prating i et parforhold

[Gjest ts]

jeg er en veldig pratsom person, mens min kjære er svært lite pratsom. jeg synes vi kommuniserer utrolig lite og det blir bare verre ettersom jeg har sluttet å prate når jeg ikke får skikkelig respons tilbake.

er dette vanlig i forhold? prater dere masse? eller blir det bare til at det er rett og slett lite å prate om etter hvert?

og synes dere dette er en dealbreaker i et forhold?

funderer på om jeg er urimelig her eller ikke takk for innspill!

[Nelly Pelly]

Jeg har bestandig vært veldig pratsom, og har hatt noen ikke så pratsomme kjærester. For meg var det en av dealbreakerne. For meg er det viktig å snakke mye, det er rett og slett meg. Tilslutt var jeg heldig og fant en skikkelig prater, han snakker mye mer en meg. Og det er herlig

Vi snakker stort sett hele tiden, vi kan godt være stille en stund, men avbrytes somregel fort siden vi kommer på noe vi bare må si.. Vi snakker mye om jobb, fremtid, følelser, familie og generelt "unyttige" og teite ting. I tillegg begynner vi fort å diskutere diverse tema, da begge er like sta og har sterke meninger.

Personlig tror jeg ikke man kan slippe opp for ting å snakke om, men man må jobbe litt med det. Det er viktig å følge med i nyhetene, oppleve ting sammen og hver for seg, planlegge fremtiden/ferier ol. Det er lett å slippe opp for ting å snakke om når man rett og slett ikke opplever/leser/hører om noe som kan snakkes om.

Men, når alt kommer til alt, er det noen som rett og slett ikke liker å snakke mye, og det er lite å gjøre med det desverre. Du må bare finne ut hvor viktig den delen er for deg..

[Gjest Gjest]

Jeg (kvinnen) er også den pratsomme i forholdet her, mens mannen er litt stillere på den fronten. Det er vel kanskje ganske vanlig?

Men vi prater en del likevel. Vi har inngått et kompromiss. Jeg prater litt mindre enn jeg egentlig kunne tenkt meg (jeg kan skravle utrolig mye og lenge om alt mulig!), og han tar seg tid/ork til å prate litt mer enn han egentlig kunne tenkt seg.

God kommunikasjon er jo viktig i et forhold, men det betyr ikke at man må skravle hull i hodet på hverandre. Kanskje du og din kjære også kan møtes et sted på midten?

Er det konkrete ting dere MÅ snakke om, eller er det generelt småprat du får for lite av? Begge deler?

[Vera Vinge]

Vi prater mye når vi er sammen. Om alt og ingenting. Jeg kunne nok ikke vært sammen med en som knapt åpnet munnen. Det hender jeg prater noe mer enn ham, blant annet fordi jeg lett blir veldig engasjert, men det blir fort kjedelig med monologer.

Man er jo forskjellige som typer, noen par trives med at den ene prater en del mer enn den andre. Men når forskjellene blir for store, lurer jeg på om de er helt fornøyde. Det er gjerne noe med hvordan man påvirker hverandre også. Noen blir mer stille når den andre dominerer samtalen voldsomt. Andre er bare stille. Men om man er misfornøyd, er det gjerne en idé å forsøke å inngå et kompromiss, slik gjest over beskriver.

I bunn og grunn er det vel ikke så relevant hvordan andre har det, siden det kan variere mye hvordan det er og hva folk er fornøyd med. Det viktige er jo om du er fornøyd eller ei, og om det er såpass plagsomt at det går utover hele forholdet.

[Gjest Gjest]

jeg er den pratsomme i forholdet. mens min samboer sier ikke stort mer enn nødvendig. han kan fleipe om ting også. men stort sett så er det stilt på han. han er IKKE flink til å snakke om tanker, følelser og problemer.

men nå plager det ikke meg, fordi alle jeg har vært sammen med har vært slik. så for meg er dette helt vanlig. da letter jeg heller mine tanker og tømmer skravlebøtta til familie og venner som også er kvinner. og jeg liker å henge en del her inne på KG når samboer sitter å spiller på dataen.

men jeg elsker han fordi han tar så godt vare på meg. han gjør alt for meg, og stiller opp. men han er dessverre ikke så flink på snakke. men da handler det om hva han gjør- altså handlingene hans. kontra ordene.

han sier jo at han elsker meg over alt på jord. og det er de viktigste ordene han kan si til meg.... så lenge han sier det, så går det bra

og han er flinkere til å skrive om følelser kontra si det.. noen ganger så kan jeg faktisk snakke med han via sms/ msn/brev/ mail osv. og da har han mye enklere for å prate om følelser og problemer enn ved muntlig tale.

alle mine brødre, far og slikt er også slik som min samboer. så jeg har alldri opplevd en pratsom mann i mitt liv så det er det jeg er vant til.

