Vanskelig samlivsbrudd

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har behov for å lufte dette og evt. få noen synspunkter.

Jeg har to barn og en svært vanskelig eks-kone. Jeg er klar over at jeg er på et kvinneforum, men på mange måter er det jeg som var den tradisjonelle "kvinnen" hos oss. Jeg kjenner meg ofte igjen i historiene om samlivsbrudd fra kvinnens perspektiv.

Min eks har antakeligvis store problemer. Hun misbrukte meg psykisk over en 10 års periode, men jeg klarte omsider å komme meg ut. Vi har samvær 50-50 og omsorg for et barn hver.

Nå ser jeg at barna (barneskolealder) utsettes for mange av de samme tingene som jeg ble ødelagt av.

Manglende empati - Det er henne det er synd på, det er alle andres skyld at hun har det fryktelig

Ingen to-veis kommunikasjon - Kommunikasjon handler om å få andre til å gjøre som hun vil

Ekstremt kontrollbehov

Null og niks selvinnsikt. Hun er det eneste perfekte menneske som finnes

Manipulasjon

etc.

Samt at hun begår alle de klassiske feilene man ikke skal gjøre ved samlivsbrudd (snart 2 år siden jeg flyttet ut)

Snakker mye om hvor fryktelig fæl jeg har vært som har gått fra henne og ødelagt livet hennes

Bruker barna til å få meg til å gjøre som hun vil

Overfører skyld og dårlig samvittighet på barna

etc.

Jeg sier ikke (i klartekst) at hun er uegnet til å være mor. Hun har sine kjærlige sider i forhold til barna. Men mye av det hun driver er fryktelig galt mener jeg.

Barna reagerer også, og jeg må rett og slett gi dem støtte på at mye av det de opplever skyldes mammas personlighetstrekk og at det ikke er noe galt med dem.

Jeg er ganske sikker på at det vil skjære seg ganske kraftig etterhvert som eldstemann nærmer seg tenåringsalderen. Det er kraftige konflikter der allerede.

Jeg føler ikke at jeg kan si noe som helst til dem om at det kanskje ville vært bedre om de kommer og bor mer hos meg. Foreløpig tror jeg ikke helt de skjønner at det er en mulighet heller. Men jeg begynner å bli bekymret. Jeg tror ikke dette er bra for dem på sikt.

Men hvordan griper jeg det an?

Hun vil aldri gi seg på 50-50. Og hun vil aldri erkjenne at hun gjør noe galt (alt er min skyld siden jeg har flyttet fra henne)

Jeg synes det er ille om barna skal måtte erkjenne og forklare seg (i en rettsak?) at mamma er ødeleggende for dem.

Dette ble usammenhengende og rart. Og jeg skjønner at det ikke finnes noe godt svar. Men hvis noen skjønner hva jeg mener ville jeg vært glad for å høre erfaringer og synspunkter

[Gjest Alenemor]

Dette er som å lese om min x-mann.'

Mitt problem er fatisk enda værre enn ditt, siden min x-mann i tillegg bruker stoff og har store psyksike problemer han nekter å la seg behandle for.

Når barna er hos han, har de ingen regler. De legger seg når de selv vil. å mat er noe de har fått en gang i døgne. Etter noen dager hos han kommer de sulte og veldig trette hjem. Skolen har da klaget på att barna da er trøtte og uopplagte.

Utenom dette kan jeg ikke stole på han. Er det hans helg, men det ikke passer for han. Så henter han dem ikke. Men blir drit forbannet om han ikke får ha de når det passer han igjen. Så for meg er det umulig å planlegge hva jeg skal gjøre i "fri" helgen min. For plutselig står barna på døren for han gidder ikke å ha dem lenger.

Jeg liker ikke å sende barna til han. Jeg har nå tatt kontakt med barnevernet hvor de vil ta opp saken om han egner seg til å ta vare på barna. Men det skal veldig mye til før han mister barna. Selvom han bruker stoff og att psykologer sier han trenger hjelp.

Har nå osgå spurt om besøksforbud. Han terroriserer meg psykisk. Orker ikke å ha kontakt med denne mannen lenger. Men det er fryktelig vanskelig når en har tre barn i sammen.

Det ble litt mye om meg selv her, men mitt råd er å ta kontakt med barnevernet så kan de hjelpe deg å dømme om hun passer godt nok på barna.

Familievern kontoret kan også hjelpe med råd. Men som sagt er det MYE som skal til før hun mister omsorgsretten.

[Gjest Gjest_Petronelle_*]

Dette er som å lese om min x-mann.'

Mitt problem er fatisk enda værre enn ditt, siden min x-mann i tillegg bruker stoff og har store psyksike problemer han nekter å la seg behandle for.

Når barna er hos han, har de ingen regler. De legger seg når de selv vil. å mat er noe de har fått en gang i døgne. Etter noen dager hos han kommer de sulte og veldig trette hjem. Skolen har da klaget på att barna da er trøtte og uopplagte.

