kan jeg tilgi ham?

[tenker]

For noen uker siden fortalte samboeren min at han hadde vært utro mens jeg var gravid med sønnen vår (som i dag er 5 år). Han skylte på at han hadde vært inne i en vanskelig periode den gangen, og trengte trøst og støtte. Han hadde kontakt med denne dama et par måneder og vurderte også å forlate meg for henne (de hadde sex 2 ganger). Samboeren min sier at han fortalte meg dette fordi han har hatt skyldfølelse i så mange år, og vil starte med "blanke ark". Samtidig vektlegger han at det tross alt er lenge siden (og derfor burde være lettere for meg å takle). Han har (så vidt jeg vet) ikke vært utro flere ganger.

Jeg ønsker egentlig å tilgi, men vet ikke om jeg klarer. At han gjorde noe sånt i en periode der jeg var gravid og utrolig sårbar er vanskelig å komme over. Jeg klarer heller ikke helt å stole på ham lenger, og tenker stadig at jeg ikke fortjener å ha en utro kjæreste. Det var et stort sjokk, og jeg tenker faktisk at det beste hadde vært om jeg aldri hadde fått vite om det. Hvordan skal jeg komme meg videre?

[Gjest Janna]

Hvordan skal jeg komme meg videre?

Prøve å gå videre alene, kanskje?

Jeg bare foreslår, jeg. Det ville jeg gjort.

[Leo]

Ærlig talt, det er fem år siden... Hvis alt har vært "fryd og gammen" i disse fem årene, er vel ikke akkurat "skilsmissegrunn". (Ellers er det vel noe med det at gammel dritt skal man la ligge...).

[Barbie]

Jeg synes du skal tilgi ham jeg..

Dette er tross alt noen år siden,og han angrer tydligvis på det han har gjort.

Jeg synes at det var flott at han fortalte deg det.

Han kunne valgt å ikke si noe.

Vis ham at du har et stort hjerte.

Tilgi, og forsøk og glemme.

Lykke til videre.

[Gjest Candyfloss]

Det kommer jo helt klart an på hvor mye du elsker han. Selvfølgelig er det vondt å føle seg sviktet, men han valgte jo å si det... Må ha vært vanskelig for han også. Pluss at dere har et barn sammen. Jeg hadde startet på nytt med blanke ark, og få han til å skjønne at du ikke vil akseptere noe slikt igjen. Jeg synes også han burde komme med en veldig god unnskyldning.

[Skusla]

Ærlig talt' date=' det er fem år siden... [/quote']

Ettersom hun fikk vite det NÅ så er det følelser som hun har i øyeblikket. Det spiller vel liten rolle om NÅR han var utro vel?? Han har vært det. Han var det også i en periode hvor han BURDE ha støtta sin kjære 110%, ettersom hvor følelsesmessig osv gravide kvinner er. Å i stedet for å stille opp den tiden, så valgte han å jakte på andre marker. :evil:

Hvorfor i ALLE dager forteller han dette nå????? Etter fem år??? Det er etter mitt syn EKSTREMT egoistisk.. Det er HAN som har gjort noe galt her, og han som bør ha dårlig samvittighet og ha det vondt for det han gjorde. Men i stedet for drar han fram noe sånn, fem år etter, for å LETTE SIN EGEN SAMVITTIGHET, og i stedet la HENNE få det vondt? Å i tillegg sier forteller han henne, oppå alt, at han hadde tenkt å forlate henne! :o

Hvorfor sier han det da? For å påpeke hvor heldig "Tenker" er for at han IKKE gjorde det, men holdt seg til "BARE" å være utro?

Herregud, er det mulig ..

Jeg hadde IKKE klart å stole på han igjen..

Om jeg hadde forlatt han hadde kommet an på hvordan forholdet var per dags dato, hvordan det har vært de siste årene og hvordan hun ser på utroskap. Noen kutter tvert, andre klarer å tilgi..

Men i begge tilfeller, tenk deg nøye om....

Sender deg en trøsteklem jeg, Tenker...

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Det er veldig lett å si "glem og tilgi, det er jo så lenge siden...."

Jeg syns nesten det er utrolig at han nå - 5 år senere - velger å fortelle deg det, med begrunnelsen "han har så dårlig samvittighet, og han vil begynne med blanke ark". Sorry, men det er ego, det!

Han har greid å leve med sin dårlige samvittighet i 5 år - hvorfor fortelle det da? Skjønner han ikke at det vil gjøre deg svært vondt å får vite noe sånt? Skjønner han ikke at han ikke kan kreve at du skal "ta lett på det" fordi det er så lenge siden? I denne situasjonen mener jeg at han burde holdt kjeft.

Du må selvsagt selv finne ut hva du skal gjøre, men jeg hadde iallfall krevd at han forsto hva han hadde gjort. Hvordan han mener at DU skal begynne med blanke ark etter en sånn opplysning det går over min forstand. Jeg tror at jeg hadde lagd et sant helvete for fyren, ikke primært fordi han hadde vært utro (selv om det er ille nok, spes. mens du var gravid) men for at han vil lette sin samvittighet på en sånn måte at JEG måtte ta ansvaret. For det er faktisk det han har gjort!

