Hva tåler du?

[Gjest Gjest]

Noen her som kan tenke seg å flytte fram og tilbake mellom to hjem hver 14 dag?

Ville det fått deg til å føle deg litt forvirret og rotløs kanskje?

Du må jo informere venner og slikt om hvilke 14 dager du er tilgjengelig for sosial kontakt også da...sikkert mange som glemmer deg, siden de ikke vet om du er hjemme eller ei.

Det er jo ikke sikkert at du kan delta i alle sosiale tilstelninger som bursdager etc..er jo ikke sikkert du er i det rette hjemmet på det rette tidspunktet og det kan jo være for langt.

Hva om du har lyst å gjøre noe...men så oppdager du..at de tingene har du ikke i det hjemmet du er i nå..

Føler du deg like hjemme i dine to hjem? Hva med når det flytter fremmede inn, noe du ikke har noen kontrol på..er vel greit siden du ikke er vant til å ha kontrol på noe alikevel..Du får bare komme over ens med de, om du vil eller ikke...det er forventet at du skal begrense dine følelser og din oppførsel..krangel er ikke akseptabelt.

Hva med når den ene etter den andre flytter inn og ut, og du slutter å knytte bånd til de...er vel greiest det...

Barn tåler mye mer enn oss voksne ikke sant..vi er tross alt mye mer sårbare..

De voksne klarer ikke å begrense sine egne følelser, men forventer at barna skal det..ellers blir det jo så plagsomt for oss.

Noen som tror dette ikke har en effekt på barna, når de fleste voksne ikke ville tålt den påkjenningen lenge..?

Trygge og stabile familierelasjoner er generelt ansett som viktige for psykisk helse...generelt sier det at skilsmisse barn har dobbelt risiko for å utvikle psykiske problemer.

Er det rart vi har epidemiske tilstander med psykiske lidelser....men for all del..sett lykken din først...begrens ikke dine egne følelser og behov..det kan vi heller tvinge barna til å gjøre..vi kommer jo først ikke sant.

[Gjest Voksen]

Noen her som kan tenke seg å flytte fram og tilbake mellom to hjem hver 14 dag?

Ville det fått deg til å føle deg litt forvirret og rotløs kanskje?

Nei, det ville ikke ha fått meg til å føle meg forvirret eller rotløs. Mine røtter er i relasjonene, med far og med mor, ikke på et fysisk sted. Dessuten har man jo forutsigbarhet: man har to hjem.

Så lenge foreldrene hver for seg og sammen klarer å være enige, og har rutiner og forutsigbarhet for barnet/barna går dette veldig, veldig fint.

Du ser jo bare hindringer og problemer i ditt innlegg.

Jeg ville ha snudd det og sett positivt på det, og sett mulighetene.

Jeg er overbevist om at det er meget smart av foreldre å avslutte et dårlig forhold som ikke fungerer. Det er bare tull å fortsette "for barnas skyld". Barna har det mye bedre når foreldrene har det bra.

[Gjest Gjest]

Så da tilsidesetter du all forskning som er gjort på skillsmisse barn som negativt tull da siden det ikke passer inn med dine ønsker?

[Gjest Gjest]

Hva med den drastiske økningen i psykiske lidelser blant barn og unge..som er knyttet til følelse, stressmestring,relasjoner og trygghets følelse?....

Mystisk dette....Kan det være noe galt med drikkevannet tro...?

Realiteten er at voksne velger å ikke takle sine egne følelsesmessige konflikter, men forventer at barn skal tåle noe de ikke tåler selv. Våkn opp!

[Gjest Gjest]

Er til dels enig. Barna må betale mye/ta mye av konsekvensene for de voksnes feil, men det gjelder i ethvert "trøblete" hjem og ikke bare skilsmissebarn.

[Gjest postsekk]

Ts: Du har så eeevig rett.

Det er mye bedre for barna å få vokse opp i et samlet hjem med mor og far. Et hjem hvor far skriker til mor, og mor skriker til far, og de fleste kvelder ender med at far og mor sover i hver sin ende av huset, fordi de ikke tåler å være nær, eller se trynet til hverandre.

Et hjem hvor frokosten starter med krangling, og middagen kanskje ender med at noen får seg et klaps.

Jupp. Myyye bedre.

