Venner med sjefen?

[Gjest Ansatt]

Hei, jeg har en utfordring, som egentlig er veldig sammensatt, så tittelen på denne tråden er kanskje spørsmålet men det er mye som spiller inn.

Saken er som følger: Jeg er ei jente på 27, gift og har barn. Avdelingslederen min er en mann som nærmer seg 40, han er samboer og har også barn. Han er nyere i firmaet enn meg, vi holder sånn sett på å bli kjent alle sammen for tida.

I helga hadde vi firmatur på hytte, og vi var flere som endte opp med å bli en god del mer kjent enn vi var fra før. Det var ganske mye alkohol inne i bildet, og flørting forekom (i akseptable mengder, de fleste av oss gikk ikke over streken). Jeg har på en tidligere jobbfest hatt trøbbel med en leder på en annen avdeling (geografisk adskilt fra vår, heldigvis) som går LANGT over streken, men ikke fortalt avdelingslederen min om det. I helga fikk han se det selv, og var nok litt sjokkert. Synes det var deilig at han også så det, så vet han hva jeg har å slite med.

Uansett, jeg og avdelingslederen min fikk veldig god kontakt i løpet av helga, vi hygget oss med felles musikkpreferanser, følte oss fri og hadde det rett og slett skikkelig hyggelig!

Nå begynner dette kanskje å høres ut som en jobb-affære hvor vi blir forelska og bedrar våre bedre halvdeler og splitter opp to familier med små barn, men det er ikke saken i det hele tatt! Ja, vi kan småflørte litt, men vi har et veldig åpent og humoristisk jobbmiljø hvor småflørting er en ganske uproblematisk affære. Rett og slett skikkelig hyggelig! Og ja, mannen min aksepterer at jeg flørter, slik jeg aksepterer at han gjør det. Det blir ikke noe mer ut av det, annet enn at den som har flørta kommer hjem og er litt ekstra hypp på sengekosen etterpå

Men så til kjernen: Kan jeg bli ordentlig venner med sjefen min? Vi har mye til felles, og trives med hverandres selskap - UTEN at vi er ute etter noe "tull". Men jeg er redd for hva andre vil tro. Sladder kan være veldig ødeleggende, og sånt forekommer jo. I tillegg tenker jeg litt på skjevheten i rollene våre, jeg er jo underlagt ham, og vi kan ende opp med at han må gjøre ting jeg ikke liker med arbeidssituasjonen min.

Uansett så vet jeg jo ikke hva han tenker. Vennskap utvikler seg jo vanligvis over tid, men det er vel kanskj e litt mindre vanlig mellom sjef og "undersått"? Ledere skal vel prøve å distansere seg litt, ikke bli for friendly med de ansatte. Men må de virkelig det? Hvis vi kan klare å skille privaten og jobben? Eller kanskje det bare er aktuelt å være vennlig stemt mot hverandre på jobb, kanskje han bare ønsker et godt kollegialt eller sjef/ansatt-forhold?

Er litt confused jeg...

[golda]

I utgangspunktet tror jeg ikke det er noen hiondringer for et vennskap med sjefen.

Men, her er det litt mye ulikheter.

Mann, 40.

Kvinne, 27.

Hvilken interesser deler dere, til bruk i fritiden?

[Pjukset]

I utgangspunktet tror jeg ikke det er noen hiondringer for et vennskap med sjefen.

Men, her er det litt mye ulikheter.

Mann, 40.

Kvinne, 27.

Hvilken interesser deler dere, til bruk i fritiden?

Alderen syns jeg ikke har noe med saken å gjøre, og man trenger egentlig ikke ha noen felles interesser annet enn god kjemi og mye å prate om.

Personlig ville jeg holdt ting på et profesjonellt nivå og ikke omgått sjefen min på fritiden. Det er utrolig kjedelig når ting skjærer seg privat, og man må ta med dette med på jobb.

[golda]

Nåååja...

jeg har litt erfaring med at sjefer på førti har litt vel aktive tissetasser og at kvinner på 27 ofte har mye aktivitet i kroppen av samme type - så jeg er skeptisk...

Sjefer er, forresten, kjempehyggelige!

Jeg er sjef!

[Gjest Ansatt]

Så store forskjellen er det da ikke i alderen. Jeg er 27, jeg sa han nærmer seg 40 fordi jeg ikke helt husker om han er 37 eller 38. Det er da bare 10-11 år, mannen min er nesten like gammel som ham, og jeg har flere andre venner som er rundt den alderen.

