Bruk av narkotika

[Gjest Gjest]

Hvordan ville dere reagert dersom dere fant ut at noen i din omgangskrets bruker narkotika?

Ville dere reagert med skrekk og avsky, og kuttet kontakt med vedkommende?

Forsøkte å presse han/henne til å søke hjelp, uansett livssituasjon?

Eller er det noe du kunne akseptert, dersom personen ellers er "oppegående"?

Jeg liker nemlig å ruse meg fra tid til annen, sjelden gjør jeg det daglig, men som regel 1-2 ganger i uken hvis jeg har anledningen. Det er en interesse som henger igjen ifra ungdomstiden, noe jeg hverken har vokst fra eller latt komme ut av kontroll. Jeg er forsiktig og reflektert når det gjelder hva jeg putter i meg, bruker ikke disse tyngre stoffene man ofte hører skrekkhistorier om, men noe lettere stoffer. Både lovlige og ulovlige.

Det eneste problemet stoffbruken har ført til for meg, er den konstante redselen for at det plutselig skal komme ut. Reaksjonen til venner og familie tror jeg ville ødelagt livet mitt mye mer enn selve stoffet, men det er ikke en "hobby" jeg føler livet mitt ville vært komplett uten. Derfor skal jeg skal ikke påstå at jeg overhode ikke er avhengig av dette, for det er nå slik det har blitt, men jeg føler ikke at stoffbruken hemmer meg i hverdagen og har heller ikke opplevd mistanker fra andre rundt meg.

Jeg passer overhode ikke overens med den sereotypiske "narkisen". Jeg er kvinne, i slutten av 20-årene, i full jobb, og med en ellers "normal" omgangskrets (vel, kanskje med et par unntak).

Jeg regner ikke med folk her har særlig peiling på narkotika, sett bort ifra unynasert og anekdotisk "skremselspropaganda", men det har nok ikke mine venner eller familie heller. Så derfor spør jeg her, hvordan ville dere reagert i en slik situasjon?

[NoAngel]

hva bruker du da?

hører desverre IKKE til gruppen mennesker som ikke har peil på narkotika, sett bort ifra unynasert og anekdotisk "skremselspropaganda",

men kan jo hende jeg kan gi deg min mening uansett..

[Gjest Gjest-ts]

Jeg vil helst ikke nevne spesifikt hva jeg bruker, det varierer også en del. Kan si jeg ikke bruker bl.a. metamfetamin, "crack" eller heroin, men har ellers vært borti det meste. Jeg vet ikke om akkurat det har så mye å si heller...

Så nå at det du siterte meg på lett kan misforståes. Det jeg mente var at det ofte kun er disse tilfellene man hører om, og ikke de (få?) som faktisk klarer å vedlikeholde livet sitt. Det var ikke ment å forherlige narko eller noe slikt, for det vil jeg ikke

Hvis du har noen synspunkter å komme med, vær så god...

[NoAngel]

jeg vet ikke helt hva slags svar du er ute etter her..

selv har jeg ei venninne som har klatret seg opp fra å bruke heroin , nå "kun" røyker hasj. hun har for tiden full styring på sitt liv osv. men røyker en god del. alle hennes venner og familie vet om dette. og er "fornøyde" med det.. men det er jo tatt i betraktning av hva hun drev med før..

hvordan dine venner og familie vil reagere dersom de finner ut av dette er jo umulig å si.

hadde min datter gjort som deg, ville jeg vel ikke jublet, det må jeg jo ærlig innrømme, men du sier jo at du klarer deg bra..noe som igjen er positivt..

har du luftet det for dem? altså snakket om det som om det handlet om andre osv? hva er deres holdninger ?

[Gjest Gjest]

Har faktisk mye erfaring med dette i min omgangskrets fra ungdommen og opp..og de fleste klarer å ha kontrol på det ...en stund.

Og ingen av de verken så ut eller oppførte seg som " narkiser" Det var alt fra psykologi studenter, til barnehage pedagoger / lærere etc..