[Solskinnsbolla]

Noen her som kan tenke seg å flytte fram og tilbake mellom to hjem hver 14 dag?

Ville det fått deg til å føle deg litt forvirret og rotløs kanskje?

Du må jo informere venner og slikt om hvilke 14 dager du er tilgjengelig for sosial kontakt også da...sikkert mange som glemmer deg, siden de ikke vet om du er hjemme eller ei.

Det er jo ikke sikkert at du kan delta i alle sosiale tilstelninger som bursdager etc..er jo ikke sikkert du er i det rette hjemmet på det rette tidspunktet og det kan jo være for langt.

Hva om du har lyst å gjøre noe...men så oppdager du..at de tingene har du ikke i det hjemmet du er i nå..

Føler du deg like hjemme i dine to hjem? Hva med når det flytter fremmede inn, noe du ikke har noen kontrol på..er vel greit siden du ikke er vant til å ha kontrol på noe alikevel..Du får bare komme over ens med de, om du vil eller ikke...det er forventet at du skal begrense dine følelser og din oppførsel..krangel er ikke akseptabelt.

Hva med når den ene etter den andre flytter inn og ut, og du slutter å knytte bånd til de...er vel greiest det...

Barn tåler mye mer enn oss voksne ikke sant..vi er tross alt mye mer sårbare..

De voksne klarer ikke å begrense sine egne følelser, men forventer at barna skal det..ellers blir det jo så plagsomt for oss.

Noen som tror dette ikke har en effekt på barna, når de fleste voksne ikke ville tålt den påkjenningen lenge..?

Trygge og stabile familierelasjoner er generelt ansett som viktige for psykisk helse...generelt sier det at skilsmisse barn har dobbelt risiko for å utvikle psykiske problemer.

Er det rart vi har epidemiske tilstander med psykiske lidelser....men for all del..sett lykken din først...begrens ikke dine egne følelser og behov..det kan vi heller tvinge barna til å gjøre..vi kommer jo først ikke sant.

Selv tror jeg ikke at det nødvendigvis alltid er så ille som du portretterer her, men at skilsmissebarn har det tøft og har det tøffere i lang tid etter en skilsmisse-er jeg sikker på!! For noen er en skilsmisse mellom foreldrene det verste som har skjedd dem-de blir preget av det hele livet.

[Gjest Gjest]

Postsekk..hva med en far og en mor som setter litt høyere krav til seg selv og ikke roper skriker og krangler?...Noe de fleste forventer og krever av barn?

Hva med en mor og en far som faktisk setter barna sine først enn seg selv og sine egne dramatiske følelser..hva med det alternativet postsekk?..Noen gang tenkt på at det faktisk er mulig??

Voksne mennesker forventer og krever at barna skal begrense sine følelseskonflikter..men mener at de selv er ute av stand til det,..og det viser en utrulig umoden personlighet...Noen gang hørt om selvkontroll og evner til å håndtere konflikter??

Selv har jeg aldri noen sinne, ropt skreket kranglet forann barn...fordi jeg klarer faktisk å styre meg...det skulle bare mangle..jeg er faktisk voksen..men ansvar for andre enn meg selv.

Og så har jeg noet annet rart...respekt og omsorg for andre..som er litt viktigere enn mitt eget ego..

[Gjest Gjest]

Det er faktisk helt vanvittig..at mennesker har blitt så egoistiske..og gir seg selv friheter de ikke tolererer fra små barn..

At man gir seg selv frihet til å herje som man vil, utagere alle sine følelser..ikke legge lokk på noe..

Når man har tid til slikt..så gir man litt for lite tid til mer vettige ting.

Jeg portretterer ingenting..jeg stiller spørsmål ved virkeligheten til mange barn..som mange voksne ikke har lyst til å tenke på...eller svare på for seg selv...fordi da måtte de jo kanskje begrense seg selv.-faktisk innse at deres egotrip der deres lykke er viktigst har konsekvenser....og det liker ikke de fleste..

Lykke for barn...kommer fra trygghet.

Og for mange...det er ikke noe galt med forholdet deres..det er noe galt med dere..

Hvis dere krangler hyler og vræler og har prioritert deres egne følelser forann barnas trygghet...det er noe som heter selvkontroll og prioritering...slå det opp.

