Jeg har helt vondt inni meg

[Gjest Gjest_Frustrert frue_*]

Jeg har vært gift med mannen min i snart 3 år, og vi har vært sammen i snart 7 år totalt. Vi er begge i 20-årene, og har ingen barn sammen.

Forholdet har gått litt i bølgedaler helt fra starten av. Vi har stort sett hatt det fint, men jeg har gått med en litt ekkel følelse som har gnagd i bakhodet mitt i flere år, om dette virkelig er riktig, og om dette er mannen i mitt liv. Likevel giftet vi oss sommeren 2006, og hadde en bra periode en stund.

Hver gang vi har hatt problemer av noe slag, som for det meste har gått i at vi ikke har pleiet forholdet, men heller festet på hver vår kant, eller ikke funnet på kjekke ting sammen, har jeg prøvd å ta det opp med ham, men blitt avfeid med at "Joda, vi har det så fint så".

Jeg har tenkt at "Ok, det skal sikkert være sånn... vi har jo vært sammen lenge...", men den ekle følelsen av dette egentlig ikke er helt riktig, har vært der hele tiden. Jeg har bare fortrengt den på en måte...

Da vi knapt hadde vært gift et år, toppet det seg for meg. Vi tilbrakte hverdagene i hvert vårt rom på data eller tv, og i helgene dro vi på fest og byen, enten sammen, men for det meste hver for oss. En søndag da vi satt litt småfyllasyk i sofaen, bestemte jeg meg: "Nå må noe gjøres, dette går ikke lenger".

Jeg tok opp saken med mannen min, fortalte hvordan jeg følte det; at vi oppførte oss som om vi ikke skulle vært sammen i det hele tatt, og at jeg begynte å bli usikker på mine følelser oppi det hele. Det ble mye grining fra begge, spesielt da jeg sa at det jo hadde vært sånn tidligere også, og at vi aldri hadde tatt tak i problemene våre da heller. Hva er da vitsen, hvis ingen av oss virker interessert i å ordne opp og pleie forholdet? Vi gikk en lang tur, og ble enige om forskjellige ting som vi selv måtte bli bedre på hvis dette skulle funke.

Han var VELDIG enig, og ville gjøre alt i sin makt for å ikke miste meg. Så gikk det noen uker, kanskje et par månender, så var vi inne i samme gamle tralten. Festing og være med venner i helgene, se på tv eller sitte på data etter jobb i hverdagene. Lite romantikk, og nesten ikke sex.

Nå har det gått to år siden forrige "utblåsning", og jeg føler ikke lenger at det er noe håp om å få oss på fote igjen. Jeg føler at vi har vært på vei utfor et stup, og istedenfor å klamre oss fast og klatre opp igjen, har vi nå falt utfor. Jeg er ikke lenger forelsket i han, og klarer ikke å tenne på ham hvis vi en sjelden gang har sex.

Han på sin side er utrooolig flink verbalt - han sender meg fine meldinger og sier mange fine ord og at han elsker meg over alt på jorden, men det samsvarer ikke med virkeligheten i det hele tatt. Hva er vitsen med fine ord, hvis det ikke er noe handling? Det har blitt rutine på disse meldingene når vi ikke er med hverandre, men med en gang vi er i samme rom, så klarer vi ikke å vise noen av disse følelsene for hverandre.

Samtidig føler jeg at han kanskje har sterkere følelser for meg enn jeg har for ham slik som det har blitt, noe jeg er utrolig lei meg for, men som jeg dessverre ikke kan hjelpe for. Man bestemmer ikke over følelsene sine, og hadde det vært opp til meg hadde jeg følt det helt annerledes.

Det er forferdelig frustrerende å ha det slik, jeg er forferdelig glad i ham, og vil absolutt ikke såre ham, men jeg føler ikke det blir riktig å bare være sammen fordi det er vanskelig å gjøre det slutt og fordi jeg er redd for å såre ham. Jeg er ikke lykkelig i forholdet i det hele tatt, og tenker at nå må jeg bare gjøre noe.

Han jobber offshore, og denne gangen når han har vært ute, har jeg tenkt mye gjennom hva jeg må gjøre, og han har merket på meg at det er noe galt når han har ringt. Til slutt spurte han meg rett ut, og jeg kunne ikke lyge, og måtte fortelle hvordan jeg føler det. I dag spurte han meg rett ut om jeg ikke tror det er noe håp for oss, og jeg måtte være såpass ærlig å si "jeg vet ikke". Jeg sa også at vi måtte snakke sammen når han kom hjem, og ikke over telefon.