Utenom dette kan jeg ikke stole på han. Er det hans helg, men det ikke passer for han. Så henter han dem ikke. Men blir drit forbannet om han ikke får ha de når det passer han igjen. Så for meg er det umulig å planlegge hva jeg skal gjøre i "fri" helgen min. For plutselig står barna på døren for han gidder ikke å ha dem lenger.

Jeg liker ikke å sende barna til han. Jeg har nå tatt kontakt med barnevernet hvor de vil ta opp saken om han egner seg til å ta vare på barna. Men det skal veldig mye til før han mister barna. Selvom han bruker stoff og att psykologer sier han trenger hjelp.

Har nå osgå spurt om besøksforbud. Han terroriserer meg psykisk. Orker ikke å ha kontakt med denne mannen lenger. Men det er fryktelig vanskelig når en har tre barn i sammen.

Det ble litt mye om meg selv her, men mitt råd er å ta kontakt med barnevernet så kan de hjelpe deg å dømme om hun passer godt nok på barna.

Familievern kontoret kan også hjelpe med råd. Men som sagt er det MYE som skal til før hun mister omsorgsretten.

Hjelpe meg - sender du dine barn til en stoffmisbruker med psykiske problemer?

Er det virkelig så viktig med "frihelgen" at du ofrer ungene dine?

[Gjest Alenemor]

Problemt mitt er att jeg ikke har lov til å nekte han.

Det er jo derfor jeg har tatt kontakt med barnevernet.

Jeg vil ha barna hele tiden. Min "fri" helg betyr ingenting.

Problemet er att når jeg ikke har noe valg, å han driver å herser, så er det att han ikke er til å stole på, ett bonus i forhold til å bevise att han ikke egner seg som far.

Men det er ikke sikkert att barnevernet er enig med meg uansett hvor "fæl" han er. Og det bekymrer meg. For far til barna vet akkurat hva han skal si for å snurre alle rundt fingeren.

Så det jeg prøver å si er att DET MÅ MYE til før noen mister omsorgsretten.

Man har ikke lov å holde baran hjemme uansett hvor bekymret man er.

[Gjest Gjest_sam_*]

Jøssenavn.

Skulle nesten trodd det var jeg som hadde skrevet dette. Noen forskjeller er det da.

Jeg ble og hun dro.

Vi har ikke hatt mekling enda.

men ellers så er det store likhetstrekk.

Eneste som TS ikke skriver om er om hvor stor skyldfølelse han selv har inni her. Jeg vet for min del at JEG er medansvarlig for ALT som har skjedd.

Og jeg Sliter med meg selv etter bruddet at jeg ikke så MANGE ting FØR. Og jeg lurer på HVOR VAR JEG. Når ting sakte og sikkert kommer frem i lyset.

Jeg har levd med et menneske jeg TRODDE var en god mor. Men nå forteller barna meg noen for meg "forferdelige" historier.

Mine barn sliter idag på skole og sosial livet som følge av morens handlinger. Ting jeg BURDE ha registrert på et MYE tidligere tidspunkt.

Og det gjør at jeg føler at jeg har sviktet som far og foreldre helt og holdent. At x-en IKKE fortalte meg bekymringene fra skolen det siste halvåret av vårt samliv skremte vannet av meg og sendte meg ut i et "lite" sammenbrudd, der jeg måtte ringe og få noene til og ta seg av barna mens jeg gjemte meg vekk og gråt.

[Gjest TS]

Takk for at dere leser

Jøssameg - det er litt av hvert folk sliter med! Jeg velger imidlertid å snakke om meg selv nå siden det er min tråd

Jeg burde kanskje snakke med barnevernet. men jeg er litt redd for dette her også. Hun har et veldig psykisk tak på meg fortsatt. Hun fremstår som sjarmerende, veltalende og intelligent. Også mener hun at barna har det best hos henne. Jeg får inntrykk av at hun driver å samler på småting som hun har tenkt å bruke mot meg etterhvert.

Hun prøver alltid å snike til seg en halv dag her og en time der for at barna skal være mer hos henne. Hun mener det er hjemmet deres - og det sier hun til dem. Inntil nylig har jeg vært såpass veik at jeg har gått med på det meste, men jeg er nå i ferd med å rette ryggen.

Problemet hennes som hun ikke ser (et av mange) er at hun ikke orker å ta seg av sine egne barn. Hun må involvere hele stor-familien får å få det til å gå rundt den tiden de er hos henne. Hun synes det er et slit og et mas - og det er jo selvfølgelig min skyld, for jeg skulle jo ikke gått fra henne...

Jeg er ganske sikker på at barna har det bedre hos meg på mange måter- men de er jo nærmere venner, har bedre plass og bedre råd etc. når de er hos mamma. Jeg tenker vel egentlig ikke at hun bør miste omsorgen, men at barna skulle være mer hos meg - i hvertfall hvis de ønsker det selv!

