Å såre kjæresten/ektefellen i sinne

[Gjest Gjest_Love_*]

Jeg har sett flere tråder der folk sier at "ja, men man sier så mye man ikke mener når man er sint" eller "det var vel den opphetede stemningen som fikk han/henne til å si det", for å unnskylde/forklare hvorfor folk som er glad i hverandre sier sårende ting til hverandre under krangler.

Jeg skjønner ikke det der jeg. Ok, man kan bli såret under en krangel. F.eks. kan man bli såret fordi partneren ikke forstår ens følelser, eller man kan bli såret fordi kjæresten er sint pga noe man selv mener er rett osv. Den biten skjønner jeg.

Men å si direkte slemme ting til hverandre under en krangel i hensikt for å såre den andre forstår jeg meg ikke på. Å bryte ut et "jeg hater deg" eller "herregud for en idiot du er" eller "jeg skjønner ikke hvorfor jeg orker å være sammen med en som deg" synes jeg ikke er ok uansett hvor sint man er. Jeg kan være hoppende sint på min samboer iblant, men jeg diskuterer alltid sak. Jeg har aldri sagt noe til han for å såre han, og samme andre veien. Jeg tror ikke jeg ville orket å være lenge i et forhold med en mann som bevisst hadde såret meg. Det hadde ikke nyttet at han angret hver gang sinnet gikk over.

Hvordan har dere det i deres forhold? Er det vanlig å si direkte sårende ting til hverandre når man krangler?

[Vera Vinge]

Nei, jeg driver ikke med sånt. Jeg kan bli veldig sint, men jeg har en sperre mot å kalle ham ting eller si ting bare for å såre. Jeg tror mange kunne ha godt av å innføre noen krangleregler, hvis det ikke kommer intuitivt. Det er vel gjerne også sånn at hvis den ene begynner å si sårende ting, så har den andre behov for å ta igjen, og så har man det gående. Jeg tror mange kan bli "flinkere" til å krangle. Jeg har nemlig få innvendinger mot krangling i seg selv (så lenge det ikke blir for mye), men tror måten man krangler på har mye å si.

Endret 10. februar 2009 av Vera Vinge

[Gjest dalieo]

Jeg er veldig enig i det du skriver. Har vært rasende på kjæresten min mange ganger, men har holdt meg for god til å si ting bare for å såre. Kan ikke se hva slags godt det gjør for noen?

Jeg tror mange kan bli "flinkere" til å krangle. Jeg har nemlig få innvendinger mot krangling i seg selv (så lenge det ikke blir for mye), men tror måten man krangler på har mye å si.

Veldig enig i det Jeg synes det kan være skikkelig godt å krangle med kjæresten noen ganger, fordi vi begge holder oss saklige og får problemet ut av verden.

[Gjest x]

Det gjelder å skille sak og person, det gjelder i det vanlige liv og da mener jeg det må gjelde i forhold også. Hvis man ikke klarer å argumentere på andre måter enn ved å kaste stygge utsagn mot hverandre så bør man holde kjeft. For man er ikke enig med hverandre i alt fordi om man er et par.

Eksen min kom alltid med stygge utsagn mot meg når han gikk tom for argumenter for da visste han at diskusjonen var over for jeg ble som regel så satt ut at jeg ble stum. Flere ganger kom han også med den at dette gadd han ikke mer og skulle flytte. Til slutt tok jeg han på ordet og sa at det var greit, forholdet er slutt og jeg skaffer meg et annet sted å bo. Og flyttet gjorde jeg og han var så lei seg for han mente jo ingenting av det han sa, men da var det for sent.

Det er ikke farlig å være uenig, og ingen trussel for forholdet så lenge man klarer å diskutere på ordentlig vis.

[Gjest been there]

Ex´en min gjorde dette. Når han gikk tom så trakk han frem temaer han visste ville såre meg. Gjerne ting jeg hadde betrodd han eller tabber jeg hadde gjort, ting jeg ikke var stolt av.