mannfolk hjernene er konstruert slik at de ønsker å løse problemer selv. og deres refleksjoner og tankekart går frem og tilbake mellom høyre og venstre hjernehalvdel. mens vi kvinnfolk prater underveis mens vi tenker frem og tilbake.

fakta

[Gjest Gjest_tale_*]

Jeg er den stille i vårt forhold, han prater mer enn meg. Jeg er ikke ekstrem stille og det går i perioder hvor jeg kan prate mye og andre perioder hvor jeg er stillere. Jeg har alltid vært litt stille av meg men har blitt stillere i forholdet og jeg vet hvorfor. Han liker ikke at jeg ikke er enig med han i alt, mens jeg mener at det ikke er farlig for et forhold å være uenig i noe så lenge vi ikke er uenig i alt og av prinsipp. Han reagerer med å bli fornærmet og furter et par dager, slitsomt med store unger. I tillegg husker han ikke det jeg forteller han om ting som skal skje, hvis jeg skal hit eller dit, og andre ting jeg forteller han. Da blir han også fornærmet og påstår snurt at det har IKKE han hørt noe om, og at det er vel normalt å fortelle hverandre sånt. Det blir bare ord mot ord og i tillegg får han "angst" av å krangle, han liker ikke diskusjoner.

Så dette forholdet er dessverre snart over, jeg er stille nok som det er om jeg ikke skal bekymre meg over alt hva jeg sier og ikke sier for at han ikke skal bli fornærmet.

[Gjest lillablomst]

Ingen av oss prater VELDIG mye, men når vi er sammen prater vi alltid i bilen, til middag osv. Blir ikke mye babling med mindre et veldig diskuterbart emne dukker opp, men det er behagelig.

Når vi legger oss kan vi gjerne bable mye. Og da er det gjerne han som leder an.

Jeg liker det, er utrolig koselig og vi tuller en del, når vi prater slik i sengen med slukket lys. Bare hører stemmene og et slag i dyna i ny og ne.

Ikke vet jeg hvorfor han drar på slik med pratinga om kvelden. Men når han hører jeg drar litt på ordene og svarene blir mest "mmmhmmmm" og "joaaah.. zzzz"

Så slutter han og vi sover godt.

[camilla*]

Her er det jeg som skravler. Han er en tenker og funderer lenge på ting mens jeg plomper ut med alt mulig.

Noen ganger hender det han ikke svarer når jeg snakker / spør og da har han enten dettet ut av "samtalen" eller sovnet

[Anglofil]

Min kjære påstår at han ikke er så pratsom av seg, men mitt inntrykk er at vi snakker omtrent like mye når vi er sammen. Vi snakker mye sammen, om alt og ingenting, og fører til at det er en god stemning mellom oss, og god kommunikasjon. Det skal sies, vår første date var det han som lyttet mest, mens jeg skravlet i vei i ren nervøsitet (veldig ulikt meg egentlig). Og vi er nok like stille begge to, vi er ikke de som prater sånn kjempemye blant andre, men alene prater vi masse sammen.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest_Issy_*]

Snakker en god del. Men jeg snakker nok enda mer, og jeg har så masse spørsmål, ikke av typen " hvor mange fingre har jeg bak ryggen ?" men spørsmål om ymse, som jeg vet han ofte kan svare på, eller saker jeg lurer på hva han mener osv.

og så tuller vi mye, mye ironi brukes i samtalene... begeg forteller som regel hva man har gjort om dagen etc etc.

[Kiyo]

Jeg er ganske pratsom av meg når jeg først har kommet igang og det samme kan vel sies om samboeren min. Hvor mye vi prater oss imellom kommer vel ann på hvor mye vi har å snakke om. Noen dager mye og andre dager ikke ^^ Vi prater om alt mulig rart

[Gjest ts]

takk for mange innspill! godt å se at det er variasjoner i forholdene

hos oss er det kommet til et punkt der jeg føler han ikke engang hører på meg når jeg prøver å snakke. og jada, jeg nevner dette regelmessig og hver gang er han enig om å prøve, men han viser fortsatt ikke interesse når jeg har noe jeg vil fortelle.

dette er liksom ganske langt unna hva jeg har med venner, da både gutter og jenter. jeg mener... dette er den personen jeg skal tilbringe resten av livet mitt sammen med! jeg kan ikke ty til venner hver gang jeg har lyst å fortelle noe bare fordi at jeg blir lei meg hver gang jeg føler meg oversett når jeg prøver å si det til kjæresten min.

vi har heller ikke så mange felles interesser, har vokst litt fra hverandre kanskje og selv om vi bor sammen ser vi hverandre ikke mye i løpet av en dag. mesteparten av tiden vi er sammen spiser vi enten middag eller ser på tv. og dersom jeg prøver si noe da får han det ikke med seg fordi han ikke klarer gjøre 2 ting på en gang

og selv om vi krangler mye er jeg kjempeglad i han. jeg føler meg trygg hos han. han tar vare på meg. ... likevel... det føles så ensomt selv om man er to.

