Absurd situasjon

[Gjest Gjest nå]

Jeg er kommet i en litt absurd situasjon.

Har hatt en kjæreste nå i et år- men det året har vært ganske så trøblete. Han har slitt med følelser overfor ex, mangel på fotfeste og behov for å finne seg selv. Han har ikke kunnet gi meg det jeg trenger i et forhold- støtte, oppmerksomhet og tilbakemeldinger/bekreftelser. Men jeg har "holdt ut", er jo forelsket og elsker han. Det gikk så langt at jeg faktisk avsluttet forholdet- da det gikk utover min selvtillitt og selvfølelse. Men vi fant tilbake etter veldig kort tid- og nå har det løsnet for oss, og alt er mye lysere (men vi (han) har forstatt noen turer ned i kjelleren- som jeg føler går utover forholdet vårt- og min trygghet).

Og så kommer det spesielle. En far (singel) i klassen til barnet mitt har plutselig begynt å vise meg veldig mye oppmerksomhet, og jeg kjenner at jeg liker det bedre enn jeg burde. Startet med en uskyldig melding rundt våre barns felles interesser. Men har utviklet seg til nesten daglige meldinger om hist og pist. Han var på besøk hos meg forrige dagen (vi sitter i felles arrangementkomitee og skulle forberede noen oppgaver). Da ble vi sittende å skravle i timesvis og hadde det kjempehyggelig. I etterkant fikk jeg meldinger fra han om hvor koselig han hadde hatt det- og at han gjerne ville møte meg igjen.

Og jeg kjenner at jeg ikke hadde hatt noe i mot å bli bedre kjent med han. Ikke nødvendigvis for noe mer- men meldingene fra han gir et inntrykk av at han kanskje vil det.

Uff, sliter med samvittiheten nå- overfor begge (overfor kjæreste fordi jeg har mer kontakt med den andre enn jeg har fortalt, og for den andre fordi jeg ikke har sagt noe om at jeg har kjæreste (har ikke vært tema i samtalene). Og ikke minst min egen oppførsel/tankegang.

Jeg har vært alene endel år nå- så jeg tror nok at jeg suger til meg den oppmerksomheten jeg kan få.

Når det gjelde kjæresten har det som sagt vært trøblete. Vi har ikke introdusert barna enda- jeg er ganske klar for det nå- ta forholdet vårt et skritt lenger- men han er ikke klar. Merker at det sliter litt på meg.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget- kanskje bare skrive det av meg litt. Få noen innspill.

[Gjest Gjest]

Jeg er kommet i en litt absurd situasjon.

Har hatt en kjæreste nå i et år- men det året har vært ganske så trøblete. Han har slitt med følelser overfor ex, mangel på fotfeste og behov for å finne seg selv. Han har ikke kunnet gi meg det jeg trenger i et forhold- støtte, oppmerksomhet og tilbakemeldinger/bekreftelser. Men jeg har "holdt ut", er jo forelsket og elsker han. Det gikk så langt at jeg faktisk avsluttet forholdet- da det gikk utover min selvtillitt og selvfølelse. Men vi fant tilbake etter veldig kort tid- og nå har det løsnet for oss, og alt er mye lysere (men vi (han) har forstatt noen turer ned i kjelleren- som jeg føler går utover forholdet vårt- og min trygghet).

Og så kommer det spesielle. En far (singel) i klassen til barnet mitt har plutselig begynt å vise meg veldig mye oppmerksomhet, og jeg kjenner at jeg liker det bedre enn jeg burde. Startet med en uskyldig melding rundt våre barns felles interesser. Men har utviklet seg til nesten daglige meldinger om hist og pist. Han var på besøk hos meg forrige dagen (vi sitter i felles arrangementkomitee og skulle forberede noen oppgaver). Da ble vi sittende å skravle i timesvis og hadde det kjempehyggelig. I etterkant fikk jeg meldinger fra han om hvor koselig han hadde hatt det- og at han gjerne ville møte meg igjen.

Og jeg kjenner at jeg ikke hadde hatt noe i mot å bli bedre kjent med han. Ikke nødvendigvis for noe mer- men meldingene fra han gir et inntrykk av at han kanskje vil det.

Uff, sliter med samvittiheten nå- overfor begge (overfor kjæreste fordi jeg har mer kontakt med den andre enn jeg har fortalt, og for den andre fordi jeg ikke har sagt noe om at jeg har kjæreste (har ikke vært tema i samtalene). Og ikke minst min egen oppførsel/tankegang.

