Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Gjest_Eloise_*]

Jeg og min fantasiske samboer har vært sammen i sju år, har ingen barn og har ikke giftet oss. Men nå i jula fridde han, og jeg sa ja. Det datt ut av meg, jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Jeg elsker min kjære av hele mitt hjerte, men i høst bestemte jeg meg for at vi ikke kunne fortsette å være sammen. Jeg har rett og slett sluttet å være forelsket i ham - han er min beste venn, men jeg er ikke tiltrukket av ham. Jeg synes fortsatt at han er kjekk, men tanken på å ha sex med ham tenner meg ikke lenger, og har ikke gjort det på flere år. Noe av grunnen kan kanskje være at han jobber veldig mye og til helt andre tider enn meg - i de siste 4,5 årene har jeg servert middag klokka 03.00 på natta, lagt meg klokka 04.30 og stått opp klokka 07.30 for å gå på jobb, kun fordi det er den eneste tida vi har hatt sammen i lange perioder av gangen. Resten av døgnet har det kun vært meg, så i teorien har jeg vært singel i flere år allerede. Fordi han jobber mye er han ofte sliten, noe som gjør at han er ukonsentrert og vanskelig å prate med, han er mye gretten, og på grunn av noe jobbstress som jeg ikke trenger å plage dere med blir han bitrere og bitrere på dem - og det går igjen utover meg. Ikke misforstå - han er verdens snilleste mann, kunne aldri rørt meg med en finger...

Det har ikke slått meg før akkurat nå, men jeg føler vel kanskje på noen måter at jeg har kastet bort sju år på å stelle for ham, vente på ham o.s.v. Har knapt nok vært på byen med venninner på sju år fordi jeg vil være edru de få timene jeg har med ham, og fordi jeg må ha middagen klar når han kommer. Jeg var 18 da jeg traff ham og er 25 nå.

Sex hadde vi mye av i starten, så begynte han altså å jobbe for fulle mugger. Han hadde lyst på sex...tja, en gang i måneden på det meste, alt ble vanvittig rutinepreget, sjeldent, og med veldig lite lidenskap. Berøring som ikke var seksuelt ladet kunne jeg bare glemme. Han sa en gang til meg at han hadde mistet sexlysten fordi han var stresset - jeg har aldri følt meg så stygg i mitt liv. Tror det skjedde noe med min egen lyst på ham akkurat der, selv om det var det motsatta av hva han ville oppnå ved å fortelle det.

Uansett, i høst kom jeg endelig til den konklusjon at jeg ikke kan være sammen med ham lenger. Jeg savner min egen frihet, jeg savner venninnene mine, jeg savner et sexliv, jeg savner å kunne gjøre som JEG vil!! Men et par uker etter at jeg bestemte meg fikk han en skikkelig psykisk knekk på jobb, og har vært sykmeldt siden det. Jeg trodde en stund at han skulle ta livet av seg mens jeg var på jobb eller noe sånt, og det er så stikk i strid med hvordan han til vanlig er at jeg forsto at hvis jeg forlot ham mens han hadde det sånn så ville han kunne gjøre noe drastisk. Eller rett og slett aldri komme seg skikkelig på beina igjen. Nå har han det langt bedre, men jeg har fortsatt ikke hatt guts til å prate med ham om det.

Det positive med det som har skjedd er at han nå er langt mer lidenskapelig. Å være hjemme et par måneder fikk frem alle de sidene jeg har savnet i ham i over fire år. Han ble blid, avslappet, harmonisk, kjærlig, oppmerksom - og horny. Problemet for meg er at jeg ikke vil ha det han har å tilby mer. Jeg vil være singel. Vil ikke bytte mann, jeg vil bare ikke ha noen mann. Vil ikke ha sex med ham - han tenner meg ikke, jeg klarer ikke engang å bli våt nok til å gjennomføre uten glidekrem. Han tror nok at dette er et fysisk problem jeg har, men det stemmer (dessverre??) ikke. Når han "prøver seg" føles det som et ork, og å ha sex med ham er langtekkelig og på en rar måte føles det nesten som om han tråkker over en grense som jeg ikke vil at han skal tråkke over.

Derfor var det jo veldig lurt å svare ja da han fridde... Forlovelsesringen føles som et fengsel på fingeren, og tanken på at jeg må finne gifteringer, kirke, lokale, meny, innbydelser, gjester o.s.v. henger bak i hodet som en stor mørk sky. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå fra ham, for på en måte føler jeg at jeg...skylder ham å bli hos ham. Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å bli. Han vil flytte på landet, kjøpe et hus langt fra folk og fe, få et par unger og ellers leve et stille, tilbaketrukket liv. Jeg vil bli her i byen eller i Oslo (vi bor i Stockholm, men begge er norske), leve livet mitt (og i hvertfall IKKE roligere enn så langt), og verst av alt - jeg vil ikke ha barn. Ikke snakk om. Jeg har ingenting imot dem, men får ståpels av å tanken på å mine egne små krapyler.

Til alt overmål jobber begge for samme firma, og han begynte flere år før meg. Alle mine jobbvenner (som etterhvert har blitt en stor del av vennekretsen) er egentlig hans venner. Går jeg fra ham mister jeg godt over halvparten av alle jeg er glad i her i verden.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg er helt tom innvendig, rimelig deppa og redd for å tenke på det.

Er så usikker...på alt. Jeg vil men vil ikke - eller er det tør ikke?

Må bare få med til slutt at jeg faktisk har kapret verdens beste mann. Han er snill, huslig, ærlig, totalt monogam, elsker meg over alt på jord, barnevennlig, superflink på kjøkkenet - han liker ikke fotball engang!!! All logikk i mitt eget hode tilsier at dette er mannen jeg bør satse på, at jeg er et brødhue hvis jeg lar en sånn mann gå.

