Mobbing

[Gjest Gjest_Kamilla_*]

Om noen måneder blir jeg selv mor, og tenker kanskje av den grunn mye på min egen oppvekst. Og i særdeleshet hva jeg i overskriften karakteriserer som barns faenskap.

Jeg begynte på barneskolen i 1987, og ble systematisk mobbet fysisk og psykisk gjennom hele min obligatoriske skolegang. Det har gått greit med meg, men jeg kjenner flere som i oppveksten fikk sin selvfølelse så ettertrykkelig tråkket på at de har fått ødelagt mye av grunnlaget for et godt liv.

Når jeg ser tilbake på mitt eget liv så langt ser jeg at de som uten tvil har påført meg mest lidelse er barn mellom åtte og seksten år. Jeg har aldri vært borti voksne mennesker som har oppført seg så gjennomført jævlig eller hatsk.

Så blir altså spørsmålet, som jeg på mange måter føler er litt tabu: Kan barn være onde? Og hvordan skal man definere ondskap? Når det gjelder barn sier man jo ofte onde handlinger bunner i uvitenhet, eller at de ikke har fått utviklet sin empati enda. Jeg har likevel inntrykket av at mange barn er slemme fordi det gir dem glede, eller følelse av makt, og at de skjønner at de påfører andre smerte. Fra voksent hold ble det flere ganger forsøkt å gripe inn i forhold til hva jeg opplevde. Mobberne ble gjerne avkrevd en forklaring. Underholdning var en grunn som flere ganger kom opp. Ble de spurt om de selv ville like å bli behandlet slik som de behandlet meg var svaret nei. Likevel fortsatte de, med den grunn at jeg var så stygg at jeg ikke fortjente å leve. Altså var jeg et legitimt offer.

Hvem var så ansvarlig for disse barnas handlinger? Foreldre og lærere prøvde gjentatte ganger å gripe inn. Men jeg kunne ikke beskyttes og overvåkes alltid. Av de som mobbet var barn fra mange lag. Noen fra hjem hvor jeg vet foreldrene var fortvilte over barnas oppførsel, såkalt ressurssterke hjem med mye oppfølging og kjærlighet, andre kom fra kår vor det åpenbart var mye problemer. Var barna fra mindre gode hjem mindre ansvarlig for hva de gjorde?

Dette ble langt, men det er tanker som kverner i meg nå. Jeg har jobbet meg gjennom hva jeg opplevde og har slått meg til ro med fortiden. Imidlertid er jeg bekyrmet for barnet jeg snart skal få. Hvordan håndteres denne typen problematikk på skolen i dag? Jeg er livredd for at ungen min skal utsettes for noe i nærheten av det jeg opplevde. Men jeg er nesten reddere for at han kan bli en av dem som ødelegger barndommen til noen andre!

Dere som er foreldre til skolebarn nå: hvordan skal man forholde seg til denne problematikken? Og hva gjør man konkret på deres skole? Og ikke minst, i hvor stor grad er barna ansvarlige for sine egne onde handlinger?

[Gjest Gjest]

Jeg håper jeg får spore av tråden din litt, ved å fortelle en liten historie om barn og ungdom i dag, og hvor bevisste mange barn og unge i dag kan være rundt tema mobbing og utfrysning.

Jeg har et barn, et veldig spesielt barn, og basert på egne opplevelser som mobbeoffer, var jeg nesten 100% sikker på at mitt barn kom til å bli et mobbeoffer også.

I stedet skjedde det motsatte! Nesten alle barn og ungdom opp gjennom mitt barns oppvekst har tatt mitt barn under sine vinger, har beskyttet det, og vært dets venn tross alle forskjeller...

For ikke så lenge siden opplevde mitt barn å bli hedret av sine jevngamle for sitt gode hjertelag, som omsorg for andre, og for sin ærlige framtoning.

Jeg gråt av glede den dagen jeg fikk vite at mitt barn ble sett på som et forbilde for andre barn og unge, av andre samme barn og unge!

Mitt inntrykk er at mobbere får mindre og mindre respekt fra andre barn og unge... "Det er tøft å være snill" er et motto veldig mange barn og unge i dag prøver å etterstrebe.

[Gjest Gjest]

Jeg svarer ja på alle dine spørsmål. Og er sågar så lite politisk korrekt at jeg mener en real omgang med juling og gode lovnader om mer er på sin plass der intet er oppnådd med siviliserte midler.

Så kan jo pedagogene slite med resten.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Fantastisk å høre en historie om et anderledes barn som har blitt tatt godt i mot!

Selv har jeg to stebarn som begge kan kalles anderledes og som begge er utsatt for mobbing. Mobbing vi ikke klarer å få bukt med fordi den har tatt knekken på barnas psyke.

Vi har jevnlige møter med skolen til guttungen, hastemøter og planlagte møter og det er mye ressurser inne i bildet for å prøve å få bukt med problemet.