Du er nå i slutten av 20 årene...dette var årene det begynte å blir problematisk for de " normale" brukerne... Vet selvfølgelig ikke hvor lenge du har drevet på med dette.

Men den følelsen du har av kontroll er faktisk en illusjon, når du leker med sterkt vanedannede narkotiske stoffer..og enkelte av de endrer personligheten din ganske så drastisk, selv om ikke du legger merke til det selv.

Har fjernet meg fra venner pga dette..ikke fordi de bruker noe, men pga endring i personlighet og verdisystem. Stoffet er ikke ute av kroppen din selv om rusen er over.

Nei de fleste ender ikke i rennesteinen, men de fleste kutter det ut etter hvert fordi det blir ett problem..spesielt når man går inn i seriøse forhold og får barn.

Den paranoiaen/ frykten du føler ovenfor de som ikke bruker er faktisk helt klassisk og får mange til å trekke bort fra ikke brukere, til brukere..og så blir det mer av den livsstilen.

Noen er dedikerte hasjrøykere hele livet, og livsstilen og omgangskretsen er ofte tilpasset til det.

[Gjest ts]

Tja, vet ikke hva jeg er ute etter her, måtte bare få luftet tankene litt og kanskje få noen hint til hva jeg kan forvente hvis/når noen får nyss i dette. Det er noe som har bekymret meg i det siste, så i stedet for å ligge oppe og fundere postet jeg dette.

Har i grunn prøvd å holde meg unna temaet totalt, med unntak av ex-samboeren som ikke hadde noe imot det, og en god venninne jeg ikke tror ville reagert så veldig positivt hvis hun fant ut at jeg brukte annet enn hasj (som jeg forsåvidt "har sluttet med").

[NoAngel]

hmm. om du ikke vil ta det opp med dem. men er så redd for dems reaksjon, så må du nok bare ta et valg... bestem deg for å drit i hva de mener. eller slutt med det du bruker :S

[Gjest ts]

Har faktisk mye erfaring med dette i min omgangskrets fra ungdommen og opp..og de fleste klarer å ha kontrol på det ...en stund.

Og ingen av de verken så ut eller oppførte seg som " narkiser" Det var alt fra psykologi studenter, til barnehage pedagoger / lærere etc..

Du er nå i slutten av 20 årene...dette var årene det begynte å blir problematisk for de " normale" brukerne... Vet selvfølgelig ikke hvor lenge du har drevet på med dette.

Men den følelsen du har av kontroll er faktisk en illusjon, når du leker med sterkt vanedannede narkotiske stoffer..og enkelte av de endrer personligheten din ganske så drastisk, selv om ikke du legger merke til det selv.

Har fjernet meg fra venner pga dette..ikke fordi de bruker noe, men pga endring i personlighet og verdisystem. Stoffet er ikke ute av kroppen din selv om rusen er over.

Nei de fleste ender ikke i rennesteinen, men de fleste kutter det ut etter hvert fordi det blir ett problem..spesielt når man går inn i seriøse forhold og får barn.

Den paranoiaen/ frykten du føler ovenfor de som ikke bruker er faktisk helt klassisk og får mange til å trekke bort fra ikke brukere, til brukere..og så blir det mer av den livsstilen.

Noen er dedikerte hasjrøykere hele livet, og livsstilen og omgangskretsen er ofte tilpasset til det.

Ja, jeg innrømmer du kan ha rett i mye du skriver. Særlig det med barn blir selvfølgelig uaktuelt for meg nå, pga. dette. Får se om prioriteringene mine snur etter hvert... Det blir klart en prioritet over enkelte andre "normale" ting, både i lengden og der og da, og jeg tar meg selv stadig i å lure på om jeg lyver for meg selv når synes det er ok å nedprioritere andre ting for dette. Men, så tenker jeg, det er jo mange som har yrker og hobbyer (kanskje en dum sammenlikning?) som ikke lar seg kombinere med f.eks. familieliv, uten at de blir bannlyst av den grunn.

[Gjest]

Det kommer litt ann på. Var det en nær vennine ville jeg nok reagert, men var det snakk om venner jeg treffer innimellom ville jeg nok heller latt de gå.

