Den store kjærligheten....finnes den?

[Gjest Gjest...frustrert]

Ja, det lurer jeg på.

Finnes den store kjærligheten...for alle? Er det vanlig når man er i et seriøst forhold å være jevnlig i tvil om man gjør det riktige....? Og stadig vekk bli lei og irritert over den andre part? Kan det være den store kjærlighetne for det om? Eller bør man gå videre og fortsett letingen etter den ENE som passer for akkurat en selv?

Bare lurer jeg..... : (

[Nattpatruljen]

Man kan vel ikke gi opp håpet?

Giftet meg med han jeg trodde var den rette, vi hadde det fint sammen på veldig mange områder - men innimellom irriterte han meg noe voldsomt.. Var likevel innstilt på at dette giftemålet var for bestandig, skulle det oppstå problemer skulle vi jobbe med det..

Lang historie kort: Vi er nå separert. Og livet går videre, etter å ha vært trist en periode. Så jeg heller mot at det kan være flere som er Mr Right, men man kan bare ha en av gangen

[Gjest Gjest]

Jeg er gift. Men faktisk så vet jeg ikke lenger. Jeg har møtt mange oppover årene og selvfølgelig har jeg kjent på det å være skikkelig forelsket. Men den store kjærligheten?? Vet ikke??

Samtidig tror jeg man uansett kan være i tvil i perioder. og lei og irritert på den andre, selv om det er denne personen man vil ha

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke på den eneste ene store kjærligheten det gjør jeg ikke, men at jeg tror på kjærligheten så absoludt. Men jeg er enda ung, og har ikke vært sammen med mannen min i mer enn 7 år (tilsammen) så jeg har vel enda en del tid på meg før jeg kan si med sikkerhet at han er min store kjærlighet som skal var livet ut.

Men det finnes i all fall kjærlighet hvor man kysser hverandre hver dag når man kommer hjem, hvor man ringer hverandre flere ganger i løpet av uka bare for å høre hvordan den andres dag har vært, hvor man sitter i armkroken til hverandre hver kveld og hvor man ikke ønsker å være noe annet sted i verden enn sammen med den man er nå. Jeg har det alltid bedre når jeg er sammen med ham, selv når jeg er sint på ham er det bedre når han er i nærheten. Når jeg har smerter er det bedre så lenge jeg vet at han er i nærheten, han gjør meg tryggere bare ved å være i det andre rommet.

Det er klart, han irriterer meg av og til. Han har et par trekk som irriterer meg grønn, men som jeg har lært meg å leve med og som ikke lenger er et problem mer enn et par ganger i året kanskje. Vi krangler svært skjelden og har funnet en veldig harmoni sammen. Vi har det veldig fint sammen, og jeg er virkelig lykkelig i forholdet. Det til tross for at jeg er et rotehue som han irriterer seg over, og at han ikke klarer å ha klærne sine til vask som jeg irriterer meg over.

[Gjest Gjest]

Tror jeg ingenting på.

[Gjest gjestus]

håper på det......men vet desverre ikke.....

[Ethereal]

Jeg tviler på den ene store kjærligheten. Men jeg tror at man kan leve et godt liv med en annen person dersom man er villig til å jobbe og virkelig putte sjela si inn i det Og det er en fin tanke for meg hvertfall.

[Gjest Gjest]

Ja, den tror jeg så absolutt på. Overbevist om at jeg har funnet den også.

[Gjest Gjest]

Det fins mange store kjærligheter, tror jeg :rødme: Noen varer livet ut, andre har litt kortere "holdbarhet".

For meg er det en indre visshet som forteller meg om en mann er min store kjærlighet, samtidig som det ikke er noen garanti for at den vil vare evig. Akkurat nå har jeg en fantastisk mann i mitt liv som jeg har lyst å dele hele tilværelsen med, men vi tar ingenting for gitt! Jeg har tidligere vært stormende forelska og fått hjertet mitt knust, mens nå er det en følelse av fullstendig trygghet og tillit som gir meg en deilig, indre ro. Kanskje er han min Store Kjærlighet??? Jeg elsker han i hvertfall, og det er herlig

[LitaPia]

Jeg tror på den ène STORE kjærligheten :rødme:

Men så er jeg en håpløs romantiker!

