Tvil og kalde føtter...?

[Gjest totelitt]

Jeg har vært sammen med forloveden min nå i tre og et halvt år. Vi har vært samboere i halvannet år, og forlovet i ett år... og skal egentlig gifte oss om 7-8 mnd. dvs. i september.

Men...

I det siste har jeg følt at verden rakner rundt meg...

Jeg vet ikke hva jeg vil lenger...

Til sommeren er jeg ferdig med en utdannelse og får et fagbrev jeg ikke lengre vet om jeg vil ha... Det er et yrke jeg ikke lengre får noe særlig glede av, jeg gleder meg ikke lengre til å gå på skolen å drive med dette... Jeg vet heller ikke hva jeg vil bli istede, men jeg føler at jeg har havnet i feil bås, på feil dekk, på feil skip, som seiler avgårde på et hav jeg ikke tror jeg vil begi meg ut på...

Men der har jeg verdens beste samboer, han støtter meg uansett hva jeg bestemmer meg for å gjøre...

Jeg er heller ikke sikker på forholdet vårt lenger... Han gir meg (nesten) alt jeg trenger... Han gir meg trøst, kos, hjelp, støtte og hjelper meg med min (til tider) trange studentøkonomi. Han gir meg alt som trengs for å overleve, leve og kose meg...

Men...

Jeg savner noe action... Livet skal ikke bli fastfrosset etter bare tre år... Vi "skal" fortsatt være lekne, men rutinene har tatt overhånd... Vi kommer hjem etter endte dager på jobb og skole, så lager og spiser vi middag, før vi tilbringer kvelden med trening to ganger i uka, og ellers tv'en eller data'en...

Jeg går rundt med en konstant klump i magen og er redd for at alt snart komemr til å gå rett til helvete... Jeg føler meg ubestemsom og redd, veik og paranoid... Jeg er ikke lenger alt jeg mener at jeg står for: en sterk og selvstendig kvinne, som klarer å løse sine egne floker og problemer...

Jeg har et hode som surrer fullt av tanker som er unødvendige, og uforståelige... Jeg har tanker jeg ikke selv forstår og følerlser jeg ikke klarer å tyde, men jeg klarer ikke å slippe taket i alt og la det bare la det strømme på, for da vil jeg bare bli redusert til en gråtende pøl i en krok på gulvet...

Hva gjør jeg for å finne ut av hva jeg vil og hva jeg bør? Hvilke "verktøy" kan jeg bruke til å "sortere" meg selv bedre, og faktisk finne ut hva jeg vil og hva jeg vil bli...? Har dere noen tips?

Ooo, store KG... Du altvitende! ;-)

Jeg ber IKKE om at dere skal si hav jeg skal gjøre, men jeg ber om hjelp til å finne ut av meg selv...

Tudelu, Totelitt...

[Gutt17]

Hei!

Jeg kjenner til problemet ditt.

Jeg har selv hatt kjæreste i over 3år, vi bor ikke sammen.

Vi er begge studenter. Og jeg aner ikke om jeg vil ha utdannelsen lengre. :/

Men til saken, forholdet har sine oppturer og nedturer.

Rutiner er kjedelige, men livet er rutiner.

Ting kan føles veldig vanskelige, men det høres ut som om kjæresten din er den rette. Selv om det kanskje føles litt monotomt.

Jeg har ingen konkrete svar til deg, men har noen tips, som jeg har følt at har hjulpet litt:

I stedet for å ta den allmenbrukte "kjære, vi gjør aldri noe lengre" Så bestill noe til dere, enten det er et cruise, eller hyttetur. Noe utenom det vanlige. Ikke fortell noe til ham før alt er bestemt og beestilt. -Dette slo ann hos meg.

Ta litt handlinger på impuls.

Det med utdannelsen din er vanskelig, du må nesten ta kontakt med en rådgiver på din skole / distrikt.

For all del, fullfør skolen, så du får fagbrevet, ting blir noget enklere etter det. Mtp jobb generelt. (enten det er kiwi eller noget annet)

Den klumpen du har i magen, vil jeg si er normal, men kommer å går litt som den vil, og kommer gjerne di dagene du helst ikke vil ha den. Følelsen av at ting ikke vil fungere. Den er tung, og deprimerende. Prøv å tenk litt lett på det, (lettere sagt enn gjort) Men vi lever 1 gang, og det finnes ingen grunn til at vi ikke skal se lyst på den lille tiden vi har.

Så, ta deg i nakken. Og Lykke til, formålet med alt jeg skrev var; du er ikke alene om det her. Det er vanskelig, men vi klarer oss. Og det skal du også

Lykke til!