[Gjest LB]

Hva du tar og hensikten din med å ta det vil jeg si er det mest avgjørende her.

virkningene av forskjellige rusmidler varierer i veldig stor grad, og hva du selv ønsker å oppnå når du ruser deg vil jeg tro er kjernen til spørsmålet om hvordan andre takler det du gjør (dersom de faktisk ønsker å forstå deg, vel og merke. de aller fleste har jo dessverre allerede gjort seg opp en mening basert på lovgivningen i landet, med det resultat at: det som ikke er lov = umoralsk/dårlig osv, uten å tenke noe mer over det selv. - ikke misforstå, dette er ikke et ønske om å starte ny diskusjon om eksempelvis narkotikalovgivningen, det får bli i en annen tråd. bare prøver å si det veeeldig enkelt her..)

tilbake til poenget:

bruk av rusmidler kan (veldig) kort sagt resultere i alt fra småkoselig eller spennende virkelighetslukt, til å virkelig få kastet virkeligheten i trynet på deg, og dermed tvinge deg til å ta et ordentlig oppgjør med deg selv. Alt ligger selvsagt ikke kun i selve stoffet, mye av hva du oppnår ligger også i din egen oppfattelse av og hensikt med hele situasjonen.

Hva du bruker disse stoffene til, er derfor av all betydning. Ønsker du for eksempel å gjemme deg, koble ut, eller glemme, vil jeg si at jeg personlig ville vært mer bekymret for deg (hvis dette var noe du gjorde hyppig over lang tid, da det ikke gir konstruktive resultater å kontinuerlig rømme fra hverdagen din) enn om rusmiddelbruken var resultat av avgjørelser basert på grundig gjennomtenking, og eksperimenteringen skjedde under trygge omstendigheter (og ikke bare noe du testa ut av ren kjedsomhet).

Ut i fra innlegget ditt, får jeg imidlertid dessverre følelsen av at det sistnevnte ikke gjelder i ditt tilfelle.. For redselen din for hvordan andre vil takle det høres veldig lik redselen mange har når valgene de selv tar ikke er godt nok gjennomtenkt.. Kan du ærlig forsvare dette overfor deg selv, er det ofte et mindre problem å forsvare det overfor andre.

skulle gjerne likt å høre litt mer om erfaringene og tankene dine, for å få bedre kjennskap til situasjonen.. det er slettes ikke sikkert at jeg har forstått deg helt riktig! Men i mellomtiden ønsker jeg deg i hvert fall lykke til

-LB

[Gjest Glør]

Jeg har en omgangskrets hvor det ikke er uvanlig å bruke narkotika, og synes det må være folks eget valg. Er det gode venner, og de har problemer med det prøver jeg selvsagt å støtte dem, men dersom de bare har en vanlig "hobbybruk" legger jeg meg ikke oppi det, uavhengig av hva de bruker.

Min erfaring er også at det er såpass mange myter og feiloppfatninger rundt narkotika, at man bare skaper problemer for seg selv ved å absolutt skulle fortelle det til alle. Men hvis det allikevel skulle komme opp, er nok det beste å bare stå for det. Jo mindre vekt du legger på det selv, jo mindre sak blir det for andre også.

[Gjest Gjest]

Jeg har og har hatt endel mer fjerne bekjente som har brukt diverse stoffer, mest hasj, men mange har også brukt kokain o.a i festsammenheng (og festet mye og i mange år), i tillegg til at de har prøvd det meste (unntatt opiater). Når det gjelder hasj har jeg ikke noe større problem med å forholde meg til det så lenge det brukes relativt sjelden - folk som røyker mer eller mindre daglig eller alltid har røyka i sosiale sammenhenger, blir oftest vanskelige å forholde seg til for meg (det er noe i uttrykket fjern, mange blir altfor fokusert på egne teite ideer og tanker og lite oppmerksomme på andre. Trenger ikke være noen skarp overgang, men et personlighetstrekk som endres eller kommer tydeligere fram over tid). Tyngre stoffer er jeg glad jeg slipper å ha i omgangskretsen min pr i dag! Jeg synes først og fremst at folk i rus er vanskelige å forholde meg til fordi de er på "en annen greie" enn meg, de kan bli uforutsigbare og gjøre dustete ting. At det er ulovlig er også en side av saken selvsagt, men mindre viktig for meg.

