Jeg prøver å gå fra mannen min, men jeg får det ikke til....

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Vi har vært sammen i 6 år, og gift i 1,5 år. Har to barn på 4 og 2 år.

Jeg har ikke følelser for han lengre. Ingen slike følelser som man burde ha for en ektemann, tenner ikke på han seksuelt og føler ikke jeg elsker han... Jeg har følt det slik det siste halve året, men har ikke turt å sagt noe før nå...

Jeg har også forelsket meg i en annen fyr... Har ikke vært utro, men har veldig sterke følelser for han andre, selv om jeg vet det aldri kan bli meg og han likevell... (av mange forskjellige grunner) så det er ikke pga han jeg vil gå fra mannen min.

Snakket med mannen min for et par uker siden, og han ble helt knust! Han sa det var forbanna urettferdig, og han tryglet meg om å gi han en sjanse, og virkelig jobbe med ekteskapet vårt... Jeg sa det var greit... Men ingenting har forandret seg, ting er fortsatt slik de har vært mellom oss... Jeg vet ikke hva vi skal gjøre for å forandre dette, men det ingen vits å gå rundt slik... Nå har han reist på jobb og vil være borte i 3 uker...

Jeg sliter, jeg vil virkelig ut av dette ekteskapet, men jeg kommer meg på en måte ingen vei... Tenker på det hele døgnet, og får ikke sove om nettene for jeg tenker på hvor mye bedre ting ville vært om vi ikke hadde vært sammen mer...

Tenker selvsagt på ungene oppi det hele også, er jo ikke bra for de at mamma og pappa går fra hverandre, men jeg kan ikke leve sammen med han uten følelser resten av livet... Han mener på den andre side at jeg er egoistisk, han mener vi skal holde sammen pga av barna og han lurer på hva som er problemet med at jeg lever sammen med han på den måten...

For all del, vi har det fint sammen, krangler ikke, og er veldig gode venner, men jeg mangler altså følelsene...

Jeg er 24 år, og kan ikke kaste bort resten av livet på en mann jeg ikke elsker...

Har dere tips/råd til en fortvilet kvinne? Noen som har vært i samme situasjon??

[Gjest skilt]

Jeg synes dere skal forsøke å få profesjonell hjelp. Kontakt i første omgang Familievernkontoret. det er utrolig godt å få snakke med en nøytral tredjepart når man er så forvirret.

For meg høres dte ut som om dere har noe å bygge på. Dere har det forsåvidt greit i hverdagen, er venner og går overens. tror du dere kan vekke til live gamle følelser igjen?

Jeg er skilt, og selv om valget jeg tok var riktig så var det så helsikes tøft at jeg unner ingen en opplevelsen med mindre det er noe de virkelig vil/må.

[Gjest Gjest]

Er jo klassisk at du ikke har følelser for han når du har gitt all din fokus til han andre..viser jo at du er fullt i stand til å ha slike følelser..så ingen feil der i allefall.

Du tror vel ikke virkelig at denne nye mannen bare er så mye mer fantastisk og rett enn den forje?..

Du sier ingenting har forandret seg og dere kan jo ikke ha det slik bestandig...men du sa det førsta til han for 2 uker siden...forventet du virkelig at hele livet deres skulle endre seg på to uker siden sjokk beskjeden du ga han?

Har du endret deg på 2 uker?...nei...så hvordan kan du forvente at noe annet skal endre seg...

Det der kalles ikke å jobbe med forholdet...

Og alle forhold..uansett hvor perfekt man tror mannen er de første årene...trenger arbeid etterhvert.

[Gjest FF]

Vi har vært sammen i 6 år, og gift i 1,5 år. Har to barn på 4 og 2 år.

Jeg har ikke følelser for han lengre. Ingen slike følelser som man burde ha for en ektemann, tenner ikke på han seksuelt og føler ikke jeg elsker han... Jeg har følt det slik det siste halve året, men har ikke turt å sagt noe før nå...

Jeg har også forelsket meg i en annen fyr... Har ikke vært utro, men har veldig sterke følelser for han andre, selv om jeg vet det aldri kan bli meg og han likevell... (av mange forskjellige grunner) så det er ikke pga han jeg vil gå fra mannen min.