[Gjest Purple Haze]

Kjæresten og jeg skravler masse sammen. Begge prater mye, og vi kan snakke om absolutt alt. Det var faktisk en av grunnene til at jeg falt for han, at vi kommuniserer så bra!

Eksen min var en skikkelig stokk, som ikke evnet å prate med meg om noe som helst. Jeg ble bokstavelig talt, syk av det til slutt. Følte han tidde meg i hjel, og ikke brydde seg det minste om oss og om meg. Utrolig glad jeg er kvitt han.

[Gjest sb]

Kjæresten og jeg skravler masse sammen. Begge prater mye, og vi kan snakke om absolutt alt. Det var faktisk en av grunnene til at jeg falt for han, at vi kommuniserer så bra!

Eksen min var en skikkelig stokk, som ikke evnet å prate med meg om noe som helst. Jeg ble bokstavelig talt, syk av det til slutt. Følte han tidde meg i hjel, og ikke brydde seg det minste om oss og om meg. Utrolig glad jeg er kvitt han.

føler jeg lever i et forhold, som du gjorde med eksen din.

Jeg er i ferd med å bli syk av å ikke kunne snakke sammen.

jeg vet han bryr seg veldig om meg, å han gjør stort sett alt for meg, men allikevel føler jeg meg såå alene.

Før var vi stort sett enige i de de hverdagslig ting, og barneoppdragelse. Men nå i det siste har vi fulstendig mistet forståelse for hverandre.. kjip..

har vært sammen i ni år, har en nydlig sønn på snart tre år, å så for meg at dette skulle vare livet ut. men så feil kan jeg ta. enda godt jeg bare er 26 år og har god tid til å finne drømmemannen:)

[Gjest Purple Haze]

Jeg ble rett og slett deprimert. Sykmeldt og fungerte ikke i hverdagen. Når han så hadde kjørt meg så langt ned, flyttet han ut. Sa at han ikke kunne være sammen med noen som hadde så lite å gi!!

Hvorfor har jeg blitt sånn da, spurte jeg. Jo, han visste at det var fordi han ikke klarte prate med meg. Er det mulig, sier jeg bare.

Vi prøvde absolutt alt, men ingenting fungerte. Parterapi var direkte pinlig, for han satt bare å gulpet opp igjen alt jeg sa.

Håper du finner ut av dette, for ingen har godt av å ha det sånn

[Gjest Bond]

Jeg er klart mer pratsom og jeg synes at det er helt greit. Kunne faktisk ikke leve med en som hadde snakket like mye som meg, hadde blitt gal!

Men vi diskuterer ting mye, så han er ikke taus heller. Tja - et forhold uten kommunikasjon hadde jo vært litt merkelig? Så jeg vet ikke om jeg hadde kalt det å være taus for 'dealbreaker', men det hadde nok gjort det vanskeligere for å være sammen.

Endret 10. februar 2009 av mrs_bond

[Gjest StockDama]

Vi snakker ikke så mye, stille av oss begge to. Syns det er utrulig behagelig.

[Gjest Gjest]

Vi prater mye, men vi kan fint sitte og holde kjeft sammen og.

Men pratinga er nok nesten hjørnesteinen i vårt forhold, det har han sagt og faktisk. Sett bortifra opplevelser, sex og alt det andre vi deler, så er var det det at vi kunne sitte i timesvis og bare prate som gjorde at han innså at jeg var "den rette".

Tror begge prater like mye, og ja det hadde vært dealbreaker for meg om han var stille tror jeg. Elsker å prate, elsker å høre alt om den jeg elsker. Alt fra trivielle ting fra barndommen til de obskure historiene han kan om kjente personer fordi han elsker å lese biografier.

[Gjest Gjest]

Vi er begge ganske stille av oss. Det er derfor vi trives så bra sammen.

Jeg liker å sitte i fred og ro og kose meg med en bok uten å bli forstyrret. Jeg liker også å få tid til å tenke og gruble på ting. Han har det på samme måten. Jeg hadde ikke klart å leve med en som skulle prate hele tiden, og aldri kunne holde kjeft mer en fem sekunder av gangen.

Vi prater sammen, for all del. Men ikke hele tiden. Vi tilbringer mye tid sammen i stillhet, men det er fordi vi begge storkoser oss med det. Sitter i sofaen sammen med hver vår bok og koser oss. Så kan vi komme med små kommentarer om bøkene og slikt.

[Gjest ts]

det som går igjen her egentlig er at man prater så mye man har behov for - ellers så gjør man det slutt?

spørsmålet er visst ikke hvor mye dere prater, men heller om prating er såpass viktig for dere som prater mye at det er en dealbreaker for dere dersom det ikke er til stede?

like barn leker best? eller motsetninger tiltrekker hverandre? jo man kan jo lure