[Leo]

Synes faktisk det faktum at han ventet så lenge med å fortelle det og fortalte det nå for "å lette sin samvittighet" er verre enn at han var utro for mange år siden jeg da... Jeg tror jeg ville ha blitt langt mer forbannet over at han fortalte det enn at han hadde gjort det.

Og, en av de tingene vi kvinner ofte ikke er spesielt gode til, er å legge ting bak oss å gå videre.

[Gjest Anonymous]

Og, en av de tingene vi kvinner ofte ikke er spesielt gode til, er å legge ting bak oss å gå videre.

Nettopp! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort om jeg kom i samme situasjon, men jeg tror nok ikke at jeg hadde klart å fortsette forholdet nettopp pga av at jeg ikke hadde kunnet glemme det og legge det bak meg.

Tror jeg hadde blitt paranoid og ikke klart å stole på han noe mer, og da er forholdet uansett over og ut..

[Gjest Vega]

Det høres sprøtt ut at han nå etter fem år kommer trekkende med den historien. Og forteller at han hadde tenkt å forlate henne osv. Prøver han å såre henne eller?

Jeg hadde blitt rasende - på framgangsmåten.

Virker som han ikke skjønner hva han har drevet med - hadde han hatt vett, hadde han fortsatt holdt tett - av hensyn til henne. Han kan ikke i fem år hatt så tung samvittighet, at han NÅ må tilstå. Da hadde det kommet fram for lenge siden.

Noe skurrer fælt mht. til måten han går fram på.

Er han oppmerksomhetshungrig?

[*Lillian*]

Forgive but don't forget......

Life goes on

Lillian

[Leo]

Og' date=' en av de tingene vi kvinner ofte ikke er spesielt gode til, er å legge ting bak oss å gå videre.[/quote']

..., men det burde vi bli. Først og frems av hensyn til oss selv.

Begynner dere å "forhøre" folk som har levd sammen i 20 år eller mer tror jeg dere vil finne utroskap i forskjellige avskygninger i så og si hvert eneste forhold. Den rosa skyen løser seg desverre opp etter hvert som man blir eldre både på det ene og det andre området. (Nå er ikke jeg så lei meg for det da, siden det gjør livet en hel del enklere å forholde seg til )

[Skusla]

Er enig med deg Leo ang at det er værre at han fortalte det til henne først nå.. Det jeg mente med det jeg skrev er at det er først nå hun vet det og nå hun har det vondt.

Jeg syntes han vitner om en egoistisk tosk, som velger å rote opp i gammalt rusk for å føle seg bedre.

Ja, vi kvinner er ALTFOR lite flink til å legge ting bak oss. Der kan vi nok lære en ting eller to av mannfolka.. Vi spekulerer og analyserer gjerne ting i hjel.

Men når det kommer til Gjestens innlegg, så mener jeg at hun må finne ut om hun aksepterer dette, om hun klarer å leve med denne mannen etter de opplysningene han kom med osv.

Om hun velger å tilgi han bør hun legge det bak seg. Som Lillian skriver Forgive but not forget.

Tilliten er knust og hun vil bruke veldig lang tid på å bygge den opp igjen, og i den prosessen kommer hun nok til å være mistenkelig og dra episoden opp igjen ..

Da er det opp til han å få henne til å stole på han igjen.. Likevel kommer hun alltid til å ha det i bakhodet. Uansett om hun har tilgitt, har lagt det bak seg, eller han har LOVET å aldri gjøre det mer.. Dette er ikke noenting man kan blokke ut, la være å tenke på eller glemme.

Uansett , som jeg skrev i forrige innlegg så er det bare hun som kan vite hva hun skal gjøre, hvordan forholdet har vært og er nå osv. å vurdere om det er verd å satse videre på..

Men han bør også vite at det er muligheter for brudd nå, og at han har SKIKKELIG tråkka i salaten!!!!!!!!! Mildt sagt.

[Anie]

Det første jeg tenkte da jeg leste dette er at fyren er sleip som en ål, han velger å fortelle det nå 5 år etter og det sikkert bare fordi han regner med at det er lettere å bli tilgitt da....

Hmm.... Jeg vet seriøst ikke hva jeg ville ha gjordt - men tror neppe jeg hadde klart å lagt det bak meg... Samtidig så kommer det jo litt ann på hvordan dere har det nå da - og hvordan dere har hatt det de siste 5 åra.

Noe nærmere "råd" enn dette får jeg ikke til nå gett, men vil ønske deg lykke til med hva du enn velger ..

[Gjest Milah]

Nettopp! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort om jeg kom i samme situasjon, men jeg tror nok ikke at jeg hadde klart å fortsette forholdet nettopp pga av at jeg ikke hadde kunnet glemme det og legge det bak meg.

Tror jeg hadde blitt paranoid og ikke klart å stole på han noe mer, og da er forholdet uansett over og ut..

Jeg tror jeg hadde reagert på akkuart samme måte som deg Leo..

Det er vansklig å fortelle deg hva du bør gjøre, men du bør uten tvil gjøre det som er best for deg! Tenk deg godt om. Klarer du å tilgi er du et bedre menneske enn meg..