Akkurat det med mann og kvinne er kanskje et verre problem. En "kan" jo ikke ha venner av det motsatte kjønn, det er jo bare et skalkeskjul for at man egentlig vil til sengs...

Noen av de felles interessene er så klart barna våre, som er veldig nær i alder; felles musikksmak; faglige interesser; forskjellig sport...

[Gjest Gjest]

Jeg ville styrt unna.

Problemer som kan oppstå:

- misunnelige kollegaer vil anklage deg for smisking. Om sjefen gir noe til deg som de andre ville ha, så kommer alle til å baksnakke om at du bare fikk det fordi du har smisket med sjefen.

- kollegaer blir redde for deg, siden du kan "sladre" til sjefen.

- sjefen kan komme i et dilemma. Gir han jobben til deg fordi du er best til å gjøre den, eller fordi han er vennen din? Og slik vil kollegaer tenke også. Dermed kan du risikere at sjefen er hardere mot deg enn mot de andre, for å unngå slike ting.

- dere blir uvenner. Og ingen vil være uvenner med sjefen...

[Pjukset]

Akkurat det med mann og kvinne er kanskje et verre problem. En "kan" jo ikke ha venner av det motsatte kjønn, det er jo bare et skalkeskjul for at man egentlig vil til sengs...

Noen av de felles interessene er så klart barna våre, som er veldig nær i alder; felles musikksmak; faglige interesser; forskjellig sport...

Selvsagt kan man ha venner av det motsatte kjønn, jeg har like mange guttevenner som jentevenner. Jeg mener det er viktig å ha venner av det motsatte kjønn

Men jeg ville ikke blitt bestevenn med sjefen min, har lært av erfaring at det er lurt å holde jobb og privatliv så adskilt som mulig.

[Gjest Ansatt]

Der hadde dere vært og svart allerede ja

Jeg tenker litt som dere begge to altså. Kjemi og masse å snakke om hele tida er kjempeviktig og det har vi, både i daglig kontakt og på fest.

Og den aktive tissetassen... Er litt redd for at den skal være innvolvert ja. Hvorfor i all verden skulle han vært interessert i å være venner med meg liksom. Men når sant skal sies, var han VELDIG mye mindre voldsomt flørtete mot meg på jobbturen enn mange andre av mannfolka; han oppførte seg veldig pent. Og vi rett og slett snakka seriøst, om jobbrelaterte ting som han ikke vil ha ut i avdelingen, litt sånn at han følte han kunne stole på meg og få støtte. Jeg er visst lett å snakke med og betro seg til har jeg forstått. En kan stole på at det ikke går videre.

Når det gjelder de aktive prosessene i kroppen på den 27 år gamle kvinnen så får de utløp mot hennes ganske så aktive mann

Er litt redd for at de skal kun være interessert i kropp jeg, disse mannfolka. Har kanskje et lite indre håp om at de er interessert i det som foregår inni hodet på meg også... Er det lov å håpe?

[Gjest Ansatt]

"Bestevenn" er vel utelukket for å si det sånn. Ikke sikker på at vi ville ha møttes utenom jobb i det hele tatt nesten; man ser hverandre jo så ofte på jobb at det nesten er unødvendig med noe mer Og jeg har også mange guttevenner fra før. De er så utrolig forfriskende i forhold til å bare forholde seg til jenter hele tida. Og så er interesseområdene mine veldig mannsdominert, så da har jeg egentlig mest kontakt med mannfolk.

Ser alle poengene til gjesten som ville styrt unna. Synes bare det høres så synd ut at man ikke skal kunne være venner, bare fordi den ene er sjef og den andre er ansatt. Men misunnelse fra andre ansatte er absolutt en mulighet jeg har tenkt på...

[golda]

Jeg tror man kan være venner med en av det motsatte kjønn. Men, for å være venner med noen som helst må det være et grunnlag for vennskap og minst en av partene må IKKE ha noen iinteresse av sex med akkurat denne kompisen.

I dette tilfelle er jeg usikker på dette med grunnlaget for vennskapet.

Er det interessen for jobben? Det er greit grunnlag. Da kan man være en kjempegod ansatt og en veldig okay sjef. Men, dette er et jobbevennskap som man ikke tar med inn i privatlivet.

Ja, vi kan ta dette forumets Kamikatze som eksempel! Jeg elsker denne kattefilla og jeg koser meg med hans innlegg, enten det går på humor eller han breker autoritært som en bergenser eller pøser ut IQ. Katta er sjiiitintelligent og han har stor underholdningsverdi.