Dette gjorde at jeg sluttet å fortelle han private ting og at jeg ble først såret men deretter likegyldig. Jeg trakk meg mer og mer bort før jeg tilslutt flyttet ut.

Hørte "Bare flytt du!" utallige ganger, og når jeg tilslutt gjorde det var han veldig overrasket (duh??)

Jeg synes man skal holde seg for god til slag under beltestedet, uansett situasjon. Det minner om svært dårlig dømmekraft og manglende impulskontroll.

[Hilde Christina]

Har vært i et forhold hvor han mente det var ok å si de verste ting. Hver eneste krangel var forholdet slutt, han mente at hun og hun var bedre enn det jeg noensinne hadde vært, han skulle finne en annen i helgen osv osv. Han likte også å bruke private ting jeg fortalte ham i fortrolighet mot meg når vi kranglet. Det var utrolig destruktivt og det hjalp NADA at han angret, bad om unnskyldning og sa han ikke mente det etterpå.

Aldri mer ! Heldigvis lærer man av vonde opplevelser.

[Gjest Gjest]

Er jeg den eneste som ærlig må innrømme at jeg kan si ting jeg ikke mener når jeg er såret?

I "kampens hete" så virker det som man mener det.. blir jeg veldig såret, så kan jeg si sårende ting tilbake. Ikke navnekalling og sånt da.

Kranglet en del med en eks av meg, og når han sa ting som at han ikke var forelsket så utbrøt jo jeg i frustrasjonen min at han bare kunne dra fordi jeg ikke orket å ha det sånn. Etterpå angret jeg meg gjerne.. og en dag dro han bare. Men det forholdet var nok ikke akkurat meant to be og skrevet i stjernene heller.

Det er jo forskjell på krangler, holder meg selvsagt til sak og ikke person når jeg har en diskusjon. Men en kjærestekrangel handler ofte nettopp om person, om personlige følelser.. vanskelig å holde det utenfor da. Og når den du elsker stikker en kniv i hjertet ditt og vrir den rundt, så tenker jeg ikke helt rasjonelt.

[Gjest Gjest_hm_*]

Vel jeg vil og si at jeg kan si slike ting, på en måte er det en taktikk til å få ham til å skjønne at forholdet vårt er viktig og at han skjønner at han må ta vare på det han har. Det er også en måte til å få meg til å føle at jeg er ønsket, at han bryr seg. Det er absolutt ikke for å såre men mer en "vekker klokke".

[Gjest Gjest_c_*]

Når jeg koker inni meg hender det at jeg freser ut et og annet stygt ord. Det er rett og slett fordi jeg må slippe ut litt trykk! I våre krangler føler jeg at vi kommer til kort med vanlig dialog. Det er utrolig frustrerende. Unnskylder meg alltid etterpå. Tror nok at vi trenger profesjonell hjelp...

[Gjest xxx]

Vel jeg vil og si at jeg kan si slike ting, på en måte er det en taktikk til å få ham til å skjønne at forholdet vårt er viktig og at han skjønner at han må ta vare på det han har. Det er også en måte til å få meg til å føle at jeg er ønsket, at han bryr seg. Det er absolutt ikke for å såre men mer en "vekker klokke".

Hva slags vekkerklokke da, at du trenger trening i å kommunisere på andre måter enn å såre?

Jeg vil kalle det du beskriver som manipulasjon, du vinner diskusjoner ved å tråkke på hans følelser samt at du deretter vrir det til at "jammen jeg gjorde det jo bare for å få deg til å skjønne at jeg trenger at du bryr deg om meg".

Beklager, sånn kan ikke jeg leve. Det var mye jeg kjente lyst til å vri ut av meg i heftige diskusjoner med eksen min, som gjensvar til hans sårende utfall mot meg. Men jeg klarte ikke tanken på å såre han tilsvarende.