[Gjest småbekymret]

Jeg vil ikke ha omgang med venner som damper hasj, pga at det er sløvt, dersom det er regelmessig.

Jeg vil ikke ha kontakt med venner som bruker intravenøst, pga at slike venner lar rus og behov for penger komme først.

Jeg kan holde vennskap med en som ruser seg 2 ganger i uka på rohypnol, men jeg vil velge å holde meg unna når hun ruser seg, jeg har ikke sansen for mange av bivirkningene som oppstår under rusen.

Jeg er litt på vippen hva angår kokainbruk, for jeg har ikke lyst til å sponse bruken, og jeg vet at det er få som klarer å holde seg så stringent til 2 ganger i uka, fordi dette stoffet er så utrolig deilig.

Limsniffing er helt mongo, slik jeg ser det.

E er i samme gate som amfetamin, og jeg husker ikke så voldsomt godt hva problemet med makka er, annet enn at personligheten kan bli litt usympatisk, og at det ikke fins noen stoffer som hjelper deg til å trappe ned. Slike konsentrasjons og motivasjonsøkende midler er jeg litt redd for, men det er samtidig de som jeg trolig vil finne kollegaer bruke, sammen med metylfenidat.

Sorry, er ingen moralist, og ville absolutt ikke meldt deg til politiet, men sjansene for at vi ville ha mye kontakt om du dopa deg, den er ikke så stor.

[Gjest TS]

Her var det mange gode svar

Jeg har brukt jevnlig i ca. 10 år nå, så de fleste som kjenner meg nå kjenner meg med den personligheten jeg evt. har "fått" på grunn av stoffbruken. Så når dere sier "jeg ville ikke vært venn med en som bruker .... fordi de blir sånn og sånn" ville i mitt tilfelle vært et rart argument å få, men jeg skjønner at folk ville blitt usikre på meg.

LB: Jeg tror nok begge eksemplene dine kan stemme delvis med meg. Jeg bruker fordi det gir litt ekstra spenning og kos i hverdagen, og fordi det er en slags virkelighetsflukt. Det er som en mental "ferie", som gjør livets små problemer litt lettere å takle. Føler jeg meg trøtt og sliten etter en tung uke på jobben tar jeg kanskje noe stimulerende, amfetaminer, kokain, "ecstacy" e.l. Er jeg stresset tar jeg kanskje noe beroligende, som cannabis eller milde opiater. Føler jeg meg på topp, men at livet ellers er litt kjedelig tar jeg kanskje noe mer spennende, f.eks. psykedelika. Det er ikke slik at jeg går i veggen hvis jeg går en periode uten å gjøre det, men det blir helt klart et savn.

[waco]

Den frykten for at omgivelsene skal finne det henger ihvertfall ikke sammen med strafferammer og fengsel!

[Bellatrix]

Jeg kjenner flere som bruker narkotika. Den ene treffer jeg ganske ofte. Det hender jeg forteller vedkommende at det h*n driver med ikke er bra. Det sier jeg ikke for å være moraliserende og kjip, men fordi h*n allerede har store problemer og fordi rusingen ikke bare er negativ for den det gjelder, men også vedkommendes familie og venner. Jeg kan ikke gå inn på detaljer om hvordan h*n og omganskretsen får problemer av rusen, men poenget er at selv om h*n selv mener det er ufarlig så trenger h*n å høre at rusingen får konsekvenser.

Jeg bruker selv ingen rusmidler, men å ruse seg jevnlig tror jeg ingen har godt av.

