Er så lei..... :(

[Gjest Gjest_nå]

Jeg er egentlig en psykisk sterk jente. Men nå kjenner jeg at jeg er på vei ned i nederste kjelleren. Der har jeg for så vidt vært flere ganger det siste halve året, men nå kjennes det som om jeg ikke klarer å komme meg opp igjen….

Det er så vondt, å føle at jeg mister helt kontrollen. Jeg går med konstant vondt i magen, og gråten i halsen. Jeg har siste tiden slitt veldig med økonomien, og får ikke ting til å gå rundt. Inkassokravene henger over meg, og alle maser. Min eneste familie, moren min, ser ut til å syns at datteren hennes er en stor taper. Det gjør vondt å få stikk hele tiden som ”du har stelt det i stand sjæl” og ”ja da har du vel brukt for mye penger på tull da” osv. Aldri noe støtte å få, forståelse eller hjelp. Selv om jeg er den eneste hun har, så er det aldri noe hjelp å få økonomisk. Ikke det at jeg spør heller, for det er så nedverdigende i seg selv. Men når hun VET at jeg knapt nok har penger til mat – hvorfor ikke da i det minste kanskje be meg på middag i ny og ne? Det skjer kun to ganger i året; julaften og når hun evt. feirer bursdag.

Men men.

Så har jeg også en tvangsnevrose (eller hva det nå kalles), trikotillomani, som gjør at håret mitt til tider ser mildt sagt jævli ut. Nå for tiden er det en sånn tid. Dette gjør at jeg føler alle glor på meg, syns jeg ser helt jævli ut osv. Dette igjen fører til at jeg føler meg mindre verdt enn alle andre, at alle syns er stygg og ekkel. Nå er det så ille at jeg gruer meg hver dag for å dra på jobben, kjenner jeg blir kvalm og skjelver hver morgen… I dag satt jeg og gråt på kontoret mitt, og gruet meg skikkelig til å gå til lunsj, for da kom alle til å sitte og glo på meg. Jeg er så lei av at folk ikke ser meg i øya, men hele tiden kaster blikk opp på håret mitt når jeg prater med dem. Det er for meg, like vondt som om de skulle klappa til meg… Et blikk opp på håret er som et slag i trynet.

Trik’en har jeg hatt siden jeg var barn, og dette har fulgt meg hele veien. Ble mobbet for det på skolen, og har aldri følt meg likeverdig som de andre. Jeg hadde aldri kjæreste (fikk min første kjæreste som 24 åring), alle syns bare jeg var stygg (jada, fikk høre det en del ganger). Jeg blir så forbanna på meg selv for at jeg ikke klarer å slutte med dette, men det er jo helt umulig.

Har aldri fortalt noen om dette her, ikke engang min mor. Mulig hun har mistanker, men jeg gjorde dette til et ”ikke-tema” allerede i tenårene. Ville ikke snakke om det, og er vel sånn fortsatt. Nå sitter jeg og leker med tanken om å gå til legen og be om hjelp, men vet ikke om jeg klarer. Det er en stooor terskel å gå over.

Jeg er så lei. Så sliten av å føle meg sånn. Stygg, feit OG et skikkelig surrehue økonomisk. Jeg er fullstendig klar over at alt er min egen feil, og det gjør vel ting enda verre. Hadde jeg enda hatt noen å skylde på….

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få ut litt.

[Gjest Enda et brukernavn]

Hei

Leit å høre at du sliter.

Jeg vil bare oppfordre deg til å gjøre alvor av å oppsøke legen din.

Det er hjelp å få så du slipper å ha det sån som du har det nå.

[Gjest Gjest]

Takk for at du delte din historie:) Det gir meg forståelse i møte med andre som kanskje ikke er akkurat slik som meg selv, den sykdommen viste jeg forresten ikke om, det er ikke alle som kan noe for slik de ser ut. Når en slår hull på fordommene gir det rom for forståelse og medmenneskelighet. Selv vet jeg hvordan det er å ha det tungt og slite med seg selv, jeg er 22 har aldri hatt kjæreste og føler meg oftest stygg og skamfull, men vet jo egentlig at dette sitter kun i mitt hode, jeg har jo til og med fått spørsmål om jeg er modell...men det har så lite å si når gammle mønstre er forankret i kroppen, selv om jeg er ung føler jeg meg ofte gammel...Mitt største ønske her i verden er å finne drømmemannen, dere som har funnet han aner ikke hvor utrolig heldige dere er, dette ønske er alt jeg ber om, og jeg ville ha offra alt for det, er det virkelig så mye å be om? Hvorfor skal ikke jeg finne han når "alle" andre gjør det? uansett hvordan jeg vrir og vender på livet mitt så synes jeg at skjebenen er litt ekstra har mot meg og mot enkelte andre, prøver å finne en måte å leve med det på, og det aller aller viktigste er å aldri gi opp!

Lykke til! Klem fra meg:)

[Gjest amu]

Hei

Har egentlig ikke noen gode råd til deg. Men, jeg tenker at du må slutte å være sint på deg selv. Sykdommen er jo ikke noe du har valgt selv, og nettopp derfor er det ikke lett å slutte med det. Bare det å tenke på å oppsøke legen, er et stort steg i riktig retning. Det krever mot, og det skal du være stolt over.

Veldig mange roter det til med økonomien. Det er hardt når det står på, men som regel finner man en løsning på det. Selv om det er kjipt og vanskelig, prøv å få en oversikt over det, skriv brev og be om at regningene kan deles opp eller noe. Selv om du fremdeles skylder penger, vil det kan hende føles litt lettere etterpå.

Ønsker deg lykke til .