[Gjest postsekk]

Postsekk..hva med en far og en mor som setter litt høyere krav til seg selv og ikke roper skriker og krangler?...Noe de fleste forventer og krever av barn?

Hva med en mor og en far som faktisk setter barna sine først enn seg selv og sine egne dramatiske følelser..hva med det alternativet postsekk?..Noen gang tenkt på at det faktisk er mulig??

Selvfølgelig ville det vært ideelt hvis alle kunne ha en familie som ikke ble brutt opp, og hvor alle trives med hverandre; men det er ikke realiteten.

Mener du virkelig at hvis far og mor har kommet til det punktet at de praktisk talt hater hverandre (jeg kjenner til noen parforhold som har endt sånn), så skal de fortsette å holde sammen for barnets skyld? Det er i så fall utrolig naivt.

Tror du virkelig at et barn ikke ville merket den spenningen akkurat like godt som, om ikke bedre, enn en voksen? Har du noensinne vært i nærheten av to personer som ikke tåler trynet til hverandre, men som likevel tvinges til å omgås?

For slike forhold, så tror jeg det er bedre for alle de involvertes mentale helse at de voksne går hver sin vei; og forhåpentligvis klarer de også å begrave stridsøksen når den verste spenningen legger seg, slik at de kan utarbeide en plan som vil fungere, og på den måten være til beste for barnet.

Endret 16. februar 2009 av postsekk

[Gjest Gjest]

Jeg bor 2 steder nå, eller 3-4, kommer an på hvordan man teller.

Som voksen tåler jeg det bra, 3 av stedene er i tillegg i samme kommune. Men som barn, huff, glad jeg slapp.

Men, jeg skulle ønske mine foreldre skilte seg når jeg var barn. Helt da at min mor hadde fått hovedomsprgen for meg (mest sannsynlig pga at min far ikke ønsket meg i utgangspunktet), eller bodd rimelig nær hverandre. Men alt hadde vært bedre enn å se de ødelegge hverandre. Svært skjelden åpen krangling, men de har slitt hverandre ut.

[Gjest Gjest]

Hva er best for barnet?

1. Se den ene foreldren hver 2. eller 3. helg. Helga går med på å ta igjen det tapte, lette på samvittigheten, prøve å treffe flest mulig av familien, etc. Barnet lærer at hverdagen er hos den ene, mens den andre lett blir fest og basar.

2. Bo hos den ene foreldren 2. hver uke. Barnet ser at det er hverdag i det huset også. Det er lekselesing, fritidsaktiviteter, vennebesøk. Kos rundt middagsbordet etter en lang skoledag, etc. Barnet lærer at mamma og pappa er likestilt.

[Gjest ja/nei]

selv har jeg hatt en jobb hvor jeg var en uke av og på. en uke med jobb og en uke fri. Kan nok ikke sammenlignes helt. Men pakkingen og flyttingen syns jeg var stressende. To forskjellige hverdager i en uke av gangen. Jobben ble jo mitt hjem den ene uken. Savnet forsåvidt ordentlig hjemmet. Men det gikk greit. Men personlig ikke noe jeg hadde valgt for mitt eget barn hvis det skulle skje. Det er veldig stressende.

[FrizzleSizzle]

Har to hjem nå og elsker det ! Ønsket meg skilte foreldre som barn, og fikk aldri ønsket oppfylt. Ikke fordi mine foreldres ekteskap var dårlig, men fordi en standard kjernefamilie ikke appellerte til meg. Nå er jeg alenemor og elsker det, det er mye mer behagelig og avslappende enn da jeg var samboer. Jeg har to hjem, hos kjæresten min og meg selv. Barna mine har tre hjem, hos meg, hos pappaen sin og hos farmor og farfar. De gleder seg vilt til de kan dra på hvert sted.

[aline]

som skilsmissebarn med psykiske problemer, som nok også kan relateres til opplevelser i oppvekst, så vil jeg nå påstå at jeg er VELDIG glad mine foreldre ikke forble gift pga oss barna!

Tanken på hva DET kunne gjort med psyken min, og min søsters, vil jeg helst ikke tenke igjennom engang.

Det som også er verd å tenke på, er at er ikke mye av forskningen vi har idag, er gjort på vår generasjon og ikke på våre barn? her er jeg ikke bastant, men stiller spørmål rett og slett fordi ting har endret seg MYE i løpet av få år.