I dag fikk han en psykisk knekk på jobben, og kommer hjem nå i kveld. Da må jeg legge fram alt slik som det er. Jeg gruer meg noe så inderlig, for han sier at han ikke ser for seg livet sitt uten meg, og at han vil ha meg der for alltid.

Men som sagt - mange fine ord, men lite handling. De eneste gangene har har villet være med på å ta tak i problemene våre, har vært etter store krangler og at jeg har vært på nippet til å bryte.

Jeg vet at et forhold krever arbeid, men ikke for en hver pris. Det må være noe å bygge videre på, og det føler ikke jeg det er nå.

Jeg ville bare dele dette med noen, og gjerne har synspunkter på hvordan jeg kan legge dette frem på best mulig måte. Vanskelig blir det uansett, men jeg har så inderlig lyst til å få ham til å forstå at dette er det beste for oss begge - at vi kan få det bedre hver for oss. Han har nok en illusjon og et ønske om at det skal være oss to og at det er best, men han kan umulig mene innerst inne at vi har det noe godt sammen.

Man lever kun én gang, og tiden er nok inne for å ta et oppgjør nå. Vi har mye igjen av livet, og det er bedre å ta affære nå enn å angre når vi er 40 og har kanskje har barn i tillegg.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette. Jeg blir glad for tilbakemeldinger og synspunkter!

[Gjest Illiya]

Ja, det der er fallgruve nr 1.

En synes en har det bra i forholdet, og da lar man være å jobbe med det, også sklir ting ut, til man oppdager at man er på hver sin planet.

Og spesielt menn synes å være helt fornøyd med å ha det sånn. Mange (sikkert også kvinner) innser ikke at en må investere i forholdet ved å gjøre hyggelige ting sammen.

Vi har vært der vi også, men klarte å ro oss i land igjen.

Jeg tror de aller fleste vil oppleve akkurat dette her. Det kommer nok i neste forhold også, hvis ikke begge er obs på det.

Jeg tror mannen din føler mer for deg enn du tror, men han er nok fint fornøyd med å ha det sånn som det er nå.

Og selv om du ikke føler det er mer å bygge på, eller du ikke har følelser igjen for ham, så KAN det vekkes opp igjen hvis begge går inn for det.

[juliane]

Dette var som å høre om forholdet mitt, bortsett fra at vi aldri giftet oss, og det med de fine ordene. Ellers kjente jeg igjen hvert eneste moment.

Vi gjorde det slutt for halvannen uke siden, etter at jeg har vært usikker i over 2 år. Det er grusomt, men det var samtidig en stor lettelse å endelig få gjort det og kunne gå videre i livet mitt. Har ikke noen råd til deg, men vil bare gi en og fortelle at det er flere som har det som deg. Og jeg er så enig så enig i at det ikke er noe poeng i å leve et middelmådig liv.

[Gjest TS]

Ja, det der er fallgruve nr 1.

En synes en har det bra i forholdet, og da lar man være å jobbe med det, også sklir ting ut, til man oppdager at man er på hver sin planet.

Og spesielt menn synes å være helt fornøyd med å ha det sånn. Mange (sikkert også kvinner) innser ikke at en må investere i forholdet ved å gjøre hyggelige ting sammen.

Vi har vært der vi også, men klarte å ro oss i land igjen.

Jeg tror de aller fleste vil oppleve akkurat dette her. Det kommer nok i neste forhold også, hvis ikke begge er obs på det.

Jeg tror mannen din føler mer for deg enn du tror, men han er nok fint fornøyd med å ha det sånn som det er nå.

Og selv om du ikke føler det er mer å bygge på, eller du ikke har følelser igjen for ham, så KAN det vekkes opp igjen hvis begge går inn for det.

Men det er akkurat som om vi ikke har hatt lyst til å jobbe for forholdet... Vi har snakket om det, men det har kun blitt med praten... Og det er sikkert sant som du sier - at mange menn trives med å ha det sånn. Jeg vet at mannen min føler ekstremt mye for meg, det er det som gjør det så forferdelig vondt. Han ringte meg nettopp (han venter på helikopteret), og han hørtes helt i fra seg ut. Men jeg kan ikke undergrave følelsene mine. Det er ikke riktig at han skal være SÅ forelsket i meg, når jeg ikke har de følelsene. Men hjelpe meg så vanskelig dette kommer til å bli...

Dette var som å høre om forholdet mitt, bortsett fra at vi aldri giftet oss, og det med de fine ordene. Ellers kjente jeg igjen hvert eneste moment.