Hvis en 12 åring kommer til meg og sier: "Nå har jeg lyst til å være hos deg pappa" så kan vel hun egentlig ikke nekte? Men hun prøver jo så godt hun kan med å gi dem skyldfølelse når de f.eks. ringer til meg, og ved å fremstille seg selv som svak og stakkarslig fordi jeg har ødelagt for henne. 12 åringen føler tydelig et ansvar for å "trøste" mamma ved å være snillest mulig og gjøre sånn som mamma vil. Jeg synes ikke det er så bra - egentlig.

Godt å få sagt dette!

[Far til 2]

Jeg har behov for å lufte dette og evt. få noen synspunkter.

Jeg har to barn og en svært vanskelig eks-kone. Jeg er klar over at jeg er på et kvinneforum, men på mange måter er det jeg som var den tradisjonelle "kvinnen" hos oss. Jeg kjenner meg ofte igjen i historiene om samlivsbrudd fra kvinnens perspektiv.

Min eks har antakeligvis store problemer.

...

...

...

...

...

Problemet behøver ikke være så stort som vi voksne noen ganger tror, men det er til syvende og sist bare du som kan vite hvor ille barna oppfatter dette, før en evt samtale med barn og barnepsykolog.

Barna er tross alt heldig som har så mye samvær med deg og på den måten kan få utløp for sin frustrasjon. Som mann er det ikke vanlig å få muligheten til å stille opp for sine barn på den måten du har.

Utifra egen erfaring tror jeg barna selv vil gjøre et valg etterhvert. I mitt tilfelle forlangte barna i lengre tid å få flytte til meg uten å få lov. Men da utenforstående fagfolk grep inn ble det en endring (ikke forvent noe fra "barnevernet" eller meklere for de har ofte en tradisjonell vinkling som tilsier at barna altid bør bo hos mor uansett hvordan situasjonen er).

Barna har nå bodd hos meg en tid, men et av barna flytter nå tilbake til mor. Den "offisielle" årsaken er at barnet synes jeg er for streng, men om det i realiteten er mor som har gitt signaler om at det er synd på henne kan jeg ikke si noe om. Jeg vil imidlertid ikke bli overasket om det er slik.

Vær også oppmerksom på at det faktisk ÈR vanskeligere for en mor å overlate omsorgen til far enn det er for en far å overlate omsorgen til mor. Dette har ingenting med hvor glad foreldrene er i barna eller egenskaper som omsorgsforelder. Fedre stiller i utgangspunktet helt likt på dette området. Mødre har derimot et mye større press fra omverdnen (familie, venner, naboer, etc) og det at en mor lar barna få like mye eller mer samvær med pappa blir fortsatt sett på med litt skjeve øyne, selv om det ikke betyr at mor er uegnet. Og jeg tror faktisk kvinner er værre mht å "kritisere" eller "snakke bak ryggen" på andre mødre som velger utradisjonelt enn det menn er. Det skal mao en sterk rygg til for at en mor kan akseptere en "utradisjonell" løsning.

Om du stiller opp for dine barn uten å gi dem dårlig samvittighet for valgene de gjør (dvs la barn være barn) tror jeg du på sikt vil vinne utrolig mye mht tillit og samvær/omsorg. Barna vet med seg selv at de ikke gjør noe galt selv om mor fremstiller det som om de gjør det ved å bo hos deg.

Jeg sier ikke med dette at et press fra mor eller far ikke kan få konsekvenser for barna på lang sikt, men sansynligheten er mindre desto eldre de er.

De fleste større kommuner har dessuten et "barnepsykologisk senter". Jeg ville valgt å snakke med en oppegående barnepsykolog der for å finne ut hvordan du kan håndtere problemstillingen videre.

[Gjest Gjest]

Enten er man egnet ellers så er man ikke det..til å ha barn..når barna i tillegg nærmer seg tenårene..vel da er det helt normalt å klage på foreldrene.

Har hørt mange tenåringer kalle mamma psyco til andre...de er som oftest ikke så psyco som de gir uttrykk for..

Uansett må du nok ta kontakt med noen..familievernkontor, barnevern, rettsystem etc..hvis du virkelig mener at det er så ille.

Når barna er 12 så skal de også få sin mening fram, og det er ikke slik at de blir forhørt på noe grovt vis..som oftest..men du vil nok da bli forbauset over hvor lojale barn er...til begge foreldre..så kanskje de ikke burde bli satt i den posisjonen, hvis det ikke er omsorgsvikt på gang.

Hva du mener om henne, og hva hun mener om det..foregår nok i mange hjem.

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest]

Du er ikke alene. Ta kontakt med Voksne for Barn, de har en telefon hvor du kan ringe og få råd eller bare noen som lytter. Der kan du også være anonym.

Barnevernet som flere foreslår, de er der for å hjelpe barna og det er vel det som er det viktigste for deg.

Eventuelt Morild.org, det høres ut som hun har en del psykiske problemer og hvem vet hva som skjuler seg bak lukkede dører uansett hvor søt og oppegående hun kan fremstå.