Skilsmissebarn tidligere, var ikke 50% hos hver forelder, det var ganske mange foreldre som valgte å flytte langt fra hverandre, og fars lyst og/eller mulighet til å ta en stor del i barnets oppvekst etter en skilsmisse, var mye mindre før en den etterhvert er blitt idag.

Det er stadig flere skilte foreldre som har 50% deling, de velger å bosette seg i nærheten av hverandre, for at barna skal slippe å ha helt håpløs skolevei og slik at de kan opprettholde både fritidsaktiviteter og venner uansett hvor de er.

Jeg tror dermed at selv om skilsmissebarn frem til idag, har hatt det vanskelig med to hjem, der man er en dag og annenhver helg hos far, og resten hos mor, gjerne boende langt ifra, med lange veier og ikke mulighet for å ta vare på venner, vil bli mindre og mindre av, om man ser på det som er synlig av utvikling ihvertfall.

De jeg ser av skilsmissebarn, der foreldrene samarbeider, bor nært og har 50% deling, har ikke psykiske problemer, og går mellom hjemmene som de vil. Klart det finnes mange som ikke fungerer også, men jeg tror det blir mer og mer vanlig å tenke samarbeid.

Når jeg tenker på alternativet til skilsmissen, så grøsser jeg. Mamma og pappa kranglet ikke, de var ikke høylydte, men de hadde det ikke godt sammen, og mamma ville vært enda mer ødelagt som menneske dersom de hadde forblitt sammen. En ødelagt mamma, ville ikke gitt meg færre psykiske problemer en en mamma som skilte seg og fikk tatt vare på seg selv og sin mentale helse har gjort.

Det er ikke snakk om å ikke tenke på barna, tror ikke jeg kjenner NOEN skilte, som ikke i aller høyeste grad tenker på barna. Men slik jeg ser det, så er ikke det å bli i ett forhold som ikke er bra for en, heller å tenke på barna.

[Gjest Gjest]

Postsekk igjen klarer du ikke å få inn at alternativt så burde voksne være i stand til å begrense sine egne følelser..på akkurat samme vis..som de forventer og krever at barna skal det.

Det er akkurat det som er så riv ruskende galt...

Som voksen..forventes det av det i de fleste situasjoner at du klarer å oppføre deg med respekt og ikke gå rundt å gnisse ned tennene dine i hat og forakt ovenfor andre...og folk flest mirakuløst er i stand til dette....utenom i hjemmet.

Det viser at folk gir seg selv friheter...som igjen betyr man har ett valg for hvor mye man setter sine egne følelser FØRST.

Selvfølgelig synes verken jeg eller noen andre at det er bra for barna når foreldrene hater hverandre...men jeg stiller ett spørsmål som de fleste lar gå hus forbi..om å begrense seg selv og faktisk sette barna først som de fleste påstår de allerede gjør..

Denne store lykke jakten de fleste har fått infisert sinnet sitt med og som de føler de har så stor rett til er ett nytt fenomen..

" barna har det bra når mamma og pappa er lykkelige" Bullshit..barna har det bra når de voksne er i stand til å oppføre seg som voksne å gi barna den tryggheten og stabiliteten de trenger..å ikke sitte å jamre seg i sin egen miserable følelsesverden å lengte så sterkt etter lykken"

Alle kommer opp i konflikt situasjoner..som man modnes til å være i stand til å løse..og ja..." den neste rette" du finner..kommer du også til å oppleve konflikter med..selv om det virker rosenrødt de første åra.

Forskningen er på barn og unge nå, det er konstant forskning på dette da barn og unge har en stor økning i mentale lidelser.

[Gjest postsekk]

Som voksen..forventes det av det i de fleste situasjoner at du klarer å oppføre deg med respekt og ikke gå rundt å gnisse ned tennene dine i hat og forakt ovenfor andre...og folk flest mirakuløst er i stand til dette....utenom i hjemmet.

Det fremstår for meg som at du har liten innsikt i menneskelig psykologi.

Jeg snakker ikke om å gå med sure miner og vise fingern til hverandre når den andre snur ryggen til.

Jeg snakker om spenningen som oppstår når mennesker som ikke liker hverandre, tvinges til å omgås mange timer av dagen, hver eneste dag. Slik spenning kan ofte være til å ta og føle på.