Vi gjorde det slutt for halvannen uke siden, etter at jeg har vært usikker i over 2 år. Det er grusomt, men det var samtidig en stor lettelse å endelig få gjort det og kunne gå videre i livet mitt. Har ikke noen råd til deg, men vil bare gi en og fortelle at det er flere som har det som deg. Og jeg er så enig så enig i at det ikke er noe poeng i å leve et middelmådig liv.

Takk for at deler positive erfaringer med å bryte ut. Jeg vet det kommer til å bli ekstremt tungt og tøft, men føler jeg må gjøre det som kjennes riktig. Jeg vil så mye mer med livet mitt enn det jeg føler vi kan få til sammen. Det er trist bare det å skrive det ned her, men sånn er det faktisk.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver her, og det går bare ikke i lengden. Jeg gjorde det slutt for tre uker siden, og føler bare lettelse. Bare så synd vi har både hus og barn sammen.. (var sammen i 6-7 år)

For meg var dette en riltig avgjørelse,men bare du vet om det er riktig for deg/dere. Ønsker deg lykke til med hva du måtte bestemme deg for. Har man bestemt seg er det ikke noe å vente med.

[Gjest TS]

Tusen takk for tilbakemeldinger!

Sitter her og griner jeg nå... Ringte på døren nettopp, og der sto det en svær pakke med valentinesblomster... En stor bukett med roser, en singel rose og hjertesjokolader.

Jeg får helt vondt inni meg av dårlig samvittighet over at jeg føler det sånn som jeg gjør. Er jo fryktelig glad i ham, og han er jo en veldig snill og god mann. Men jeg vet at jeg må gjøre dette uansett hvor vondt det gjør... Var bare utrolig fælt å få rosebuketter og fint kort akkurat nå...

Huff!

[Gjest Illiya]

Tusen takk for tilbakemeldinger!

Sitter her og griner jeg nå... Ringte på døren nettopp, og der sto det en svær pakke med valentinesblomster... En stor bukett med roser, en singel rose og hjertesjokolader.

Jeg får helt vondt inni meg av dårlig samvittighet over at jeg føler det sånn som jeg gjør. Er jo fryktelig glad i ham, og han er jo en veldig snill og god mann. Men jeg vet at jeg må gjøre dette uansett hvor vondt det gjør... Var bare utrolig fælt å få rosebuketter og fint kort akkurat nå...

Huff!

Er det ikke NOE håp for at dette kan gå seg til?

Da jeg var i samme situasjon var jeg følelsesmessig død, følte ingenting for ham, men det gikk seg til med innsats fra begge to. Men jeg så ikke det i starten, da føltes det bare håpløst, og jeg gikk med på å prøve kun for at han ville det så veldig.

Han er tydeligvis innstilt på å kjempe for deg, det er jo et godt tegn!

Følelser har forresten mye med innstilling å gjøre. Det å ville se de gode sidene, det å se hva han har som ikke andre har osv. Jeg vet at hadde jeg brutt forholdet den gangen, ville jeg lett etter en mann med de samme egenskapene som mannen min har. Selv om han absolutt ikke er perfekt (men hvem er nå det?), så har han mye ved seg som jeg absolutt vil ha i en mann, men som ikke er så lett å finne.

Og selv om vi har det bra nå, så havner vi av og til i den modusen som du og din mann er i. Da er det bare å ta seg sammen, og satse på hverandre igjen. Ta en prat om det, begynne å gjøre ting sammen igjen, planlegge en ferietur osv. Gode og hyggelige opplevelser sammen skaper samhold og gode minner å leve på i hverdagen.

Dessuten vokser ikke gode menn på trær!

Det er vanskelig å finne tilsvarende for oss som faktisk har en god og snill mann, som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss....selv om de har sine særegenheter og uvaner, og har en tendens til å la forholdet seile sin egen sjø, "for vi har det jo bra"...

[Gjest TS]

Er det ikke NOE håp for at dette kan gå seg til?

Da jeg var i samme situasjon var jeg følelsesmessig død, følte ingenting for ham, men det gikk seg til med innsats fra begge to. Men jeg så ikke det i starten, da føltes det bare håpløst, og jeg gikk med på å prøve kun for at han ville det så veldig.

Han er tydeligvis innstilt på å kjempe for deg, det er jo et godt tegn!

Følelser har forresten mye med innstilling å gjøre. Det å ville se de gode sidene, det å se hva han har som ikke andre har osv. Jeg vet at hadde jeg brutt forholdet den gangen, ville jeg lett etter en mann med de samme egenskapene som mannen min har. Selv om han absolutt ikke er perfekt (men hvem er nå det?), så har han mye ved seg som jeg absolutt vil ha i en mann, men som ikke er så lett å finne.

