Nyforelska og nygravid.

[Gjest Pasta]

Er det noen her som har erfaringer rundt dette å få barn meget tidlig i forholdet, enten planlagt eller uplanlagt? For min del er den voksende magen uplanlagt og forholdet nesten så ferskt som det kan få blitt, og følelsene mange. Det svinger fra fryd til bunnløs sorg fra det ene minuttet til det andre, for jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen tanker eller erfaringer de kan bidra med?

[Gjest Gjest]

Dere må prate sammen om hva dere ønsker. Og så tenker jeg det kanskje avhenger litt av din alder?

Da jeg var 20-21 ble jeg gravid med kjæresten min som jeg bare hadde kjent noen uker. Jeg var midt i studier, han var 30, men ikke klar for barn. Jeg svingte voldsomt, men det at han ikke var klar for det, påvirket hva jeg bestemte meg for. Jeg orket ikke å ende opp som alenemor i veldig ung alder.

Man kan jo aldri være sikker på om forelskelsen vil bli noe mer seriøst, men jeg tenker at man kjenner seg selv jo eldre man blir. Det er forskjelle på å være 20 eller 30, og det er individuelt hvor moden man er også uavhengig av alder.

Har du lyst på barn? Er forholdet til kjæresten din alvorlig/kan bli alvorlig (når du ser ut over forelskelsen)? Hva ønsker kjæresten din?

Det begynner å demre for meg alle de forvirrede følelsene jeg hadde den gang, som du har nå. Fint hvis du har noen som du stoler skikkelig på som du kan prate med. Uansett ønsker jeg dere lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg ble gravid etter 3 mnd sammen... ikke planlagt!

Han ble jublende glad, jeg var som deg, jublende glad i ene øyeblikket, bunnløst fortvilet i det neste.

Vi valgte å beholde, men mistet i 12. uke.

Spontanaborten førte til en stor sorg, og vi følte at det manglet noen i forholdet vårt, og 3 mnd senere var jeg gravid igjen, denne gangen planlagt.

Det er mange år siden nå, og vi er fremdeles sammen.

For vår del var det helt greit med en slik "komplikasjon" så tidlig i forholdet.

Vi ønsket å være sammen, og vi tilpasset oss hverandre på en helt annen måte!

Vi var ikke vant til bedagelige liv svevende på rosa skyer i mange år før vi møtte virkeligheten... vi ble kastet rett ut i det med hodet først, og vi fikk en trygghet som har vart opp igjennom alle år.

Vi var vant til trang økonomi, hybeltilværelse, våkenetter fra før... når barnet ble født ville det bare være en fortsettelse på det vi allerede hadde... Det var ikke slik at vi måtte omstille hele livet vårt.

Vi fikk vissheten at når forholdet vårt kan overleve dette, kan det overleve det meste.

PS: Vi feirer 17 år sammen om en måned.

[Gjest Gjest]

Er det noen her som har erfaringer rundt dette å få barn meget tidlig i forholdet, enten planlagt eller uplanlagt? For min del er den voksende magen uplanlagt og forholdet nesten så ferskt som det kan få blitt, og følelsene mange. Det svinger fra fryd til bunnløs sorg fra det ene minuttet til det andre, for jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen tanker eller erfaringer de kan bidra med?

Hvis både han og du synes det er greit, så er det vel det?

De fleste menn ville vel bli litt skremt, så tidlig, men mange menn er glad i barn og ønsker barn, til og med fler barn. Snakk med ham og fortell ham hva du føler. Jo før jo bedre. da får han også tid til å venne seg.

Er dere voksne nok og har jobb, så er i hvert fall de bitene på plass.

Lykke til!

PS: Jeg var i et forhold en gang der jeg nesten angrer på at jeg ikke var litt mer uforsiktig sånn etter ca 6 mnd. Han elsket barn og ville ha fler, og spurte i blant om jeg ikke var gravid, eller om vi kunne gjøre det uten beskyttelse etc.