Jeg har vært alene endel år nå- så jeg tror nok at jeg suger til meg den oppmerksomheten jeg kan få.

Når det gjelde kjæresten har det som sagt vært trøblete. Vi har ikke introdusert barna enda- jeg er ganske klar for det nå- ta forholdet vårt et skritt lenger- men han er ikke klar. Merker at det sliter litt på meg.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget- kanskje bare skrive det av meg litt. Få noen innspill.

Bli litt bedre kjent med han andre du, som venner. Du har ingenting å miste.

Jo, ham og tid. GO GIRL! Se om han kan gi deg det DU trenger og savner hos den andre mannen.

[FoxyFish]

Bli litt bedre kjent med han andre du, som venner. Du har ingenting å miste.

Jo, ham og tid. GO GIRL! Se om han kan gi deg det DU trenger og savner hos den andre mannen.

Du har ingenting å miste?? Tja, kjæresten, moral og verdighet for eksempel? Når man er i et forhold så bør man ha såpass stor respekt for partneren sin at man i det minste er tøff nok til å avslutte forholdet før man kaster seg ut i et nytt.

Det er ikke noe galt i å nyte litt positiv oppmerksomhet til tider, og det trenger nok de fleste som er i langvarige forhold. Men det å hoppe inn i en affære er noe helt annet, og rett og slett usmakelig.

[Gjest TS]

Jeg er heller ikke intressert i å hoppe inn i noe nytt. Jeg vil få det forholdet jeg er i til å funke- at vi skal klare å komme oss dit vi vil.

Men samtidig får jeg meg ikke til å bryte kontakten med den andre, jeg trenger en positiv venn, og jeg liker den oppmerksomheten jeg får. Men det er jo stygt av meg- å ikke spille med helt åpne kort- i tilfelle han håper på mer enn vennskap.

Kjæresten vet som sagt at vi har litt kontakt (men ikke hvor mye)- og det er også helt ufarlige tema vi prater om. Men jeg får litt hetta både over min egen reaksjon når jeg får meldinger av han (blir veldig glad) og ikke minst når vi snakket om noen filmer- at han sier at han gjerne kunne tenke seg å se en film med meg- på kino eller hjemme hos en av oss.

Men jeg gjør det helt klart; Jeg ville aldri innledet er "forhold" til den andre mens jeg er sammen med kjæresten. Skulle det utvikle seg følelser i meg som jeg vil utforske- da gjør jeg det slutt med han førs.

[Gjest Gjest-L]

Du har enda ikke introdusert barn enda.

Du føler deg ikke trygg på forholdet, og han har kjeller-tendenser.

Jeg vet ikke, om jeg hadde følt at forholdet mitt var dødfødt, og jeg hadde tenkt at, vil det noen gang bli sånn vi ønsker det ? Om svaret da er nei, så tror jeg ikke at jeg ville brukt mer tid på å føle seg usikker. Du sier han har vært det lenge, og at det har vært lite stabilitet.

Du kan jo si til denne andre herren f.eks hvis han spør om du har planer, du kan jo svare at du skal være med kjæreste i helgen, sånn at det ikke blir " du forresten, jeg har type altså". Med mindre han har vært veldig åpen og vist interesse, så hadde jeg kanskje satt meg ned med han og sagt at du føler dere har god kontakt, men om du har bestemt deg for å satse på kjæresten din, at dere holder det på generelt nivå. Det kan jo kanskje bli vanskelig å være "venner" . det kan jo også være som du selv sier, at denne karen og deg kommuniserer godt, og da er det mye mye enklere å se andres gode sider, og se dårlige sider ved kjæresten.

Men om han virker evig usikker og driver litt monkey business så hadde jeg nok fulgt magefølelsen.

[Gjest go girl]

Hvis forholdet til den andre skranter og dere ennå ikke har introdusert han for ungene, da ser jeg ikke hvorfor du på død og liv skal holde liv i det. Kanskje det rett og slett er time to move on?

Om du elsker han dypt og inderlig, ja, se det er en annen sak, men personlig har jeg ingen tro på å la det gå prestisje i å "ordne opp".

Kanskje den andre mannen er mer riktig for deg?

[Bambimor]

Mitt eneste råd til deg, er å gjøre deg ferdig med kjæresten du faktisk har i dag.

Ikke forstår jeg hvorfor du trenger oppmerksomhet i fra andre menn når du er i et ferskt forhold? Kanskje dette sier noe om ditt forhold til kjæresten, som kanskje kunne ha vært bedre?