Hjertesukk om svigers...

[Gjest Gjest]

Våknet nettopp av et litt pussig mareritt hvor jeg ble spist levende av svigermor, og siden jeg ikke får sove igjen, fikk jeg litt lyst til å lufte tankene jeg har hatt om svigerfamilien generelt den siste tida. Jeg frykter nemlig at de undervurderer samboeren min litt. Han er mellomst av tre søsken, har en yngre bror og en eldre søster. Eldstesøster har nettopp fullført en mastergrad og fått seg en god jobb, og lillebror er i full gang med høgskoleutdanning, direkte fra videregående. Min kjære har fullført videregående, førstegangstjenesten og et år på høgskole, men han sluttet i studiet fordi det viste seg å bli mer og mer vanskelig å få jobb for de som gikk der. (Studiet finnes forøvrig ikke lenger, det ble lagt ned to år etter han sluttet.)

Men for svigers virker det som at utdannelse er det eneste som teller! Jeg har selv ingen høyere utdanning, jeg slutta på vgs i andreklassen for å dra på folkehøgskole, og etter det året har jeg fullført allmenn på privatgymnas, og jobbet i mange år. Har bodd for meg selv siden jeg var 17 år og alltid klart meg selv (er nå 25). Men det første de spurte meg om da jeg kom på besøk for første gang var når jeg hadde tenkt å begynne på skole, og hva jeg skulle studere...jeg svarte at jeg ikke vet hva jeg vil bli ennå, men at jeg trives utrolig godt i jobben min, og vil se hvilke muligheter jeg kan få der etterhvert. (Jeg tjener ca 350.000 i året og må innrømme at det er innmari deilig å ikke ha noe studielån å betale på.)

Men de gir seg liksom ikke på tørre møkka - jeg må studere, samboeren min må studere, om man ikke har utdannelse er man ikke verdt noe, etc.

Da svigermor møtte mine foreldre i forbifarten reagerte de på at hun faktisk bare snakket om storesøsteren som hadde fullført mastergraden sin og lillebror som var så flink på skolen - ikke et ord om kjæresten min liksom...

Merker at han har enormt lav selvtillit når det gjelder jobbsøk - han har jobbet siden han sluttet på høgskolen, men har liksom null tro på at han kan få jobber som krever noe mer enn at man er våken og møter opp til rett tid. Ikke engang jobber han er kvalifisert for, tror han at han kan få. Og hvis han spør foreldrene sine om råd eller hjelp blir han bare møtt med kritikk. Jeg har faktisk sett at han har måttet holde telefonen vekk fra øret fordi hun skriker så høyt når hun kjefter på ham. Selv har han ingen tro på at han kan gjøre det bra på noe studie, og han ser for seg at han ikke kan få seg noen annen jobb enn nattevakt eller taxisjåfør, siden det er det han har jobbet med før. Sannheten er at han har mange talenter - han er en trollmann med ord (jeg synes han burde blitt journalist), han er utrolig flink med barn, han er veldig god på programmering, webdesign, og regner raskere i hodet enn jeg gjør på kalkulator. Men siden han ikke har noen utdanning tør han ikke engang søke på slike jobber, og blir helt motløs hvis jeg prøver å oppmuntre ham til å gutse litt.

Jeg skjønner jo at jeg ikke kan ringe svigers og be dem slutte å trykke akademikermaset sitt nedover ørene våre, men noen som har noen tips til hva jeg kan gjøre for å hjelpe selvtilliten til samboeren min litt på vei? Jeg synes det er så fryktelig vondt å se en oppegående og evnerik mann undervurdere seg selv så sterkt som han gjør...

[Nieve]

Hoho, min far og hans foreldre er av samme ulla. Far selv har ikke fullført videregående, men har "giftet seg til rikdom". Konstant mas om ikke jeg skal studere ferdig, man må jo ha seg en utdannelse+++

Selv har jeg en bra jobb med god lønn(dobbelt så mye som jeg eeegentlig skulle hatt med tanke på utdannelse) men det har ingenting å si for dem.

Men jeg sier at det er min sak, jeg er ikke dem, og så lenge jeg har råd til å betale regningene mine og leve livet, så er jeg fornøyd. Jeg har tenkt å gjøre meg ferdig med utdannelsen min, men kvier meg for å leve på stipend og lån. Vanskelig å gå tilbake når man har levd godt en stund, og har mulighet til å gjøre det videre.

Jeg har sagt til dem at jeg har skutt gullhøna med den jobben jeg har nå, men det er som å sprette vann på gåsa.

Men det er et jævla mas når de holder på, og det kan lett føre til lavere selvbilde. Føler med kjæresten din, og du som må se på at det skjer. Håper det går bra med dere:)

[Gjest Gjest]

Uff, høres ut som en trist situasjon..

Høres ut som om problemet er innstilling og antagelser om folk som er "annerledes" eller gjør ting på en annen måte enn dem selv - dessverre ganske vanlig. Kanskje det kan hjelpe å fortelle dem hvordan det oppleves fra deres side? Kan hende de ikke mener "noe vondt" med det, og bare ønsker å motivere sin sønn og partner til det de tenker er et bra liv? Selvfølgelig skal dere få leve deres liv og de sitt, men mange glemmer dette i iveren over å dele sin egen "fasit". Tankeløst, men ikke nødvendigvis ondsinnet.

Jeg har selv vært vitne til det motsatte, at en akademiker som kom inn i familie ble sett på som arrogant og ovenpå, forhåndsdømt pga utdanningen sin. Kanskje svigers har opplevd en del slike "fordommer" og ønsker å heve seg over det? Mange mulige forklaringer her, men jeg vil anbefale dere å enten heve dere over det eller prate med dem om hvordan det oppleves. Lykke til, håper det ordner seg