sinte barn

[Gjest Gjest_Louise_*]

Hvordan reagerer ditt barn når det er skikkelig sint?

Jeg kjenner en tiåring som viser sinne på en måte som bekymrer meg litt. H*n er relativt ofte småfornærma og surmulende pga småting, men reagerer da stort sett bare med å se furten ut eller å klage.

Men når h*n iblant blir skikkelig sint så blir det veldig voldsomt. Det er hyl og skrik og voldsomme gråtetokter, ting blir kastet i gulvet og det hender h*n slår den voksne h*n er sint på. H*n hater alt og alle akkurat da. H*n har "mord" i blikket i slike situasjoner. Nå går det heldigvis et par måneder mellom hver gang barnet får et slikt sinneutbrudd, men jeg er litt bekymret likevel. Barnet vokser, blir større og sterkere.

På skolen får barnet bare positive tilbakemeldinger. Der har h*n visstnok aldri hatt sinneutbrudd og aldri vært i store konflikter med andre barn. Barnet beskrives som en blid og positiv elev. Det virker som om h*n sparer på kruttet til h*n er hjemme hos folk h*n føler seg trygg på.

Noen som har råd om hvordan vi rundt barnet kan gå fram for å lære barnet sinnemestring? Vi har snakket om at det er selvsagt lov å være sint, men man kan likevel ikke gjøre hva man vil. Man kan ikke slutte å tenke uansett hvor sint man er. Det er aldri greit å slå.

Jeg tror barnet sårt trenger å lære å mestre følelsene sine, ikke bare sinnet. Barnet har også lett for å ta til tårer ved skuffelser. Selv den minste lille skuffelse (h*n glemte å sette på tv'n i tide sånn at h*n gikk glipp av et program) kan føre til en voldsom "sorg" som gjør at h*n er sutrete resten av kvelden.

Når er det på tide å oppsøke profesjonell hjelp?

[Veronica88]

Jeg kunne visst hisse meg fort opp for småting, og ble ofte lei meg for ingenting husker jeg. Jeg hadde det ikke godt hjemme, jeg ble mye kjeftet på for ingenting og mistenker også at jeg ble slått når jeg var så liten at jeg ikke husker det helt idag. Mulig det er en grunn for at ungen blir såpass hysterisk?

Det sies også at enkelte sykdommer som manisk-depressivitet og mulige også det som heter borderline (Som minner litt om manisk-depressivitet (heter bipolar idag), man får lett humørsvinginger osv, du får lese selv om du orker det.) kan bli utløst allerede i barneskolealder. Du har jo alderen der, 10 år, og det er jo sent barneskole. Det er absolutt en mulighet, men det er jo ikke noe DU skal finne utav. Du skal prate med foreldrene og spørre om de ikke synes det blir litt for mye iblant..

Er barnet nært nok til at du bryr deg - spør barnet selv på en rolig dag! Hvis det da forteller om mishandling, så vet du hva du burde gjøre med det! Ikke tving fram noe, bare hint til at du kanskje tror at det er en grunn for at ungen er så sinna plutselig. At man ofte blir sintere enn man burde fordi man har mange grunner for å være sinte, men man ikke tørr å si ifra, før det sprekker. Før det renner over. Se om du får noe napp.

Jeg ble til slutt ikke sinna mer. Jeg har også idag store problemer som 21åring med å hisse meg opp. Det er jo en stor fordel, jeg gidder ikke å krangle for småting. MEN: Når noen derimot virkelig provoserer meg, og gjerne står rett opp i ansiktet mitt og prater piss, da svartner det litt altså... Til nå har jeg ikke flydd i noen, men det har ikke vært langt unna å bare gripe tak i personen og lempe dem ut et vindu eller noe i den dur.

Så om det er grunn for det eller ei, få barnet til å lære seg å være sinna på en sunn måte. Har det en dårlig dag, javel, det er lov. Men ikke så slå og la det gå utover ting og mennesker som ikke har gjort noe som helst. La heller irritasjonen gå utover den som har sagt eller gjort noe feil, og lær ungen måter å få forklart seg på. tell til ti og så sier du hva som er galt! Pust rolig til du føler du kan sette ord på HVA og HVEM som gjør det sinna.

Det er helt klart en start. Jeg har begynt nå. Jeg prøver å lette på trykket når jeg må det, men det er fortsatt mye, mye hat og sinne i meg som har bygd seg opp over mange år med mishandling og bråk, et eller annet sted må det jo være!

Endret 10. februar 2009 av Veronica88

[Erle84]

Barn må få lov til å oppleve sinne. Men de voksne må veilede på hvordan sinnet kan uttrykkes!

Kjente en gang en liten gutt som ble voldelig når han ble sint. Jeg snakket mye med ham om det, og han sa hver gang at han ikke tenkte, han bare slo, det bare kom (han var i førskolealder). Og han var så lei seg etterpå, for han visste godt at det ikke er bra å slå og at han gjorde de andre vondt. Så vi prøvde å få ham til å gjøre andre ting; slå i veggen, om han kjente han kom til å slå. Telle til ti. Løpe vekk og hyle.

Poenget er at man tilbyr voksne mennesker hjelp til sinnemestring, og ofte trenger faktisk barn det også...

Så jeg synes det er sunt å bekymre seg over hvordan sinnet kommer til uttrykk. Og jeg mener også at man kan oppsøke hjelp tidlig - nettopp for å unngå at voldelighet henger igjen.