[inuz]

Jeg er egentlig en psykisk sterk jente. Men nå kjenner jeg at jeg er på vei ned i nederste kjelleren. Der har jeg for så vidt vært flere ganger det siste halve året, men nå kjennes det som om jeg ikke klarer å komme meg opp igjen….

Det er så vondt, å føle at jeg mister helt kontrollen. Jeg går med konstant vondt i magen, og gråten i halsen. Jeg har siste tiden slitt veldig med økonomien, og får ikke ting til å gå rundt. Inkassokravene henger over meg, og alle maser. Min eneste familie, moren min, ser ut til å syns at datteren hennes er en stor taper. Det gjør vondt å få stikk hele tiden som ”du har stelt det i stand sjæl” og ”ja da har du vel brukt for mye penger på tull da” osv. Aldri noe støtte å få, forståelse eller hjelp. Selv om jeg er den eneste hun har, så er det aldri noe hjelp å få økonomisk. Ikke det at jeg spør heller, for det er så nedverdigende i seg selv. Men når hun VET at jeg knapt nok har penger til mat – hvorfor ikke da i det minste kanskje be meg på middag i ny og ne? Det skjer kun to ganger i året; julaften og når hun evt. feirer bursdag.

Men men.

Så har jeg også en tvangsnevrose (eller hva det nå kalles), trikotillomani, som gjør at håret mitt til tider ser mildt sagt jævli ut. Nå for tiden er det en sånn tid. Dette gjør at jeg føler alle glor på meg, syns jeg ser helt jævli ut osv. Dette igjen fører til at jeg føler meg mindre verdt enn alle andre, at alle syns er stygg og ekkel. Nå er det så ille at jeg gruer meg hver dag for å dra på jobben, kjenner jeg blir kvalm og skjelver hver morgen… I dag satt jeg og gråt på kontoret mitt, og gruet meg skikkelig til å gå til lunsj, for da kom alle til å sitte og glo på meg. Jeg er så lei av at folk ikke ser meg i øya, men hele tiden kaster blikk opp på håret mitt når jeg prater med dem. Det er for meg, like vondt som om de skulle klappa til meg… Et blikk opp på håret er som et slag i trynet.

Trik’en har jeg hatt siden jeg var barn, og dette har fulgt meg hele veien. Ble mobbet for det på skolen, og har aldri følt meg likeverdig som de andre. Jeg hadde aldri kjæreste (fikk min første kjæreste som 24 åring), alle syns bare jeg var stygg (jada, fikk høre det en del ganger). Jeg blir så forbanna på meg selv for at jeg ikke klarer å slutte med dette, men det er jo helt umulig.

Har aldri fortalt noen om dette her, ikke engang min mor. Mulig hun har mistanker, men jeg gjorde dette til et ”ikke-tema” allerede i tenårene. Ville ikke snakke om det, og er vel sånn fortsatt. Nå sitter jeg og leker med tanken om å gå til legen og be om hjelp, men vet ikke om jeg klarer. Det er en stooor terskel å gå over.

Jeg er så lei. Så sliten av å føle meg sånn. Stygg, feit OG et skikkelig surrehue økonomisk. Jeg er fullstendig klar over at alt er min egen feil, og det gjør vel ting enda verre. Hadde jeg enda hatt noen å skylde på….

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det var godt å få ut litt.

Hei,

Synes det er veldig fint at du vil dele din historie. Tror det første du bør gjøre er å snakke med en lege om dette. Skjønner veldig godt at den terskelen er høy, spesielt når det er psyken som sliter er dette vanskelig. Men selv føler jeg at det er godt å få høre slikt fra andre for å klare å trø over denne terskelen!

Høres gjerne banalt ut, men hvis du sliter med depresjoner er det viktig å sortere tanker og kategorisere ting: Ta en ting om gangen!

Uten sammenligning forøvring sliter jeg selv med væredepresjon. Når det oppstår mange problemer på flere felt (samliv, jobb, skole, husarbeid, økonomi) er det lett å bli deprimert og apatisk. Da lager jeg selv lister og prøver å begynne en plass, ellers blir det lett til at en heller resignerer. Det er jo ikke like lett som dette, men en må nesten bare prøve igjen og igjen.

Håper det bedrer seg og at du kan finne en løsning på dette! Et skritt i riktig retning er vel å kunne bearbeide tingene med å dele tankene dine slik du gjør her:)

[Pokahonta]

Her må du starte et sted. Jeg gir deg de to første skrittene:

1.Ta på deg en fin lue

2. Gå til legen!!

Deretter håper jeg legen kan hjelpe deg videre, for du trenger hjelp nå!!

Endret 10. februar 2009 av Pokahonta

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for trøst, det varmer!

Lue ja, det bruker jeg mye. Er glad i luer og capser, men det går dårlig å bruke lue inne da... Men den er på hodet så fort jeg er ute av døra ellers.

Jeg ringte nesten til legen og bestilte time idag, jeg får se om jeg klarer å gjennomføre det i morgen... Gruer meg!

Det å ta tak i en ting av gangen hørtes ut som en god plan!

[Pokahonta]

Takk for trøst, det varmer!

Lue ja, det bruker jeg mye. Er glad i luer og capser, men det går dårlig å bruke lue inne da... Men den er på hodet så fort jeg er ute av døra ellers.

Jeg ringte nesten til legen og bestilte time idag, jeg får se om jeg klarer å gjennomføre det i morgen... Gruer meg!

Det å ta tak i en ting av gangen hørtes ut som en god plan!

Jeg bruker lue inne også jeg Spesielt på bad hair days.

Få deg en legetime i morgen. Jeg heier!

[Gjest Gjest]

Jeg heier også! Vi er med deg i tankene som psykisk støtte! Lykke til!