Snakket med mannen min for et par uker siden, og han ble helt knust! Han sa det var forbanna urettferdig, og han tryglet meg om å gi han en sjanse, og virkelig jobbe med ekteskapet vårt... Jeg sa det var greit... Men ingenting har forandret seg, ting er fortsatt slik de har vært mellom oss... Jeg vet ikke hva vi skal gjøre for å forandre dette, men det ingen vits å gå rundt slik... Nå har han reist på jobb og vil være borte i 3 uker...

Jeg sliter, jeg vil virkelig ut av dette ekteskapet, men jeg kommer meg på en måte ingen vei... Tenker på det hele døgnet, og får ikke sove om nettene for jeg tenker på hvor mye bedre ting ville vært om vi ikke hadde vært sammen mer...

Tenker selvsagt på ungene oppi det hele også, er jo ikke bra for de at mamma og pappa går fra hverandre, men jeg kan ikke leve sammen med han uten følelser resten av livet... Han mener på den andre side at jeg er egoistisk, han mener vi skal holde sammen pga av barna og han lurer på hva som er problemet med at jeg lever sammen med han på den måten...

For all del, vi har det fint sammen, krangler ikke, og er veldig gode venner, men jeg mangler altså følelsene...

Jeg er 24 år, og kan ikke kaste bort resten av livet på en mann jeg ikke elsker...

Har dere tips/råd til en fortvilet kvinne? Noen som har vært i samme situasjon??

Jeg er oppi akkurat det samme som du beskriver, bortsett fra at vi ikke har barn sammen. Jeg har tatt det opp flere ganger slik som du gjorde for noen uker siden, han ble knust, vi prøvde igjen pga. jeg ikke klarte å gjennomføre det. Men - det ble ikke bedre... Kanskje for en liten stakket stund, men så ble det samme greiene all over again.

Jeg sliter med mine følelser på akkurat samme måte som du beskriver, og nå tenker jeg at jeg bare MÅ ut - uansett hvor vanskelig det enn er. Det er ikke riktig å holde sammen når den ene mangler de rette følelsene. Da skyver du bare problemene foran deg, og en eller annen gang bikker det over, og da er det kanskje enda verre!

Men, jeg vil absolutt råde dere til å søke profesjonell hjelp. Det har jeg tenkt å foreslå for mannen min. Det kan være greit å få sortert tankene sine, og snakket om følelsene med en som er god på å få de fram, en som stiller de rette spørsmålene.

Lykke til uansett hva du velger å gjøre!

[Gjest Gjest_Forvirret_*]

Er jo klassisk at du ikke har følelser for han når du har gitt all din fokus til han andre..viser jo at du er fullt i stand til å ha slike følelser..så ingen feil der i allefall.

Du tror vel ikke virkelig at denne nye mannen bare er så mye mer fantastisk og rett enn den forje?..

Du sier ingenting har forandret seg og dere kan jo ikke ha det slik bestandig...men du sa det førsta til han for 2 uker siden...forventet du virkelig at hele livet deres skulle endre seg på to uker siden sjokk beskjeden du ga han?

Har du endret deg på 2 uker?...nei...så hvordan kan du forvente at noe annet skal endre seg...

Det der kalles ikke å jobbe med forholdet...

Og alle forhold..uansett hvor perfekt man tror mannen er de første årene...trenger arbeid etterhvert.

Det er jo akkurat det jeg sier, jeg hadde ikke følelser for denne andre før for nå de siste ukene, og jeg har følt det slik for mannen min i 6 mnd nå!

Og nei, jeg går ikke fra mannen min pga av en annen, det er ikke grunnen, jog kommer heller aldri til å bli sammen med den andre fyren heller, bare så det er sagt!

Tausen takk for svarene deres forresten, profesjonel hjelp hadde jeg gjerne ville hatt, men mannen min er faktisk (tro det eller ei) utdannet familieterapeut, og mener at slikt trenger vi ikke, siden vi egentlig har det fint sammen, og siden det er bare jeg som føler det slik jeg gjør, han ser ikke noen feil i forholdet....

[Gjest cr]

Isåfall trenger mannen din en reality check. Forelskelsen forsvinner for alle. Skal du ha et livslangt forhold (om du ønsker noe slikt) må du være villig til å ofre forelskelser som oppstår med andre underveis. Du må nok også svelger noen kameler i forholdet. Sånn er det for de fleste. Men godt mulig du vet dette, og at det rett og slett har blitt for mye for deg.