I forhold til jenta ble vi nødt til å finne ny skole til henne da skolen hun gikk på ikke skjønte at det var et problem.

Min oppfatning er derfor at det finnes store forskjeller på hvordan skoler tenker og handler om mobbing. På ungdomskolen hvor jenta gikk var holdningen "En tenåring bør tåle såpass!"

Du har fritt skolevalg, når den tid kommer at barnet ditt skal begynne på skolen så bør du ta noen telefoner og høre hvilken holdning skolen har til mobbing og hvordan de jobber for å unngå den.

Dessverre er det jo allerede slik at mobbing blir mer og mer skjult nå, og foregår mer på sms og internett.

Om barn er onde? Jeg tror heller at de ikke er i stand til å se konsekvensene av sine handlinger. Det er morsomt å erte noen som reagerer, enten det reageres med gråt eller sinne. Barn er på ingen måte i stand til å skjønne hvordan mobbeofferet kan skades psykisk over lang tid. Mobberne har jo stort sett (tror jeg) glemt hele greia straks de kommer hjem.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg har ca samme barndomsopplevelser som deg, bare at jeg fikk det fra det voksne hold også. Barn skjønner nok ikke konsekvensene av alt de gjør, men det gjør fa.. ta meg voksne. Derfor tror jeg vi er alle medfødt en dose ondskap, noen av oss merker ikke noe til den eller undertrykker den eller whatever, mens den hos andre lar den leve enten i skjulte eller mer opplagte former.

Barn kan ikke være 100% ansvarlige for sine handlinger, men de MÅ lære å ta ansvar.

[Veronica88]

Jeg sier litt begge deler. Noen er bare født onde. Var det noen som lærte Hitler å være Hitler f eks? Hvem vet? Noen er bare født gode, og forblir snille hele livet. Så hvorfor ikke det motsatte?

MEN, om jeg var en forelder og jeg fikk vite at barnet mitt mobba noen, så ville det blitt både sol, stjerne og månelyst!!!! Så det går jo an å gripe fatt i saken når man får vite det. Og andre voksne kan også gripe fatt i det og si ifra enten til barna eller til foreldrene at DETTE IKKE ER HOLDBART!

Eksempler: Jeg ble mobba. Læreren klarte å si at det var min feil. Ja. Hva galt hadde jeg gjort da?? Blitt født? Hadde han vært et skikkelig menneske og en god lærer så ville han for det første aldri sagt det, men tatt en solid samtale med hele klassen om hvorfor dette er galt.

Barn flest forstår mer enn vi tror. Hadde vi rettet dette mot dem, og sagt, "Nå vil jeg kalle deg masse stygge ting, så skal du fortelle meg hvordan du føler det, det føles ikke godt, gjør det vel? Så hvorfor gjør du dette mot XX og tror at hun liker det bedre?" Alle synes det er morsomt å le av andre, men ingen synes det er morsomt når noen ler av dem!

Det tror jeg er stikkordet. Vis mot dem og lær dem hvordan det føles.

Kan jo godt legge til at de mest oppegående, snille men tørr si ifra om noe er galt, skikkelig menneskene som aldri ville såret noen som aldri har gjort dem noe, som jeg kjenner, alle har blitt både mobbet og mishandlet.

De som derimot gir litt faen, er det så nøye, sårer folk uten å tenke over det, sårer folk med vilje, sånn type oppførsel, er folk jeg har aldri har hørt verken fra eller om at de har blitt mobbet. Dette er både tilfeldig bekjente eller nære venner som plutselig har snudd seg mot meg, som også vet hva jeg har gjennomgått selv. De har aldri sagt noe som tyder på det ihvertfall!

Lær barnet ditt folkeskikk. Lær det å tenke "hva om noen gjorde dette mot meg?" når det vil gjøre noe mot andre.

Det er en sløvhet i samfunnet idag som er helt utrolig. Lær barnet ditt å tenke selv, og ha tro på at det kan noe. Når noen da eventuelt mobber, så vet det innerst inne at "de mobber fordi de føler seg truet av noe jeg kan", noe som stort sett er sant!

Håper innerst inne at denne sløvheten er på vei ut av samfunnet før jeg vil ha meg barn selv. ellers vet jeg ikke hva som skjer..... Og det kan også være noe i det som ble skrevet at idag så er mobbing HELT UT, det er overhode ikke kult lengre. Ikke når unger nedi 11årsalderen tenker på selvmord, og ungdommer knapt ferdige i puberteten tar livet av seg. Dessverre må noen ha en sånn vekker for å faktisk forstå alvoret.

Synes man også burde få et fag i skolen som het psykologi. Rett og slett. Så kan man der fokusere på den ytterste konsekvens av mobbing, og hva "de små" konsekvenser er: Angst og depresjoner mye av livet.. Se videoer og møte folk som forteller selv. Jeg tror ungdommer ihvertfall, vil forstå dette.

Og da får vi kanskje også slutt på mytene og stillheten rundt psykiske lidelser?