De beste dør først...

[Gjest Gjest]

En mann i nær familie med en venn/bekjent av meg er alvorlig syk. Det har jeg visst i noen måneder... Sender tekstmeldinger med min venn/bekjente en gang i blant, og i dag skev han at mannen i familien hans kommer til å dø snart. Har maks 2 måneder igjen. Alt håp om å bli frisk igjen er ute.

Jeg har møtt denne mannen 2 ganger. Så fantastisk hyggelig, livsglad, blid og levende! Jeg har vanskelig for å tro det. Jeg ser han for meg med sitt vakre smil og sine vennlige ord... Jeg så han for første og siste gang for litt mer enn et halvt år siden. De bor kjempelangt vekk fra meg. Neste gang jeg skal til det stedet så er han der ikke... Mye vil bli helt annerledes og tomt...

Han er ennå så ung og skulle hatt så mye foran seg!

Jeg har vært veldig fraværende siden jeg hørte det. Folk rundt meg snakker til meg, jeg hører det ikke... De lurer på hva det er for noe. Jeg sier at det ikke er noe. Jeg vil ikke snakke om det. Jeg kommer ikke til å snakke med de om det.

Jeg tenker på han som er syk, hvor grusomt han selv har det. Men tankene går også til min venn/bekjente og de andre i familien. De har vært fått gjennomgå før også... At dette er iferd med å skje er rett og slett helt jævlig.

Har lyst til å hjelpe de, men hvordan? Jeg er jo en "fremmed"... Jeg er der for min venn/bekjente. Det er bare å sende en melding eller ringe. Men skulle ønske jeg kunne gjøre noe mer...

[sixx]

Har lyst til å hjelpe de, men hvordan?

Spør dem: "Er det noe jeg kan gjøre for dere?"....så enkelt og så vanskelig er det.

Noe av det vondeste for folk i en sånn situasjon...er at folk ikke tør å ta kontakt.

[Gjest Rora]

leit å lese

hvor langt borte bor du? snakk om et par timer med buss liksom, eller flere hundre mil? Hvor godt kjenner du de?

d er jo fint lite du kan gjøre annet enn å være der hvis vennen trenger noen å snakke med, enten om sorg eller noe helt annet. vhis du ikke bor i sånn nærhet at du kan komme dit og hjelpe med praktiske ting de sjøl ikke er istand til å ta seg av nå?

vis at du bryr deg og ikke nøl med å ta kontakt, uten å spørre og grave for mye!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Flott at du viser slik omtanke for hans familie og venner.

I og med at jeg har vært der, mista kona mi så altfor altfor tidlig og ble sittende igjen alene med ett førskolebarn, så har jeg litt erfaring, ihvertfall fra min side.

Min erfaring var at veldig mange tok kontakt en gang rett etter dødsfallet. Dersom jeg eller mine ikke hadde krefter, eller var mindre mottagelig for "hjelp/støtte", så var på en måte løpet "kjørt".

Husk at den første tiden etter et dødsfall er det mye oppmerksomhet og hjelp/støtte å få. Den verste tiden er når det virkelig går opp hva som har skjedd, konsekvensene det får for hverdagen.

Nå i dag 2 år senere, er det ingen oppmerksomhet, hjelp, støtte osv, selv om det kanskje er nå en virkelig trenger venner som bryr seg. I og med at hverdagen har kommet for fullt. Å en er sterk nok til å bearbeide samt ta tak i det vonde.

Jeg merker folk fortsatt har vanskelig for å hilse, ta kontakt og ikke minst prate om det som skjedde. Ikke det at du skal glemme den første tiden, men glem for guds skyld ikke det at å miste noen gjør at mange går inn i skallet sitt å bare eksisterer den første tiden. Når den perioden er ferdig, vil en så gjerne komme seg videre, bearbeide, føle seg inkludert, samtale osv.

Er nok ingen fasit, men det er riktig av deg å ta kontakt, la heller mottakeren få bestemme tempo/innhold.

Lykke til!