Blir glad for alle kommentarer, råd - til og med kjeft. Takk for at du tok deg bryet med å lese.

[Polly Ester]

Jeg sier ikke hva du skal gjøre - det må du finne ut selv, men jeg vet hva jeg ville gjort; jeg hadde gått.

Jeg hadde ikke orket å tenke på å lure mannen i år etter år etter år bare fordi jeg liksom skyldte han det - hva er det du skylder han? Hvorfor skylder du ikke deg selv å ha det fint og flott og ha det slik du vil ha det? Det er tross alt du som skal leve med deg, det er deg selv du skylder.

Du vil være alene, du føler at du blir stengt inne... du føler ikke noe bra eller godt - bare negativt. Og slik vil du leve og ha det? Jeg vet at jeg ikke ville hatt det sånn...

Lykke til hva du enn gjør.

[Gjest x)]

Hei du stakar. Jeg vet hvordan det er. Å føle seg innesperret og stresset. Det høres ut som du trenger en pause. Du sier du tror du skylder ham å bli, men nei, det du skylder han er å si det du har fortalt oss. Det er helt feil å gifte seg med en mann man ikke er tiltrukket av. Ikke bare for deg selv, men også for han. Snakk med han, du skylder deg selv det.

Lykke til!

[vilja]

Kanskje dere skal bo hver for dere i en periode? -Og være kærester, prøve å finne tilbake til det dere hadde i begynnelsen?

Fortell han at du ikke har sexlyst= (Ofte er det slik at vi kvinner ikke har sexlyst fordi vi føler at mannen ikke hjelper oss med f.eks husarbeid, hus og hjem/ eller ikke tar vare på oss/ ikke koser med oss.)

Jeg vet ikke hva jeg har gort, men er det en mulighet at han kan bytte jobb? - Om en jobber nattskift kan man kansje søke/spørre om man kan begynne å jobbe dagskift istedet med tanke på familien som er deg.

Lykke til. Iallefall fortell han det. Jo før , jo heller.

-Da er du ferdig med det enn at du skal hale det ut. Tenk på at det er bedre å rive et plaster av huden raskt, enn å dra set langsomt av....Hehehe

[Possibly]

Du er ung, og ønsker å leve livet. Lev livet! Du "skylder" ham ingenting. Det er heller ikke riktig å ofre sitt eget liv, la være å treffe venninner osv. på grunn av en mann. Det høres ut som et frivillig fengsel du har satt deg i selv. Du er ikke nødt til å ha middagen klar når han kommer hjem hver dag, og du er heller ikke nødt til å la være å treffe venninner bare fordi du har samboer. Om du velger å bli i forholdet, så er det kanskje lurt å ta mer hensyn til seg selv og egne interesser. Det er ihvertfall ikke lurt å gifte seg slik som det ser ut nå, tror jeg.

[Gjest Gjest]

Dere har vært gjennom mange år som har vært stresset og han har prioritert jobb i steden for deg..noe du har justert deg etter sakte men sikkert..

Ville blitt mer sjokkert om du reagerte med stormende glede på denne plutselige endringen..selv om du midt i det undrer deg og kanskje finner det unnaturlig hvordan du reagerer på han nå...når det er det du har savnet så lenge.

En slik plutselig endring som du ikke hadde verken kontroll på eller gradvis tilvenning til..vil du ikke reagere på med åpne armer..du har nedjustert deg selv, dine behov og forventninger til han så lenge..at å oppjustere dem skjer ikke over natta.

Hvis man skal annbefale noe...så tror jeg faktisk du trenger en tid for å justere deg selv også...ta vare på deg selv, fokusere på deg selv..og han kan faktisk ikke forvente at du skal være klar når han er det..han har heller ingen grunn til å bli skuffet eller ta det personlig..det er en naturlig reaksjon.

Når vi nedprioriterer våre kjære så har det konsekvenser.

En typpisk mann vil fikse alt fort, helst med sex etc..men sånn fungerer ikke kvinner...på tide med en god prat for dere to.

Betyr ikke at man må gå hver sin vei...den tilstanden du er i..har milliarder andre kvinner opplevd..og vi kan justeres i alle retninger..men dere trenger både tid og rom for å gjøre det..og gi hverandre rom...er viktig.

[Gjest Gjest]

Du må jo snakke med han om dette...

Jeg har også hatt perioder med null følelser, og de hadde nok ikke komt tilbake hvis mannen min jobbet hele tiden..Man må jobbe med det sammen.

[Gjest gjestgjestgjest]

Forelskelser går over osv. Det hører med i livets gang, også i samlivets gang.

Spørsmålet du må stille deg selv er: Kan du tenke deg et liv uten ham? (Ikke svar kjapt på dette.)

[Gjest Nokså erfaren]

Jeg og min fantasiske samboer har vært sammen i sju år, har ingen barn og har ikke giftet oss. Men nå i jula fridde han, og jeg sa ja. Det datt ut av meg, jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Jeg elsker min kjære av hele mitt hjerte, men i høst bestemte jeg meg for at vi ikke kunne fortsette å være sammen. Jeg har rett og slett sluttet å være forelsket i ham - han er min beste venn, men jeg er ikke tiltrukket av ham. Jeg synes fortsatt at han er kjekk, men tanken på å ha sex med ham tenner meg ikke lenger, og har ikke gjort det på flere år.

Og noe av grunnen kan være at dere ikke er nok sammen på samme tid av døgnet: dere har ulike døgnrytmer/arbeidsmønstre?

Men uansett, du sier jo at følelsene er borte og at sex med ham ikke tenner deg eller gir deg så mye. Om det føles som om være med en venn / bror/familie, da er det på tide å gå - selv etter mange år!

Det er min mening.