Jeg blir glad bare jeg ser nicket til denne sjelen.

Jeg er forumsvennen hans.

Derfra til nettsex og skumle tanker er veien for lang til at noen av oss har tenkt på veien.

Så logger jeg av og da forsvinner Katze litt vekk fra tankene mine.

Han er min nettvenn, det er det.

Men, så er det dette med arbeidsplasser. Der har man mer kontakt og kontakt på en helt annen måte.

I dette tilfellet er jeg skeptisk og jeg har vel gitt uttrykk for det?

Ikke sant? :-)

[golda]

Trådstarter..hehehe..

Jeg mente IKKE å fornærme deg med aktivitetene i kroppen på en 27-åring. Det er liksom ikke så lenge siden jeg var 27 og jeg husker hvor vanskelig det var å tenke kun på min mann..hele dagen.. når hotellet mauret av attraktive menn på konferanse.

Jeg hadde god kontakt med min indre grisepurke.. både den gang og nå...

Akk ja, alt går over...

[Gjest Ansatt]

Heheheh, Golda, jeg føler meg slett ikke fornærmet. Liker dette med anonyme fora, for da får man rimelig ærlige meninger

Jeg er IKKE interessert i en ny sengepartner; jeg har mer enn nok med den jeg har. Når det er sagt, er det klart det er deilig med oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og fantasien har man jo... . Men jeg synes ikke det sjefen og jeg driver med (stadig faglige og firmarelaterte diskusjoner, samt småprat og tulling) er voldsomt flørtete. Det er genuine seriøse temaer vi diskuterer og tar opp, og han betror seg til meg. Han er en veldig åpen ledertype, så jeg tviler ikke på at han har liknende samtaler med andre, men noen av tingene vi diskuterer vet jeg at han ikke snakker med andre om.

Kan forstå at du har sansen for Katzenjammer forresten, har lest noen av hans innlegg her og der.

Kommer uansett ikke til å toge inn på kontoret hans og erklære han som bestevennen min any time soon. Jeg bare filosoferer på om vi kan bli venner med tid og stunder - jobbvenner eller privat har jeg egentlig ikke tatt stilling til om jeg vil i det hele tatt; og jeg vet jo så klart ikke hva han tenker heller.

[Megana]

Men, her er det litt mye ulikheter.

Mann, 40.

Kvinne, 27.

Å ja, der var det STORE ulikheter, han har utovertiss, hun har innovertiss, og han er 10+ år eldre.

Det er da virkelig ikke noe i veien for at en 27 og en 40 åring har ting til felles?? Menn er jo gjerne litt "yngre" mentalt enn alderen tilsier, og damer det motsatte. En "jente" på 27 år har ganske mye for seg.

Hadde dere vært kolleger, go for it, hvorfor skal man ikke kunne være venner med kolleger av det motsatt kjønn som er litt eldre?

Men, siden han er sjefen din ville jeg vært litt varsom.

Ikke pga klisjeen at følelser kan oppstå osv, men nettopp fordi han er sjefen din.

En sjef skal være en profesjonell person du skal kunne forholde deg til, det kan fort bli for "upassende" om dere blir for gode venner. Å komme godt overens og snakke godt sammen på firmaturer er helt greit, da skal man jo legge rollene til side, men jeg tror jeg ville droppet røykepauser, lange luncher og andre ting når man er på jobb.

Du risikerer at andre kolleger vil uglese dere, nettopp pga alder og kjønn, du risikerer at andre kan spre rykter, tvile på hans ledelse, sexpress, avgjørelser som kommer deg til gode fordi dere er "venner" osv.

Nei, hold det så jobbmessig som mulig på jobb, men slapp av (men ikke for mye ) på jobbturer er mitt råd

[Gjest Ansatt]

Dette begynner å høres ut som en barnehagediskusjon med innover- og utovertissen.

Takker for bra tips så langt, jeg tror nok jeg kommer til å være forsiktig ja (jeg er ganske forsiktig av meg til vanlig, så det blir nok ikke så vanskelig).

Men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang - kanskje når jeg selv har jobbet meg litt oppover i hierarkiet på jobben - vil kalle ham en venn.

[Gjest Illiya]

At sjefen blir veldig gode venner med én ansatt, er vel ikke så heldig på arbeidsplassen. det kan det fort bli misnøye og sladder av. Er han proff, så har han et godt forhold til alle, og er ikke mer venn med en enn med de andre.