[Veronica88]

En ting er å si sårende ting tilbake, som en eller annen "gjest" skriver. Sier man noe stygt, så ber man å få noe stygt til svar. Så da fortjener man igrunn ikke bedre, selv om man sikkert kan argumentere for at da er man på samme lave nivå. Man får ihvertfall ikke noe annet enn det man burde forvente, om det er modent eller ei!

Å si at man hater noen, eller kalle noen barnslig, vel det er vel sånn som kommer ut der og da. Fint er det ikke, (eller kanskje barnslig, blir man kalt barnslig i en krangel så er det vel kanskje en grunn?), men det har litt med saken å gjøre. Så klart hater man noen man er kjempesint på der og da.

Å begynne å komme med usaklig kritikk som "du er feit og stygg og fåri kke noe bedre enn meg uansett", da grenser det til ondskap og unødvendig oppførsel.

Jeg vil uansett ikke diskutere med noen som tyr til usaklige fornærmelser og påstander. Enten så sier du det som har med saken å gjøre, eller så går jeg.

[Gjest Gjest]

Synes ikke noe om slik oppførsel jeg, syns det vitner om lite selvkontroll, og umodenhet...hadde vært ferdig raskt med en slik person.

Hvis man ikke er i stand til å styre sine egne følelser til ett minimum..så har man gitt seg selv friheter som er uakseptabelt..

De fleste lærer som barn å styre seg selv..og man driver ikke på å raser i offentlig sammenheng ( de fleste av oss..) Velger tid og sted for å herje slik..og det viser at de faktisk ikke er så irasjonelle og ukontrolerte alikevel.

Men så lenge man forholder seg rolig selv, der man ikke lar seg opprøre eller berøre av det...da fungerer det ikke slik de vil det.

[Gjest Gjest]

Da må jeg som mann innrømme at det fra min side kan bli sagt mye sårende under en konflikt. Spesielt kommer det mye elendighet frem når hun ikke synes å bry seg i det hele tatt. Jeg ville så gjerne satt meg ned og snakket rotlig og fortrolig med henne og kunne stolt på at hun også forstod mine følelser. Men når det som oftest ender med at hun reiser seg og går bort (maktdemo) sitter gjerne sårende ord lett. Jeg er vel en av dem som kan si at hun gjerne kan dra, og vil kanskje oppleve det også, men mest av alt ville jeg gjerne sagt hvor høyt jeg elsker henne og vil verne om henne. Tror konkliktspråk har mange side.

[Gjest Gjest]

Når jeg krangler med samboern min hender det vi sier stygge ting til hverandre, og jeg er vel den verste til å såre (jeg blir nok veldig provosert av måten HAN krangler på, uten at han sier tilsvarende ting). Vi takler det stort sett greit, når krangelen er ferdig og i hverdagen føler vi ikke at de stygge tingene er det vi mener, og vi oppfører oss heller ikke som om vi mener det til vanlig. Vi krangler heller ikke ofte. Noen ting kan nok sitte i lenge - kanskje fordi de har mer sannhet i seg (at man _mener_ eller vil gjøre alvor av de sårende tingene)?

Men jeg tror det må være individuelt hvordan man skal angripe dette. Jeg har stor forståelse for at veldig mange IKKE ville vært i et forhold hvor krangler eskalerer til et sånt nivå (for det er jo det som skjer), og at mange ikke bare kan overse eller glemme ting som blir sagt. Og det kommer jo ikke noe konstruktivt ut av å slenge slikt til hverandre heller, så man kan selvfølgelig godt jobbe med saken. Men det er heller ingen absolutt regel om at dette blir et stort problem i forholdet - føler man det, så ta konsekvensene av det, synes man det er greit og ikke blir usikker og nedbrutt av det, så klarer man kanskje å leve med det.