Endret 16. februar 2009 av Bellatrix

[Gjest LB]

TS, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Forholdet mitt til narkotiske stoffer før var en del mer anstrengt enn hva det er i dag. Mye av dette skyldtes nettopp redselen for hvordan familie og bekjente ville reagere om de fant ut av bruken min. Mange av dem er jeg helt sikker på at aldri ville ha forstått. Jeg har også hatt enkelte trøblete episoder der folk jeg ikke har ønsket fikk vite om det. Men dette lærte jeg mye av, mye fordi det tvang meg til å ta stilling til hva jeg holdt på med selv (valg man tar i ung alder er jo ikke alltid veldig gjennomtenkte), og teste ut mine egne holdninger og oppfatninger. Var dette egentlig noe jeg kunne forsvare? Hvorfor og hvordan?

Man må også huske på at holdningene til ganske mange ikke alltid er like gjennomtenkte, og er de interessert i deg vil de også ønske å forstå deg og lytte til dine synspunkter. Jo mer ærlig man klarer å være, jo mer befriende føles det også. Skulle det komme ut for en dag, vil sikkert en del reagere med sjokk og sinne først, men om du er villig til å svare på det de kanskje lurer på, er imøtekommende og åpen om situasjonen din, vil du kanskje bli overrasket. Kanskje finner de ut at mye av deres redsel bunner i fordommer de ikke har utforsket. For det er jo ikke slik at alle som bruker narkotiske stoffer nødvendigvis er kjipe idioter eller narkiser. Det har kanskje de aller fleste fått med seg nå. Som du sier har jo dette pågått i over 10 år, og har de ikke reagert på din oppførsel eller personlighet opp til nå, betyr det kanskje at du er en okå oppegående person de faktisk liker og er glade i, og som de kanskje ikke bekymrer seg i overkant mye for (regner med at du ville tatt med i innlegget om du hadde fått bekymrede reaksjoner før). Hadde du havna på kjøret ville de nok oppdaget det tidligere. Har du virkelig kontroll og er fungerende i livet ditt, er jo mye av saken redda (bare at for den det gjelder så er det jo nettopp denne delen som så ofte er umulig å se realiteten i! og det vil jeg tro er de pårørendes aller største redsel også)

Men likevel: for meg handlet mye av det om hva jeg kunne stå inne for selv, og hva som var heller tvilsomt... En viktig ting å huske på er jo selvfølgelig kosekvensene av dine valg. Når det gjelder bruken av en del av stoffene du nevnte, betyr det at du allerede har tatt del i en handel som man vet står for SINNSYKT mye jævelskap. Og jeg vet at det er vanskelig å få tak i disse fra pålitelige folk gjennom hederlige midler, spesielt siden det er forbudt og alt, men vær bevisst bare, det er ikke umulig. Dessuten, ikke alt er verdt å føkke opp verden for.

Men regner jo med at du bruker disse stoffene med enkelte andre også? Er vel en del i omgangskretsen som forsår situasjonen da? Kan jo ikke regne med at alle skal kunne ta alt, for å si det sånn

og hvis det ikke er noen veldig stor risiko for at det skulle komme ut så trenger du kanskje ikke uroe deg så mye heller?

(Så nå at det ble et langt innlegg med mye digresjoner, er ikke meningen å være moraliserende heller, prøver jo bare å svare men føler liksom jeg må begrunne alt jeg kommer frem til.. )

- LB

[waco]

Skal man se en god film som for eksempel Elita de Policia som er en brasiliansk film så får man mer innlevelse av å røyke en feit en først!

[Gjest LB]

ehh.. mener du "Tropa de Elite"?? den om spesialstyrken som "fikser ting" på sin egen måte i favelaen? isåfall er det en ganske kul film ja og en del ting blir kulere om man røyker en feit en først. men trokke helt det var poenget med tråden heheh

[waco]

Tropa de elite var det ja. Måtte til og med ta en pause halvveis i filmen for at det skjedde så mye på en gang.

Jeg synes det er greit at man bruker legemidler som anses som narkotika dersom det er behov for det.

Vi må ikke glemme at alle lovlige medisiner som metadon, subutex og ritalin var strengt forbudt i norge for bare 15 år siden.

Så man kan vel si at hva som er forbudt og hva som er lov endrer seg hele tiden.