Da og nå

[Hybrid]

Advarsel: Følgende tekst er skrevet en regntung, ensom mandag, i arbeidsløyse og selvmedlidenhet.

Jeg kan ikke tidfeste akkurat når det skjedde, da jeg sluttet å være i praksis den jeg håper -og trodde -at jeg er i teorien. Bildet jeg har i hodet; mer en superheltutgave av meg selv enn den skyggen jeg sitter her som nå. Jeg antar at alle til en viss grad har et indre idealbilde som aldri helt stemmer med virkeligheten, men i mitt tilfelle er det som å se på natt og dag i skarp kontrast til hverandre. Dagens skarpe detaljer og og glassklare beslutningsevne viskes ut i mørke skygger som sluker initiativet. Jeg vet ikke en gang om jeg fortsatt er i stand til å definere hva jeg er og hva jeg står for. Alt jeg ser når jeg kjenner etter, er sorg og skuffelse. Å sitte her nå og erkjenne dette for meg selv, krever så mye energi at jeg må ta pustepauser mellom pennestrøkene. Det gaper ut i et stort angstanfall å forsøke se seg selv objektivt og innse at alt man finner er en blek kopi fylt av "tenk om"-er og "hvisomatt"-er.

Hvor langt tilbake i tid må jeg gå for å se det mennesket på utsiden som jeg trodde var på innsiden? Jeg kan huske en ureddhet og en eventyrlyst som tok meg langt avgårde. Ikke for det, jeg har alltid vært en sart og følsom sjel. Deler av meg selv som jeg alltid egentlig har likt og vært merkelig stolt av. I kombinasjon med mot og vett har det gjort meg til et menneske jeg kunne leve med. Leve som. Men uten motet og viljen til handling, mistes balansen, og jeg sitter igjen som et forskremt, apatisk krek. Som drømmer så stort, men som aldri kommer igang med klatringen mot toppen. Lenge kan man lure seg selv ved å tenke "en dag...", utsette litt til, finne unnskyldninger for å vente.

Det er nok nå. Hvor enn smertefullt det måtte være, er det på tide å redefinere seg selv. Finne ut hva man sitter på av reelle verdier, hvilke investeringer man ønsker å gjøre, og hvordan gå frem for å nå målet. "Målet", hva nå enn det måtte være. I et langt liv vil mål og ønsker forhåpentligvis endre seg, men jeg må forsøke å finne tilbake til hva jeg ønsker essensen av livet mitt skal være.

[Hybrid]

Du vet hvordan man etter et langt liv som enslig kan ha vanskeligheter med å tilpasse seg et annet menneskes behov og rytme, fordi man er så vant til å følge sin egen nese hele tiden?

Det slo meg etter at besøket vårt dro (barn inkludert i følget), at kjæresten min og jeg er blitt litt sånn. Vi er som en tohodet, singel trettitreårig mann som er vant til å gjøre akkurat det han vil, når han vil, uten å noengang måtte føye seg etter andres (kanskje ikke fullt så interessante) planer. En som kan ligge halve søndagen på sofaen og rape uggen ostepopånde mens han zapper kanaler, eller som kan stikke av på guttetur til Sveits bare fordi det passer der og da. Mellom oss to er ikke dette et problem, vi er (nesten) alltid in tune og gir hverandre det spillerommet som trengs. Akkurat slik jeg vil og må ha det i et forhold. Vi er så nære hverandre som to mennesker kan få blitt, likevel har den balansen mellom "vi" og "jeg" alltid falt naturlig for oss. Men med familie boende langt unna og ingen egne barn, tror jeg vi lett blir litt selvopptatte. Hvordan vi skal klare å tilpasse oss barn skjønner jeg ikke helt, men så er vi heldigvis rørende enige om at akkurat det ikke er aktuelt i overskuelig fremtid.

Øvelse gjør mester. Jeg tror vi begge trenger å bruke litt mer tid på familie. Ingen av oss har store familier heller, ei heller spesielt unge foreldre. Neste invitasjon er allerede gitt ut og blitt gledelig akseptert, så jeg kommer meg.

I dag har jeg fri, og planen er Prosjekt Slå Kjæresten I Bakken I Kveld. Vi har vært sammen i en liten evighet, og i kveld skal vi feire oss. Reservasjon er gjort på håpløst trendy og pretensiøs restaurant (man må da prøve det også?:-) ), og planen er å entre i ren blinddate-stil i kveld. Han mumlet noe om dress, mmm... Men først: ny kjole, nye sko, nytt hår. I'm off!

Og angående Prosjekt Finne Tilbake Til Seg Selv: Jeg føler allerede at jeg er kommet et stykke på vei, selv om jeg fortsatt vakler foran enkelte valg. Om noen måneder skal jeg ut i verden all by my lonesome, en Road Trip for èn. Jeg grugleder meg. Mer om det senere.