommende på et skikkelig grunnlag.

Jeg svarer ALDRI på spørsmål om barn. Har dem ikke selv, har lite erfaring med dem og er ikke spesielt fristet til å skaffe mine egne, men etter å ha lest innlegget ditt var jeg nødt til å svare. Tror ikke dette er en god løsning hverken for deg, sønnen din eller barnehagen. Finn deg heller en annen jobb (f.eks. i en annen barnehage hvis det er det du liker å drive med), det er nok lurere:)

Jeg unner deg og sønnen din alt godt og håper det ordner seg!

Og så håper jeg til slutt at jeg ikke har fornærmet deg - det var med hånden på hjertet ikke intensjonen:)

Bullshit! Tenk på hvor mange steder i Norges land hvor det bare er en eneste barnehage på stedet, og mange av de som jobber der har fra tid til annen barn selv som går i barnehagen. Det skulle da være fullt mulig. Litt ekstra hensyn må tas, og ting må få lov til å gå seg til både for barnet og for den voksne. Skulle da være helt unaturlig å måtte bytte arbeidsplass. Fatter ikke hva du tenker på.

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest-Lena*]

Bullshit! Tenk på hvor mange steder i Norges land hvor det bare er en eneste barnehage på stedet, og mange av de som jobber der har fra tid til annen barn selv som går i barnehagen. Det skulle da være fullt mulig. Litt ekstra hensyn må tas, og ting må få lov til å gå seg til både for barnet og for den voksne. Skulle da være helt unaturlig å måtte bytte arbeidsplass. Fatter ikke hva du tenker på.

Endelig.. takker.. en som forstår!!!!

[Gjest Gjest-Lena*]

Det høres helt vanvittig ut at de ikke har passet godt nok på sønnen din. Jeg kjenner mange som jobber i samme barnehage som de har barna sine i .. det er helt uproblematisk, men det krever selvsagt litt av personalet i din sønns avdeling. De må jo klare å avlede ham så blir han raskt vant til at du jobber i en annen avdeling.

Hvis barnehagen ikke mestrer dette så bør de heller ikke la ansatte få ha sine barn i barnehagen.

Jeg hadde blitt skikkelig forbanna hvis det var min 3-åring som gikk og valset utenfor barnehagens område alene. Sånt går ikke an og det skal selvsagt ikke forekomme. Hvordan kan man stole på en barnehage som ikke passer på barna skikkelig?

Helt enig, har stilt meg det samme spørsmålet.. jeg er redd for gutten min nå..

Jeg har forsatt ikke fått noe beklagelse fra jente, for hun førskole læreren har helt glemt å snakke til henne... Så i morgen må jeg gå til sjefen for hele barnehagen..

Hadde det vært en mor som ikke hadde vært ansatt, da hadde de på død og liv beklaget seg, men jeg som ansatt bryr de seg ikke om!!!

Skulle gjerne ha byttet barnehage eller jobb.. men det er IKKE så enkelt som mange andre tror...

[Gjest Gjest-Lena*]

Helt enig, har stilt meg det samme spørsmålet.. jeg er redd for gutten min nå..

Jeg har forsatt ikke fått noe beklagelse fra jente, for hun førskole læreren har helt glemt å snakke til henne... Så i morgen må jeg gå til sjefen for hele barnehagen..

Hadde det vært en mor som ikke hadde vært ansatt, da hadde de på død og liv beklaget seg, men jeg som ansatt bryr de seg ikke om!!!

Skulle gjerne ha byttet barnehage eller jobb.. men det er IKKE så enkelt som mange andre tror...

Liten feil.. Skulle stå:

Jeg har forsatt ikke fått noe beklagelse fra jenta som sa alt det negative om min sønn.

[Gjest Me]

De ansatte skal følge 100 % med at ikke noen barn blir borte. Er de på tur, skal man ikke synes det er greit at et av barna ble igjen i skogen... !!!! -Eller at et av barna går på veien alene. Det er ikke akseptabelt i det hele tatt! Man skal føle seg 100 % trygg, både barn og foreldre. Det er de ansatte på den avdelingen gutten din er i som har ansvaret for han. -Og det enten DU er ansatt eller ikke.

Om barna følger etter foreldrene ut når de leverer dem om morgenen, eller om barnet ditt følger etter deg mot barnehagen du jobber i, er det jo uansett de ansatte som skal følge med han, og ha full kontroll og ansvar.

[Gjest Gjest-Lena*]

De ansatte skal følge 100 % med at ikke noen barn blir borte. Er de på tur, skal man ikke synes det er greit at et av barna ble igjen i skogen... !!!! -Eller at et av barna går på veien alene. Det er ikke akseptabelt i det hele tatt! Man skal føle seg 100 % trygg, både barn og foreldre. Det er de ansatte på den avdelingen gutten din er i som har ansvaret for han. -Og det enten DU er ansatt eller ikke.

Om barna følger etter foreldrene ut når de leverer dem om morgenen, eller om barnet ditt følger etter deg mot barnehagen du jobber i, er det jo uansett de ansatte som skal følge med han, og ha full kontroll og ansvar.

Helt helt enig... takk for god svar og støtte!!! I dag skal jeg snakke med sjefen for hele barnehagen.. lurer på hva hun kommer til å si...

[Gjest Gjest]

Helt helt enig... takk for god svar og støtte!!! I dag skal jeg snakke med sjefen for hele barnehagen.. lurer på hva hun kommer til å si...

Forhåpentligvis at du bør finne en annen barnehage for barnet ditt, du skaper altfor mye støy med ordningen dere har nå. OG jeg ville aldri hatt mine barni en barnehage hvor de ansatte hadde sine ene barn, og var så opptatt av disse at mine ble forsømt...

[Gjest Gjest]

EGNE barn skulle det stå

[Gjest ¤bella¤]

Selvfølgelig skal barnehagen passe på at barna ikke stikker av. Om foreldrene jobber der eller ikke spiller da ingen trille.

Skulle da bare mangle.

Er sikke rpå at han ikke er dene eneste som klatrer over porten.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ingenting jeg...

Hvordan kan noen av dere synes at saken bare skal være at mor og barn ikke kan være i samme barnehage. Hvis den ungen er vanskelig å holde styr på for de ta han tilbake til barnehagen og noen andre for passe på han. Ha han innen for gjerdet.

Man mister tillitt. Kan tenke meg selv hvis dette hadde hendt meg, selv i en ny bhg hvordan vet man at slike ting ikke skjer.

Jeg blir helt fra meg når jeg hører dette. Skjønner at dere ikke synes det er greit at ungen gikk der han gjorde, men ikke rettferdiggjør en slik oppførselen til en barnehageansatt.