[Gjest m47]

Jeg har sett flere tråder der folk sier at "ja, men man sier så mye man ikke mener når man er sint" eller "det var vel den opphetede stemningen som fikk han/henne til å si det", for å unnskylde/forklare hvorfor folk som er glad i hverandre sier sårende ting til hverandre under krangler.

Jeg skjønner ikke det der jeg. Ok, man kan bli såret under en krangel. F.eks. kan man bli såret fordi partneren ikke forstår ens følelser, eller man kan bli såret fordi kjæresten er sint pga noe man selv mener er rett osv. Den biten skjønner jeg.

Men å si direkte slemme ting til hverandre under en krangel i hensikt for å såre den andre forstår jeg meg ikke på. Å bryte ut et "jeg hater deg" eller "herregud for en idiot du er" eller "jeg skjønner ikke hvorfor jeg orker å være sammen med en som deg" synes jeg ikke er ok uansett hvor sint man er. Jeg kan være hoppende sint på min samboer iblant, men jeg diskuterer alltid sak. Jeg har aldri sagt noe til han for å såre han, og samme andre veien. Jeg tror ikke jeg ville orket å være lenge i et forhold med en mann som bevisst hadde såret meg. Det hadde ikke nyttet at han angret hver gang sinnet gikk over.

Hvordan har dere det i deres forhold? Er det vanlig å si direkte sårende ting til hverandre når man krangler?

Jeg har vært gift. Jeg orket ikke å ta imot sinte og vonde ord. Jeg er skilt nå (og lykkelig nyforelsket i min verdens herligste dame).

Ellers så vil jeg si at man som regel ikke mener det som ordene betyr. " Du er stygg, feit, dum og morra di er idiot" betyr egentlig "Jeg er sint, og forsøker å finne ord som kan såre deg, jeg mener egentlig ikke dette, men det er de vondeste ordene jeg kommer på i farten, jeg mener det ikke, jeg sier det bare for å skade eller provosere, eller få ut følelsene mine"

[babord]

Jeg synes det er rart at mange ser ut til å mene at vanlig folkeskikk ikke gjelder overfor de nære og kjære. De kan si noe stygt til mamma/kjæresten e.l som de aldri ville ha sagt til en fremmed som hadde gjort de noe..

Jeg mener at desto nærere en er noen, og desto mer glad en er i den personen, desto mer respekt bør en ha for den personen, og med respekt følger det å behandle den personen i alle fall så godt som en ville behandlet en tilfeldig fremmed!

Og så er det dette med ''jammen han gjorde meg sint''...

Sint er en følelse, skjenning/vold er handlinger. Du kan ikke velge hva du skal føle, men du kan velge hvordan du skal reagere på følelsene dine!

Hver eneste handling er et valg, og du har to alternativer:

Han gjør deg sint, og du velger å forholde deg rolig og saklig.

Han gjør deg sint, og du velger å såre og støte fra deg.

Mange er helt kroniske når de gjelder å legge ansvaret for egne handlinger og følelser over på andre.

[Gjest nobilian]

Jeg synes det er rart at mange ser ut til å mene at vanlig folkeskikk ikke gjelder overfor de nære og kjære. De kan si noe stygt til mamma/kjæresten e.l som de aldri ville ha sagt til en fremmed som hadde gjort de noe..

Jeg mener at desto nærere en er noen, og desto mer glad en er i den personen, desto mer respekt bør en ha for den personen, og med respekt følger det å behandle den personen i alle fall så godt som en ville behandlet en tilfeldig fremmed!

Og så er det dette med ''jammen han gjorde meg sint''...

Sint er en følelse, skjenning/vold er handlinger. Du kan ikke velge hva du skal føle, men du kan velge hvordan du skal reagere på følelsene dine!

Hver eneste handling er et valg, og du har to alternativer:

Han gjør deg sint, og du velger å forholde deg rolig og saklig.

Han gjør deg sint, og du velger å såre og støte fra deg.