Og selv om vi har det bra nå, så havner vi av og til i den modusen som du og din mann er i. Da er det bare å ta seg sammen, og satse på hverandre igjen. Ta en prat om det, begynne å gjøre ting sammen igjen, planlegge en ferietur osv. Gode og hyggelige opplevelser sammen skaper samhold og gode minner å leve på i hverdagen.

Dessuten vokser ikke gode menn på trær!

Det er vanskelig å finne tilsvarende for oss som faktisk har en god og snill mann, som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss....selv om de har sine særegenheter og uvaner, og har en tendens til å la forholdet seile sin egen sjø, "for vi har det jo bra"...

Nei, føler ikke at det er noe håp når jeg ikke har de riktige følelsene for ham... Han kom hjem tidligere i dag, og jeg la alle kortene på bordet og fortalte hvordan jeg hadde det og at toget denne gangen var gått. Han taklet det MYE bedre enn jeg hadde forventet, men som han sa selv: "Det har nok ikke gått opp for meg dette. En dag kommer jeg nok til å få en knekk".

Jeg vet dette blir tøft, men føler jeg har tatt en riktig avgjørelse. Han har heldigvis gode venner som støtter ham. Eneste han gjorde i kveld som jeg synes var skikkelig dumt, var at han gikk på byen og drakk seg full. Nå er han hos vår felles beste kamerat, og skal sove der. I morgen flytter jeg inn midlertidig hos bestevenninnen, så får vi se hvordan tingene blir framover...

[Gjest Gjest]

Du føler selv hva som er riktig. Bra du var så sikker på følelsene dine som du var. At han drar på byen å drikker seg full er ikke så rart. Får litt vondt av fyren, men hadde fått mer vondt om du var sammen med han for å "være snill". Det er bra du gjorde som du gjorde, så får vi håpe dere begge finner noen som dere passer bedre sammen med. Han fortjener å bli elska for den han er, det gjør du også, og alle andre

[Netten]

Endret 16. februar 2009 av Netten

[Gjest TS]

Tusen takk for svar! Det er forferdelig synd, men han vil virkelig ikke innse at det er slutt. Han sier om og om igjen at "bare vent, det skal bli oss igjen, jeg skal vente på deg uansett!" Jeg sier til ham at han ikke må vente på noe som jeg ikke kan se for meg... men han gir seg ikke. Huff, det er grusomt å se/høre ham slik, så dette kommer nok til å bli steintøft! Men som ordtaket sier: "Tiden leger alle sår", og det er jo sant.

[Gjest Gjest]

Du føler selv hva som er riktig. Bra du var så sikker på følelsene dine som du var. At han drar på byen å drikker seg full er ikke så rart. Får litt vondt av fyren, men hadde fått mer vondt om du var sammen med han for å "være snill". Det er bra du gjorde som du gjorde, så får vi håpe dere begge finner noen som dere passer bedre sammen med. Han fortjener å bli elska for den han er, det gjør du også, og alle andre

Hvorfor i all verden skal du bry deg om at han ikke likte å bli dumpet? Her er det viktig at TS først og fremst tar hensyn til egne følelser og ikke lar seg lure av en som prøver å få henne til å holde ut i et vanskelig forhold. Kvinner tar alt for mye hensyn til menn som nekter å innse at de ikke lenger er elsket. Menn som oppfører seg slik og ikke godtar å bli avvist, forvolder ofte stor følelsesmessig skade på kvinnene de har vært sammen med, noe de har ingen ære av.

Du skriver at han fortjener å bli elsket for den han er. Slik han fremstår her, kunne du heller skrevet at han fortjener å bli hatet for den han er.

[Karry]

Jeg skjønner hvert ord du sier! Det er så trist og så vondt.

Det er jo riktig som mange sier at man må jobbe for et forhold, men det kan ikke basere seg på den jobben. Hvis man hele tiden må ta seg sammen for å velge hverandre så er noe galt.

Jeg gjorde akkurat som deg. Jeg har igrunnen vært litt ensom i forholdet bestandig, og var egentlig mye lei meg. Man bør vel være mest glad, bør man ikke? Selv før vi fikk barn så var det jobb og alle andre ting det var viktig å bruke tid på og si at han skulle gjøre. Vårt par var så underernært. Jeg vet med meg selv at jeg burde ha brutt ut den gang. Jeg var så uerfaren, bare 21 år. Flere ganger har jeg kjent den gnagende følelsen dukke opp igjen, men hvis den har boblet til overflaten så har han på en måte klart å holde meg igjen likevel. Man vet hva man har men ikke hva man får osv. Jeg har jo selvsagt en fri vilje, men så enkelt er det ikke. Nå etter mange år og to barn, så kjenner jeg fremdeles på det savnet av dette "noe" som skulle vært tilstede, og vi har hatt et turbulent år nå som nesten kollapset før jul. Nå går vi i terapi i håp om at det skal være mulig å stable på beina, men også nå så ser jeg at det er jeg som må være driveren for å holde prosessen igang.