Synes også som mange andre her, at det er rart at han kommer trekkende med dette 5 år etter at det har skjedd.. :-?

Lykke til!

[Lisemor]

JEG HADDE ALDRI STOLT PÅ HAN IGJENN, OG HADDE NOKK GÅTT FRA HAN SIDEN HAN KUUE SVIKE SÅ ...... :evil:

ET FORHOLD INNEBÆRER GODE OG ONDE DAGER. KAN IKKE GÅ Å K..... ANDRE NÅR EN HAR ONDE DAGER.OG PÅ TOPPEN AV DET HELE NÅR EN HAR EI GRAVID DAME HJEMME. :evil: :evil: :evil:

SLEIPE MANNFOLK.

HATER OG GOTAR IKKE UTROSKAP :evil:

[Gjest Tabby]

Nettopp! Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort om jeg kom i samme situasjon, men jeg tror nok ikke at jeg hadde klart å fortsette forholdet nettopp pga av at jeg ikke hadde kunnet glemme det og legge det bak meg.

Tror jeg hadde blitt paranoid og ikke klart å stole på han noe mer, og da er forholdet uansett over og ut..

Her står mye av det jeg tenker også. Jeg tviler på om jeg hadde klart å stole på ham etter dette. Jeg ville først og fremst be om å få tid alene til å tenke meg godt om. Han kunne flyttet inn til foreldre eller en kamerat eller noe. Jeg ville i hvert fall ikke hatt ham hjemme.

Og så må du se på hvor flink du er til å tilgi da, er dette noe du kan leve med? Og i så fall, om du kan stole på ham siden. Det er vel noe av det viktigste for å danne grunnlaget for et evt videre samliv.

[Leo]

Bare for å klargjøre litt: Jeg ville altså har forsøkt å fortsette, forutsatt at fyren har "rent rulleblad" og at vi har hatt det fint sammen i disse fem årene. Det er imidlertid en del punkter i historien som tyder på at fyren har en og annen "mangel"...

[LilleBille]

Synes også det er en del som skurrer her...

(synes Sissi hadde en mange gode "argumenter")

Hvorfor forteller han det nå ... for å lette sin samvittighet og la deg "ta ansvaret" .. - det rimer ikke i det hele tatt... Hvis han hadde klart å skjule det til nå - og dere hadde det bra ... Hva ønsket han å oppnå...

Du må nok gå mange runder med deg selv - for å finne ut om han er den mannen du trodde han var - som kunne gjøre det mot deg den gangen - og nå så lenge etterpå fortelle deg dette for å lette sin samvittighet.

Er han den mannen du ønsker å ha - vil du kunne stole på ham videre?

Tror jeg ville hatt meget store problemer med kunne stole på en sånn mann - og det ville ikke vært den mannen jeg hadde ønsket å leve videre med.

Men ingen andre enn du kan si noe om følelsene dine - og om hvor viktig han er for deg.

Ønsker deg lykke til .. du har en tøff tid forran deg - uansett hva du velger.

[Gjest Anonymous]

For noen uker siden fortalte samboeren min at han hadde vært utro mens jeg var gravid med sønnen vår (som i dag er 5 år). Han skylte på at han hadde vært inne i en vanskelig periode den gangen, og trengte trøst og støtte. Han hadde kontakt med denne dama et par måneder og vurderte også å forlate meg for henne (de hadde sex 2 ganger). Samboeren min sier at han fortalte meg dette fordi han har hatt skyldfølelse i så mange år, og vil starte med "blanke ark". Samtidig vektlegger han at det tross alt er lenge siden (og derfor burde være lettere for meg å takle). Han har (så vidt jeg vet) ikke vært utro flere ganger.

Jeg ønsker egentlig å tilgi, men vet ikke om jeg klarer. At han gjorde noe sånt i en periode der jeg var gravid og utrolig sårbar er vanskelig å komme over. Jeg klarer heller ikke helt å stole på ham lenger, og tenker stadig at jeg ikke fortjener å ha en utro kjæreste. Det var et stort sjokk, og jeg tenker faktisk at det beste hadde vært om jeg aldri hadde fått vite om det. Hvordan skal jeg komme meg videre?

For en forbannade egoist av et mannebein. hvorfor i all verden fortelle dette til deg nå?

har han ventet så lenge med håp om at du da ville tilgi han?

rast i fra meg nå :x

Det er bare du selv som kan finne ut om du kan tilgi han for dette. dere har en stor jobb foran dere om du velger å tilgi, og gjør du det så gi deg selv retten til å skrike, hyle, grine, kjfte alt det du ahr lyst til, fortelle han akkurat hva du mener, få det ut uansett hva det er du bærer på, det er han som har vært drittsekk og da får han takle deg nå.

Men du må tenke skikkelig over om du noen gang kommer til å kunne stole på han igjen, for klarer du ikke det vil du slite med deg selv, og da spørs det om dere kan redde forholdet.

Gå inn i tenkeboksen, men la han være med også, kanskje dere på den måten kan klare det sammen.

Føler med deg, for dette er noe du burde vært spart for