Er du virkelig av den oppfatningen at bare man "skjerper seg og oppfører seg ordentlig", så vil det ikke være noen spenning mellom to mennesker som ikke tåler hverandre? Seriøst?

[aline]

Jeg sier meg enig med Postsekk, det er ikke så enkelt at man "bare skjerper seg litt", hadde det vært det, så tror jeg mange hadde valgt dette.

og det er fullstendig menneskelig å ha følelser i forhold til en partner man har elsket, som man trodde man skulle elske resten av livet, men som av forskjellige årsaker ikke lenger føles slik lenger. Det kan være alt fra sårt, for den parten som kanskje fremdeles elsker, det kan være bittert for den parten som hadde planlagt at dette skulle vare, og det kan være ødeleggende dersom dette som idag utløser brudd, faktisk tærer på en eller begges psyke.

Og det å bli psykisk/mentalt ødelagt av partneren sin, trenger ikke bare være i de tilfeller en av pratene faktisk er voldelig eller manipulerende, det trenger ikke være en ond part som går inn for å ødelegge, for at noen skal bli ødelagt.

Jeg tror faktisk helt ærlig at barn har det best så lenge foreldrene har det bra. At de ville hatt det bedre dersom foreldrene hadde hatt det bra sammen; helt klart! men det blir litt som noen voksne sa i min barndom, når man mente at dersom slik og sånn, "dersom månen var en gul ost, kunne vi spist den!"

Altså, noen ting er bare slik. At det i en ideell verden hadde vært annerledes, endrer ikke det faktum at noe bare er slik.

Dette med å ikke forbli i ett forhold de voksne ikke har godt av, selv om det ville vært bedre for barna DERSOM de voksne hadde klart dette uten å ødelegges av det, er en slik ting, det bare er sånn.

[Gjest Gjest]

Tror faktisk vi har det slik for de aller fleste har lite innsikt i menneskelige psykologi...spesielt sin egen.

I tillegg til manglende innsikt i hvordan forhold utvikler seg, i tillegg til at det ligger i tiden, å fokusere på egen "lykke"

Noen du ikke liker..pussig det..hvor mange som ender opp å ikke like partneren sin etter noen år..veldi rasjonelt ja..Tror du seriøst at menneskers følelser er rasjonelle? Seriøst?

Nei det handler ikke om å skjerpe seg..men det handler om å sette andre ting før sin egen lille illusjon av lykke.

De fleste blir miserable når deres forventninger til livet er urealistiske.

" Er dette alt som er i livet" Hva mer?" Dette var ikke slik jeg hadde forestillt meg" Jeg er ikke forelsket lengre" Jeg kjenner ingen glede, lykke følelse" Han/hun irriterer meg, skuffer meg" Det føles tomt" blabla..irrasjonelle følelser som ofte har fint lite med omgivelsene å gjøre..men med en selv..og klart man kan finne noen nye som er " rettere" slik at man kan distrahere seg selv i fra det og igjen...føle seg endelig i livet, lykkelig, fredelig etc..

Uansett hvor perfekt din partner er, så er det ingen som kommer til å irritere deg mer i ett langt samliv..inntil du er i stand til å løse den konflikten i deg selv..noe du faktisk vokser på som menneske.

Spenningen ligger der kun fordi du har prioritert ditt følelsesmessige drama som viktig...viktigere enn samholdet til familien..viktigere enn tryggheten til barna..viktigere enn din omsorg ovenfor andre mennesker..ja din partner.

Din evne til omsorg..din evne til drama..ligger kun i deg...overasket?

Denne forelskelses ideologien var før forbeholdt tenåringer..men nå er det sannelig populært blant voksne også.

[Gjest postsekk]

Noen du ikke liker..pussig det..hvor mange som ender opp å ikke like partneren sin etter noen år..veldi rasjonelt ja..Tror du seriøst at menneskers følelser er rasjonelle? Seriøst?

Hvor i all verden har jeg påstått det? Det er jo snarere du som argumenterer for at de er det, med tanke på at du mener man kan kontrollere de så lett.

Nei det handler ikke om å skjerpe seg..men det handler om å sette andre ting før sin egen lille illusjon av lykke.

Du evner tydeligvis ikke å forstå betydningen av det jeg sier.