Mener jeg har funnet Mr. Right nå, men vi har selvfølgelig våre uenighete og skjær i sjøen. Et forhold må pleies godt for å holde livet ut.

[Gjest Gjest]

Det spørs hva man legger i "den store kjærligheten". Slik jeg ser det for meg, så ja den eksisterer. Men, om det eksisterer for alle? Det kan jeg ikke si noe om, fordi forskjellige folk vil ha forskjellige meninger om hva det vil si å finne "den store kjærligheten".

Om det er den eventyrlige varianten, så tror jeg ikke det er noe annet enn forelskelse, og det opplever jo alle en eller annen gang uansett. Men forelskelse går over

[Gjest WalterEgo]

Den store kjærligheten med tanken om den ene sjelefrenden er bare et resultat baklengs rasjonalisering for å forklare for seg selv/andre hvorfor man investerer så mye i denne ene personen.

Tenk på denne: Hvis det finnes en sjelefrend, hvorfor er det så mange sjelefrender som befinner seg i samme bygd, tettsted, by. Det virker statistisk absurd at så mange sjelfrender skulle befinne seg i geografisk nærhet og finne hverandre.

Ergo et begrep vi skaper i ettertid. Ikke så poetisk, men men...

[Gjest Gjest]

Omså du møter mr.perfekt..den mest fantastiske mannen i verden...er det ingen som vil irritere deg mer..gjennom ett langt ekteskap..: )

Før i tida ble den unge bruden fortalt slikt av eldre kvinner i slekta,...fortalt at gjennom ett langt samliv så vil det komme tider der du er lei av hele fyren, komme tider der du misliker og ikke tåler han, og disse tidene jobber man seg igjenom, eller utvikler seg i fra..

I dag har de unge mistet dette..og tror at alt skal være ganske så rosenrødt...livet er ikke slik..sorry..

En av grunnene til at man går på en smell er fordi man har urealistiske ideer om hva livet er.

For hver gang du forlater mr/ mrs rett..for den neste mr/ mrs rett..så øker du selv odsen for at du aldri vil ha ett livslangt forhold.

Vi starter livet som idioter...uerfarne begynner vi våre forhold..vi kjenner knapt oss selv, før vi skal kjenne noen andre...vi er nye i roller, nye i forhold, nye i ekteskap og som foreldre...selvfølgelig går det galt..er jo helt opplagt det-

[Gjest Gjest]

Ja, klart den finnes, men normalt bare for noen år overfor samme person.

[Gjest Gjest_Kristina_*]

Ja og nei. Det spørs hva du bestemmer deg for.

Har du bestemt deg for at den finnes, så gjør den det. Hvis ikke,. så gjør den ikke det.

De jeg treffer av menn sier ikke klikk og yes, dette var den store kjærligheten.

Funker sex er det avgjørende. Hvis ikke, glem det. Og funker sex henger man mer sammen. Kanskje blir det også barn. Et "kjærlighetsbarn".

Så ja, funkende forhold finnes.

[Gjest Purple Haze]

Ja, den finnes

Jeg er nå 41 år, og har en del forhold bak meg. Og først nå ser jeg at jeg har gått inn i forhold med skylapper. Det vil si at jeg har sett ting som har gjort meg i tvil om dette er det rette, eller at magefølelsen min har sagt at dette er feil.

Likevel har jeg gått inn i disse forholdene, fordi jeg så gjerne ville få det til å fungere. Det har det ikke gjort, dessverre.

Nå har jeg møtt en mann som får meg til å føle slik jeg aldri har følt før. Ingen tanker om tvil, ingen magefølelse som sier dette er feil. Ingen analyser om ditt og datt.

Alle brikker har bare falt på plass, og vi klaffer på alle områder.

Dette har gitt meg tilbake troen på at ekte kjærlighet faktisk finnes. Etter noen skuffelser, og et svinnende håp om å få oppleve noe sånn.

Jeg er veldig takknemlig for å ha funnet denne mannen, og for at jeg får oppleve dette i voksen alder.

[yoga]

Men hva er egentlig Den store kjærligheten?

Er det å være sammen med en mann, som oppfyller alle dine drømmer, som du har det fint med og alt er fryd og gammen hele tiden? Hvis det er definisjonen, så tror jeg ikke den finnes.