Mange er helt kroniske når de gjelder å legge ansvaret for egne handlinger og følelser over på andre.

***

Veldig enig i alt dette.

Til det siste, noen forsøker seg tilogmed med at "jeg ER sånn, det får du bare leve med" når de koker over og spyr ut eder og galle. Nei, ingen ER sånn, det går fint an for de aller fleste å kontrollere seg i de fleste situasjoner, det er bare viljen som mangler.

[Gjest LanaLane]

Jeg og min x var slik i begynnelsen av forholdet. Jeg prøvde å forbedre meg, ville lære meg å krangle ordentlig, men det var ikke han villig til. Han sa det han vil, når han ville.

Jeg har slitt med depresjoner(men har vært frisk det siste året) og fremdeles litt med sosial angst og ting han sa til det siste var:

"du er mentalt tilbakestående"

"du burde vært innlagt"

"skulle ønske du bare kunne stikke av"

"det er noe galt med hodet ditt"

"jeg orker ikke å være her for deg, jeg har viktigere ting å gjøre, kan du ikke plage noen andre?"(etter min mors død)

og mye mye mer.

For meg var det ikke ordene som såret, men var verre når han himla med øynene, plystra, lo eller skrudde på tv'n/spilte på nettet midt i diskusjonen. Han stakk til moren sin om han ikke orka "maset" mitt.

I hans øyne var han perfekt og jeg var roten til alt vondt i forholdet. Jeg prøvde å holde meg rasjonell, og det verste jeg sa siste året var vel "hvorfor må du være så jævla SLEM???

[robotkalle]

Jeg og min x var slik i begynnelsen av forholdet. Jeg prøvde å forbedre meg, ville lære meg å krangle ordentlig, men det var ikke han villig til. Han sa det han vil, når han ville.

Jeg har slitt med depresjoner(men har vært frisk det siste året) og fremdeles litt med sosial angst og ting han sa til det siste var:

"du er mentalt tilbakestående"

"du burde vært innlagt"

"skulle ønske du bare kunne stikke av"

"det er noe galt med hodet ditt"

"jeg orker ikke å være her for deg, jeg har viktigere ting å gjøre, kan du ikke plage noen andre?"(etter min mors død)

og mye mye mer.

For meg var det ikke ordene som såret, men var verre når han himla med øynene, plystra, lo eller skrudde på tv'n/spilte på nettet midt i diskusjonen. Han stakk til moren sin om han ikke orka "maset" mitt.

I hans øyne var han perfekt og jeg var roten til alt vondt i forholdet. Jeg prøvde å holde meg rasjonell, og det verste jeg sa siste året var vel "hvorfor må du være så jævla SLEM???

Heidi....??

[Gjest Gjest]

Jeg og min x var slik i begynnelsen av forholdet. Jeg prøvde å forbedre meg, ville lære meg å krangle ordentlig, men det var ikke han villig til. Han sa det han vil, når han ville.

Jeg har slitt med depresjoner(men har vært frisk det siste året) og fremdeles litt med sosial angst og ting han sa til det siste var:

"du er mentalt tilbakestående"

"du burde vært innlagt"

"skulle ønske du bare kunne stikke av"

"det er noe galt med hodet ditt"

"jeg orker ikke å være her for deg, jeg har viktigere ting å gjøre, kan du ikke plage noen andre?"(etter min mors død)

og mye mye mer.

For meg var det ikke ordene som såret, men var verre når han himla med øynene, plystra, lo eller skrudde på tv'n/spilte på nettet midt i diskusjonen. Han stakk til moren sin om han ikke orka "maset" mitt.

I hans øyne var han perfekt og jeg var roten til alt vondt i forholdet. Jeg prøvde å holde meg rasjonell, og det verste jeg sa siste året var vel "hvorfor må du være så jævla SLEM???

Du likte vel å bli behandlet slik, da. Siden du ble så lenge, mener jeg.