Jeg syntes vi hadde kjent hverandre for kort tid, og trengte tid. Dessverre skar det seg etter totalt ca 9 mnd, av andre grunner. Men dersom jeg hadde vært gravid tror jeg alt hadde blitt annerledes, siden barn er så viktig for ham. Jeg savner ham fortsatt for å si det sånn, og tenker at hva om....?

[Gjest Gjest]

Jeg ble gravid etter 3 mnd sammen... ikke planlagt!

Han ble jublende glad, jeg var som deg, jublende glad i ene øyeblikket, bunnløst fortvilet i det neste.

Vi valgte å beholde, men mistet i 12. uke.

Spontanaborten førte til en stor sorg, og vi følte at det manglet noen i forholdet vårt, og 3 mnd senere var jeg gravid igjen, denne gangen planlagt.

Det er mange år siden nå, og vi er fremdeles sammen.

PS: Vi feirer 17 år sammen om en måned.

Dette må være dagens solskinnshistorie !

[Gjest Pasta]

Jeg er i slutten av tyveårene og han i slutten av tredveårene, så aldersmessig er vi voksne nok til å få barn. Mentalt også i grunnen, og selve morsrollen er ikke det som skremmer meg. Han har også et barn fra før som han forguder og er en meget flink pappa til. Vi hadde begge en god følelse rundt dette forholdet helt fra begynnelsen av, for alt klaffet fra første stund. Jeg er mest redd for snakket som vil komme i kjølevannet av denne "skandalen", for jeg kommer fra et lite sted midt i bibelstripa og vi er begge nysingle på toppen av det hele. Barnefaren tar det nesten bedre enn det jeg gjør, for han vet hva han går til, er sikker på sine følelser for meg og har ikke noe i mot et barn til. Selv om dette er langt unna de planene og forestillingene vi hadde for livet i den nærmeste fremtiden.

Har dere som har opplevd dette møtt mange fordommer på grunn av det valget dere tok? Det gjorde godt å lese noen solskinnshistorier, for akkurat nå føles det bare skremmende, vondt og tungt.

[Gjest Gjest]

Jeg er i slutten av tyveårene og han i slutten av tredveårene, så aldersmessig er vi voksne nok til å få barn. Mentalt også i grunnen, og selve morsrollen er ikke det som skremmer meg. Han har også et barn fra før som han forguder og er en meget flink pappa til. Vi hadde begge en god følelse rundt dette forholdet helt fra begynnelsen av, for alt klaffet fra første stund. Jeg er mest redd for snakket som vil komme i kjølevannet av denne "skandalen", for jeg kommer fra et lite sted midt i bibelstripa og vi er begge nysingle på toppen av det hele. Barnefaren tar det nesten bedre enn det jeg gjør, for han vet hva han går til, er sikker på sine følelser for meg og har ikke noe i mot et barn til. Selv om dette er langt unna de planene og forestillingene vi hadde for livet i den nærmeste fremtiden.

Har dere som har opplevd dette møtt mange fordommer på grunn av det valget dere tok? Det gjorde godt å lese noen solskinnshistorier, for akkurat nå føles det bare skremmende, vondt og tungt.

Blås i fordommene, hev deg over dem, hva spiller det for rolle, når dere har hverandre? I verste fall kan dere flytte kanskje. Jeg tror de fleste mennesker uansett vil akseptere dette når de ser hvor bra dere har det sammen. Du vil også få mer respekt fra mange eldre mennesker når du har blitt mamma (og kanskje gift med mannen får vi håpe da).

Dette er dit liv, og det er du som skal leve det. Skjebnen har nå med ett gitt deg to gaver helt plutselig, en mann og et barn, som begge gjør deg lykkelig.

Og ikke minst er HAN lykkelig.

Ikke frykt noe nå, men LEV LIVET NÅ!!!

[Gjest Gjest]

Go for it!

Dere er så voksne at dette klarer dere - og noe annet er jo egentlig ikke noe alternativ, slik jeg ser det.

Ting blir ikke alltid slik man planlegger, men jeg er sikker på at det kommer til å gå bra! Dere er jo to om dette. Ikke tenk på folkesnakket - er selv fra Bibelbeltet, men jeg hever meg over dem...