[Gjest Matja38]

Det KAN være nyutdanna-krisa. Plutselig skal du ut i verden, du skal kanskje ha samme jobb i mange år, og ting kommer til å bli enda mer rutine enn det det har vært til nå. Det er ikke til å skjule. De aller, aller færreste får jobber som ikke blir rutine. Og vi frykter rutina, den har blitt den store stygge ulven. Og hva om det ikke blir som du forventet deg? Jobbene du hadde tenkt deg, hva om du ikke får de? Hva om du, gud forby, ikke er flink nok til å utføre jobben din? Det er så MANGE, STORE spørsmål... Og det finnes ingen svar på forhånd. Det må erfaring til.

Du står og ser på at "voksenlivet" kommer mot deg i full fart. Ferdig utdannet, jobb, ekteskap...

Det er ikke uvanlig å føle redsel for det nye livet, for hva det bringer, for hva det kommer til å være. Mennesket har en tendens til å gjøre dette foran alle de store omveltningene.

Jeg KAN selvsagt ta feil. Derfor hopper vi kjapt videre til andre teorier.

Du har bestemt deg for at du ikke lenger er interessert i utdannelsen du har valgt deg. Er det fordi du har forandre det, fordi interessene dine har forandret seg, eller er det fordi det ikke ga deg det du trodde det kom til å gi deg.

Det er ingen skam i å utdanne seg videre, eller på nytt, verden er stor, og livet er langt (bare tull at det er kort, hvis det hadde vært så fordømt kort så hadde vi jo ikke kjedet oss så mye ). Finn det som gjør deg lykkelig og jobb for det. Ikke ta til takke med nest beste, det er tross alt din egen lykke det handler om her. Viktigere blir det ikke.

Kjæresten blir en helt annen sak. Det KAN være at han ikke lenger er det du vil ha, uansett hvor flott han er, det kan være at følelsene dine for han har blitt med i dragsuget på en måte, smittet av negative tanker fra andre områder. Bruk tid til å kjenne på det. Ikke gift deg med noen du tviler på. Jeg er kanskje en naiv fjott, men jeg syns at man skal føle det helhjertet og tvilfritt når man sier ja til noen på den måten. Det skal tross alt være for resten av livet.

Hvis du bare savner action, vel, du er en sterk, tøff og modig kvinne, bruk det. Ta tak i livet og skap den action du trenger selv. Det trenger ikke være innviklet eller dyrt, bare røsk litt opp i hverdagen.

Det er egentlig et godt råd i de aller fleste situasjoner. Ta en liten tur utenfor komfortsonen, gjør noe nytt, ta noen sjanser.

Og helt til slutt: ikke vær redd for å gråte hvis du trenger det. Ikke vær redd for å gi slipp, ikke vær redd for å kjenne på de følelsene som er ekte. Kroppen er ganske super sånn, noen ganger så kommer du deg videre ved å grine skikkelig, ved å la det komme ut. Ikke undertrykk noe, ikke hold på det bare for å holde på det.

Gi deg selv friheten.

*kremt*

Jeg har jo i grunn egentlig ikke svart. Jeg har lirt av meg masse svada, men ikke gitt deg svar på det du spurte om. Gamle damer er vonde å vende, det kan jeg love deg.

Hva gjør jeg for å finne ut av hva jeg vil og hva jeg bør? Hvilke "verktøy" kan jeg bruke til å "sortere" meg selv bedre, og faktisk finne ut hva jeg vil og hva jeg vil bli...? Har dere noen tips?

Denne er vanskelig. Det er så umulig, på mange måter, å gi forslag fra et nøytralt standpunkt. Men jeg KAN gi deg rådene jeg ville gitt meg selv i samme situasjon.

Hva med en dagbok? De neste to månedene så skriver du kjapt ned dagen din hver kveld. Hva som var bra, hva som var dårlig. Sett av tid til å tenke hver eneste dag. Tenke på hva du ville bli når du var yngre, hvorfor du ville bli det, hva det var ved det som tiltrakk deg og hvorfor du slo det fra deg. Let litt i dine gamle tanker og interesser, og i dine fremtidsdrømmer. Hva vil du egentlig ha ut av fremtiden, og hvordan skal du få det?

Før det opp, vær brutalt ærlig med deg selv.

Research deg selv. Bruk de som kjenner deg best, spør de litt ut om deg selv. Det er utrolig hva man kan få ut av å se seg selv litt fra utsiden. Vær litt ego, vær interessert i deg selv.