Dessuten synes jeg ikke noe om at han "betror" seg til deg om ting på jobben. Det er særdeles uprofft. Har han behov for å snakke om noe som ikke skal videre til de andre, bør han snakke med noen på sitt eget nivå.

Jeg ville altså holdt vennskapet på samme nivå som de andre har til ham, og ikke mer enn det

[Megana]

. Og vi rett og slett snakka seriøst, om jobbrelaterte ting som han ikke vil ha ut i avdelingen, litt sånn at han følte han kunne stole på meg og få støtte. Jeg er visst lett å snakke med og betro seg til har jeg forstått. En kan stole på at det ikke går videre.

Sorry dobbeltpost, glemte å kommentere dette.

Det er kjempekoselig når noen velger å betro seg til deg, men dette ville jeg vært VELDIG forsiktig med! Det er i det hele tatt ufattelig dumt av han å snakke om slike ting med andre enn "de der hjemme" og andre sjefer, tenk om du ikke er fullt så til å stole på allikevel? (Uansett, det er ikke din skyld at han betror seg til deg)

Jeg tenker mer i de baner at han åpner seg litt for mye, forteller ting som du absolutt ikke skulle ha hørt, når hverdagen kommer og han innser hva han har gjort, kan det hende han forstår at du er "farlig" å ha i avdelingen?

(Hvis du åpner kjeften mener jeg)

Nå vet vi ikke hvor mye han har sagt og hva han har sagt, men jeg ville passet litt ekstra på bare

[Gjest Ansatt]

Uff, ja jeg ser at det med å "betro" seg kunne se helt feil ut.

Jeg mente ikke at han forteller meg ting jeg ikke har noe med, det er litt pga arbeidsoppgavene mine. Vil ikke gå inn på saken i detalj, det er for komplisert, men det har ikke skjedd noe upassende her. Jeg er "klarert" til å vite det jeg får høre. Skal bare ikke spre det rundt, og noen av tingene som mer gjelder ham selv hadde han ikke behøvd å fortelle meg. Det er kanskje mer av typen ting venner forteller hverandre. Beklager at jeg forklarte det dårlig.

Vi er også altfor profesjonelle til å gå rundt og holde hender, det hadde bare blitt teit om du skjønner Egentlig funderer jeg mer på om en sjef kunne kunne få såpass god tillit til en person som er hans ansatt at han ville regne personen som en venn. Og kan det aksepteres at en mannlig sjef og en kvinnelig ansatt er venner - og ikke mer enn det? Det høres jo ikke akkurat bra ut

[Gjest Gjest]

Mange kommenterer arbeidsforhold, men hva med samboeren hans? Selv om din mann stoler på deg og synes det er greit at du har et vennskap med en mann på nærmere 40, er det ikke sikkert at samboeren til sjefen din synes det er greit at han får et nært vennskap med sin ansatte i slutten av 20-årene... Det kan godt hende at hun er skeptisk til det, og kanskje med rette. Min erfaring med menn er at det er vanskelig for dem å holde snabben unna hvis de virkelig liker noen...

[Gjest Ansatt]

Postet før jeg så dobbeltposten din, så jeg dobbeltposter jeg også

Ja, jeg bør og skal være forsiktig. Men betroelsene er ikke av den farlige typen i min mening. Kanskje det bare er hans måte å være på, få de ansatte til å føle at han stoler på dem, hva vet vel jeg...?

"Farlige" er det nok mange av oss som er, av forskjellige årsaker. Litt sånn problem at når man har mange sylskarpe personer på samme sted(ikke at jeg er så vanvittig intelligent, men en del andre på jobben er det) så kniver de både med hverandre og alle andre. Han føler nok han forsøker å bære sprikende staur til tider, det er ingen hemmelighet; og jeg på en måte litt motvekt. Er mer samarbeidsvillig enn de fleste andre. Litt "lim", både som personlighet og i arbeidsoppgaver. Og skal limet fungere så må det nesten vite litt om hva det skal lime til hva

Men ja, jeg ser pointet. Skal være forsiktig.

[Gjest Ansatt]

Hei gjest

Ja, hva samboeren hans mener vet jeg ikke, og det er klart hun kan bli skeptisk. Det er noe man selvfølgelig må ta veldig hensyn til.

Men er virkelig alle menn så upålitelige? Nesten så jeg burde bli mistroisk til mannen min også? Jeg vil ikke stole så lite på andre, får håpe hun også er av samme type som meg da; som synes det er flott at mannen min kan være venner med andre kvinner(så lenge han kommer hjem til meg etterpå )

Ser at dette kan utvikle seg til et farlig spill...