Men det er litt sånn også at negativt fokus gir negativt resultat, så en viss grad av selvoppfyllende profeti er det jo. Siden du ikke har barn, så tenker jeg at du har en stor fordel der. Dere må ikke ha noe med hverandre å gjøre senere. Det letter hverken sorgen eller bruddet i seg selv, men det gjør det hele langt mindre komplisert i etterkant. Du tenker sikkert også på det å få barn, og det vil jeg anbefale deg å basere på et mye bedre fundament enn der du står nå.

Lykke til!

[Gjest Illiya]

Vel, alle forhold går jo opp og ned. Har man et bra fundament, og da mener jeg ikke spenning, men det at en er glad i hverandre, og vil det beste for hverandre, så har man mye å bygge på.

Følelser kan komme og gå, er de borte nå, kan de komme tilbake igjen. Du føler deg ensom i forholdet, ts. Det vil du nok gjøre i flere forhold også Du har snakket om dette med ham, men har du aktivt gjort noe selv, eller forventer du at han er den som skal stå for innsatsen?

Du sier du ikke har de rette følelsene for ham nå. Det hadde ikke jeg heller da vi var i samme situasjon. Men de våknet til live igjen, og nå er jeg sjeleglad for at han holdt meg tilbake! Kunne ikke elsket noen mer enn jeg elsker ham.

Men alle forhold er kjedelige til tider, og det virker kanskje ekstra sterkt når han er ute flere uker.

Har du en bra mann, så hvorfor ikke prøve å vekke følelsene til live igjen? Hva har du å tape på det?

[Eve Luna]

Jeg tror i ditt tilfelle så har du kommet så langt at å bygge en bra forhold igjen vil kreve utrolig mye krefter. Jeg tror nok det er best at dere avslutter forholdet. Når han har fått roet seg ned og fått litt tid til å fordøye situasjonen så tror jeg at han vil også innse at er forhold er ikke bra hvis ikke begge parter er fornøyde.

Men som sagt før av andre, følelser er flytende. De forandrer seg hele tiden. Det går helt fint å vekke dem til live igjen. Men jeg tror det vil for deg kreve ganske mye jobb og det vil nok aldri bli så bra som du ønsker det. Det beste er vel å begynne på nytt med en ny person.

[Gjest Elfrida]

Har du sett dette, TS? http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=394279&hl=

[Mirabella76]

Har du sett dette, TS? http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=394279&hl=

Ja, det lurer eg og på...

[Gjest Illiya]

Jeg tror i ditt tilfelle så har du kommet så langt at å bygge en bra forhold igjen vil kreve utrolig mye krefter. Jeg tror nok det er best at dere avslutter forholdet. Når han har fått roet seg ned og fått litt tid til å fordøye situasjonen så tror jeg at han vil også innse at er forhold er ikke bra hvis ikke begge parter er fornøyde.

Men som sagt før av andre, følelser er flytende. De forandrer seg hele tiden. Det går helt fint å vekke dem til live igjen. Men jeg tror det vil for deg kreve ganske mye jobb og det vil nok aldri bli så bra som du ønsker det. Det beste er vel å begynne på nytt med en ny person.

Det var mye jobb for meg også!

Men absolutt verdt det, og det ble faktisk bedre enn før.

Hvorfor er det best å begynne på nytt med en ny person? Sikkert mest lettvindt, men er det nødvendigvis bedre enn å jobbe for det forholdet man har?

Det skal forresten mye til å IKKE komme dit ts er i dag i et nytt forhold også. Det handler om det å gli fra hverandre og om kjedsomhet. Det går an å rette på!

Dessuten er det ikke sikkert hun treffer en ny mann som er bedre enn han hun har.

[Gjest egraf]

jaja, i det minste får de seg en tankevekker begge to nå. Det jeg bet meg merke i er at de kun snakker alvorlig sammen hvert andre år. Basert på mine erfaringer er dette døden hvis den ene parten er misfornøyd. Et forhold må pleies hele tiden, og åpenhjertige samtaler og generellt samhold er veien å gå...

[Gjest Gjest]

Anbefaler, for barnas skyld og deres, at dere skiller dere og skaper dere hvert deres sunne og fine liv! Det er best for alle, selv om det selvsagt koster mye i overgangsfasen!