Lykke til!

Klem

[Leiah]

Blås i fordommene, hev deg over dem, hva spiller det for rolle, når dere har hverandre? I verste fall kan dere flytte kanskje. Jeg tror de fleste mennesker uansett vil akseptere dette når de ser hvor bra dere har det sammen. Du vil også få mer respekt fra mange eldre mennesker når du har blitt mamma (og kanskje gift med mannen får vi håpe da).

Dette er dit liv, og det er du som skal leve det. Skjebnen har nå med ett gitt deg to gaver helt plutselig, en mann og et barn, som begge gjør deg lykkelig.

Og ikke minst er HAN lykkelig.

Ikke frykt noe nå, men LEV LIVET NÅ!!!

Dagens klokeste ord på kvinneguiden

[Gjest Gjest fra #3]

Har dere som har opplevd dette møtt mange fordommer på grunn av det valget dere tok? Det gjorde godt å lese noen solskinnshistorier, for akkurat nå føles det bare skremmende, vondt og tungt.

Vi var en god del yngre enn dere er... Vi var 23 og 24.

Jeg mistet en venninne på grunn av valget vi tok, og vi fikk noen kommentarer om at dette var galskap... både fordi forholdet var så nytt, og fordi vi var så unge, men stort sett gikk det veldig bra.

De fleste stygge kommentarene kom nok bak ryggen vår, og var ikke noe vi brydde oss med.

Som sagt opplevde jeg det å bli foreldre mens vi ennå var "nyforelsket" som en positiv ting. Man takler utfordringene på en helt annen måte da, legger godviljen til, og forventer ikke at alt skal være perfekt til enhver tid...

Vi opplevde at vi vokste sammen, i begge betydninger... både at vi ble voksne sammen, og at vi ble tettere knyttet sammen.

[Gjest Gjest #3]

Vi var en god del yngre enn dere er... Vi var 23 og 24.

Jeg mistet en venninne på grunn av valget vi tok, og vi fikk noen kommentarer om at dette var galskap... både fordi forholdet var så nytt, og fordi vi var så unge, men stort sett gikk det veldig bra.

De fleste stygge kommentarene kom nok bak ryggen vår, og var ikke noe vi brydde oss med.

Som sagt opplevde jeg det å bli foreldre mens vi ennå var "nyforelsket" som en positiv ting. Man takler utfordringene på en helt annen måte da, legger godviljen til, og forventer ikke at alt skal være perfekt til enhver tid...

Vi opplevde at vi vokste sammen, i begge betydninger... både at vi ble voksne sammen, og at vi ble tettere knyttet sammen.

Jeg må bare legge til at vi tok en tur til byfogden for å formalisere forholdet vårt nesten med en gang jeg ble gravid.

Vi følte det var viktig for oss!

Vi følte det slik at vi var voksne nok til å ta avgjørelsen om å få et barn sammen, og da var vi også voksne nok til å inngå et forpliktende forhold til hverandre.

Det valget dempet nok folkesnakket en del også, selv om det ikke var grunnen til at vi giftet oss...

[LitaPia]

Er det noen her som har erfaringer rundt dette å få barn meget tidlig i forholdet, enten planlagt eller uplanlagt? For min del er den voksende magen uplanlagt og forholdet nesten så ferskt som det kan få blitt, og følelsene mange. Det svinger fra fryd til bunnløs sorg fra det ene minuttet til det andre, for jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Er det noen som har noen tanker eller erfaringer de kan bidra med?

Mine foreldre ble gravid med meg allerede etter to måneder, nå har de vært gift i snart 25 år, og ser fremdeles like nyforelsket ut! Dette kan gå bra, lykke til

[Gjest en annen pasta]

Ja. Planlagt til og med. Samlivet ble en katastrofe og vi er skilt og ganske bitre uvenner nå. Men har aldri angret alikevel. Det var vel den erfaringen man skulle ha for å bli "folk" antar jeg.