[Gjest Illiya]

Jeg synes at manglende følelser i 6 mnd er for kort tid til å gjøre drastiske endringer.

Jeg hadde det sånn et helt år, og var klar til å gå ut av forholdet. Men vi fikk det på rett kjøl igjen, og har det bedre sammen enn i alle de årene vi var sammen før den tid. Ting kan snu seg, det er dumt å gå etter såpass kort tid....men begge må gjøre en innsats for å få det bedre.

Å ha et bra forhold, betyr jobbing. Det kommer ikke av seg selv. En må ha fokus på hverandre, og det å gjøre hverandre glad. Dessuten er det viktig å gjøre koselige ting sammen, det er det som holder en oppe i hverdagen

[Gjest Gjest]

Hva er det som holder deg tilbake?

Ut fra det du sier synes jeg du skal gå. Det er best å gjøre det først som sist. Jo lengre man venter jo verre blir det. Det er riktig å gå når man har det slik du beskriver!

[mMann]

Og hva er det som er problemet da. Har dere gått i den klassiske fellen med å lage barn og glemme hverandre eller har dere vokst i fra hverandre. Det høres ut som om betingelsen din for forbedring er at han skal ta det første skrittet og vie deg den intimiteten som dere har glemt underveis?

Hvis alt dreier seg om hva han er forventet å gjøre ovenfor deg har dere nok en problematisk vei å gå. Dere er vel begge to ansvarlig for uføret dere er kommet opp i og begge to må jobbe med dette. Har du/dere i hele tatt prøvd "å bli kjent" igjen ?

[Veronica88]

Prøv en gang til for barna. Gjerne med hjelp, gi ham et krav om at enten så går dere til noen eller så går du garantert. Da kanskje han "våkner" og er villig til å høre. Kom med eksempler på hva du mener han ikke gjør riktig, og hva han ikke klarer å endre på . Er ikke bare-bare å høre at "du må endre deg!", både menn og kvinner trenger noe konkret .

Om dere ikke krangler nå, så kan det fort bli det. Jeg tror barn har bedre av å heller ha to hjem som er rolige og de føler seg velkomne i, heller enn et hjem for det bare er dårlig stemning og krangling. Det vokste jeg selv opp i, jeg sa faktisk flere ganger at om foreldrene mine bare skulle krangle, "så kan dere vel flytte fra hverandre?Jeg orker ikke åhøre på dere!".

Ignorer de som mener at du ikke skal gå fra ham bare pga han andre, noen klarer bare ikke å lese innlegg før de svarer Om det er vanskeligheter med å lese eller vanskeligheter med å gidde å lese alt, vet jeg ikke. Men det er dessverre et vanlig fenomen på alle forumer. Og jeg synes det er viktig at du tok det med, det viser jo at du kan forelske deg i andre, det er ikke "deg" det er noe galt med, det er gforholdet. Prøv å glemme han andre og prøv å forelske deg på ny heller, i ham. Hvorfor flyttet dere sammen i det hele tatt? Prøv å tenk tilbake og prat om det!

[Gjest Gjest_Viren_*]

Jeg må innrømme at jeg blir paff over at du vurderer å bryte opp familien og gå fra mannen din etter å ha slitt med følelsene i 6 måneder. Hvem i all verden er det som har innbildt deg at man går rundt og er stormende forelsket i partneren sin hele tiden i år etter år? Forelskelse og kjærlighet må jobbes for, det er ikke noe som holdes ved like av seg selv. Hva har DU gjort for å holde følelsene ved like? Det første du gjør er altså å løpe til mannen din og si at du vil ut av forholdet, istedet for å si "jeg sliter litt for tiden, kan vi prøve å finne ut av det?" og eventuelt oppsøke samlivsterapi.

For å si det rett ut virker du utrolig umoden, spesielt siden du tror at noe som helst skal endre seg på 2 uker når du går rundt og tenker på en annen. Du har valgt å gifte deg, du har valgt å få 2 barn sammen med denne mannen - det minste du skylder både han og ungene er og selv gjøre en innsats. Da mener jeg virkelig gjøre en innsats, istedet for å gå å vente på at et eller annet magisk skal skje av seg selv.