For to mennesker som deler så mye sammen som det to i en kjærlighetsrelasjon gjør, er det nesten umulig å ikke møte på utfordringer innimellom. Man vil krangle, man ville finne hverandres svake sider og man vil irritere vettet av hverandre. Til tider..

Men allikevel så kan man bli værende. Fordi den andre personen er så trygg, fordi det er en tomhet uten den andre og fordi du rett og slett ikke kan tenke deg å tilbringe et så sterkt samliv med noen andre.

Så nei; jeg tror ikke på Den store kjærligheten. Men jeg tror på kjærlighetsrelasjoner som kan vare livet ut

Endret 13. februar 2009 av yoga

[*Numi*]

Men hva er egentlig Den store kjærligheten?

Er det å være sammen med en mann, som oppfyller alle dine drømmer, som du har det fint med og alt er fryd og gammen hele tiden? Hvis det er definisjonen, så tror jeg ikke den finnes.

For to mennesker som deler så mye sammen som det to i en kjærlighetsrelasjon gjør, er det nesten umulig å ikke møte på utfordringer innimellom. Man vil krangle, man ville finne hverandres svake sider og man vil irritere vettet av hverandre. Til tider..

Men allikevel så kan man bli værende. Fordi den andre personen er så trygg, fordi det er en tomhet uten den andre og fordi du rett og slett ikke kan tenke deg å tilbringe et så sterkt samliv med noen andre.

Så nei; jeg tror ikke på Den store kjærligheten. Men jeg tror på kjærlighetsrelasjoner som kan vare livet ut

Enig med deg! Jeg har vel en litt sånn "Love the one you're with" mentalitet. Altså, jeg blir i forholdet og kjemper for det så sant jeg mener det er verdt det. Gresset er grønnest der man vanner det, for å smøre på med det ene klisjesitatet etter den andre.

[Gjest Gjest]

Ja, den finnes

Jeg er nå 41 år, og har en del forhold bak meg. Og først nå ser jeg at jeg har gått inn i forhold med skylapper. Det vil si at jeg har sett ting som har gjort meg i tvil om dette er det rette, eller at magefølelsen min har sagt at dette er feil.

Likevel har jeg gått inn i disse forholdene, fordi jeg så gjerne ville få det til å fungere. Det har det ikke gjort, dessverre.

Nå har jeg møtt en mann som får meg til å føle slik jeg aldri har følt før. Ingen tanker om tvil, ingen magefølelse som sier dette er feil. Ingen analyser om ditt og datt.

Alle brikker har bare falt på plass, og vi klaffer på alle områder.

Dette har gitt meg tilbake troen på at ekte kjærlighet faktisk finnes. Etter noen skuffelser, og et svinnende håp om å få oppleve noe sånn.

Jeg er veldig takknemlig for å ha funnet denne mannen, og for at jeg får oppleve dette i voksen alder.

SÅ flott!!!

Jeg selv er i ferd med å bli seriøs i et forhold "med skyggelapper".

Mye sier meg at det ikke vil fungere. Vi har vært sammen i 3 år

og lurer på å flytte sammen. Begge har barn. Det eneste jeg "har å gå på"

er at jeg er så utrolig lykkelig, glad og tilfreds sterk og vakker når jeg er sammen med ham og i nærheten av ham. Vi har hatt endel vanskeligheter og uenigheter, men allikevel så klarer vi ikke å være fra hverandre lenge av gangen. I dette tilfellet føles det som om "kjærligheten overvinner alt".

I armkroken hans er jeg i himmelen . Det spiller ingen rolle hva vi gjør sammen, bare vi er sammen . Derimot aner jeg jo ikke hvordan det ville være å omgås ham 24/7 :klø:

[hysteria]

Jeg har troen på separate boliger. Hehe. Har aldri hørt om et perfekt samboerskap. Er selvfølgelig lov å håpe. Det virker som om de som ikke bor sammen har det bedre enn de som bor sammen.

Sikkert mange som er uenige.. Hvordan man da skal gjøre det når man får felles barn, vet jeg ikke. Hehe. Kanskje bare ikke få barn? Eller ha et jævlig stort hus.

Jeg tror ikke på den store kjærligheten btw.